Den Store Jakten på Hornet – et RPG

[madyhho]

Dag 15

Thario var lite fornøyd da han omsider kom seg i land i Rift. Den elendige idioten som var kaptein på den illianske stormseileren han hadde vært med på, hadde visst seg å være en dårlig seiler i hardt vær. Den tredje natten, da stormene kom, hadde tosken bare seilt lenger og lenger ut på Stormsjøene, der det var enda verre stormen.
Det hadde endt med mange dagers forsinkelse, og at fire av Tharios livvakter mistet livet. Nå var det bare Addamsus igjen, domaneren som ikke engang var formell sverdmester. Men Addamsus hadde mange andre egenskaper. Og hemmeligheter.

Det hadde blitt uroligheter på havnen i Rift da Thario nektet å gi mester Ayle full pris. Med et snes hardbarkede sjømenn i ryggen hadde mannen truet med å bringe Thario og følgesvennene hans langt ut på Stormsjøene, for så å kaste dem over bord der, hvis de ikke betalte skikkelig for reisen.
Det ble derimot annerledes da en patrulje av Steinens Forsvarere reagerte på bråket. Illianere var dårlig nok likt i Rift som det var, og da Thario fortalte Forsvarerne om hva slags problemer han og de to andre hadde lidd under reisen, ble mester Ayle tvunget til å la passasjerene sine gå fra skipet uten å ha betalt så mye som en sølvpenning.

Thario kom seg raskt til Steinen i Rift. Før han forlot Illian hadde han meddelt sin gamle frende og sverdbror, Ruwan, som var sønn av Høyfyrste Rumal, at han ville komme på besøk en stund.
Steinen i Rift rommet muligheter. Den beryktede Store Beholdningen. Hjertet i Steinen. Callandor.
Thario ga Addamsus et sideblikk. Domaneren var øyensynlig opptatt av å holde klærne sine så rene som mulig der han skrittet frem over Rifts gjørmete gater. Thario kunne ikke la være å gruble. Addamsus avbrutt Thario hver gang han hadde nevnt Callandor under reisen. Men han kunne ikke la være å gruble. Mannen hadde mange hemmeligheter, men bare èn Thario visste om. Den verste av dem alle.

Thario hadde ingen illusjoner om at Hornet befant seg i Steinen i Rift. Eller noen annen del av Rift. Men Steinen rommet muligheter, og Rift var uansett bare et stoppepunkt på reisen. Den Store Beholdningen kunne inneholde andre interessante ting. Man trengte ikke å kunne bruke Kraften for å benytte seg av ter'angrealer, det visste han. Spørsmålet var hvordan han skulle få tilgang til Beholdningen.

[Wolfbrother]

Dag 20


Otelius sto helt avslappet, og rolig å så nedover gaten. det var i hvertfal slik det så ut. Egentlig var det ingen ting han heller skulle gjort en å trekke det korte spydet han var bevæpnet med. En kortbukse å spydet var alt han eide etter å bli ranet. Det var vel egentlig mer et kaldblodig angrip på et vertshus.
Det var rundt 30 stykker når de gikk inn. Fem stykker først som snek seg opp å drepte alle der, og samlet verdi sakene. Så dro resten inn i et samlet angrep. De 15 som gikk ut, gikk ut som rike folk. Resten var vel mindre fornøyde. Vi kan vel si at Otelius gikk ned med kamp.
Spydet hadde han lært å bruke til en hvis standard, hos aielene.
Han hadde knekt et langt slik at han kunne bruke det.
Grunnen til at han var så frustrert var at det var 50-60 hvitkapper som nektet å gjøre noe.
Han startet å gå ned gaten hvor de 15 overlevende hadde gått.


Dag 22

Han hadde forfulgt dem i to dager å begynte å ta innpå. Han var en rimelig flink sporfinner, så det hadde ikke vært noe problem å følge dem.
De hadde nesten alt han eide, men det var ikke viktig etter som at de hadde drept nesten alle på vertshuset. Faktisk var det bare en annen han var sikker på levde, men han var han veldig sikker på at levde. " Brenn meg, du løper jo som om du hadde Den Mørkeste i hælene." Han hadde jo planer om en kompanjong, men.... Denne irriterende lille... Han hadde ikke planlagt å få en slik kompanjong, men fyren viste hvordan man håndterte en langstav, og en langbue. Han var vist nok fra Devens Ritt i Tvilingelvene. Han ridde hardt med hesten for å holde følge.
Noen dager til å de var i Caemlyn. Dette måtte ikke skje etter som at han ikke kunne slakte de inne i en by.
Rettferdigheten måtte seire.

[Terje]

Dag 16

Tharj kikka forsiktig opp på jentungen som hadde satt seg ned foran ham. Han hadde aldri vært flink med det annet kjønn – hver gang en kvinne så mye som så på ham, begynte han å rødme, og blikket hans festa seg automatisk på bakken. Det hadde riktignok vært verre før, mens han fortsatt hadde interesse av de kvinnelige sjarmer, men de siste ti åra hadde han stort sett slutta å bry seg. Rødmen var forsvunnet, men han kjente likevel at kaldsvetta samla seg i korsryggen, og at øynene hans var blitt biter av jern, mens koppen han drakk melk av tydeligvis var blitt en magnet.

”God morgen,” sa han stivt. Hun hadde utseendet til en eventyrer, og rundt om på kroppen hennes kunne han skimte omrisset av flere bortgjemte kniver på praktiske steder. I tillegg kunne han høre restene av tarabonerdialekt i stemmen hans, og de vestlige kvinnene hadde alltid vekket mistenksomheten i ham. Tarabonerne var ikke like ille som domanikvinner, men dog. ”Nei, det er ikke en spesielt herlig morgen.” Han måtte virkelig anstrenge seg for å høres brysk og uhøflig ut.

”Så du liker med andre ord ikke duskregn, og varmt vær? Eller er det andre ting som formørker morgenen din?” Hun smilte, og det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Han bestemte seg for at han måtte bryte opp den blide fasaden. Tarabonere var nokså kjent for å være temperamentene sine, og hvis hun fortsatte å smile slik, ville han smelte, som snø og is i vårsola. Han smilte. Det var på tide å la jentungen smake på Arafels vinter.

”Ikke bare er områdets klima, som du så observant poengterer, upassende for menneskelig bosetting. Fuktig, vått, bløtt, ja, til og med vannaktig. Varmt, hett, dampende, rett og slett kokende. Resultatet blir gjørme, mudder, og slam. Ikke akkurat føre som gjør en mann glad. Så kommer det i tillegg en jentunge bort til meg, og tiltaler meg som om hun kjenner meg. Og det på en måte som ikke viser den respekten jeg har krav på, med tanke på at jeg er gammel nok til å være faren hennes, og samtidig er et medlem av Arafels krigeraristokrati, mens hun bare er en ussel bondejente med høye tanker om seg selv.” Han ventet på utbruddet som måtte komme.

”Så min Herre er gretten i dag? Jeg beklager å ha forstyrret min Herre på slikt et ubekvemt tidspunkt. Kan jeg få slikke min Herres støvler?” Hun blunket uskyldig, og Tharj så at gliset hennes bare ble bredere og bredere ettersom skuffelsen ble tydeligere og tydeligere i hans eget ansikt. Hjernen hans kverna desperat i et forsøk på å hente seg inn etter dette fallet. Han bestemte seg for å gjøre det han var best på: å gå rett på sak. Dessuten var det vanskelig å framstå som uberørt og kald når en lite kledelig rødme spredte seg som en krattbrann i det bleke ansiktet hans.

”Greit, vesla. La oss kutte dramatikken, og komme oss til poenget. Du vil ha noe fra meg, så mye er klart. Det er lite sannsynelig at dette ’noe’ skal være kroppen min, for ærlig talt kunne du fått noe mye bedre uten engang å prøve.” Rødmens armer møttes i nakken hans. ”Altså må det enten være noe jeg vet, noe jeg har, eller noe jeg kan. Siden det eneste jeg kan er krig, og det ser ut til at du ikke trenger å lære særlig mye mer der, stryker vi det. Siden jeg heller ikke har noe av verdi for andre enn meg selv, kan vi fjerne det fra lista også. Da står vi igjen med en mulighet – du vil vite noe. Stemmer det?”


