A Game of Thrones av George R. R. Martin

[Sauegjeteren]

(Jada, vet det er en tråd om boka fra før, men jeg gjør som Terje og lager en tråd til, denne med skikkelig annmeldelse.)

A Game of Thrones

av

George R. R. Martin

Innhold
Eddard Stark, Warden of the north, får besøk av kongen han en gang hjalp å komme til makten. Han må bli med til Kings Landing for å bli the King's Hand, altså styre når kongen selv ikke vil eller kan. Det viser seg snart at det en gang så lovende kongsemnet Robert ble en utålmodig konge, og en som helst ikke vil styre. Problemene kommer når kongen blir skadet i ei ulykke, og Eddard selv må ta styring på tomme skattekister og vanskelige adelsmenn.
Samtidig med dette blir Jon Snow, Eddards uekte barn, sendt til the Nights Watch, for å forsvare verden mot the Others, og i the Free Cities har de tidligere arvingene til the Iron Throne vokst opp, og vil snart ta tilbake makten over det Robert Baraethon har tatt før.

Hva jeg likte og ikke likte
Karakterer
Karakteren føles ekte og realistiske, og utvikler seg ettersom man ser hva som skjer med dem. Denne boka har mange forskjellige karakterer, og sannsynligheten for at de fleste finner noen de liker her er stor. Man har de vittige, de som er fine på det, de ærefulle, de brautende, de slu og listige, og de dumme. Kort sagt, det man trenger.
Omgivelser
Martins verden er godt oppbygd, med Seven Kingdoms og fine greier. Man har som alltid havet som holder unna dem man ikke vil ha der, og man har også oppdelt i land som både samles og slår sprekker igjen. Dette kalles fantasy, men det merker man ikke mye til. I stedet har vi den klassiske middelalderverdenen, med noen få grep for å få til mer fantasy over det. Men magi og slike ting er slett ikke dominerende fordet.
Guder
I denne boka fokuseres det ikke så mye på guder og religion, men de er der, og brukes som naturlig bakgrunn og utrykksbruk. Man har en slags kamp mellom nye og gamle guder, som er interessant å lese om, men som ikke er så viktig for handlinga likevel i denne boka. Men igjen, de brukes naturlig, som bakgrunn.
Handling
Handlinga i boka er spredt, men bindes godt sammen likevel, som oftest med ravner som overbringer beskjeder og at man får se ting fra flere kanter. Ikke bare får man se ting fra flere kanter, man får også sympati med flere sider, noe man ikke skulle tro var mulig. Martin får det til.

Helhetlig vurdering
Dette er ei meget god og sammensatt bok, men tung. Personlig tror jeg nok engelsken gjør denne for vanskelig for meg, men det legger ikke store hindringer på meg likevel. Den er godt skrevet, medrivende handling, og holder en gjerne på pinebenken med hopping fra en person til en annen.
8/10

[Sauegjeteren]

Jeg minner om denne tråden igjen, i tilfelle vi har ferskinger innen A Song of Ice and Fire. De kan starte her.

[davram bashere]

Dobbeltpost! Brækar da!

Men alle som har lest litt tungt burde lese denne.

[Ceres]

Kan ikke si jeg synes den var spesielt tung? Vel - kanskje hvis man skal bære den langt...

Jeg er ikke særlig imponert over anmeldelsen. Har du ikke lært å skrive dyptpløyende anmeldelser og analyser i norsken på skolen? Hvor er refleksjonene? Hva ønsket forfatteren å formidle? Hva er symbolikken? Hvordan skal vi tolke karakterenes oppførsel?

