The Pattern

Sorry... Liker bare Rake så godt, skjønner du.

Han ser ut til å vere ein karakter eg kan like sjølv. Så langt gir han meg ein slags blanda vibber av Tywin Lannister, Aragorn og Dracula.

Men ikke engang Anduril kan måle seg med Dragnipur!

Jeg sitter og venter på å overfalle postmannen. I dag skal House of Chains av Steven Erikson annkomme, og hvis ikke er jeg redd jeg må gå helt "Son of Darkness" på ham.

Noen som har lest den siste boka i Phenomena-serien?

Hva handler Phenomena-serien om?

To alvebarn som skal redde verden.. Tror det er en tråd på Andre Bøker-delen.

Jeg anbefaler Sagaen om Paksenarrion som Elizabeth Moon har skrevet.
På Engelsk heter det The deed of Paksenarrion. Denne boken selges ikke lenger, men den finnes trolig på bibloteket. Dette er en helt utolig serie. Den første boken heter Krigerens Troskapsed. Bok 2 heter Annen Troskapsed og bok 3 heter Gyllen Ed. Den handler om en jente som heter Paksenarrion på 18vintre som rømmer hjemmefra for a slutte seg til et leiekompani. Man skjønner at Paksenarrion eller "Paks" som hun blir kalt ikke er en vanlig leiesoldat. Hun overlever forskjellige ting som ingen vanlige folk ville gjort, ett eksempel er når hun blir angrepet av en ond prest (som tjener en mektig ond gud.) Paksenarrion finner ut at hun er sendt av de gode gudene for å gjennomføre et meget viktig og hellig oppdrag. Men som alltid er det onde krefter med i spill. Denne serien er lite preget av fantasy, men likevel klarer forfatteren å skape en verden fylt av mystiske krefter som stammer fra gudene. Jeg klarer ikke helt beskrive disse kreftene, og boken kan kanskje ikke høres så spennende ut når jeg forteller, men du blir dratt inn i en verden fylt av intriger og maktspill. Og midt i denne farefylte verdenen står en vanlig jente, sendt av gudene, for å redde kongeriket!
( Spoiler: Og bare for å nevne det så er hun ekstremt god med sverd )

mareiney wrote:Denne boken selges ikke lenger, ...

Sikker på det? Eventuelt Bokkilden. (OK, det er ikkje norsk, men ein kan ikkje få alt...)

"Paksenarrion" er absolutt ein fin serie, men eg må tilstå, som eg nok har nemnd før, at tredje bok var ein liten skuffelse. Det bok 1 og 2 var gripende, rørende og overveldende i sine skildringar av grusomheitar og motgang, føltest bok 3 (for meg) overfladisk og "enkel".

På den andre sida har eg av denne grunn lese bok tre kun to gonger, begge på norsk, og begge for mange, mange år sidan, medan eg har lese bok 1 og 2 sikkert fem-seks gonger. (Skjønt dei òg for lenge sidan og på norsk)

mareiney wrote:Denne serien er lite preget av fantasy,

Det må du utdjupe... eg ser ikkje heilt kva det er ved bondejentas lange reise frå ubetydelegheit til Det Godes Utvalgte Forkjempar som er lite prega av fantasy.

Weee!

Beste nedsablinga av Goodkind jeg har lest på år og dag!

http://www.wotmania.com/fantasymessageb ... eID=165616

Utdrag:
"and, in the latest novel, his main character becomes a genocidal Fascist responsible for the deaths of millions of unarmed, innocent civilians and no-one seems to mind, least of all his fans."

"He's a much worse writer than Terry Brooks (who is weak IMO) and slightly worse than David Eddings, but these guys don't generate as much heat simply because they don't pretend to hold the answers to the secrets of life, they don't boldly proclaim themselves to be the saviours of a dead genre and they don't inflate their already-ridicuously-high sales figures fivefold to boost their image."






ENDRA:
Og som om ikke det var godt nok, så blir det jaggu bedre!

http://www.wotmania.com/fantasymessageb ... eID=165692


Og enda mer:
"And maybe one could forgive all this if he just seemed like a guy who enjoyed writing and this was the best he could do. You'd just pass and say "Yikes! Not my cup of tea." But the fact that he's such an ass and thinks so highly of his work just makes you want to find him and throttle him until he SHUTS. THE HELL. UP. <throttlethrottlethrottle> GRRRR!

