The Pattern

Terje wrote: (de får meg til å se ut som Fredrik Skavlan eller noe sånt)

Tre pils, og du blir Fredrik Skavlan, helt uten å måtte bli sammenligna med noen

Yay, jeg trenger alkohol for å fungere sosialt. Så bra.

Skalaen for å fungerer sosialt er temmelig stor, hvor Fredrik Skavland nesten er et av ytterpunktene.

Jeg er fryktelig glad ingen av mine bekjente er FS når de er edru.

Jeg må innrømme at jeg egentlig lever ganske godt med det, jeg også.

Mange gode forslag her. Historier fra virkeligheten. Men faktum er at man på studiet lærer at det å vokse opp i en familie med "high expressed emotions" er en risikofaktor for psykisk sykdom av ymse art. Det er kanskje litt vanskelig å tro? Man har jo vokst opp med Hollywood-versjonen av real life, hvor man lærer at man alltid skal snakke om ting når noe er vondt, og ikke holde det inni seg. I prinsippet vil det nok imidlertid være riktig som antydet av flere her at en gylden middelvei også her, som på de fleste andre områder i livet, vil være å foretrekke...

Hm. Men det å vokse opp i en low expressed emotion familie er da sikkert også en risikofaktor for andre ting Gjort undersøkelser om det? Ville tro at å velge mellom den ene eller den andre er som å velge mellom pest eller kolera. (Selvom denne siden sier at kolera langt på vei er å foretrekke: http://www.krematoriet.net/artikkel.php?artnr=94, eg har ikkje peiling )

Jeg kan godt tenke meg at "high expressed emotions" kan være en risikofaktor for psykisk sykdom. På mange måter. Blant annet har jeg sett i det virkelige liv, blant venner, hvordan man gjerne når man snakker om følelsesproblemer, mer fokuserer på at man har et slikt problem enn hvordan man kan løse det. Og jeg vil tro problemene da mer blir bekreftet enn løst. Og en annen ting, som man kanskje ser mellom venner enn i familier, er hvordan det å snakke om egne følelser, og da helst de negative, er litt imagebygging. Nesten litt trendy. Og det er litt trist.

(

Faile wrote:Ville tro at å velge mellom den ene eller den andre er som å velge mellom pest eller kolera. (Selvom denne siden sier at kolera langt på vei er å foretrekke: http://www.krematoriet.net/artikkel.php?artnr=94, eg har ikkje peiling )

En mer relevant og sannsynlig vri av dilemmaet: kolera eller Dukoral, dvs koleravaksine? (aldri igjen.) )

Uh. Jeg har hengt i et miljø en gang i tiden hvor en psykisk diagnose var det mest ettertrakta man kunne få. Gjerne flere. Gjerne medisinert. Folk ljugde til og med på seg at det var noe feil med dem. Det er tragisk.

Hm. Hvor grusom er egentlig denne vaksina da?

Har vært borti mange sånne mennesker jeg også. Det føles litt absurd å sitte der og være den eneste som ikke innleder halvparten av det du sier med "legen/psykologen min sa..".

Den er oral. Og smaker kvalmt. Veldig, veldig kvalmt.

Vaksina var ikke så ille. Den finnes forresten i forskjellige smaker, om jeg ikke tar helt feil.

Vikarierte som lege i psykiatrien i fjor sommer, og var svært lærerikt. Jobbet mest med rus, men var innom på de fleste postene på vakt. Fryktelig interessant at folk kan få seg til å skryte på seg slike sykdommer. Og i hvert fall om endepunktet deres er å skaffe seg nevroleptika. Bivirkninger inkluderer konsentrasjonsforstyrrelse, nedsatt hukommelse, apati, svimmelhet, skjelving, kvalme, ufrivillige bevegelser (dyskinesier), økt/nedsatt libido, hodepine og galaktore (melkelignende utflod fra brystene)... For å nevne noen. Vanligere er det imidlertid å prøve å prate på seg en angst-diagnose for å få beroligende. De virker visst svært godt. Bare så synd de er avhengighetsdannende, og sykt vanskelige å få ut av systemet...

