The Pattern

har endret den litt og fjernet feilene jeg kunne se. Håper den er blitt bedre


Nina kom hjem. Hun smalt døren igjen. Det gjorde ikke noe moren var på jobb: Moren kom som vanlig sent hjem og faren hadde hun bare hørt om, fordi foreldrene var skilt. Hun tok av seg klærne og gikk inn på rommet. Plutselig hørte hun en sint stemme fra kjøkken
- Nina! Hvorfor slenger du igjen døren slik!?
Hun ble forskrekket og så at moren stod i døren på kjøkkenet.
- Jeg fikk en 2-er på en prøve.
- Hva!? Hva sa du!? En 2-er ! Hvordan fikk du det til? Satt du bare der og tegnet eller? Jeg forventer at du får i det minste en 3-er eller oppover.
- Men det var nynorsk….
- Ikke en unnskyldning. Du kan gjøre bedre og dermed basta. Du er bare lat og gidder ikke prøve.
Hun sprang inn på rommet, smalt igjen døren og låste den. Mor var jo litt av en koselig person å snakke med.
.Hun tok opp medaljen sin, og leste brevet for det roet henne alltid.

Kjære Nina
Jeg er din far, tro det eller ei. Dette er en av de få tingene du får av meg. Når du er ytterst fortvilt, ta medaljen rundt halsen og si disse ordene så høyt du kan: Anata no me dras du fanaverder.

Det var alt som stod på brevet. Det fortalte ikke mer. Hun så på medaljen. Det var vel det fineste smykke som hun eide. Det var en drage på den, og den holdt en blå kule i den ene kloa og det var også en blå kule motsatt for den første og halen holdt den. Den hadde noen mystiske tegn på baksiden av den og den så ut som om den var laget av sølv. Hun hadde funnet det i smykkeskrinet hennes når hun var liten. Moren hadde advart mot å bruke den og hadde ikke fortalt hvorfor. Hun bestemte seg for å prøve å si ordene. Nå kunne mor bare stå der ute og være fortvilt hvis det skjedde noe med henne.
Hun tok medaljen rundt halsen og pustet dypt.
- Anata no me dras du fanaverden!

Et lysglimt blendet henne og hun fikk ikke puste. Et kort sekund angret hun, men så var alt over.
Hun så seg rundt. Det var en grønn eng hun stod på og det var en skog et lite stykke unna. Plutselig hørte hun en summende lyd bak seg og snudde seg raskt. Det var en fe som kom flygende mot henne. Den var blå og hadde på seg en blå kjole. Den hadde også blåe vinger og omtrent en fot høy. Hun gned seg i øynene og så fremdeles feen komme mot henne. Feen stoppet opp da hun så henne og gned seg i øynene den også. Nina tenkte hun kunne prøve å si noe til henne for å overbevise begge.

Vel, jeg kan jo alltids påpeke en par ting:

Hun tok av seg klærne og gikk inn på rommet.

Er det bare meg som syntes dette var litt rart?
Jeg regner med at det er ytterklærne som hun tar av seg, men det fremgår ikke av teksten. Dette var pirkete, men allikevel...

Husk også at det skal være utropstegn etter start på personlige brev. F. eks: Kjære Nina!

Historien var bedre nå, men du bør prøve å få litt mer flyt, variasjon og originalitet i både språk og plott.

Da jeg ikke har noe bedre å gjøre, har jeg plukket litt på teksten.

the black wind wrote:Det gjorde ikke noe moren var på jobb:

Her trengs det definitivt en pause (komma).

the black wind wrote:Mor var jo litt av en koselig person å snakke med.

Det blir litt for muntlig og direkte hendvendelse til leseren for min smak.

the black wind wrote:Jeg er din far, tro det eller ei.

Kanskje litt for munter klang til et så seriøst innhold?

the black wind wrote:Det var en drage på den, og den holdt en blå kule i den ene kloa og det var også en blå kule motsatt for den første og halen holdt den.

Her trengs det to kommaer. Og sorry, men jeg forstår fortsatt ikke innholdet her angående den "motsatte kula".

the black wind wrote:Den hadde noen mystiske tegn på baksiden av den og den så ut som om den var laget av sølv.

Fire gjentakelser, det svekker språket drastisk.

the black wind wrote:Hun hadde funnet det i smykkeskrinet hennes når hun var liten.

Den gang da.

the black wind wrote:Den hadde også blåe vinger og omtrent en fot høy.