Run awayyyy!"
http://www.wotmania.com/fantasymessageb ... eID=165653

Gidd ikkje følgje linkene dine, ettersom det du siterte var heller uinteressant... at Goodkind er ein arrogant dritsekk er ikkje nyhende. Men, som ein co-arrogant dritsekk, så føler eg i kollegialitetens ånd ikkje at det er eit negativt moment ved han som person, så lenge han ikkje går ut for å hakke på meg. Det vedkjem uansett ikkje bøkene hans korleis forfattaren som person er.
At Goodkind skriv ille er galt, spør du meg. Han skriv rimeleg bra. Ikkje den beste eg har lese, på langt nær, men han er langt betre på både drama og plott enn David Eddings, og eg vil sette han eit lite hakk over Brooks òg, skjønt han har eg lese for lite av til å kunne sei det sikkert. Dialogen hans er òg ganske god - så lenge han held preikenene borte frå den, noko han er blitt dårlegare og dårlegare til.
At hovudpersonen hans er ein gal idealist er i verste fall irriterande, i beste fall ei forfriskande vinkling. At Goodkind sjølv ikkje meinar framstille hovudpersonen og venene til denne som gale burde ikkje affektere ein objektiv lesars inntrykk av bøkene.

At Goodkinds plott og dialog er svekka og tidvis direkte øydelagt av lite plottrelevant messing og preken er sant. Det er Goodkinds største problem som forfattar, men det er berre eitt problem, blant hundretalls ting han gjer bra og titalls han gjer brilliant. Det gjer han ikkje til ein dårlegare forfattar enn David "lat-oss-krysse-Verda-finne-Tingen-drepe-Styggen-og-dra-Heim" Eddings, og å sei at han er det kun fordi ein ikkje likar Goodkind som person er umodent og tøvete.

Weee! Jeg er umoden og tøvete!



(Du kan virkelig kunsten å avskrekke dine meningsmotstandere, eller hva? )

Kan eg?


Det har eg aldri sett nokre effektar av, i så fall. :\


(Og eg sa aldri at du var umoden og tøvete, eg sa at tingene ein annan fyr sa som du siterte i din forrige post var umodent og tøvete. Det er ikkje det same som å kalle den fyren umoden og tøvete ein gong, langt mindre deg.)

Tja, slik jeg tolker det, ligger det implisitt i det du sa, at de som mener at f.eks. Eddings er bedre enn ham, og mener dette bare fordi de ikke liker Goodkind som person, er umodne og tøvete. (Eller så tolket jeg deg feil med vilje, fordi jeg gjerne ville framstå som tøvete og umoden... )

Greit nok, jeg har ikke lest Eddings (ennå), men jeg er likevel overbevist om at han ikke kan være verre enn Goodkind -- delvis fordi sistnevnte virker som en ufordragelig idiot, delvis fordi jeg ikke synes særlig mye om bøkene hans. (Og det til tross for at jeg synes å huske at jeg likte de fire-fem første rimelig godt.) I de siste tre bøkene tror jeg jeg har hatt sansen for Richard i sånn omtrent to minutter, rundt og under sekvensen der han står på The Wizard's Keep i Aydindril og vurderer å ta livet av seg. Ikke fordi jeg hater ham så mye, men fordi han da, for første gang på en god del bøker, virkelig viste svakhet, og framsto som et levende menneske, i stedet for en slags høyreanarkistisk Terminator.

Under en diskusjon om Goodkind for ca. et år siden eller så, kom vi inn på spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig å like hovedprotagonistene i ei fortelling for å like selve fortellinga. Konklusjonen ble vel, etter noen eksempler fra George R.R. Martins ASOIAF, at dette ikke var nødvendig. Det er imidlertid noen forskjeller mellom ASOIAF og SOT, som gjør at denne konklusjonen kan trekkes i tvil. Den viktigste av disse er at i motsetning til Goodkind, så dømmer ikke Martin handlingene til karakterene sine; han bare beskriver dem. Goodkind, på den andre siden, kan ikke få understreka nok hvor onde, grusomme, djeveldyrkende, ufyslige, løgnaktige, bedragerske, manipulerende og fæle skurkene hans er, samtidig som han aldri får nok av å legge inn meningsløse "fortellerkommentarer" ("narration", som det heter) som beskriver hvor imponert alle peonene og de fornuftige og moralsk gode bifigurene (dette inkluderer stort sett alle som ikke er skurk eller Richard Rahl) er av Richards talegaver, hans overlegne moralske standarder, hans dristige og handlekraftige lederstil, hans nevenyttighet, og etc. etc., ad nauseum.