(OOC: Til Faile: Jeg må avbryte her, og overlate resten til deg, siden jeg strengt tatt ikke har anelse på hva du vil...
Tharj har for øvrig ikke noe bedre fore, så han kan sikkert være behjelpelig med hva det skal være.)

[Faile]

Dag 16

Dette gikk fortere enn Vladra hadde håpet på. Hun hadde ant seier idet rødmen hadde spredd seg som blod i vann i kinnene hans, men nå som han var såpass direkte kunne hun ikke fortsette med smelte taktikken. Aldri i verden hadde hun trodd at han turte å være så direkte. Først var hun svært fristet til å fike til ham, og fortelle at hun bare var en ensom og forlatt pike, som ønsket å søke trøst hos en eldre og mer erfaren mann, men hun var for gjennomskuet til å kunne drivet det spillet med noe særlig hell. Hun måtte handle før han rakk å gjenoppbygge muren av is hun hadde prøvd å smelte ned. Det eneste som gjenstod var å være ærlig og like direkte selv.

"Herren er observant," gliste hun, uten å slippe blikket hans. Eneste måten å fremdeles ha taket på ham, var å ikke vise seg svak før i det rette øyeblikket. "Han har nok rett i sine antagelser, jeg søker verken hans krigserfaring eller hans nådes kropp, blikket sveipte over han og gliset ble bredere, eller noen av hans verdisaker, jeg trenger hans hjelp." Det ene øyebrynet hans løftet seg sakte, trolig hadde han vanskeligheter for å se for seg henne jomfru i nød situasjonen. En anelse irritasjon over hans manglende tiltro til hennes uskyld, kneblet hun raskt, og fortsatte. "Jeg ankom vertshuset i går kveld, vertinnen er en gammel venninne av meg som jeg søkte meg til her i denne lysforlatte byen. Hun fortalte meg at du er en Hornjeger. Det hadde ingen betydning for henne, det var bare løst sladder, men for meg har det en god del å si. For femten dager siden sverget også jeg, tro det eller ei, å ikke hvile før jeg hadde funnet Hornet, og jeg må innrømme at jeg er lite villig til å la noen andre stikke av med det under nesa på meg. Jeg har mine egne teorier om hvor Hornet ligger, og selvfølelig ønsker jeg å komme først dit. Mitt første ønske var å finne ut hvor du kom til å lete, slik at jeg kunne vært før deg, om vi hadde tenkt på samme sted." En idé slo med et ned i henne, og hun tok en helomvending. Han hadde selv sagt at han var fyrste eller noe i den duren, og selvom han ikke egentlig hadde noen plan, eller noen opplysninger om Hornet, kunne han i alle fall brukes til noe. En plan tok raskt form oppe i hodet hennes. "Planene mine har i midlertidig endret seg, og jeg trenger hjelp av en utenifra Rift." Hun smilte, la ansiktet i uskyldige folder, og håpet at han var en av dem som ville se på det som æreløst i å ikke hjelpe en ung pike som ønsket hjelp.

Da det endelig så ut som om det hadde sunket inn, og han så veldig troende ut til å si nei, og be henne holde nesen sin i hennes egne saker, tok hun en sjanse på å prøve å vippe ham av pinnen. Øyeblikket for svakhet var inne, stemmen dirret, som om på nippet til å begynne å gråte. Hun så ned i bakken, et par sekunder, og bikket så lett på hodet og så ham opp i øynene, blanke av innestengte tårer. "For en tid tilbake siden hadde jeg noen mindre heldige episoder med enkelte av Forsvarerne, det de søkte ville jeg ikke gi dem for alt i verden, og derfor kan jeg ikke komme meg inn på egenhånd." Blikket så ned igjen, før hun rykket bestem på hodet og satt de mørke hassel-øynene i ham, en klar glans var kommet i dem, og stemmen var mer intens. "Jeg tror det vi begge søker er i Den Store Beholdningen, som fyrste slipper du lett inn i Steinen, bare nevnt et par titler, også har høyfyrstene ingen betenkeligheter med å la deg bo der en stund. Ta meg med som din eskortedame, eller hva du nå enn ønsker å kalle det, og vi skal finne Hornet sammen! "

[Terje]

"Ha ha ha ha ha!" Tharj kunne, gjennom et slør av tårer, ane at reaksjonen hans hadde satt henne litt ut – han kunne skimte sinnet hennes mer tydelig nå, bak de store, tårevåte øynene. ”Jeg beklager å måtte skuffe deg, jente, men er det et sted Hornet garantert ikke er, er det i Den store beholdningen. Han gliste lurt til henne.

”Her, kom litt nærmere, så skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Du ser jo så tillitsvekkende og uskyldig ut, at det umulig kan skade og fortelle deg det. Dessuten, om du skulle være så uheldig å slippe det ut, vil det bare være til pass for disse myke, arrogante sørlenderherrene.” Leppene hans trakk seg sammen i et temmelig arrogant snerr, men den lille talen hans hadde tydeligvis gjort inntrykk.

”Hornet er naturligvis ikke i Steinen. Jøss, Høyfyrstene ønsker at de hadde den – for et par hundre år siden innkalte de faktisk til en Jakt selv, men den var ikke særlig vellykka, for å si det sånn. Årsaken til at de så gjerne vil ha fatt i det Hornet, er opplagt at de mener de innehar en spesiell kompetanse som vil gjøre dem ekstra vel skikka til å bringe Hornet til Tarmon Gai’don.” Det stygge gliset hans ble enda styggere, og enda bredere. ”Det har naturligvis ingen sammenheng med at de heller vil smelte om Hornet enn å la det falle i illianerners hender.” De satt begge lent over bordet nå, og Tharj snakka i en lav, men intens hvisking.

”Men tilbake til Beholdningen. Riftmennene er en foraktelig gjeng. Her er de i besittelse av verdens nest største samling av Kraft-gjenstander, og hva gjør de? De lar dem støve ned i en kjeller, uten å katalogisere eller registrere, i stedet for å la dem som har bruk for og rett til disse gjenstandene få dem.”

Her ble han avbrutt av jentungen. ”Aes Sedaiene i Tar Valon?”

Tharj besvarte det idiotiske spørsmålet hennes med et fnys. ”De selvopptatte, tafatte heksene? Nei, de kunne like gjerne gitt hele samlinga si til Kvitekappene.” Et enda mer foraktfullt fnys fulgte denne påstanden. ”Jeg snakker selvfølgelig om Grenselandene, din uvitende bonde. Det er ingen andre - INGEN!! - som bekjemper Skyggen, andre enn oss.” Han snudde seg som for å spytte, men innså hvor han var, og svelget det i seg. ”Men tilbake til det jeg skal fortelle deg. Som sagt er Beholdningen det siste stedet du burde lete, hvis du har noe vett. Høyfyrstene har som sagt ubeskrivelig lyst på det Hornet, og tror du ikke de har gjennomsøkt sin egen kjeller, før de begynner å lete i andres? Ja da, de er livredde for de gjenstandene de har samla sammen, men det gjelder primært dem selv. De frykter ikke for å miste noen ubetydelige bønder.” Atter en gang krølla leppene hans seg i en spottende grimase. Han måtte passe seg; snart ville han få det limt til ansiktet sitt på permanent basis. Gud, hvor han savnet Grenselandene! ”De har med andre ord saumfart den store, støvete, mørke, fuktige, ufyselige kjelleren sin flere ganger enn jeg kan telle, med forholdsvis store tap av bønders liv – dette siste har jeg for øvrig fått vite av tjenerskapet; fyrstene bryr seg ikke med å nedtegne bønders og tjeneres tap av liv i sine krøniker.”

Han sukka tungt. ”Som sagt er jeg en gammel, sliten, og uvitende mann. I min barndom ble jeg opplært i stridskunst, ikke historie, Spillet, eller andre forfinende kunster. Jeg har ikke noen formening om hvor jeg kan finne Hornet. Men! Likevel drar jeg østover, like målrettet som en hauk i stup. En smart og oppvakt ung kvinne som deg selv er kanskje i stand til å pønske ut hvor jeg har tenkt meg?” Han så spørrende på henne? ”Frøken...?”

