Tiårets 10 beste filmer

[Rodel Ituralde]

"Imaginarium of Doctor Parnassus" Går faktisk helt opp og tar en plass på min top10 liste for dette tiåret.
En helt fantastisk film som hadde taket på meg fra a til å.

Fin avsluting for Heath Ledger:)

[Sauegjeteren]

Eg hadde og veldig sansen for den filmen. Det er det som er så interessant med film, at meininga om filmen kjem litt an på selskapet. Eg likte selskapet mitt, og eg likte filmen. Det er dog ei fare for at eg hadde likt Dr Parnasuss lell. Sjølvsagt ville eg vel gjort det, Tom Waits er jo med.

Søt historie og mykje morosamt der generelt.

[Rodel Ituralde]

Tom waits <3

[Moghedien]

Fin avslutning for Heath Ledger:)

Å? Jeg vet ikke om jeg vil si meg eing i det, i hvert fall. Heath Ledger var på ingen måte filmens høydepunkt, og filmen kan vel heller ikke betegnes som Ledgers høydepunkt. Jeg mener ikke at han spilte dårlig, for det synes jeg absolutt ikke, men jeg synes ikke akkurat at han imponerte. Han var litt anonym, kanskje. Det er nok fortsatt Dark Knight og Brokeback Mountain han best vil bli husket for.

Dessuten tror jeg ikke Doctor Parnassus er en film man bør se fordi man liker Ledger, Law & Depp, men en film man ser fordi man liker moderne/gamle eventyr, Terry Gilliam og Tom Waits.

[Rodel Ituralde]

"En fin avslutning" er vel ikke definisjonen på "en veldig bra prestasjonem kanskje hans aller beste".

En fin avslutning var det, en film som var så gått som avlyst som ble avsluttet bare på grunn av Ledger. Syns det er en ganske så fin avslutning jeg, Gilliam hentet jo inn 3 av Ledgers gode venner for og spille samme rolle og greier..

[Moghedien]

Jeg regnet jo med at det ikke var det du mente. Men etter min oppfatning, holder det ikke bare å spille den siste kampen uten å gjøre tabber for å få en fin avslutning på karrieren, du må liksom score noen mål også.

Men måten de gjorde det på når de sjonglerte Heat Ledger med Depp/Law/Farrell, den likte jeg også veldig godt! Det var absolutt ikke noe tap for filmen.

[Lothair Mantelar]

Hmm, rett nok så jeg bare den første halvdelen av filmen, men det skyldtes også at jeg syntes det var en skrekkelig dårlig film for Gilliam å være, og at jeg ville unngå å la den feste seg for sterkt i minnet. Tar den seg veldig opp på slutten?

[Rodel Ituralde]

Syns det var en god "kamp" for ledger jeg. Har aldri sett på han som en skikkelig god skuspiller. Likte han godt i dark knight og I'm not there". Og derfor syns jeg han gjør en god jobb. Han spiller langt i fra dårlig. Det eneste jeg syns trekker ned filmen er at den var litt for forutsigbar.

[Terje]

Hmm, denne har jeg ikke sett før. Skal vi prøve å ta dette alvorlig, eller bare ramse opp de første ti vi kommer på? Vi tar sistnevnye først, så får vi se:

Garden State
Das Leben Der Anderen
Cidade de Deus
Gosford Park
Den brysomme mannen
The Royal Tennenbaums
Hero
Donnie Darko
The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring
Labyrinto del Fauno

Nå skal det sies at jeg ikke egentlig har sett veldig mye ny film dette tiåret (det var en periode rundt 2004-6 at jeg leide en del, og rundt 2005 hvor jeg var en del på kino, men ellers lite). Ei heller er jeg overmåte glad i misantropiske filmer som The Departed, No Country for Old Men eller The Dark Knight. Alle sammen er utrolig bra filmer, som bør høre hjemme på de aller fleste topp-10-lister over dette tiåret, men altså ikke på min. Mørket er uansett velrepresentert hos meg, også, men i en litt lysere og mer håpefull toning.