Veit diagnosa som hang høyest i den gjengen var å være bipolar. Noe jeg synes er kjempekjip for å være ærlig. Har et par venninner som har den diagnosa helt uten å ønske seg den selv. Blir så teit når svært mange av mine venner ikke ser så alvorlig på en slik diagnose fordi "alle" allerede har ljugi på seg det.

Uten at jeg veit helt hvorfor så har flere venninner blitt behandla for det med Lamictal, som jeg i utgangspunktet trodde var epilepsimedisin. Veit du hvorfor Ceres?

Faile wrote:Veit diagnosa som hang høyest i den gjengen var å være bipolar. Noe jeg synes er kjempekjip for å være ærlig. Har et par venninner som har den diagnosa helt uten å ønske seg den selv. Blir så teit når svært mange av mine venner ikke ser så alvorlig på en slik diagnose fordi "alle" allerede har ljugi på seg det.

Uten at jeg veit helt hvorfor så har flere venninner blitt behandla for det med Lamictal, som jeg i utgangspunktet trodde var epilepsimedisin. Veit du hvorfor Ceres?

Bipolar er en diagnose man får når man har uvanlig store svingninger i humøret. Man har perioder hvor man er hemninsløs. Shopper, fester, drikker, elsker etc. I denne perioden er det ofte svært lite søvn. Deretter har man perioder hvor man er innesluttet, deprimert, sover masse.

Sykdommen deles i to etter alvorlighetsgrad. (Egentlig i 4, etter forskjellige kriterier, men bipolar I og II er de viktiste). En bipolar I-lidelse er tett fulgt av psykoser og innleggelser i sykehus. Bipolar II er "normalt-"fungerende. Jeg vil påstå at mange kan oppfylle kriteriene til denne diagnosen hvis de ønsker det. Hvem har ikke litt svingninger i humøret? Om du er interessert kan jeg finne de formelle kravene til diagnosen...

Lamictal er, som du korrekt sier, en epilepsi-medisin. Den har imidlertid vist seg å ha en effekt som også er stemningsstabiliserende, og den har samtidig noe mindre bivirkninger enn enkelte andre, mer tradisjonelle stemningsstabiliserende midler, som litium og karmabezepin for å nevne noen.

Bivirkninger inkluderer hudutslett, hodepine, svimmelhet, munntørrhet, agitasjon og/eller søvnighet hos enkelte. Med andre ord egentlig en medisin uten de verste bivirkningene, og uten særlig avhengighetspotensial.

Lamictal er spesielt brukt hos dem med bipolar lidelse hvor de depressive symptomene er mer fremtredende enn de maniske.

Hm. Da kan det nok godt stemme at det er grunnen for at de går på det ja, for stort sett oppfatter jeg dem mer depressive enn veldig svingende.

Det skal legges til her at bipolar-II antakeligvis er en tilstand som mange kunstnere, forfattere og andre geni-erklærte mennesker opp gjennom tidene har hatt. Tilstanden gir perioder med såkalt "hypomani", altså - nesten maniske. I disse periodene er disse menneskene ofte svært produktive, kreative og om ikke akkurat velfungerende, så i hvert fall fungerende.

Det er kjekt å huske at mennesker med affektive lidelser (følelses-relaterte lidelser) ofte har et svært uttalt følelsesliv, og har påvirket verden på en helt unik måte.

Nytt tema. Kjærlighetssorg. Den vanvittige svia som sitter fast i deg etter å ha blitt avvist etter å ha innbildt seg at det er håp over en lang lang periode. Hvordan kommer man seg videre når livet ditt har dreid seg rundt en person i mange år? Når det gjør så vondt at du ligger i dagesvis og hyler og griner fordi livet rett og slett er grusomt.