”Mitt navn er Vladra,” svarte hun, ”og det er alt du behøver å vite for øyeblikket, fyrst...?”

”Tharj. Tharj Mosiman, av Huset Mosiman. Arafel.” Han ante potensial i denne jenta, og mente det var lurt å skaffe seg hennes tillit. Det var alltid klokt å ha kjapptenkte venner – såpass hadde til og med han fått meg seg av Fyrstehusenes Spill. Han forsøkte seg på et avvæpnende smil, men han kjente at det ble ødelagt av en sterk rødme.

”Fyrst Tharj. Uvitende, sier du?” Hun smilte skjelmsk. ”Og på vei østover? La meg se... Det er tydelig at du søker kunnskap om Hornet. Og du reiser østover. Men, hvem er det som bor i øst og kan tenkes å besitte slik kunnskap? Aielene kan det ikke være – de hadde drept deg før du rakk å åpne munnen. Shara er det heller liten sjanse for, siden du ikke får anledning til å snakke med noen av dem, selv om du skulle være så heldig at du fikk kjøpt deg plass på et skip i østerled. Mayene har bare fiskeolje; hvis du skulle til Cairhien ville du ha reist om Madding; og det er tydelig at du ikke har særlig interesse av Rift.” Hun tok en liten pause. ”Fyrst Tharj, jeg tror ikke du er så uvitende som du tror. Ogurene i Lønnhage Shangtai sies å ha noen av verdens mest anerkjente historikere boende hos seg.”

Tharj var imponert. Han hadde virkelig ikke forventa at ei bondejente skulle vite noe sånt. Men, som han hadde lagt merke til tidligere, jenta hadde potensial. Han bestemte seg for å legge fra seg de billige fornærmelsene, patroniseringa og den arrogante tonen – ikke at de hadde hjulpet ham mye så langt uansett – og heller satse på høvisk oppførsel. ”Frøken Vladra, jeg ber så meget om unnskyldning for mine tidligere utbrudd. Det er meg opplagt nå at De ikke er noen simpel bondejente med høye tanker om seg selv, men er i besittelse av unike talenter, og ikke ubetydelige utviklingsmuligheter.

”Jeg har så visst planlagt å la Shangtai Lønnhage være første stopp på min reise, med Verdensryggens mange skjulte lønnhager som stoppesteder underveis, med Tsofu Lønnhage som endelig mål, like sør for Cairhien.” Tharj merka plutselig at hans såkalt ’høviske tale’ var blitt til det reneste dikterbabbel, så han kremta litt for å vinne seg inn igjen.

”Og du – er du fortsatt oppsatt på å komme deg inn i Steinen? Jeg kan forsikre deg, du vil ikke finne noe av interesse der. Hvis du er gått lei av å leve på gamle venners veldedighet,” han løftet et øyebryn og gløtta mot vertshusholdersken, ”har jeg et godt forretningsforslag til deg. Du har gitt meg inntrykk av at du er en kvikk og opplagt person. Du virker også som en farlig liten dame, som kan ta vare på deg selv, hvis det skulle være behov. Jeg tror det kunne være i vår felles interesse å inngå et – for øyeblikket – midlertidig partnerskap. Ved å slå sammen våre ressurser vil vi stå bedre rustet om vi skulle treffe på noe trøbbel, enn det vi gjør alene. Partner høres mye bedre ut enn ’eskortedame’, eller hva det nå var du kalte det, synes du ikke?” Han smilte, og med det småsjenerte smilet hans kom også den alltid tilstedeværende rødmen.

”Hva sier du? Veldedighet og nedverdigelse i Rift, eller selvrespekt og ære på landeveien?”

[Faile]

Blod og forbanna aske, bannet Vladra forvirret inne i seg. Var det noe hun hatet mer enn noe annet, så var det å ta feil. Hadde han bare fortalt henne at Hornet ikke var i Rift, og nektet å ha mer med henne å gjøre, hadde hun nok ikke trodd på ham. Da hadde hun trodd han prøvde å lure henne vekk for å kunne finne det selv. Men han hadde kommet med tilbudet om at hun kunne bli med ham, og hun følte instinktivt at han var ærlig. Nå hadde hun tre valg, hun kunne velge å ikke tro ham, og satse på å plukke opp en annen lettpåvirkelig fyrste her i Maul, lite trolig at det skulle skje egentlig, hun kunne velge å tro ham, og reise alene til verdensryggen, slik hennes opprinnelige plan var, eller hun kunne godta tilbudet hans.

Det var egentlig et ganske sjenerøst forslag, ettersom hun egentlig bare kom til å sinke ham, men mulig det var fellesskapet og muligheten til å snakke med noen underveis han søkte. Hun skottet bort på den stort sett tause mannen, lite trolig, han virket egentlig ikke som den snakkesalige typen. Hun hadde derimot ingen grunn til å ikke tro ham, han virket svært tillitsfull og ærlig på henne. Og å dra til en lønnehage for å søke hjelp, var jo egentlig ganske genialt i seg selv. Hun hadde jo all verdens tid på seg, hvordan hennes liv skulle utvikle seg, bestemte hun helt selv, ingen familie eller nære venner å ta hensyn til. Blikket hennes gled over mot ham igjen der han satt, og holdt de klare øynene i henne. Blikket var direkte, med en hardhet som aldri vek fra dem, det hun visste fantes i henne egne til tider også, spesielt når hun drepte, men øynene hans rommet også den samme glød hun hadde sett i alle Hornjegeres blikk, hun visste at han ville heller dø enn å gi opp søken.

Han var en mann av ære, det kunne hun se, men også en mann som hadde møtt mye motgang. Å lære hans motiv for å søke Hornet kunne faktisk bli ganske innterresant, og å lære hvorfor han søkte det, med søken om ære, eller søken om Lysets seier. Hvorfor hun selv søkte det, var hun faktisk ikke helt sikker på, men som det egoistiske personen hun var trodde hun ikke at det kunne være utelukkende for at Lyset skulle seire. Tanken gjorde henne skamfull. Han var en ren mann med rene tanker, trodde hun, med tanker kun for å finne hornet, og se Lyset knuse Mørket i den siste strid. Han burde ikke bli heftet med en byrde som henne, men på en annen side, han hadde selv foreslått det, og hun savnet virkelig å ha selskap på veien. Hun traff en avgjørelse.

Hun smilte til ham, ”Vel, når min herre kommer med et slik sjenerøst tilbud, kan ikke en enkel bondejente som meg selv takke nei” Hun flirte. Hun kunne holde ut med hvem det skulle være, så lenge personen ikke gikk over det usynlige linjen hun hadde trekt rundt seg og sine tanker, og om de ikke spurte og gravde i hennes fortid. Hun hadde ikke kalt seg Vladra siden hun hadde kommet til Illian for måneder siden. Når folk langs veien, eller her i Rift hadde spurt hvem hun var, hadde hun oppgitt navnet Naidar. Denne gangen hadde det i midlertidig føltes rett å kalle seg ved ekte navn. Hun visste at hun nettopp hadde tatt et valg som skulle forme livet hennes videre, men hjulet vever slik hjulet vil, og hun hadde aldri sett på tingene som hadde skjedd i livet hennes som en tilfeldighet. Det var ingen tilfeldighet at hun hadde dukket opp her i Rift på det tidspunktet hun hadde, det var ingen tilfeldighet at hun hadde søkt seg til Malin, og heller ingen tilfeldighet at hun hadde møtt Tharj. Det var en trøst.

”Men, jeg har et ønske om å se Hjertet i Steinen før vi drar, om min herre Tharj, hadde kunnet innfridd en drøm fra en ung pikes barnedom.” Det var faktisk ikke en løgn. Hun hadde alltid ønsket å se innsiden av steinen og Sverdet Som Ikke Er Et Sverd, hennes venner hadde fortalt henne så mye om hvor vakkert det var.