Blå vinger, og den HADDE ikke en fot høy.

the black wind wrote:Hun gned seg i øynene og så fremdeles feen komme mot henne. Feen stoppet opp da hun så henne og gned seg i øynene den også.

Det var da voldsomt til øyegnikking, men tror det kunne vært komisk på film.

the black wind wrote:Nina kom hjem. Hun smalt døren igjen. Det gjorde ikke noe moren var på jobb:

Mer et generelt forslag, her begynnelsen:
Nina styrtet inn og rev ranselen av seg. Med et voldsomt brak smallt hun igjen døren, men i dag gjorde det ikke noe - ingen var hjemme.

Jeg er for det første veldig enig med Simens ovenfornevnte kritikk. Det er mye å plukke på før den er klar for innlevering (og nå mener jeg at vi bare ser på teksten som starten til en fortelling).

(Likte også starten til Simen mye bedre. Også jeg lekte med tanken på bare å omskrive teksten din da jeg først leste den, men så husket jeg at jeg har noe dårlig erfaring med hvordan folk tar slikt - hadde ei venninne en gang som arbeidet med meg på et prosjekt i norsken, og jeg skulle lese over det hun hadde skrevet før vi leverte. Teksten var etter min mening så dårlig at jeg bare skrev alt sammen på nytt og leverte dette i stedet. Konsekvens? Jepp. Men god karakter, i hvert fall. Men dette er en digresjon.)

Uansett. Jeg synes du burde se på de kommentarnene jeg nevnte over om refererende fortellerstil. Du må unngå å si for mye om hva som skjer, og når du sier noe så må du bruke spennende adjektiver for å bygge opp under stemningen du ønsker å formidle.

Også veldig viktig å unngå å si samme ordet omigjen mange ganger etterhverandre. Du har blant annet skrevet "den" veldig mange ganger ett sted.

Sist men ikke minst er det innholdet som skal kritiseres. Jeg håper du har en plan med teksten. Det gjør det enklere å skrive den. Etter min egen skrivestil så avslører du for mye i starten. Dersom jeg skulle skrevet ei novelle om jente som "oppsøker" eller "støter på" overnatulige vesner/verdner så ville jeg begynnt rett på. Med samtalen med feen. Bakhistorien ville gitt seg selv. Men så har jeg en veldig knapp fortellerstil. Lærere pleier å like det. Få ord med mye mening.

ja her var det mye å rette
jeg skriver på den måten jeg vil..
og ikke kopier teksten min, ellers ser jeg på deg som en tyv.

the black wind wrote:ja her var det mye å rette
jeg skriver på den måten jeg vil..
og ikke kopier teksten min, ellers ser jeg på deg som en tyv.

Jeg trodde det var det du ville - få ærlige tilbakemeldinger. Og jeg har på ingen måte tenkt å stjele teksten din. Du må huske at vi, Simen og jeg i hvert fall, er omlag fem år eldre enn deg, og det gjør mye med et menneske.

For ei stund tilbake var den en diskusjon om hvorvidt bøker skrevet av fjortenåringer var realistisk - veldig mange her hadde jo visst nok en forfatter i magen. Jeg tror det var Stine som nevnte at hun ikke var moden nok til å skrive bøker på den alderen, og det var på ingen måte jeg heller. Vet ikke om jeg er det nå engang. (20 år). Vet ikke om jeg noen sinne vil være moden for det. Man har gjerne masse fantasi som barn, og det er selvsagt positivt, men med alderen så kommer muligheten til å gjøre fantasiene spennende også for utenforstående. Språket må være godt, og historien må være gjennomtenkt og oppbygningen må være riktig. Det er vanskelige greier.

Som en tommelfingerregel så tror jeg at alle fjortenåringer som klarer å få ei bok utgitt på et forlag er små genier. Vel verdt å lese. Men det er vanskelig som så ung å ha hele oversikten. Og språket er det som ofte skiller fjortenåringen fra femogtyveåringen (som gjerne debuterer som forfatter).

Men det er jo viktig å begynne et sted, holde fantasien ved like, og trene på å skrive. En dag er man kanskje moden nok til å skrive ferdig historien.