Videre er det en forskjell at der Martins ASOIAF kan kalles en kollektivroman, har Goodikinds SOT én, lettkjennelig hovedperson. Hvis det er en karakter du ikke liker i ASOIAF, kan du bare bite tennene sammen og tvinge deg gjennom POVet hans/hennes i beroligende viten om at snart kommer det et kapittel med POVet til en annen karakter. I SOT, derimot, vet du at selv om det av og til kan dukke opp noen ofte forfriskende, velskrevne og spennede nye perspektiver fra forskjellige bifigurer, sitter du til syvende og sist igjen med ei bok der 90% av handlinga er fortalt enten fra Richards synspunkt, eller fra synspunktet til en karakter som tilber ham så nesegrus at det ikke gjør noen forkjell.

Jeg kan strengt tatt være enig at det finnes tegn på storhet inne i SOT-bøkene. Men i og med at denne storheten drukner fullstendig i middelmådighet og regelrett elendighet og blir utblanda av forfatterens megalomane selvbilde (dette siste er, som du så ofte innvender, ikke egentlig et kriterium man skal dømme bøker etter, i og med at store egoer ofte skriver store bøker -- men problemet med SOT er at kvaliteten på bøkene ikke er god nok til at jeg klarer å fortrenge tanken på hvor ekkel Goodkind er, når jeg leser dem), hjelper det liksom ikke så veldig mye...

Kva som i di tolkning ligg implisitt i det eg sa er då ikkje noko du kan halde meg ansvarleg for.

Terje wrote: Greit nok, jeg har ikke lest Eddings (ennå), men jeg er likevel overbevist om at han ikke kan være verre enn Goodkind -- delvis fordi sistnevnte virker som en ufordragelig idiot, delvis fordi jeg ikke synes særlig mye om bøkene hans.

Eddings er ein hyggeleg fyr med eit gedigent ego - i motsetnad til Goodkind som er ein mindre hyggeleg fyr med eit like gedigent ego. I "The Rivan Codex" (Eddings' svar på "The World of Robert Jordan", om du vil), ei meget interessant bok eg kan heilhjerta anbefale alle Belgariad-fans, til dømes, skin det tydeleg gjennom at fyren er veldig arrogant og har eit litt oppblåst bilete av eigne evner - ok, fyren skriv brilliant dialog, men karakterene hans er jo ikkje akkurat fleirdimensjonale - men han er likevel sjarmerande og likandes.

(Og det til tross for at jeg synes å huske at jeg likte de fire-fem første rimelig godt.) I de siste tre bøkene tror jeg jeg har hatt sansen for Richard i sånn omtrent to minutter, rundt og under sekvensen der han står på The Wizard's Keep i Aydindril og vurderer å ta livet av seg. Ikke fordi jeg hater ham så mye, men fordi han da, for første gang på en god del bøker, virkelig viste svakhet, og framsto som et levende menneske, i stedet for en slags høyreanarkistisk Terminator.

Einig, faktisk. Men det er ein frykteleg urettferdig måte å formulere seg på ettersom Richard ikkje var med i "Pillars", og det dermed kun er to bøker der Richard har vore utåleleg...

Men kva så? Ein må då ikkje like Richard for å kunne like historia og skrivemåten til Goodkind?

Under en diskusjon om Goodkind for ca. et år siden eller så, kom vi inn på spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig å like hovedprotagonistene i ei fortelling for å like selve fortellinga. Konklusjonen ble vel, etter noen eksempler fra George R.R. Martins ASOIAF, at dette ikke var nødvendig. Det er imidlertid noen forskjeller mellom ASOIAF og SOT, som gjør at denne konklusjonen kan trekkes i tvil. Den viktigste av disse er at i motsetning til Goodkind, så dømmer ikke Martin handlingene til karakterene sine; han bare beskriver dem. Goodkind, på den andre siden, kan ikke få understreka nok hvor onde, grusomme, djeveldyrkende, ufyslige, løgnaktige, bedragerske, manipulerende og fæle skurkene hans er, samtidig som han aldri får nok av å legge inn meningsløse "fortellerkommentarer" ("narration", som det heter) som beskriver hvor imponert alle peonene og de fornuftige og moralsk gode bifigurene (dette inkluderer stort sett alle som ikke er skurk eller Richard Rahl) er av Richards talegaver, hans overlegne moralske standarder, hans dristige og handlekraftige lederstil, hans nevenyttighet, og etc. etc., ad nauseum.