Hvis vi begynner på toppen (rekkefølgen er for øvrig tilfeldig), er Garden State med fordi den er vittig, endearing, og gir meg håp. Das Leben Der Anderen har mye av det samme gående for seg; det er en fantastisk påminnelse om viktigheten av empati. Den kan muligens få selskap av Sophie Scholls Siste Dager, bare jeg får rota meg til å se den. Cidade de Deus er atter en slik film, som har noen av de beste refleksjonene over statsdannelse (faktisk) jeg har sett på film. Gosford Park er det kvintessensielle engelske herregårdsmordmysteriet, og så vittig at det gjør vondt. Kongefilm. Den brysomme mannen er det norske bidraget på lista. Jeg vet ikke helt hva den handler om, for å være ærlig, men jeg vet at den er bra. Sjeldent eksperimentell til norsk å være, er den også. Selv om den kan bli dytta ut av La Den Rette Komme Inn når jeg får sett den (jeg har ei stygg liste med filmer jeg mistenker kan være mesterverker som jeg bare ikke har klart å tvinge meg selv til å se ennå). The Royal Tennenbaums er enda ei komedie, enda en noget pretensiøs indiegreie. Alec Baldwin er en perfekt forteller. Hero får mest for den estetiske nytelsen den er å se på; den kinesiske statspropagandaen er ikke fullt så fin. Donnie Darko... vel, har dere sett den, forstår dere det sannsynligvis, hvis ikke har det ikke noen hensikt å forklare det. LotR: FotR (btw muligens en av favorittforkortelsene mine i hele verden) er, i alle fall til Hobbiten kommer, den ypperste adventurefilmen i verden, og adventure er tilfeldigvis en av favorittsjangrene mine. Mens Labyrintho del Fauno er enda en av de mørke filmene som fortsatt klarer å avslutte på ei lysere note.

Ellers er jeg ganske glad i Kingdom of Heaven, Master and Commander, The Prestige, Children of Men, American Beauty, Stranger than Fiction, Dumped by Sarah Marshall, O Brother Where Art Thou? (mener den er fra 00-tallet?), Iron Man, 28 Days Later, Harry Potter and the Prisoner of Azkhaban, Sleepy Hollow (eller er den fra 99?), Le Pacte de Loups, The Constant Gardener, The Good Shepherd, Syriana, Buffalo Soldiers, Good Night and Good Luck, Lord of War, Charlie Wilson's War (selv om den taper seg veldig etter første gang), All The King's Men, Gangs of New York, Illusjonisten, Little Miss Sunshine, München og The Mechant of Venice, bare for å nevne de jeg kommer på ved å kikke over filmsamlinga mi.

Og forresten! Spark Hero og Labyrinto del Fauno av topp-10-lista! Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Amelié må jo ha plass!

[Loki]

Usj, Amelié. Kva ER det eg gaar glipp av i den filmen?

[Rodel Ituralde]

Hero får mest for den estetiske nytelsen den er å se på; den kinesiske statspropagandaen er ikke fullt så fin. Donnie Darko... vel, har dere sett den, forstår dere det sannsynligvis, hvis ikke har det ikke noen hensikt å forklare det. LotR: FotR (btw muligens en av favorittforkortelsene mine i hele verden

Å se Hero må jo være like vakkert som en tur i hardangerfjorden!

Fint sammendrag av Donnie, Terje. For de som ikke har sett Donnie Darko har virkelig gått glipp av noe i livet Løp og kjøp.

LotR: FotR

[Terje]

Usj, Amelié. Kva ER det eg gaar glipp av i den filmen?

Kanskje det ikke er nok superhelter i den for deg?

Men nei da, det er jo strengt tatt en damefilm. Romantisering av Paris; naivt fargespekter; banalt, om ikke klisjéfylt plott (den kan vel kalles "livsbejaende", og det er et ord bare lilladamer og deres mannlige motstykker bruker (tenk "Heftig og Begeistret"), hvilket i seg selv er et faretegn); på kanten til overdrevent quirky -- mye å ta tak i hvis du bare vil. Selv har jeg aldri egentlig orka å ta tak i den på skikkelig kritisk vis, siden jeg liker følelsen jeg får av å se den, og det ikke er en følelse jeg har lyst til å bli kvitt. Opium for the people, like.