Blant annet kunne man gravd seg dypere ned i enkelte dilemmaer:

Arya og Mycah lekesloss, Jofrey overrasker dem med Sansa. Arya's ulv biter i Jofrey. Mycah blir drept av The Hound. Jofrey og dronningen dømmer Sansa's ulv til døden. Arya blir nødt til å jage bort sin hund for å redde den fra døden. Ingen blir dømt for drapet på Mycah. Etter dette vil Sansa fortatt ikke innse at Jofrey er horribel. I stedenfor skylder hun på Arya for drapet på Lady (ulven). Og i en bisetning - hva gjør det med Sansa at hun mister ulven sin? Og hvorfor viser The Hound så mye interesse for Sansa?

Uekte sønner og døtre florerer i boka. (Basterds, Jon i hovedsak). Hvorfor ansees de som de gjør? I dagens samfunn kan man ofte ha barn som er både mine, dine og våre. Kanskje er det er universelt dilemma hvordan man behandler barn som ikke er ens egne, men som vår elskede har lagd med andre. Men hvorfor kan ikke Catelyn elske Jon? Eller for å dra det enda lengre, hvorfor hater hun han? Catelyn blir ellers beskrevet på en veldig fordelsaktig måte i boka, men dette er hennes svakhet. Det virker nesten litt som om GRRM har skrevet svakheten inn bare å for at hun må ha en svakhet. For det er jo helt klart at han ikke ønsker noen karakter til å framstå som kun hvit eller kun svart. Til og med Carsai og Jamie blir framstilt med positive sider også. Kanskje Joffrey og Dany's bror er unntakene.

Og det er maktkampen som er hovedtemaet i historien, ikke Eddard Stark eller noe annet. Familien Stark er bare primær-fortellerene, slik jeg ser det. Men i tillegg til makten i riket er det også truende fiender både i nord (above the wall), og fra øst (Dany mm).

Winter is coming. Hvordan har det seg at årstidene skifter? Det blir ikke særlig godt begrunnet, men vi får jo et inntrykk. Men hva betyr det for historien? Hva symboliserer det? (Det gir seg kanskje selv...)

[Sauegjeteren]

Høm. Dette innlegget vart skrive for fire år sidan, innser eg. Med litt flaks er eg vorte litt betre på akkurat det med analyse og litteraturkritikk generelt på den tida.

Det blir ikkje i natt dog, men du skal gjerne få lov til å ta for deg akkurat det du etterspør her sjølv.

[Loki]

Uekte sønner og døtre florerer i boka. (Basterds, Jon i hovedsak). Hvorfor ansees de som de gjør?

Fordi det er eit mellomalderbasert samfunn der ekteskapet står som eit moralsk premiss for all omgang mellom dei to kjønn. Ein bastard er eit prov på at annan omgang har føregått - det reflekterar ekstremt ufordelaktig på ekteskapet til den som har fått bastarden, på hans personlege ære, og, diverre, på hans ektemake som har ein fysisk konstant påminning om at noko ved henne ikkje var godt nok eller tilstrekkeleg.

At det er nokon andres born kjem på toppen av det, men det er ikkje det same. Stigmaet ein bastard har er sosialt, frå alle lag av samfunnet, til og med bondestanden. Stigmaet ein får av å vere ein steson eller ei stedotter er derimot utelukkande frå stefamilien si side. Var ein fødd innanfor eit tidlegare ekteskap har ein same sosiale status som alle andre. Det er mangelen på status som ektefødd som er problemet, det er det som tilsmusser personens sjølve eksistens frå byrjinga av.

Du har kanskje eit poeng med at Martin vil gi alle gode og dårlege sider, men Catelyn sin fiendskap mot Jon er fullstendig forståeleg i mine auge. Og eg ser absolutt ikkje kvifor det forholdet burde vere meit utforska, det er såpass nøyaktig som forventa som det kan vere. Ein liten argumentasjon i hennar favør:

Jons eksistens underminerte ekteskapet hennar frå byrjinga av - eit ekteskap som slett ikkje var ekteskapet ho hadde førebudd seg på, men snarare eit pliktsekteskap til hennar daude forlovede sin yngre bror. Catelyn er eit medlem av den ekstremt smale samfunnseliten, ein av dei sju mektigaste familiane i landet, og absolutt alt ho gjer er av sosial betydning for henne og, ikkje minst, hennar framtidige born. Alle visste allereie at ho gjekk inn i eit ekteskap som var ein eksplisitt trøystepremie etter det ekteskapet ho skulle ha hatt. Sosialt er det såklart audmjukande.