Det spørs jo også hvem som er ment som lesere av evt. bøker av ungdomsforfattere... Vi leste "The Outsiders" på skolen, og selv om dette ikke var noen vanskelig bok var den veldig bra. Jeg mener å huske at forfatteren var rundt 16 da hun skrev den, og det beviser jo at man ikke trenger å være "gammel" for å kunne skrive bra og ha nok oversikt til å skrive en hel bok.

man må bare skrive og skrive og skrive. jo mer trening, jo bedre. men et godt tips er å være åpen for konstruktiv kritikk. når du legger tekstene dine ut der hvor alle kan se, må du jo regne med at folk gjør seg opp en mening om det. og selv om en må holde fast ved det som er en selv i teksten, må man i alle fall ta seg tid til å høre på og vurdere andres forslag. en fin balanse, egentlig.

men altså, når kritikken går på grammatiske feil, får en bare ydmykt rette opp i det (med mindre det brukes som virkemiddel, men da bør det selvsagt være så tydelig at leserne forstår at det skal være sånn).

Jeg og vil ha brutal slakting av tekstene mine!
Denne skreiv jeg for en god stund sia..
Og ja, Sauegjeteren, hun dør....

Sekstimeteren
Cindy stod foran startstreken mens hun ventet på at læreren skulle gi signal.
Der!
Hun løp alt hun hadde. Det virket som om målet ble flyttet lenger og lenger bak for hvert skritt hun tok. Da det var rett før hun ville gi opp, var den bak henne. Det gikk først opp for henne da læreren ropte til henne
”07,19. Det er ny skolerekord!” Hun var overlykkelig, men nå var hun også fast bestemt på å slå sin egen rekord.

Det betydde masse trening og bare sunn mat. På skolen hoppet hun tau og hun spiste bare kalorifattig mat. Hun ble tynnere og tynnere, hun løp hver dag på fritiden og karakterene gikk fra S til G på skremmende kort tid. Cindys kropp gikk fra å være sunn og sterk, til å se ut som en edderkopp. Etter tre måneder løp hun sekstimeteren på 05,45. Da veide hun trettifire kilo, og hun som for tre måneder siden veide førtito kilo! Men det stoppet ikke der, Cindy klarte ikke stoppe. Hun gikk fremdeles ned! Foreldrene var bekymret for datteren, hun nektet å spise, hun nektet å snakke om hva som var galt.
”Vi må kontakte psykolog, det må være noe galt.” sa moren, faren var ikke helt enig, men ble raskt overtalt. De ble enige om å kontakte psykologen Geyr Emil Skogstad. Cindy ble rasende, og nektet å dra
”Hvorfor skal dere alltid blande i mitt privatliv, dere har ikke noe med hva jeg gjør med kroppen min!”
”Men kjære deg, du må gå, det du driver med er farlig. Det kan ta livet av deg!” Moren gjorde et tappert forsøk på å få datteren med til psykologen. Hun nølte men overga seg litt etter litt.
”Eh, ja vel da, men det er ikke noe galt. Bare så dere vet det!”

Neste dag satt hun i stolen og gråt, Skogstad hadde fortalt henne at hun hadde antagelig anoreksi og at hun led av en veldig svak sinnsforvirring, men ingen kunne si noe sikkert før det ble foretatt en legesjekk.
”Det er ikke noe galt med meg, det er ikke noe galt med meg.” Cindy var ikke lei lenger, hun var hysterisk.
”Ro deg ned, Cindy. Dette her ordner vi, men jeg vil trenge din hjelp til det. Du må se det i øynene!” Han hadde aldri hatt en så vanskelig pasient før, for han var ikke så veldig erfaren. Cindy ble med ett roligere, men ikke helt.
”Du fatter det ikke, du aner ingen ting om det som skjer med meg.” Utbrøt hun forbløffet. Skogstad ble plutselig veldig klam.
”Eh,” begynte han men ble raskt avbrutt.
”Jeg gidder ikke dette her lenger! Bye bye.” Så forlot hun Skogstad igjen i det ellers tomme rommet.

”Hva var det du tenkte på?” Moren hadde aldri vert så sint i hele sitt liv.
”Skogstad prøvde å hjelpe deg, og du nekter å ta imot? Hva feiler det deg?” Cindy var redd, moren pleide ikke å oppføre seg slik, hva var det med henne? Hun ble vekket opp fra tankene av et slag over kinnet. Hun skrek;
”Hva er det som feiler meg? Jo det skal jeg fortelle deg: Jeg er blitt som jeg er fordi jeg har en psyko til mor! Det er det som feiler meg!” Moren var rystet, hadde virkelig datteren kalt henne psyko?