[Lothair Mantelar]

Garden State
Das Leben Der Anderen
Cidade de Deus
Gosford Park
Den brysomme mannen
The Royal Tennenbaums
Hero
Donnie Darko
The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring
Labyrinto del Fauno

Og forresten! Spark Hero og Labyrinto del Fauno av topp-10-lista! Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Amelié må jo ha plass!

"Den brysomme mannen" er kanskje min norske favoritt fra det forrige ti-året. Jeg burde se å skaffe meg en dvd av den så den ikke forsvinner inn i glemmeboka.

Jeg skjønner ikke denne fascinasjonen folk har med The Royal Tennenbaums (og heller ikke Amelié, som var så søvndyssende koselig at jeg måtte slå den av). Personlig synes jeg tRT er en interessant film, for all del, men Rushmore var mye bedre film, og det samme kan forsåvidt sies om Andersons "Fantastic Mr. Fox".

Donnie Darko var en favorittfilm hos meg inntil nylig, da en jeg kom til å se den om igjen og fant ut at bak den fiffige strukturen skjulte det seg en film som ikke var så utviklet som jeg kunne ønsket. Spesielt cinematographien var nokså sub-par, og en kjærlighetsforholdet fikk altfor lite tid til å puste. Her kan du sammenligne med Eternal Sunshine, som har mange av de samme tematiske elementene, og får en langt mer savvy historie ut av det (spesielt med tanke på det filmtekniske og den emosjonelle gehalten i kjærlighetsforholdet).

I følge min flickchart har min topp-ti blitt ganske så annerledes over de siste månedene:

1. Synecdoche, New York
2. No Country for Old Men
3. Oldboy
4. Memento
5. Gladiator
6. Mystic River
7. LotR: FotR
8. Garden State
9. Love, Actually
10. Requiem for a Dream*

*Må se denne om igjen, siden det er blitt noen år siden første gang.

Jeg har fortsatt et ti-talls filmer igjen på ei liste som jeg må se før jeg kan si meg fornøyd med denne lista. De to siste er gode filmer, men om de er topp-ti-materiale er vel tvilsomt.

Btw, Terje, jeg ser at du ikke har ranka "Memento". Warum, warum? Jeg tror denne hadde føket rett inn på topp-ti lista di uten noen problemer.

[Terje]

Nei, hva er det med The Royal Tennenbaums? Jeg tror kanskje det kan være det filmatiske uttrykket; en ganske ovverfladisk og uengasjert, for ikke å si slapp, gjennomtenkning synes å indikere at både The Life Aquatic og Rushmore (om enn ikke The Darjeeling Limited) har sterkere plott som får frem tematikken på en bedre måte. Rushmore har jo også et mer realistisk visuelt uttrykk enn TRT, selv om det er gradsforskjeller. Imidlertid er det noe med TRTs komposisjon; kombinasjonen av soundtrack, plott, scener, karakterer, props og sets, som jeg synes er mer tilrekkende, selv om det er en veldig diffus følelse, og knapt noe gjennomtenkt og logisk standpunkt. Men så begynner det også å bli ei stund siden jeg så film for noe særlig annet enn adspredelsens skyld, selv om jeg fortsatt setter pris på litt idémessig dybde.

Hva Amelié angår, tror jeg mye av det samme gjelder. Hverken særlig original eller utfordrende, makter den likevel å gjøre det den gjør på en solid måte. Godt håndverk, i en kunstferdig innpakning. Og jeg er jo en enkel sjel, så ting trenger sjelden være mer for at jeg skal sette pris på dem. (Hvilket, når vi først er inne på emnet, er en av årsakene til at jeg slutta å blogge om filmer; jeg innså at jeg ikke var kritisk eller analytisk nok til å kunne si noe vettugt, så da var det like greit å ikke si noe i det hele tatt.)