Punkt nummer to, privat er dette ekstremt skummelt. Det er ikkje mannen ho er førebudd på å gifte seg med ho no skal bruke resten av livet med, men hans tause, nøkterne - beint fram kalde - yngre bror. Som eksplisitt berre giftar seg med henne av pliktskjensle. Kva er det fyrste han gjer? Han dreg på ei lang, farleg reise og kjem heim med ein bastard. Kva seier det om hans respekt for henne? Kva seier det om hans respekt for ekteskapet deira? Er han dum, eller direkte vondskapsfull, som offentleg audmjukar henne og livet hennar slik som sin meir eller mindre fyrste handling som hennar ektemann?

Punkt nummer tre, ho flyttar til meir eller mindre motsatt ende av landet. Klimaet er annleis, kulturen er annleis, og alle menneska ho møter der er framande - framande med ein uttalt lojalitet til hennar ektemann. Ikkje til henne. Hennar status avheng utelukkande på hennar tilknytting til Ned. Og Ned får ein unge med ei annan kvinne før dei i det heile tatt har byrja bu saman. Kven skal ho snakke med om det? Kven der er det som ikkje er forplikta til å ta hans side? Kor velkommen føler ho seg på denne nye plassen no?

Punkt fire, reint praktisk, ein mannleg bastard er ein ekstremt farleg ting å ha i ein mektig adelsfamilie. Ein kvinneleg bastard kan vere direkte nyttig. Eit ekteskap til ein trufast tenar som er av låg nok status til at ei bastardjente ikkje er ei fornærming, men av høg nok status til å kunne dra nytte av ei slik tilknytting til familien... ein mannleg bastard er livsfarleg. Kva om Ned hadde fått lungebetennelse året etter Jon var fødd, og Robb aldri hadde blitt fødd? Kva hadde hennar situasjon vore då? Endå verre, kva om ho ikkje hadde fått sønner, berre døtre? Og hundre gonger verre igjen - kva om hennar eldste son ville vore betydeleg yngre enn Jon, og den dagen Ned døydde bestemte Jon seg for å samle saman ei gruppe lojale menn og kvitte seg med åtteåringen som stod i vegen for han? Og, like ille for henne men langt verre for landet, kva om ting gjekk akkurat som dei gjekk, men Jon ein dag vart blodig fornærma av noko Robb gjorde, og vennskapet gjekk i skår? Jon var populær, alle likte han. Han ser ut, ter seg som, høyrest ut som ein Stark. Robb... Robb ser ut som henne. Vil bøndene følge han, om han byrjar kalle seg Stark og sprer løgner om henne og sonen hennar? Er Jon i stand til å starte ein borgarkrig?

Så klart han er. Viss han ville, og var smart nok, og tok si tid med planlegginga og utføringa.

For oss som ser inne i Jon sitt hovud som ein relativt vaksen gut er dette ekstrem paranoia. For henne? Fullstendig rasjonelt. Faktisk ville eg tenkt på det som ganske naivt om desse tankane aldri streifa henne.


Argumentet mot Catelyn er ikkje at ho hatar Jon. Det er at ho IKKJE hatar Ned. Ho har tilgitt Ned. Ho elskar Ned. Dei har eit langt forhold med store mengder opparbeida gjensidig tillit. Korleis har ho fått til det? Ved å fokusere alle dei negative kjenslene på bastarden. Det er ikkje rettferdig. Det er ikkje Jon sin feil. Han har aldri gjort noko gale. Han KAN, som nemnd over, gjere forferdelege ting, men han har i rettferdas namn aldri vist nokon form for teikn på å ville gjere noko slikt. Catelyn BURDE ha hata Ned, og vore god mot Jon. Catelyn, om ho tilga Ned, burde i same slengen vere i stand til å slutte nære negative kjensler mot Jon.

