Men alle dei punkta du lister der (naivt fargespekter, "livsbejaende", svaert soetladent, overdrevent quirky) er ting eg LIKER ved den. Det er det som held meg fraa aa aktivt mislike ein film som elles er aaaaltfor lang i forhold til kor simplistisk plottet er. Attpaatil saa foeler eg ein kva som helst episode av Pushing Daisies gjorde alle dei tinga langt betre - og der klarte dei det utan aa ha eit saa saktegaaande og forutsigbart plott at det vart kjedeleg.Terje wrote:Kanskje det ikke er nok superhelter i den for deg?Loki wrote:Usj, Amelié. Kva ER det eg gaar glipp av i den filmen?
Men nei da, det er jo strengt tatt en damefilm. Romantisering av Paris; naivt fargespekter; banalt, om ikke klisjéfylt plott (den kan vel kalles "livsbejaende", og det er et ord bare lilladamer og deres mannlige motstykker bruker (tenk "Heftig og Begeistret"), hvilket i seg selv er et faretegn); på kanten til overdrevent quirky -- mye å ta tak i hvis du bare vil. Selv har jeg aldri egentlig orka å ta tak i den på skikkelig kritisk vis, siden jeg liker følelsen jeg får av å se den, og det ikke er en følelse jeg har lyst til å bli kvitt. Opium for the people, like.
Men klart, Pushing Daisies hadde ein fyr med overnaturlege krefter. Saa kanskje det ER mangelen paa superheltar?