Følgelig kan dette også overføres til Donnie Darko. Jeg har bare sett den to ganger, og det begynner å bli ei stund sida nå, men jeg husker at jeg likte den sene 80-tallssettingen veldig godt. Den har jo også en del fine refleksjoner rundt valg og verdier, men... nei, jeg tror det er for lenge siden jeg så den til at jeg skal begynne å gå inn på detaljene. Jeg har så elendig hukommelse når det gjelder slike ting, selv innenfor mye kortere tidsrom, at jeg ikke burde si alt for mye om filmer jeg bare har sett et par ganger for lang tid siden.

Men jeg kan tendendere mot å være enig i at Eternal Sunshine er en bedre film. Hmm, kanskje en skulle tatt seg en kveld og sett begge to?

Ellers er jeg overrasket over at så mange setter Gladiator så høyt. Det er ei grei nok suppe av kvasiromerske elementer som er profesjonelt satt sammen, og de skal ha kudos for at de tok romersk religion på alvor, samtidig som det *er* en veldig god film. Men en av tiårets beste? Nei, jeg vet ikke; tror kanskje jeg har blitt alt for negativt påvirka av de akademiske artiklene jeg leste om den for et drøyt år siden. Selv om jeg nesten ikke husker særlig mye av dem annet enn at de var fryktelig flisespikkende. Akkurat nå klarer jeg imidlertid ikke å kalle frem et klart nok blide av den til å komme med mer substansiell kritikk, annet enn at den aldri har fremstått for meg som genial på noe vis.

Og Memento har jeg faktisk hatt stående i et drøyt halvår eller noe sånt nå; det har bare aldri passet å se den. Stort sett hver gang jeg har satt meg ned for å se film de siste årene har jeg vært så sliten at jeg bare har hatt lyst på "noe lett fluff". Så det har blitt mye Indiana Jones, Clerks, King Arthur (en film for øvrig minner meg ganske mye om Gladiator), og den typen filmer. Men jeg må snart få sett den; har bare hørt gode ting om den.

[Moghedien]

Hmm, rett nok så jeg bare den første halvdelen av filmen, men det skyldtes også at jeg syntes det var en skrekkelig dårlig film for Gilliam å være, og at jeg ville unngå å la den feste seg for sterkt i minnet. Tar den seg veldig opp på slutten?

Det tror jeg nok ikke den gjør, den er mye det samme gjennom hele. Og jeg kan si meg enig i at den ikke var velskrevet til Gilliam å være, manuset var litt for mye og-så-skjedde-det-og-så-skjedde-det. Litt sånn tilfeldig og i hytt og gevær. Men så tror jeg ikke Doctor Parnassus handlet om å fortelle en god historie. Slik jeg oppfattet det, handlet det mer om å fortelle noe fantastisk og spektakulært, et eventyr. Om drømmer, djevelen og mennesker. Og i et sånt spektakulært eventyr, passer Gilliams rarhet, eller hva man nå skal kalle det, veldig godt.

Og om Amelie. Amelie er en jentefilm. Alle jenter elsker Amelie. Jeg elsker også Amelie. Amelie er en klisje, og det kan godt være det ikke er en god film, men den er vakker og snill, og det er også gode grunner til å like en film. Dessuten har den alle disse underlige detaljene, også er den så rar og annerledes. Ingen av delene på noen genial måte, men på en veldig søt og hyggelig måte. Greia med Amelie er at den er annerledes og snill, og det burde jo ikke være så rart å like en sånn film. (Amelie er dessuten veldig ofte den første/eneste franske filmen folk ser, noe jeg vil tro styrker den almenne oppfattelsen av den som annerledes og litt eksotisk)

Og jeg synes forresten det er rart å sammenligne Eternal Sunshine med Donnie Darko på bakgrunn av kjærlighetsforholdene. For mens plottet i Eternal Sunshine i hovedsak dreier seg om kjærlighetsforhold, er kjærlighetsforholdet i Donnie Darko bare en del av en større konflikt. Det er litt underlig å sammenligne en romantisk (om man kan kalle den for det) film, med en som bare bruker romantikk som et element.