Cindy satt på badet, med en kjøkkenkniv i hånden. Hun visste godt hva hun ville gjøre; hun ville kutte seg over pulsåren på håndleddene, mange ganger, også ville hun sitte og se på når blodet strømmet ut. Til slutt ville hun falle ut av bevissthet og dø, hun ville så gjerne, men frykten holdt henne igjen. Hvordan ville det gå med Mor og Far?
”Cindy? Cindy, er du der?” Cindy skvatt sånn at det skarpe metallbladet laget en liten rift i håndleddet.
”Å nei! Hva skal jeg gjøre nå?” Hun fikk panikk, men roet seg fort ned igjen. Hun gjorde det igjen;
”Au” klynket hun da blodet rant nedover armen, som en sirlig liten bekk. Etter et kvarters tid kunne hun ikke lenger merke armen.

Hun ble søvnig, og gjespet før hun la seg ned på det varme baderomsgulvet. Hun hadde nesten sovnet nå, men hun ville ikke, hun ville ikke dø. Hun ville leve, et langt liv som alle andre. Døra ble brutt opp, men Cindy var bevisstløs.
”Cindy, hva er det du har gjort?” Moren var hysterisk!
”Ring en ambulanse, nå!” skrek hun til ektemannen.

Da ambulansen kom, ble Cindy straks tatt med til det lokale sykehuset. Time etter time ventet foreldrene på gangen, og etter fem lange timers venting, kom legen ut;
”Vi mistet henne, jeg beklager.”


Nå, tre år etter kan du fremdeles finne minnesmerket hennes, det som ble plassert i skolegården. På steinen står det;
”Hun var utrolig som sprinter, men enda utroligere som datter og venninne. Som alltid vil finnes i våre hjerter.”




Sånn, nå er den klar til slakt

Du har en grei og levende skrivestil, men det første som slo meg var at løpetidene er helt urealistiske. Slo opp i min Guinnes rekordbok 1999, og der hadde en fra Jamaica (mann) løpt 50 meter på 5,56 sekund i 1996.

Og angret hun seg når hun døde? Mulig det er underforstått, men for meg ble det litt motsigende. Også synes jeg det ikke kommer frem av teksten at hun var mer utrolig som datter og venninne enn sprinter...

For min smak ble det her litt for moraliserende (være sunn, ha riktig selvbilde).

Altfor lang tekst til at jeg går mer i detaljer.

tenkte jeg kunne legge ut et dikt og få noe tilbakemelding
ikke noe spesilet alltså...

Jeg står ute
solen skinner
Den varmer ei
min kald sjel

Jeg står i et klasserom
Fylt med lyd
Så ensomt
uten deg

Ser ut
gjennom vinduet
så fargeløst
uten deg

Det regner ute
Så mange år
har gått siden jeg
stod her sist

Din grav er her fremdeles
Men ikke ditt smil
Som varmet meg
Og ga meg liv

Savn er
forlengst forsvunnet
håpet
forlengst gått tapt

Men jeg overlever
for håp om å se deg engang
holder meg i live
så godt det kan

Ser deg når jeg kommer
I det neste liv
Da står du der
med utstrakte armer og et smil

håper dere liker det hvis ikke slakt det

Simen wrote:Du har en grei og levende skrivestil, men det første som slo meg var at løpetidene er helt urealistiske. Slo opp i min Guinnes rekordbok 1999, og der hadde en fra Jamaica (mann) løpt 50 meter på 5,56 sekund i 1996.

Og angret hun seg når hun døde? Mulig det er underforstått, men for meg ble det litt motsigende. Også synes jeg det ikke kommer frem av teksten at hun var mer utrolig som datter og venninne enn sprinter...

For min smak ble det her litt for moraliserende (være sunn, ha riktig selvbilde).

Altfor lang tekst til at jeg går mer i detaljer.

Ikke mer slakting
Nå blei jeg nesten litt skuffa her alstå...

Det å si at det man skriver skal lykkes er kanskje mye å si, men jeg synes det er verdt å prøve. Hvis man ikke har et lite håp som driver deg tror jeg heller ikke at en kommer noe sted. Men det er verdt et forsøk, for jeg vet selv at hvis jeg ikke prøver, kan man ende med å skuffe seg enda mer

Er vel også lite sannsynelig å løpe sekstimeteren på 05,45 når du veier 34 kg, da er du vel så skral at du knapt kan gå.

Kjetil wrote:Er vel også lite sannsynelig å løpe sekstimeteren på 05,45 når du veier 34 kg, da er du vel så skral at du knapt kan gå.

Det visste jeg ikke da jeg skreiv teksten...
Tror det var i syvende klasse eller noe sånt

Men seriøst, jeg hadde forventa mye mer blod enn dette.
Var den ikke så dårlig som jeg trodde da?