Etter en liten stund, kom det er lite nikk fra ham, og hun følte en ekte glede spre seg fra magen. ”Når drar vi herre?” spurte hun smilende, og kunne fra øyekroken se Malin riste trist på hodet og gå inn på kjøkkenet igjen. Vladra kjente et stikk av svart samvittighet. Malin hadde ikke mange venner, og nå dro hun, en av de få Malin faktisk hadde, dagen etter at hun hadde kommet. Hun kvalte den lille stemmen i hodet, Hornet skulle finnes, og hun kunne ikke la slike små bagateller som menneskelige relasjoner stoppe henne. Hun smilte til Tharj, som en katt som betraktet en mus, der han satt foran henne. Nei, ingen menneskelige relasjoner av noe slag skulle få stoppe henne.

[Faile]

Dag 17.

Vladra kunne nesten ikke stå stille der de stod og ventet på å bli vist inn til høyfyrstene, så spent var hun. Tharj så en smule oppgitt og overbærende ned på henne, ristet svakt på hodet, og hun merket den ene armmuskelen hans strammet seg gjennom det grå stoffet i skjorten hans, der hun stod, med den ene armen hennes over hans ene. De hadde satt igjen sine full-lastede hester i Steinens beste stall, reglen i her var enkel: så lenge du hadde et par titler ville alle andre med lavere rang enn deg bukke og skrape, mens du selv skulle være like respektfull ovenfor de som stod høyere en deg selv. Hun fikk seg selv til å stå musestille, og skottet en smule usikkert opp på ham, hun kunne ikke se for seg han bukke og skrape for noen.

De hadde ikke hatt noen problemer med å komme seg inn i selve festningen heller. Tharj hadde bare ganske enkelt sagt hvem han var, og de hadde sluppet dem inn. Idet hun hadde gått forbi vaktene, følte hun blikket deres på henne, og takket Lyset for at hun hadde latt alle de mer synlige knivene sine ligge igjen i bagasjen hennes. fremdeles hadde hun en av knivene budet til låret, men den kunne man ikke engang se konturene av. Vel inne i Steinen hadde hun virkelig begynt å føle seg som en liten jente på sin første tur til markedsdagene igjen. Faren hadde bare tatt henne med en gang, og da hadde hun sett en dansende bjørn, og en ekte barde. Så klart hadde hun sett mange ting etter det som var vel så spennende og mer til, men det var hennes søteste barndomsminner og de betydde liksom noe spesielt allikevel.

En myndig dame møtte dem i den store hallen, fortalte at Høyfyrste Rumal var klar til å ta dem imot med en gang han hadde snakket ferdig med en av de mer yngre høyfyrstene som nettopp hadde kommet tilbake fra Mayene. Hun trodde hun skulle sette noe i halsen slik som den snørte seg sammen,, og et sekund stoppet hun helt opp. Tharj så bekymret på henne, han hadde aldri sett henne ute av fatning før, og rykket litt i henne for å få henne til å gå videre. Den lille stemmen i hodet hennes hvisket hånlig til henne, og hun visste at hvis den unge høyfyrsten kjente henne igjen, ville han lage et stort nummer ut av det, og på den måten vannære Tharjs rykte. Det spilte ingen rolle at hun selv visste sannheten om episoden i mannes telt, og at den han fortalte var en løgn, folk ville ikke tro henne. På den andre siden kunne hun ikke bakke ut nå. En smule rådvill trakk hun et slør hun alltid bar i beltepungen sin opp, og festen endene i de to små brosjene hun alltid bar i håret over hvert øre. Hun tok armen til Tharj igjen, og gikk fremover med en besluttsom gange, som om hun skulle til selveste Shayol Ghul og utfordre Den Mørkeste selv. Øynene hans ønsket en forklaring, en forklaring hun ikke kunne gi, og blikket hans hardnet til, og han så stivt fremfor seg. Hun bannet svart og ufeminint inne i seg.

Dag 17, på kvelden.
Vladra lå på ryggen og så i taket av den store himmelsengen som stod midt i det store rommet hun og Tharj delte. Høyfyrste Rumal hadde insistert på at de i alle fall skulle bli natten over. De hadde latt seg sjarmere av andelige titler, og i deres uvitenhet om grenselandets ranger, hadde de trodd han en mektig fyrste høyt i systemet. Henne hadde de ikke sett flere ganger på, avskrevet henne som Tharjs eiendom, og det var hun faktisk veldig glad for. Hun hadde ikke vært klar til å bli konfrontert med fortiden sin.

Steinen i Rift rommet ingen hemmeligheter av betydning for henne, det skjønte hun nå som hun først var her. Hjertet i Steinen hadde de ikke fått tilgang til, Rumal hadde nektet dem det. Hun kunne sikkert ha klart å komme seg inn, men hadde hun blitt tatt hadde det gått utover Tharj, og hun kunne ikke risikerer det. Hun sukket tungt. To bortkastede dager, de kunne ha reist dagen før om de hadde villet. Det var mange Jegere her i byen, og ikke alle rekte rundt nede i Maul på jakt etter såkalte eventyr.

Mannen med det giftige, svarte blikket hun hadde møtt inne hos høyfyrstene hadde hun sett før, den dagen hun hadde sverget eden. Det grøsset i henne, bare tanken på dette blikket, som fikk henne til å ønske at hun hadde dekt til skuldrene sine skikkelig. Hun rullet seg rundt på sia, og trakk dyna over seg. I natt, om enn bare i natt, skulle hun tillate seg den luksusen av å sove i en myk og behagelig seng.

Dag 18, noen timer før daggry.
Hun satt seg opp med et rykk, og så rommet ligge i mørket. Sengen føltes ensom, og øynene hennes søkte febrilsk etter ham hun hadde forventet skulle ligge ved siden av henne. En nesten panisk følelse hadde begynt å bre seg fra magen. Da festet blikket seg på den store stolen i den andre enden av rommet, og hun små smilte. Selvfølgelig ville Tharj heller sove i en vond, ubehagelig stol en natt, en å legge seg i samme seng som en sovende kvinne, selv hvor stor plass det var mellom dem. Varme spredde seg i mellom gulvet når hun tenkte på ham. Han var så trygg, selv når han sov visste hun at han ville passe på henne, verne over henne. Tåpelige tanker, men han var den begynt å bli den fars figuren hun aldri hadde sett i sin egen far. Hun ristet på hodet og sovnet med et lite smil rundt leppene.

[Damien Frost]

Dag 16, Ettermiddag

Joren red inn i Rift mens han tittet seg om. De siste dagene hadde gått sakte, men nå var han endelig fremme. Eller, han var i hvert fall fremme i Rift. Han hadde kappen godt rundt seg, og hadde dradd opp hetten. Han trengte ikke å la Rumal finne ut at han var her med en gang. En kunne aldri vite hva han ville finne på. Han fortsatte til han kom til kjernen av byen. Det var der de største vertshusene fantes. Han ville ikke ta sjansen på å bo i Steinen, vertfall ikke før han fant ut om Rumal var i Rift eller ikke.

Han fant frem til et av de største vertshusene, og fikk seg et rom. Han presenterte seg som Altan Namar, sånn for sikkerhets skyld. Han kom seg opp til rommet, der han la fra seg tingene sine. Rommet var passe stort, med en peis, en stor seng, et bord med noen stoler og et stort skap. Det var tydelig dette var et av de beste rommene, da møblene var så fine. Han byttet til klær som ikke var så lettkjennelige. Skulle ønske jeg ikke hadde fått brodert de våpenskjoldene på nesten alle klærne mine, tenkte han mens han gikk ned trappen. Nede i oppholdsrommet møtte han verten. Han vekslet noen hyggelige ord, før han gikk ut. Nå skulle han se om han fant ut noen småting.


Dag 16, Kveld

Joren kom tilbake til vertshuset noen timer etter det hadde blitt mørkt. Han hadde vært ved Det Gylne Beger mesteparten av kvelden. Det var der de ”laverestående” adelige like å holde til, sammen med rike handelsmenn og andre som likte å tro at de var noe. Han hadde ikke hatt noen lange samtaler, ikke lange nok til å tiltrekke seg mye oppmerksomhet. Som han var redd for, var Rumal fremdeles i Rift. Han hadde håpet at han kanskje var å finne ved feriestedet ved kysten, men det var vel å håpe for mye. Han måtte nok bo ved vertshuset i noen dager før han dro videre.

