Hva leser du for tiden? II

[Loki]

Eg les ein Napoleonbiografi av svenske Herman Lindqvist, som faktisk er svaert saa engasjerande. Eig den berre som ein bieffekt av at eg meldte meg inn i historiebokklubben for aa faa innmeldingspremien og dette var ein av boekene dei hadde aa velge mellom som ikkje saag heilt bortinatta ut. Eg har aldri lese lengre biografiar foer (dersom du ikkje tel med Plutark og Svetonius, i alle fall), saa eg undrar om at det er eine og aleine til Lindqvist sin kreditt at eg liker dette, eller om eg simpelthen kanskje liker sjangeren. I alle fall all den tid det omhandler personar som foerer erobringskrigar og omgaast geniale historiske Littlefingers som Talleyrand, Fouche (orsak manglande aksent der, amerikansk tastatur) og Metternich.

Er straks ferdig med den, og kjem vel saa til aa jobbe meg gjennom haugen av uleste boeker som eg eig. Den er mindre no, sidan eg openbart ikkje kunne ta med meg alle saman til Montreal, men stor nonetheless. Legg til at eg fekk begge Dreamsongs-binda til Martin samt "Batman and Philosophy" og eit gavekort paa ein bokhandel her til jul og bursdag... Jepp. Er ein del. Men sidan eg driv paa med non-fiction byter eg sikkert til fiksjon etter Napoleon - eg har til doemes siste fjerdedel av "The Book of the New Sun" liggande i nattbordskuffa fraa i sommar, samt godt over halvparten igjen av min Sherlock Holmes-omnibus som eg har lese sporadisk i sidan eg kjoepte den i 2003...

[Shallis]

Jeg holder på med 4. boka til GRRM's A song of Ice and Fire, og siden de neste ser ut til å være et stykke unna står jeg på bar bakke med hva jeg skal lese nå.

Har lyst til å lese en ny serie, i GRRM eller RJ stil, helst middels voksen da jeg fort blir lei av bøker beregnet på ungdommer under 16. Noen som har noen fantastiske forslag?

[Asphyxiate]

Har jo alltids Malazan-bøkene til Steven Erikson, men for alt jeg vet har du kanskje lest dem.

[Loki]

Kan sekundere Malazananbefalinga, men den er kanskje ikkje heilt i RJ eller GRRM-stil, sidan den er langt mindre linaer og hoppar fram og tilbake mellom kontinent og kronologi fraa bok til bok. Naar det er sagt er det vel den serien er likar best etter ASoIaF, saa den er absolutt aa anbefale.

Om du ikkje har proevd Scott Lynch kan eg kanskje anbefale han - det er mykje humor i dei boekene, saa i saa maate passar det kanskje ikkje inn i foerespurnaden din om meir vaksen tone, men plotta er serioese nok.

Og om du vil proeve noko "vaksnare" som er litt mindre tradisjonelt fantasy, men som ikkje bitt deg opp mot ein lang serie er Neil Gaiman sin "American Gods" alltid aa anbefale.

[Sauegjeteren]

Og Gaiman har andre godsaker óg, sjølv om AG nok er den beste boka hans.

Neverwehere er litt i same stilen, Good Omens (med Pratchett) og Anansi Boys er meir definert av humor, medan slik som The Graveyard Book og Stardust er meir lettlese greier, og meir koseleg litteratur.

Sjølv fullfører eg siste boka så langt om Harry Hole (Panserhjerte) og veit ikkje akkurat kva eg skal ta meg til etter det, men eg finn det vel ut.

[Shallis]

Har ikke lest Malazan-bøkene, og det hørtes ut som en god idé, så da tar jeg dere på ordet der.

Humor er ikke noe problem, kan godt lese ytterst ungdomsaktige bøker, så lenge dette ikke syns i skrivemåten, noe det gjør altfor ofte. Blæh..!

Har også tenkt på at jeg har lyst til å lese Alice in Wonderland, på originalspråket da jeg leste en artikkel i avisen som påstod at omtrent all fantasylignende litteratur, egentlig all litteratur i det hele tatt nesten, siden den ble skrevet, har tatt inspirasjon derifra i en eller annen grad.

[Moghedien]

Alice i eventyrland er absolutt en veldig søt bok å lese, men det at den blir sett på som så revolusjonerende, har nok mye å gjøre med tiden den ble skrevet. Hadde den blitt skrevet i dag, tror jeg ikke folk hadde brydd seg stort. Men det er vel også mye fordi barneboksjangeren i dag blir tatt altfor lite alvorlig. For det er jo en barnebok, og som barnebok er den fryktelig god. Jeg har lest den to ganger, og den apellerte veldig mye mer til meg da jeg var 7 enn da jeg var 17, for å si det sånn. Det er en sånn type bok som er veldig rettet mot et spesielt publikum.