Goodkind lar absolutt desse reaksjonene vere overmåte dominerende, særleg i seinare bøker, og det er absolutt kjedeleg å lese i lengda. Du har likevel ein grov sjølvmotseielse her som undergrev poenget ditt - dersom han legg inn kommentarer om korleis FOLK RUNDT RICHARD meinar at Richard er stor, fantastisk, genial og råtøff, så ER det ikkje forfattarkommentarer, men nøytral skildring av karakteranes reaksjonar...

Så ta gjerne Goodkind for dårleg forteljeteknikk, eller einsformige karakterer kva politisk tilbøying angår, han lider under begge, men å sei at ei nøytral forfatterstemme hyller ein bestemt karakter opp i skyene og så dra fram KARAKTERARS reaksjonar på denne karakteren som døme, det er for drøyt.

Videre er det en forskjell at der Martins ASOIAF kan kalles en kollektivroman, har Goodikinds SOT én, lettkjennelig hovedperson.

Nathan Rahl, sant? Eg trudde ein periode det var Chase, men det er Nathan.

Sant?

Sant?

Hvis det er en karakter du ikke liker i ASOIAF, kan du bare bite tennene sammen og tvinge deg gjennom POVet hans/hennes i beroligende viten om at snart kommer det et kapittel med POVet til en annen karakter. I SOT, derimot, vet du at selv om det av og til kan dukke opp noen ofte forfriskende, velskrevne og spennede nye perspektiver fra forskjellige bifigurer, sitter du til syvende og sist igjen med ei bok der 90% av handlinga er fortalt enten fra Richards synspunkt, eller fra synspunktet til en karakter som tilber ham så nesegrus at det ikke gjør noen forkjell.

Eg foretrekkjer Richards synspunkt framfor nokon som går rundt heile tida og tenkjer "åh så fantastisk Richard er", så eg meinar det er skilnad. Men det er kanskje berre meg.

Det er for øvrig vanlegvis kun i kapittel der dei andre POVene er i nærleiken av Richard at det syndromet slår særleg inn, og det er overraskande sjeldan tilfellet. Om ein ser heile serien under eitt er det sikkert noko ala 40% av sidene er Richard ikkje ein gong er til stades,. langt mindre har ein POV. SoT er på mange måtar ein kollektivroman, som Song, skilnaden er at ein i Song ikkje har ein profeti som fortel ein "Aha, Arya Stark er den pivotale karakter her". Hadde det vore ein profeti om Tywin Lannister eller Robb Stark, til dømes, ville ein lett kunne ha sett Song som ein serie med ein tydeleg hovudperson, sjølv om den hadde vore utforma nøyaktig slik den er no. Både Tywin og Robb var jo karakterar som "alle" enten tilba eller forakta, sjølv om Martins skildring av slikt såklart er langt meir smakfull enn Goodkinds.

Jeg kan strengt tatt være enig at det finnes tegn på storhet inne i SOT-bøkene. Men i og med at denne storheten drukner fullstendig i middelmådighet og regelrett elendighet og blir utblanda av forfatterens megalomane selvbilde (dette siste er, som du så ofte innvender, ikke egentlig et kriterium man skal dømme bøker etter, i og med at store egoer ofte skriver store bøker -- men problemet med SOT er at kvaliteten på bøkene ikke er god nok til at jeg klarer å fortrenge tanken på hvor ekkel Goodkind er, når jeg leser dem), hjelper det liksom ikke så veldig mye...

Hadde alle bøkene hans vore som "Naked Empire", ok, då ville eg vore einig. Men eg føler at det du klager over ikkje er meir enn ein plagsom liten tendens i det store fleirtalet av bøkene hans, og av dei tre bøkene der eg vil kalle det dominerende (Faith, Empire, Chainfire) vil eg sei at det i "Faith" faktisk hadde positiv effekt på narrativet, og at det i "Chainfire" ikkje klarte å nevneverdig legge ein stoppar på eit veldig fengende plott.
Så, som sagt, hadde alle bøkene vore som "Empire", då ville eg vore tilbøyeleg til å vere einig. Men det er altså åtte andre.