Men kanskje ho ikkje klarte det. I hennar situasjon er det ein ting og ein ting aleine som avgjer kor godt og lukkeleg livet hennar ville bli - i kva grad ho kom overeins med ektemaken. Mot dei fleste odds så klarte dei få det rett så fint saman. Kanskje den einaste måten ho kunne få til det på var å overføre all tvilen, alt sinnet og all frykta på Jon. Alt anna enn rettferdig. Men relativt forståeleg.

Og... ho gjer aldri noko mot Jon. Aldri. Ho er kald, uhøfleg, fjern, og favoriserar tydeleg sine eigne born. Men Ned gjer ikkje det same. Winterfell generelt gjer ikkje det same. Til bastard å vere har Jon eit betydeleg betre liv enn, tja, antakeleg omtrent alle andre bastardar i heile riket. I bytte mot at han må vekse opp med ei fjern stemor som han strengt tatt ikkje må ha særleg mykje å gjere med får han eit liv andre uektefødde ikkje kan drøyme om i sine villaste fantasiar. Samtidig for Catelyn, Ned, og deira ektefødde born alle saman ein sjanse til eit liv som ikkje er grunna på eit ekteskap med hat og mistillit. Catelyn har nok aldri tenkt på det på den måten, dette er handlingar gjort over tiår, på instinkt og kjensler. Men det er det som er resultatet.

Så sånn reint praktisk så er Catelyn sine i utgangspunktet negative kjensler overfor Jon for meg nesten slåande positive. Trist, så klart. Men fullstendig forståeleg, og ganske så konstruktive for familien som heilskap dersom alternativet var (og eg ser det som ganske sannsynleg) at ho, med all rett, tok det ut på Ned i staden.


Cersei ville berre hatt han drepen. Catelyn er kald i tonen og held han på avstand med dårleg tilslørt avsmak. Det er ikkje rettferdig, men herregud, det er tusen gonger betre enn nesten alle realistiske alternativ.

[Ceres]

Hehe, det var en lang utgreiing. Og jeg er ikke uening med noe av det du sier. Det er imidlertid et punkt som fortjener litt oppmerksomhet nettopp fordi det tar opp noe helt basalt. En mors kjærlighet til sine barn, og ikke andres. Det som truer dem, det hater hun. Og Jon er/var en slags trussel. Dessuten et slags svik. Men på det punktet kan nok ikke Ned dømmes så hardt. Han elsket antakeligvis Jons mor, men valgte likevel å gjøre det som ble forventet av han; å gifte seg med sin avdødes brors forlovede. Han har avsluttet kontakten med Jons mor, og det burde jo i og for seg være nok.

Men en ting er å misslike Jon pga trusselen mot Robb m.fl. En annen ting er å ikke en gang tillate han å besøke Bran når han er i koma.

Jeg synes forresten at hvordan Martin skriver Jon's indre dilemma er god. Ikke fantastisk, men bedre enn hvordan han skriver de fleste andres dilemmaer. Måten Jon vet at han ikke betyr det samme som sine brødre og søstre, men likevel føler nær kjærlighet både til dem og sin far. Hans oppførsel da de fant "direwolfs'ene".

Jeg synes på mange måter at disse små episodene er bedre enn de store plotlinjene ofte.

Dessuten liker jeg at GRRM skriver barn som barn. Sansa, Arya, Bran, Dany, Jon... De er ikke så kloke, de tenker ikke gjennom alt de gjør og de gjør mange feil. Det er godt å lese, og gjør bøkene mer "ektefølte".

[Loki]

Er vel rimeleg mange hint i serien på at Ned ikkje er Jons far, men hans onkel, uansett? Eller hugsar eg feil no?