Selv har jeg nettopp lest ut den meget fantastiske the curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon. Den tar kriminalromanen til et nytt nivå. Også leser jeg meg opp på Egypt. Med Midaqq-smuget av Naguib Mahfouz. Og for å fylle fantasy-kvoten, gjennomleser jeg Gaimans Sandman. (jeg anbefaler også Gaiman, Shallis!)

[Terje]

Ja, det er synd å si det, men en hel del av disse oversatte Vertigo-seriene holder ikke mål i det hele tatt. Jeg prøvde f. eks. å lese "The Losers" først på norsk gjennom biblioteket, og kom meg nesten ikke gjennom det første bindet. Så leste jeg resten på engelsk, og plutselig funka den på en helt annen måte. Vi får håpe folk flest ikke kjøper den norske oversettelsen når filmen kommer ut i sommer.

Hmm, synes ikke å huske at jeg hadde særlige problemer med norsken i The Losers. Men så var det ikke noe alternativ for meg å ikke lese den, siden jeg hadde glemt å avbestille den fra Serieverket, og dermed hadde betalt ca 400 kroner for den første boka. Kanskje det hadde noe å gjøre med det?

Det er sikkert sant at du er en større fan av "plain fantasy" enn jeg er (hva nå enn det betyr ), selv om jeg ikke kan huske at vi har vært så veldig uenige om kvaliteten på bøkene vi begge har lest. Det er vel heller mer trolig at jeg har styrt unna epic fantasy i det siste fordi jeg ikke har funnet noe på samme nivå med GRRM, Erikson eller Lynch, og har dermed søkt meg videre til litt nye jaktmarker.

Nja, når du sier det er det vel sant at det ikke er store forskjellen. Du bare leser mer enn meg, tror jeg, så siden vi begge står litt og leter etter den neste GRRM eller Erikson eller Lynch eller Rothfuss, virker det som om du tåler rar SF og slikt bedre enn meg.

The Seperation er fantastisk dog. Håper du legger en link til en evt. anmeldelse på facebook

Shall do. Selv om jeg ikke er helt sikker på når jeg kommer til å lese den; har hatt den i årevis nå, uten så mye som å åpne den...

Eg har aldri lese lengre biografiar foer (dersom du ikkje tel med Plutark og Svetonius, i alle fall), saa eg undrar om at det er eine og aleine til Lindqvist sin kreditt at eg liker dette, eller om eg simpelthen kanskje liker sjangeren.

Jeg har det litt på samme måten med Hoems Bjørnsonbiografi. Jeg liker den ganske godt, men er usikker på om det er fordi jeg liker Bjørnson, fordi jeg liker biografier (som heller ikke jeg har lest noe av tidligere, ekskl. Suetonius o.l.), eller fordi jeg synes Hoem skriver så fantastisk bra (hvilket han gjør).

Ellers føyer jeg meg til Malazan-anbefalinga. Imidlertid føyer jeg til en advarsel (shit, jeg skulle til å skrive "ei åtvaring"; jeg har lest for mye nynorsk i det siste...), om at den første boka er langt fra de beste, og at Erikson ikke bryr seg veldig hardt om hvorvidt nye lesere forstår det han skriver. Prologen er det for eksempel ikke mulig å få orden på før ute i tredje bok en gang, kanskje, og de åpnende scenene er like ille. Men vær litt utholdende; pay-off'en hvis du holder ut er enorm!

Slutter også opp om Lynch, som er lettere (men mindre episk, og som har langt færre bøker -- men dette siste er kanskje en fordel? Jeg glemmer litt hvordan det var før jeg ble epic fantasy-fan ) enn Erikson. Men omtrent like bra. Rothfuss har også ei bra bok, men det er første del av ei serie som neppe kommer til å bli ferdig med det første, så...

Ellers er i alle fall førsteboka i R. Scott Bakker sin "Prince of Nothing"-trilogi å anbefale. Det vil si, så lenge du ikke er disponert for depresjoner; den er så mørk at jeg ikke egentlig liker å tenke på den.

[Loki]

Eg har aldri lese lengre biografiar foer (dersom du ikkje tel med Plutark og Svetonius, i alle fall), saa eg undrar om at det er eine og aleine til Lindqvist sin kreditt at eg liker dette, eller om eg simpelthen kanskje liker sjangeren.

Jeg har det litt på samme måten med Hoems Bjørnsonbiografi. Jeg liker den ganske godt, men er usikker på om det er fordi jeg liker Bjørnson, fordi jeg liker biografier (som heller ikke jeg har lest noe av tidligere, ekskl. Suetonius o.l.), eller fordi jeg synes Hoem skriver så fantastisk bra (hvilket han gjør).