Ellers var det som vanlig i Steinen. Fyrstehusenes spill fortsatte i samme løp som det hadde når han dro. Selv var han ikke så dreven i det. Litt synd, tenkte han, det kunne vært fint og drevet noen puss med Rumal før han dro. Han lo litt for seg selv. Nei, det var nok broren som hadde fått den opplæringen. Men han fikk se om han ikke fikk til noe allikevel. Det han var sikker på, var at han måtte treffe Sigriane, Rumals datter, før han dro. Men det kunne nok også bli en utfordring.

I følge det han hadde hørt, var det ikke så mange andreJegere her i Rift. Men det var jo selvsagt ikke alle som ville tiltrekke seg oppmerksomhet ved å bo midt i byen, eller ved å skryte av det. Noen ville vel ”gjemme” seg bort i Maul. Han kunne selv aldri tenkt seg å bo der. Han var til dels vant med å reise og overleve i skog å mark, men å bo i det gjørmehullet sammen med alle rottene… Nei, han foretrakk heller å bo i skogen da.

Han fikk seg noe å spise, og satt en stund i oppholdsrommet. Det var for det meste menn der, men noen kvinner var det å finne. Han fikk i seg noen glass vin, og danset mer enn gjerne med de fleste kvinnene der. Det var spesielt en kvinne han la seg merke til. Hun hadde langt mørkt hår, og store brune øyne. Hun het Sirin, og kom fra Cairhien. De snakket sammen lenge. Det viste seg at hun også bodde ved vertshuset, og at hun var her på grunn av noen ærender. Litt utpå kvelden trakk hun seg tilbake til rommet. Joren fant ut at han skulle gjøre det samme, og kom seg opp til rommet etter mye om og men. Han angret på at han drakk det siste vinglasset.

[Faile]

dag 18.
De red mot myrene i tushet. Tharj hadde ikke sagt så mye denne morgenen, Vladra trodde han var sur for ett eller annet, men hun kunne ikke forstå hva. Hun sukket. Ingen hadde sagt at mennesker var enkle dyr å forstå seg på.

[ludde]

Dag 20

Aldro prøvde å telle dagen som hadde gått, men rotet seg alltid bort når han kom på rundt tjuve, men han var sikker på at det hadde gått tretti. Yuni, som red ved siden av han på den lave brune hesten, tittet opp på solen, som nå sto på midten. Yuni sa det hadde gått rundt tjue dager siden Illian. Og de var begge enige om at den tiende dagen var dagen de ankom landsbyen med de rare i. Det var det de kalte den. Landsbyen med de rare i. De hadde ikke en gang fått med seg navnet før de red derfra i all hast. I tilfelle mennene hadde flere. Noe som var garantert. Men det var etter landsbyen med de rare i, de hadde mistet grepet om dagene. Og jo lenger tid det gikk, jo mer og mer uoppnåelig virket Madding, syntes Aldro.

Det meste de nå red gjennom var skog og sletter med grønt og vissent gress, med fugler som sang alskens kvitrelyder i trærne. Sånn sett var det avslappende. De hadde ikke sett noen flere landsbyer siden da, og folksomt langs denne reisen var det ikke. Vel de hadde jo sett et par gårder, og overnatta i noen nå og da. De arbeidet for mat og losji, selv om det bare var vassen gryte og høy. Men det var bedre enn under en busk med en stikkende rot i ryggen, og en dårlig stekt hare. De fleste var misstenksomme mot fremmede som kom langs veien for å be om overnatning. Aldro klandret dem ikke for det, for dem så jo ikke akkurat uskyldige ut. Men når Yuni og Aldro spurte spørsmål om en landsby med rett strekning mot Illian ville ikke husverten snakke mer med dem. Husverten ba dem om å gå ut i loven for å sove. Og dagen etter ble de bedt om å dra så fort som mulig. Så de spurte aldri om den mer.

Etter den trettiende dagen trodde Aldro, så de levende lys bland de spredte trærne. En by, for stor til å bli kaldt en landsby dukket opp. Det var en mur av palisader stikkende opp av jorden rundt byen, med utkikkstårn og fakler. Ikke en stor by, men nok til å romme kanskje fem vertshus og rundt fem hundre mennesker, og et hus til hver familie. De red inn og leide rom i det første vertshuset de kom til. De bestilte mat og ventet igjen på å fylle magen. Her bablet verten i ett sett, spurte spørsmål og fortalte dem hans livshistorie, og det beroliget dem. Endelig et normalt sted de kunne sove i noen dager og samle nye krefter. Mens de satt og spiste kunne ikke Aldro unnlate seg å høre hva noen møkkafranser på nabobordet snakket om. Aldro kunne ikke høre sammenhengen i hva de sa, men hørte at noen hadde skambanket baronens sønn. Sønnen hadde visst knekt kjeven så han måtte skrive for å kommunisere. Denne baronen hørtes ut som en skikkelig versting. Men Aldro tenkte ikke noe mer på det, og at sønnen til baronen sikkert hadde godt av det, etter det han hørte.

Dagen etter slappet de av, spiste god mat, og hjalp verten med en halvdags arbeid for en natt til. Verten klaget hele tiden på at de slapp for billig unna, men han var visst en mann som holdt ord. Det var i hvert fal det han sa. Verten hadde ventet de skulle bruke en hel dag på det arbeidet de gjorde. Han ante ikke at noen her om kring kunne være i så god form sa han og fortsatte å klage. De fleste folkene her var hyggelige og slo gjerne av en prat rundt et bord med et stort glass øl, og unnskyldte seg når de sa de måtte tilbake til pliktene sine. Den natten drakk de seg fulle sammen med resten av gjestene på vertshuset hvor en mann fortalte masse skrøner og heltedåder han hadde vært igjennom. Men de som kjente han lo og skålte. Men mannen var flink til å fortelle, så ingen jaget han ned på stolen igjen. Yuni og Aldro la seg mens folk hoiet og inntok mer alkohol.

Dagen etter sto de tidlig opp og takket for de hyggelige overnattingene de hadde hatt og betalte for frokosten de spiste. De hentet hestene og red ut av byen i andre enden, mens solen hilste dem velkommen. I det de red bortover veien som skulle føre rett til Madding i følge de som kjente veien, snudde Aldro seg mot byen igjen. Da så han en uteligger, tror han, som smatt igjennom en liten sprekk i palisaden, hvor en hest ventet på den andre siden. Mannen hoppet opp på hesten og galopperte i full fart bort fra byen og inn i skogen.

[Lee]

(Før jeg begynner vil jeg gjerne peke ut noe: Siden jeg kastet meg på lasset så "sent", skriver ikke jeg i "dagbok form" (Dag 1, Dag 2 osv.) Jeg skriver mere i flyt, rett fremover og sånt. Håper det er greit, og håper dere liker mine innlegg. (Si fra hvis det blir FOR spennende. (det var en spøk, for de som ikke skjønte det)))

Dag 1
(Terje sier: Dette er jo dag 1, eller det virker i alle fall sånn på meg. Tar meg derfor den frihet det er å legge til fire tegn og et mellomrom til innlegget ditt. "Datoene" er forresten med av hensyn til de andre deltakerne, for å forhindre at noen løper borti noen andre som var i samme by for to uker siden, og sånt noe...)