Heilt einig i at ho så klart burde la han vitje Bran. Det har ingenting med Jon å gjere, eigentleg - det handler om Bran, og Bran liker Jon. Det kan umogeleg gjere han vondt å få besøk av guten. Men så er ho heller ikkje i det klareste sinnelag på det punktet.

Eg er ikkje heilt einig i at det behøver utbrodering utover kva ein får. Faktisk så tykkjer eg at Cat og Jon sin gjensidige fiendtlegheit er ganske så stempla inn overalt. Grunnene for det er åpenbare nok til at dei ikkje treng utbrodering - som uansett ville følest falsk. Desse to menneskene sit ikkje og stussar "kvifor hatar eg denne personen", så om kapitla deira likevel bidrog med horder av slik informasjon ville det ikkje kjennest ekte.

Kva dei store plottlinjene angår er eg ueinig. Det er klart at ingenting ville fungert dersom ikkje dei små og intime historiane fungerar - det er dei som får ein til å bry seg om karakterane - men det er dei store plottlinjene eg fatter seriøs interesse i. Det er dei eg hugsar og grublar over sjølv år etter seg sist leste ein av bøkene. Littlefinger sine motivasjonar og ulike politiske trekk, kva for adelshus som har kva for ein tilknytting til Lannisterene, kven dei ulike Martellene eigentleg støttar, kva Varys faktisk forsøker gjere, kva Ned burde gjort annleis, Stannis sitt tronkrav og dei ulike veksande religionsbaserte maktkrava - det er slikt som fascinerar meg. Å bry seg om dei små tinga er naudsynt for å bry seg om resten, men for meg er det resten som gjer at eg vil vite kva som skjer vidare. Men såklart, det er ei smakssak. Det som er viktig er ikkje kva du får ut av bøkene, men at du får noko ut av dei.

[Ceres]

Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men du mener altså at Jon egentlig var Brandons sønn? Hm... Jeg synes liksom at Ned tenkte litt på Jon innimellom, og med dårlig samvittighet. Det kan helt sikkert være at jeg har gått glipp av en detalj her. Jeg oppfattet imidlertid Ned's utroskap som hans personlige svakhet. (Som jo alle må ha i denne serien. )

De store plottene er selvsagt hvorfor serien er spennende, men det er de små tingene som gjør den god. Jeg likte spesielt de kapitlene som omhander forløpet for drapet på Lady. Det var en langt mer kompleks scene enn hva man kanskje trodde til å begynne med. Bokas høydepunkt.

Religionsmysteriet i serien er mindre interessant syntes jeg, men likevel viktig, selvsagt. GRRM sa i et intervju at han prøvde å holde magien til et minimum fordi det gjorde historien mer realistisk og derved bedre. Det synes jeg var veldig etter min smak. I 2. bok skjer det imidlertid mer magiske ting, og jeg er ikke sikker på om jeg synes det er så tøft enda. Skygger som dreper... Jaja... Jeg får lese mer og finne ut om jeg liker det eller ikke... Men ikke før på torsdag, etter eksamen!

[Loki]

Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men du mener altså at Jon egentlig var Brandons sønn?

Eller, kanskje meir sannsynleg om eg hugsar hinta rett, Lyanna sin. Men det er lenge sidan eg har lese bøkene, og alt eg hugsar er hint.

Hm... Jeg synes liksom at Ned tenkte litt på Jon innimellom, og med dårlig samvittighet. Det kan helt sikkert være at jeg har gått glipp av en detalj her. Jeg oppfattet imidlertid Ned's utroskap som hans personlige svakhet. (Som jo alle må ha i denne serien. )

Utruskap eller løgn, det eine er like ille som det andre for Ned, så hans personlege svakheit er det uansett. Det dårlege samvitet tolkar eg eventuelt som overfor Catelyn og Jon mht. løgna, og Lyanna mht. at han ikkje klarte redde henne.