No skal det seiast at den fyrste av dei tre forklaringane neppe er tilfellet med meg - eg har aldri vore saa begeistra for Bonaparte. Snarare sat eg gjennom heile biografien og lengta etter avsnitta med Fouché, Metternich, alles favorittklyse Talleyrand, og, bokas overrasking, Bernadotte. (Svensk biografiforfattar foerer til stor vekt paa Bernadotte dei gongen hans stiar kryssar Napoleon, men det gjorde eigentleg heile leseopplevinga meir spissa for meg, j'approuve) Men klart - sann reint prosamessig saa er det sikkert meir interessant med Napoleonskrigar enn Bjoernson sine gjeremaal, saa kan jo vere det var historien heller enn personen.

Ellers føyer jeg meg til Malazan-anbefalinga. Imidlertid føyer jeg til en advarsel (shit, jeg skulle til å skrive "ei åtvaring"; jeg har lest for mye nynorsk i det siste...), om at den første boka er langt fra de beste, og at Erikson ikke bryr seg veldig hardt om hvorvidt nye lesere forstår det han skriver.[/quote[

Ditto paa det aberet.

Slutter også opp om Lynch, som er lettere (men mindre episk, og som har langt færre bøker -- men dette siste er kanskje en fordel? Jeg glemmer litt hvordan det var før jeg ble epic fantasy-fan ) enn Erikson. Men omtrent like bra. Rothfuss har også ei bra bok, men det er første del av ei serie som neppe kommer til å bli ferdig med det første, så...

Framleis ikkje lese Rothfuss, men etter hans ny(de)lege Whedon-rant paa bloggen sin foerre veka kan eg ikkje anna enn aa sei at det er nok berre mitt eige tap. Kva Lynch angaar er han glimrande - men hans lette stil kan nok ikkje maale seg med Erikson for meg. Om noko anna enn Martin og Erikson skal inn i toppsjiktet paa kva eg har lese av fantasy maa det vel vere Neil Gaiman's American Gods. Og Lord of the Rings, openbart. Lynch kan maale seg med Jordan, dog, utan stoerre problem. Og den lette tonen kan jo vere eit maal i seg sjoelv - har ikkje lese noko liknande sidan den langt meir barnslege Belgariad av David Eddings.

[Lothair Mantelar]

Hvis du er på jakt etter noe litt mer a lá Robert Jordan, er vel Rothfuss kanskje det nærmeste du kommer. "The Name of the Wind" er jo straks mye bedre enn noe Jordan har skrevet (kanksje ikke plottet, men desto mer så om vi ser på prosaen). Dessuten kommer den jo anbefalt fra hele tre av forumets moderatorer! Det er jommen meg ikke dårlig.

Ellers kan jeg nevne at jeg leser Steven Eriksons nye Malazan-novellette, "Crack'd Pot Trail" (trolig tilgjengelig i din nærmeste Outland, Terje. Jeg fant min i Oslo i hvert fall). So far, so good, men til dels litt lilla i språket for min smak. Det er vel en tilvenningssak; husker jeg også har følt det slik om andre Erikson-bøker.

[Terje]

"Litt lilla i språket"? You lost me at "hello"...

De hadde den uansett ikke sit jeg var innom (for ei uke sida), men jeg får ta turen og se. Har riktignok ikke engang lest The Lees of Laughter's End ennå, men...

Ellers leste jeg ut Storming the Heavens på søndag. Hvorpå jeg så fram til å lese ut hver enkelt av bøkene jeg holder på med for tida, og gå tilbake til bare å lese ei bok av gangen.

Dessverre glemte jeg at jeg begynte på The Oxford History of the Roman World på fredag og The Cambridge Companion to the Roman Historiographers på lørdag. Videre begynte jeg på Mouse Guard: Fall 1152 i går, og The Historians of Rome i dag.

Sukk...

[Lothair Mantelar]

Lilla ble feil. Erikson er jo ikke hard på adverba, akkurat, men han er derimot i stand til å benytte et så bredt vokabular at man kan gå seg vill i paragrafene. Her var det jo åpenbart bevisst (hovedpersonen er en poet), og jeg kom fort inni rytmen... jeg måtte bare omstille meg litt først.

"Crack'd Pot Trail" var veldig god, selv om jeg kanskje ikke satt så mye pris på den som "The Healthy Dead" eller "Lees of Laughters End". Det er ei nokså kompleks bok som foregår på flere plan samtidig (den føltes nokså meta-kontekstuell ut for meg, men kanskje jeg leser litt inn i det). Den neste novelletta bør derimot være litt mer i kjent Bauchelin & Korbal Broach stil, og jeg gleder meg selvsagt til å fortsette denne nokså ville serien.

[Loki]

Crack'd Pot Trail er ikkje ei Bauchelin/Broach-historie, altsaa?

[Lothair Mantelar]

De har vel en PoV på et par paragrafer i løpet av hele boka, men selve historien handler til en viss grad om dem, så jeg skjønner hvorfor de markedsførte den som den ble gjort.

[Loki]

Ah, saa den inngaar nominelt i same serie likevel?