Solen stod høyt på himmelen.
"Midt på dagen" tenkte Naira. "La oss se hvor langt unna dette gudforlatte stedet vi kommer..."
Hun løftet ansiktet og lot den kjølige vinden fare gjennom håret og ansiktet. Deilig. Det var en nydelig dag. Naira ville sagt det var en perfekt dag for vandring, hvis hun ikke hadde vært midt i denne hersens byen. Det var jo verre å gå seg bort her enn i den tetteste skogen! Hun spurte ingen om veien. Tenk om de var Aes Sedaier. Hun fikk gåsehud ved tanken.
Hun lette etter en indikasjon på byporten. Det var skilt, men de var med alle slags rare tegn på. Hun skjønte ingenting av hva som stod der.
Naira så opp på et tre i en hage rett ved. En fugl. En nydelig liten fugl. Hun skulle ønske hun hørte den synge, men med tusen mennesker rundt deg ble det en umulig oppgave. Som hun lengtet etter skogen.
Hun tok seg sammen. På tide å komme seg ut. Hun hadde motvillig sagt eden sin. Hornet skulle bli hennes, og det var det ingen andre som skulle stoppe.
Hun virvlet rundt og fikk se en kriger. Fjeset hans var fullt av kutt. Naira var sikker på at han på underflaten var en fryktelig pen person, men slik han var nå, ustelt, skitten og sliten, så han ut som en soldat etter et slag. Men det var ikke dette som uroliget henne... Hun sanset kraften ved ham. Ikke like sterkt som hos en som kunne lede den, men den påvirket ham. Det tok et øyeblikk før hun forstod hva han var. En vokter. Det var altså Aes Sedaier her i byen. Hun må ha vært dum som trodde noe annet. Amyrlinen må ha ønsket å holde denne jakten under kontroll.
Naira fikk et øyeblikk skjokk. Kan voktere sanse kraften? Hun så rolig vekk, og begynte sakte å bevege seg mot en butikk. Hun enset ikke skiltet ved siden av, for hun var for opptatt med å holde ham under oppsikt, og samtidig beholde masken som en vanelig borger.
Hun kræsjet inn i en annen person i døråpningen.
"Hei! Se deg for!" sa han.
Naira famlet litt rundt. Hun gikk nesten i bakken. Nesten.
Det ble en pause. Den andre personen bare stod der og glante.
Hun samlet seg sammen, og så ham inn i øynene.
"Eh... beklager. Jeg vet ikke hva det gikk av meg." Fikk hun presset frem.
For noen nyderlige øyne!
"Det er greit. Ingen skade sjedd."
Han var ikke så verst egentlig. En lærjakke var det han bar. Et langsverd i et sjefte på ryggen. Resten var vanlige klær. Bukse, skjorte og sko.
Naira smilte.
"Hehe... Beklager virkelig"
Brunt halvlangt hår. Akkurat som henne selv. Noen små sjeggstubber. Det kledde ham.
"Jeg heter Valleck" sa han og rakte frem hånden.
Hun tok den. Nølende.
"Naira"
"Pent navn"
Hun rødmet. "Ikke slipp hånden min" tenkte hun.
Han slapp.
"Du jakter på hornet du og formoder jeg?" fortsatte Valleck, etter en liten stund.
Naira nikket.
"Du også?"
Han smilte.
"Ja..." Han så mer og mer folegen ut. Naira prøvde å se en annen vei, men det føltes ikke riktig, så hun kastet små blikk på ham. Han så på henne uavbrutt. "Du vil ikke bli med på et vertshus å ta et krus øl vel."
Hun nølte. Hun ville gjerne, men hun måtte ut av byen før mørket la seg over åssidene.
"Faktisk prøver jeg å komme meg ut herfra..." sa hun. Stammende, og nervøst.
"Kom igjen, et krus kan vel ikke være så farlig."
Nei det kunne det vel ikke.
De gikk ut og mot det nærmeste vertshuset. Ved inngangen stod vokteren og pratet med en kvinne.
Naira sanset kraften ved henne.
"Å nei" tenkte hun.
Hun møtte blikket til Aes Sedaien...

[Terje]

Dag 18 – kveld

Tharj hadde vært stille i nesten en hel dag nå – i alle fall siden de forlot Steinen – og det begynte å bli ubehagelig. Han kunne også, til tross for sin begrensa menneskekjennskap, merke at Vladra ikke var helt vel til mote. De neste par timene tok han seg i å stjele små blikk på henne, når han trodde hun så den andre veien. Plutselig, når han kikka seg over skuldra, så han rett inn i de store øynene hennes. Han sukka tungt, og trakk sverdet sitt.

”Vladra, la meg fortelle deg en slags historie. Ser du dette sverdet?” Hun nikka, men med et irritert drag rundt øynene, som om hun ikke likte å bli behandla som en tomsing. ”Godt. Sverdet består av flere deler – det er skjefte for grep, sverdknapp for balanse, hjalt for parering (jeg kom ikke på hva ”cross-guard” er på norsk, men ifølge bokmålsordboka, kan hjalt også være ”tverrstykke mellom blad og håndtak på et sverd” ) , egg for hugg, og spiss for stikk. I tillegg kommer slire for å beskytte sverdets eier når sverdet ikke er i bruk.” Mens han ramsa opp de forskjellige delene, tappa han borti dem med pekefingeren. ”Forstår du dette?”

Vladra nikka, igjen med det samme ansiktsuttrykket.

”Godt,” gjentok han, og fortsatte. ”Hver av sverdets deler har altså ei oppgave som er grunnleggende for sverdets hensikt. Uten sverdknappen vil sverdet være fortungt, og vanskeligere å bruke. Uten skjeftet vil du skjære av deg fingrene når du plukker det opp. Uten hjaltet er det motstanderen som tar fingrene dine. Og uten eggen, spissen, eller i det hele tatt bladet, kunne du likså godt brukt en kjepp. Eller nevene for den saks skyld.” Han tok ei pause, og så betydningsfullt bort på Vladra.

”På samme måte som sverdet, er samfunnet satt sammen av forskjellige deler. Du har handelsmenn for å transportere mat og andre varer til forskjellige deler av verden, i tillegg til alle de andre oppgavene deres. Bøndene dyrker maten så alle overlever, og fiskerne gjør det samme med fisken. Soldater beskytter riket og folket fra ufred. Adelen styrer landet på en rettferdig måte, til alles fordel. Eller, sånn er det i alle fall det skal være.” Han tørka bort ei tåre som samla seg i øyekroken ved tanken på faren, som selv hadde gitt ham samme leksa for nesten 35 år siden.

”Og tjenerne.” Han sukka tungt, igjen. ”Tjenere er der for at adelen skal slippe å kaste bort tida si på matlaging, klesvask, og lignende, men i stedet kan konsentrere seg om styringa. Det er ikke noe underlegent eller æreløst ved å tjene. Faktisk, alle adelige som påstår noe lignende, og oppfører seg etter noe sånt, burde fratas alle sine titler, for de har ikke forstått hva det vil si å være adelig. Adelige tjener selv – de tjener kongen, og folket, men det at deres herre er høyere enn dem selv, betyr ikke at de tjener mindre. Snarere tvert imot.

”Dette, Vladra, er årsaken til at jeg kjefta på deg i dag tidlig da du oppførte deg hovent overfor en tjener. Tjenerens rolle er like viktig for systemet som det en adeligs rolle er – på samme måten som at sverdknappen er like viktig som eggen. Tar du en del bort fra helheten, mister den noe av sin formåltjenlighet. Forstår du?” Han så hardt på henne.

Overraskende nok, måtte Tharj ærlig innrømme, så det ut som at hun skamma seg. Hun nikka forsiktig mens hun så i bakken, og svarte svakt, ”Ja.”

”Godt. Da snakker vi ikke mer om den saken.” Han kjørte sverdet tilbake i slira. ”Vi får vel komme oss av gårde. Vi har enda tolv dagers ferd framfor oss – minst – før vi når Shangtai Lønnhage.” Han sporet hesten, og satte opp farta. I løpet av bare noen øyeblikk hørte han Vladra gjøre det samme.

[Faile]

Dag 18
Vladra flyttet usikkert på seg i salen. Hun ønsket ikke å være overlegen, hadde egentlig ikke ønsket å kjefte på tjeneren sånn som hun hadde gjort, men hun ville ikke stille ham i et pussig lys. Det var sånn de adelige oppførte seg, det hadde hun selv sett, overlegne var de og de la alltid skylden på andre. Sånn hadde i alle fall den eneste adelige hun hadde møtt før hun traff Tharj oppført seg. At han ble sur på henne av den grunnen, hadde hun faktisk ikke tenkt over. Hun hadde bare prøvd å være like adelig som han var, tjenerne snakket, og om hun hadde oppført seg som den hun egentlig var, ville det fort ha spredd seg, at en bondejente reiste i følge med en adelige, eller snarere omvendt, og det ville sette ham i et litt underlig lys. Inne i seg ville hun ikke innrømme at hun kanskje ikke ville føle seg underlegen ham.