Religionsmysteriet i serien er mindre interessant syntes jeg, men likevel viktig, selvsagt.

Eg er sjølv heller lite interessert i religionsmysteriet, mykje p.g.a Martin sin heller tydelege nedtoning av det. Det eg derimot er veldig interessert i er korleis religion utover bøkene let til å bli meir og meir sentralt politisk. Melisandre sin innflytelse på Stannis er tydeleg frå starten av, Dany (som blir meir og meir sentral) soser rundt om og møter all slags ulike mystiske sekter og presteskap, og i fjerde bok får (små generelle spoilere for bok fire følgjer)

Spoiler

både den halvgale sjøprest-onkelen på Iron Island meir og meir betydning samtidig som me plutseleg får sjå dei tradisjonelle prestane i hovudstaden manøvrere for meir direkte makt. Dessuten ser me meir til the Faceless Men.

Samanlikn med den fyrste boka, der religion nesten utelukkande blir referert til i forbinding med personleg tru og spiritualitet. Så det eg er interessert i er korleis religion er blitt gradvis meir og meir viktig som maktfaktorar og motivasjonskjelder utover serien.

GRRM sa i et intervju at han prøvde å holde magien til et minimum fordi det gjorde historien mer realistisk og derved bedre. Det synes jeg var veldig etter min smak.

Det er okke som for min del, der er korleis ein nyttar magien, at den fungerar på ein måte som er rasjonell og relativt forutsigbar, og ikkje som ein fullstendig tilfeldig gudeliknande makt som enkelte karakterar kan bruke i tide og utide og dermed åpnar ein bråte med plotthol kvar enn ein går, det er det som er viktig. Klart, om ein har lite av det så gjer det fallgruvene langt, langt lettare å unngå. Men om ein klarar lage eit system der ein kan ha mykje overnaturlege element utan å la det heile bli tøvete, så gjerne for meg. Føler Steven Erikson gjer eit veldig bra forsøk i den retninga i The Malazan Book of the Fallen, til dømes. Det er måten ein brukar det på, ikkje mengden, som avgjer det for meg.

Martins er grei - han forklarar ekstremt lite om magien sin, men det går bra fordi den nesten aldri dukkar opp, og er forbehalden til eit svært lite knippe karakterar som tydeleg er under store restriksjonar (Melisandre lagar ikkje slike skyggar kvar dag, for å sei det slik). Mangelen på innsikt er direkte samanhengande med grunnen til at det fungerer - det er mystisk, sjeldan, overnaturleg.
Til samanlikning må Erikson forklare svært mykje om korleis magi fungerar (dog vane tru på langt nærme alt) sidan det kryr av magikarar av diverse slag gjennom narrativa der, magi i svært mange samanhengar er direkte daglegdags, og ein elles ville stått som eit spørsmålsteikn i halvparten av scenane.

I 2. bok skjer det imidlertid mer magiske ting, og jeg er ikke sikker på om jeg synes det er så tøft enda. Skygger som dreper... Jaja... Jeg får lese mer og finne ut om jeg liker det eller ikke... Men ikke før på torsdag, etter eksamen!

Magi er framleis på eit heller lågt nivå i bok 3 og 4, så trur du kan ta det med ro. Melisandre gjer rett nok ein del magiske greier, og Dany turer jo rundt på eit kontinent med langt meir magikere og den slags, men utenom det er det heller lite. Og når det skjer noko overnaturleg så er det akkurat som med dei skyggande du snakkar om i bok 2 - det blir gjort ei stor greie ut av det, det verkar unormalt og sjeldan og farleg.

[Ceres]

Nå har jeg begynt på 3. bok. Herved ferdig som student, og har langt bedre tid!

[Loki]

Mine gratulasjonar!

[Siri Sedai]

Ja, gratulerer med overstått (og bestått?) eksamen Ceres!