Avon Fantasy, 334 sider, 1998.
I den lille landsbyen Wall, som ligger rett på grensa til Faerie, og som hvert niende år er åsted for et selsomt market, bor 17 år gamle Tristran Thorn, og han er veldig forelska. Den heldige jenta er Victoria, landsbyens vakreste, og i et desperat forsøk på å vinne hennes gunst lover han henne at han skal gjøre hva som helst for henne. Dette morer henne, og ettersom hun akkurat da ser en stjerne falle, lover hun dyrt og hellig at dersom han henter den stjerna til henne, skal hun gi hm hva han enn måtte ønske. Det er bare et problem: Stjerna falt ned i øst, inne i Faerie...
Det er dessuten flere som er ute etter stjerna; tre eldgamle hekser vil ha hjertet dens slik at de kan bruke det til å bli yngre. I tillegg er tre brødre -- sønner av et mektig fyrstehus -- søker stjerna fordi deres døende fars siste gjerning var å felle den og love at den som fant den, skulle få arve fyrstetittelen. Og når det i tillegg viser seg at stjerna ikke akkurat er en klump med metallisk stein...
Dette er den nest beste av de Gaiman-bøkene jeg har lest. Den er ikke helt på nivå med "American Gods", men den er klart bedre enn "Neverwhere". Plottet -- den unge mannen som drar ut i det ukjente for å søke lykken, de onde magikerne som er ute etter det samme, og løsninga på historien -- er kanskje ikke så forferdelig original at det gjør noe, men det er likevel solid utført, dette her. Dessuten er det overraskende intrikat og godt oppbygd. I tillegg er det både spennende, fengende og morsomt -- Gaimans humor gjennomsyrer hele boka og gir den slik på mange måter en ekstra dimensjon.
Karakterene er relativt få, men absolutt gode. Tristran og hans assorterte følgesvenner er naturligvis dem det er mest fokus på, men også de onde og mindre sentrale bifigurer gis nok tid til at de føles troverdige og ekte. Det viser seg dessuten at en av de "onde" kanskje ikke er så veldig ond likevel.
Som all god fantasy har også "Stardust" et aspekt som kan være aktuelt for oss i dag, selv om historien foregår i 1837, og i en eventyrverden. Dette aspektet kommer best frem i Tristrans oppførsel og utvikling, og uten å røpe alt for mye (dette er tett knytta til plottet) kan jeg nevne at jeg her ser visse likheter med Kants andre imperativ: "Handle so, dass du die Menscheit, sowohl in deiner Person als in der Person eines jeden anderen jederzeit zugleich als zweck, niemals bloss als Mittel brauchst."
Jeg vil på det sterkeste anbefale denne boka til alle Gaiman-elskere. Den er riktignok ikke like mytologisk sentrert som mange av hans andre verker, men den er ikke mindre god for det. Settingen i et victoriansk England med crossovere inn i Alveland og skjulte land i den normale verden gir meg assosiasjoner til både "Jonathan Strange og Herr Norrell" og "Neverwhere", så hvis du likte disse, vil du kanskje like "Stardust" også.
Hvis jeg skal våge meg til å slenge ut en aldersvurdering, vil jeg si at denne boka har noe for en hver person mellom 13 og, vel, graven, egentlig.
(Gleder meg som en unge til filmen
)
)