De red i flere dager, alltid beint østover. Han virket irritert hver gang de måtte endre retning, for å forsere et søkk, en myr eller lignende. En gang hadde han på grunn av sin stahet ført dem over en fjerding bortover på en liten sti, knapt et tråkk, mellom to steile åser, for så å måtte ri tilbake samme veien, idet det ikke gikk an å komme videre den veien. Hennes ”Benveier, blir ofte senveier,” hadde virkelig ikke hjulpet på humøret hans, og den kvelden hadde hun måtte spise middag alene. Lett hoderistende hadde hun kunne ført opp stahet på listen over hans egenskaper.

Den dagen de endelig kunne se verdensryggen i det fjerne, brøt han i midlertidig isfronten han hadde bygget opp mellom dem, ble ganske så pratesalig og, til hennes store forundring, slo han nesten an noen vitser innimellom. Da kom striregnet.

Dag 25
Vladra så ettertenksomt bort på den lille provisoriske koia som Tharj hadde satt opp. Hun likte ikke å måtte stoppe på grunn av et regnskyll, men dette var så kraftig at de ville risikerer livet til hestene om de fortsatte. De hadde derfor funnet seg en egnet leirplass, og han hadde tryllet en del kvister og litt bar om til en brukbar hytte de og opp-pakningen kunne være i til det verste regnet gav seg. Hun hadde nesten litt dårlig samvittighet idet hun gikk inn, for å la hestene stå igjen ute i regnet.

Da hun kom innenfor, så hun seg forbløffet rundt. Det var større plass der inne enn det hadde sett ut som fra utsiden. Det var rikelig plass til bagasjen, og i tillegg var det rikelig plass de kunne sove på. Helt tørt var det også. Hun undret seg over dette, men han var jo fra grenselandene, hvor alle etter signe, voksne som barn, satt inne med kunnskaper om å overleve, som ville ha forbløffet selv den mest hardbarkede leiesoldat. han satt i det ene hjørnet, og ventet tydeligvis på henns bedømmelse av hans arbeid. Hun sendte ham et strålende smil idet hun vrei håret for vann, og forsikret ham om at dette var som å komme inn i et palass etter et år i Mauls slum.

[Terje]

Dag 25

Tharj smilte tilbake, og brukte et av de provisoriske grillspiddene til å fiske et harelår ut av ilden og bort til Vladra, der hun satt, dryppende våt og kald som is. Hun satte tennene i det med en gang, uten å bry seg om at det var glovarmt. Tharj rynka litt på nesa over det, men slo seg til ro med at jenter som har levd et like hardt liv som Vladra kan ha lov til å ha trælete hender. De hadde heller ikke brydd seg med å stoppe midt på dagen for å spise, på grunn av det elendige været.

”Du vet,” sa han da hun hadde gafla i seg maten og pakka seg inn i et av ullteppene som var holdt tørt i ei saltaske, ”det er ikke deg jeg har gått og vært irritert på de siste dagene. Jeg er ingen langsint mann – det lønner seg ikke å være langsint når livet ditt ofte avhenger av godvilja til dem rundt deg. Skyggen og menn som ikke har ære går det an å være langsint på, men ellers? Nei.” Han trakk et langt sukk. ”Det er ikke lett for meg å snakke om ting som dette, men jeg følte at jeg skyldte deg en unnskyldning. Og etter ei uke klarer jeg endelig å manne meg opp til å unnskylde.

” Jeg beklager at jeg irettesatte deg, Vladra. Jeg burde ikke forventet at du skulle kunne vite hvordan adelige skal oppføre seg – og adelige oppfører seg dessverre slik du gjorde i Steinen. Jeg bør vel heller forsøke å sette pris på at du gjorde et oppriktig forsøk på å te deg som en fullblods adelskvinne fra et av sørrikene.” Igjen kunne han ikke styre seg – den foraktfulle grimasen manifesterte seg et øyeblikk i ansiktet hans. ”Så igjen, jeg beklager at jeg ikke har sagt dette før, og at min irritasjon på meg selv har gått ut over deg.”

”De er tilgitt, min herre,” sa Vladra, med et smil som på mystisk vis maktet å være både ertende og selvgodt, på samme tid. Tharj lo dempa, og smilte tilbake.

”Men det som virkelig har plaga meg, ser du, er at jeg ikke er helt sikker på veien til Shangtai Lønnhage. Ogurene kan holde hus hvor som helst egentlig, for alt jeg vet. Shangtai er altså utenfor rekkevidde for øyeblikket, siden vi kunne lett i flere år i denne villmarka, uten å finne noe som helst. Imidlertid vet jeg veldig godt hvor Tsofu Lønnhage ligger. Der har jeg i tillegg bekjente blant ogurene, så det er større mulighet for at vi får hjelp. Vi har nå tilbakelagt omtrent en tredjedel av distansen mellom Rift og Cairhien, og jeg anslår at det vil ta oss 12 dager å komme til Cairhien, og et par dager mindre enn det til Tsofu, ettersom terrenget mellom her og Cairhien er enklere enn det vi har lagt bak oss. I tillegg kommer det at vi slipper å lete rundt i blinde etter lønnhagen. Så hva sier du? Skal vi ta oss en tur nordover?”


Dag 30

Vladra hadde ikke hatt noe imot å besøke Cairhien, og de hadde nå vært på veien i fem dager. Været hadde også bedra seg, og selv om det var kaldt, regnet det ikke lenger. De fulgte diffuse bondeveier nordover, gjennom et landskap som var mindre befolka enn det hadde vært sist Tharj red forbi. Dog, det hadde vært før Aielkrigen, og etter den hendelsen var ikke cairhienerne særlig lystne på å bosette seg utenfor byen, med det resultat at landet Cairhien var blit en bystat, mens byen Cairhien var blitt enda større enn tidligere. For ikke å snakke om at Cairhien var blitt avhengig av kornforsyninger fra Andor (noe som sved for de stolte cairhienerne) og andre naboland, samtidig som denne avhengigheten tømte statskassen fortere enn den kunne fylles, nå som handelen over Ødelandet var stoppet opp. Denne utviklinga hadde naturlig nok ført til at tilstandene sør i Cairhien var blitt ganske lovløse, siden kongen ikke hadde råd til å sende soldater dit, og det uansett knapt bodde noen der disse soldatene kunne ha beskytta. Tharj hadde ikke vært særlig komfortabel i salen siden de kom inn i de lovløse områdene – hele tida hadde han vært spent som en buestreng, klar til å hoppe ut av salen – siden han ikke kunne risikere at hesten skulle bli drept – og trekke sverdene.

Andre dagen på cairhiensk territorium kom det lenge etterlengtede bakholdet. De var på vei gjennom et steinete område, hvor veien passerte mellom to enorme bergknauser, da rundt et dusin menn sprang ut i veien rundt dem. De var hårete og møkkete, men våpnene deres så ut til å være i god stand. Tharj registrerte kjapt at det bare var en av mennene som hadde prosjektilvåpen – en gammel armbrøst. Han som så ut som en slags leder – en kjempe av en mann, med et sverd i hver hånd og en dirk hengende i beltet – tok ordet:

”Detta er vårres fjell, og vi ska ha toll frå alle som vil færra forbi dom. Sia du sjer ut som en rik fyr, ska vi itte kreva mye. Hesten din, sverda dine, og en omgang med hora di. Hørres det bra ut, ell må vi dræp deg og ta alt?” Han lo, en veldig stygg latter. De andre røverne stemte i, og Tharj benytta sjansen.

”Jeg tror jeg velger det siste,” sa han, idet han trakk dirken sin i samme bevegelse som han hoppa ned av hesten. Da han landa kasta han dirken i strupen på armbrøstmannen. Sverdene hans kom fri fra slirene sine, og han skyndte seg med å korte ned avstanden mellom ham selv og den nærmeste banditten. Bak seg kunne han høre dødsralling, men han fikk ikke tid til å undre seg over denne før den ble overdøva av lite tiltalende krigsrop fra de nå angripende landeveisrøverne. Tharj selv gjorde seg rolig, men lot et kaldt raseri være igjen, siden kontrollert sinne skjerpa sansene.

Den første som kom stormende mot ham holdt ei klubbe med jernpigger høyt over hodet – et feilsteg Tharj ikke ga ham tid til å angre på, idet han enkelt skritta til side og lot et sverd skjære seg gjennom mannens ribben. Nestemann døde med en kastekniv i brystet før han rakk frem til Tharj, og den tredje var barnemat – en rask parering og et sverd i magen. Hendelsene gikk litt i ett etter dette, helt til det bare var ham og lederen igjen på den lille slagmarka. Ansiktet til lederen var forvrengt av sinne, men i øynene hans kunne Tharj se redsel, og måten han bevega seg på tyda på at han visste hva han drev med.

Og ganske riktig. Det tok Tharj like lang tid å drepe lederen om det hadde tatt å gjøre det av med resten av banden, men snart kunne han tørke sverdet sitt for hjerteblod på den døde mannens skjorte. Da han snudde seg for å sjekke hvordan det sto til med Vladra fikk han seg et aldri så lite sjokk. Hun satt fortsatt på hesteryggen, men rundt henne lå likene av seks mann med overraskede ansiktsuttrykk og kniver i diverse vitale organer. Tharj bukket teatralsk for henne.

”Min frue! Jeg ser De ikke hadde bruk for min hjelp til å forsvare Eders dyd, men jeg håper De ikke vil avvise mitt ringe bidrag?” Da han rettet seg opp etter bukket sendte han henne et imponert glis, som ble gjengjeldt.


Dag 34

Noen dager senere befant de seg ved et veikryss. Til venstre – mot øst – gikk veien til Cairhien, og til høyre – mot vest – var en litt mindre vei som ledet til Tsofu Lønnhage. Tharj stoppet hesten sin, og muldyret de hadde ”arva” fra de nå avdøde røverne, og snudde seg mot Vladra.

”Vladra, kjære pikebarn, herfra har vi to muligheter. Den første består av at vi begge drar til Tsofu og blir der til vi har funnet ut det vi trenger å vite. Noe som kan ta opptil en måned, hvis jeg kjenner ogurene rett. Eller så drar jeg til Tsofu, mens du tar med deg muldyret og dets last,” her sendte han muldyrets oppakning, som besto i våpen og utstyr de hadde plukka av bandittenes lik, et raskt blikk, ”til Cairhien, hvor du selger det. Så kan du enten komme til Tsofu – det er ikke vanskelig å komme fra; veien er godt merka – og tilbringe litt tid med langsomme ogurer og trærne deres, eller så kan du bli i Cairhien og leve godt på salg av brukte våpen til jeg er ferdig her. Da vil jeg komme å finne deg. Hva sier du?”

Hun så mistenksomt på ham. ”Og jeg vet at du ikke stikker av fordi...?”

”Fordi jeg ikke har noen grunn til det. Hvorfor skulle jeg ha brydd meg med å trekke deg med meg fra Rift og hit hvis det bare var for å stikke av når jeg hadde muligheten?”

”Hmmm. Det virker fornuftig. Men hvilke garantier har du for at jeg ikke stikker av?” Et lurt smil krøp over leppene hennes, og Tharj måtte le.

”Ingen overhodet. Du står helt fritt til å dra når som helst, uten å si fra til meg. Jeg vil naturligvis savne ditt strålende selskap, men ellers skal jeg vel klare meg på egenhånd. Jeg har som ofte gjort det. Så hva sier du? Blir du med til Tsofu og ser gresser vokse, eller drar du til Cairhien og har det litt moro? Gud vet at du fortjener det etter denne elendige rideturen.”

[Faile]

Dag 36

Vladra beit seg irritert i leppa. Landskapet for forbi henne uten at hun tok noen særlig notis av det, der hun galopperte i vei i sine egne tanker. Hun burde føle seg fri, burde være glad for å få tenke og lede selv for en gangs skyld. Kroppen verket etter flere uker i salen, og hun var seriøst ordentlig lei av alt som het(og luktet) bål-mat. En måned i Cairhien, en måned uten alvor, men bare lek og moro var akkurat noe hun kunne trenge nå. Litt irritert merket hun at den lille stemmen i hodet hennes hvisket at det hadde blitt mer moro om Tharj hadde blitt med. Hun ristet stemmen vekk, det var tross alt han som hadde foreslått at de skulle splitte lag, og da skulle hun søren meg ikke savne ham noe videre. I midlertidig kunne hun ikke fri seg fra følelsen av at hun skulle ønske han hadde ridd ved siden av henne nå, taus men trygg.

Tankene vandret ufrivillig tilbake til den dagen de ble overfalt.

Hun satt som lammet oppe på hesten sin, ute av stand til å være til noen nytte. Få ganger hadde noen kommet med direkte trusler ovenfor henne, og da hadde hun alltid vært herre over situasjonen. Denne gangen, derimot, var mennene profesjonelle i sitt fag, om man kunne kalle det et yrke å stjele, plyndre og voldta. Vladra følte seg liten og hjelpesløs ovenfor disse mennene.

Da oppdaget hun plutselig at Tharj hadde steget ned fra hesten, og begitt seg ut i kamp med dem alle, for å forsvare hene falt inn i tankene hennes, og det var som om hun våknet. To menn nå alt på bakken, men de kretset rundt ham og en stor svartsmusket mann nærmet seg ham bakfra. Instinktivt sendte hun av gårde en kniv, som traff mannen rett mellom skulderbladene. Noe av selvtilliten hennes kom nå tilbake. Det var ikke henne de var ute etter nå, det var Tharj, Tharj som kjempet for livet for å verne henne.

Hun husket at hun hadde sendt flere menn ned for telling, de hadde ikke hatt en sjanse mot hennes kniver, ettersom de ikke hadde bært brynjer av noe slag. Lettelsen hadde stått henne i blodet da hun så smilet hans, et godt tegn på at han var uskadd. Hun hadde likevel krevd å få se sårene hans da de slo leir samme kveld. Det var ikke mange av dem, bare noen lette risp her og der, noe hun var glad for. Hun var ikke like dyktig til å lappe sammen folk som å rive dem fra hverandre.

Da han et par dager senere hadde satt frem dette forslaget om å skille lag for en stund, hadde hun følt det som et stort stikk av skuffelse. Hun hadde blitt vant til å tenke på dem som et følge, to mennesker som reiste sammen, og som ikke kom til å skille lag på ennå lang tid. Han var tydeligvis gått lei av henne, siden han ønsket henne bort. Hun fortalt seg selv at det var det hun også ønsket, å komme bort fra denne overlegne, nitriste og arrogante mannen, men hun ble ikke overrasket over at hun måtte svelge en stor klump i halsen, da hun hadde omfavnet ham i et farvel, rett før hun skulle dra av gårde. Han hadde hold henne fast i de trygge armene sine, og hvisket et ”Ta vare på deg selv pikerbarn,” inn i håret hennes. Hun hadde så steget til hest og ridd fra ham. Det hadde kjentes ut som et endelig atskillelse. Det hadde smertet, og tanken om hennes kalde oppførsel tidligere kom henne i tanke. Hun husket klart og tydelig seg selv å tenke at ingen menneskelige relasjoner skulle komme mellom henne og Hornet, og nå, nå hadde hun gått med på å utsette sin søken i en måned, kun fordi noen hadde spurt henne pent om hun kunne gi ham den tiden.

Hun oppdaget at hun beit på leppa, og fikk med et frustrert rykk med hodet seg selv til å holde opp. Hun skjente litt på seg selv før hun igjen lot tankene gli vekk, og ut av hennes kontroll.

Dag 40
Vladra banet seg vei gjennom menneskemengden, dyttet vekk en uærlig sjel med hånden langt ned i lommen på en annen mann, og i farta lirket hun ut mannens egen pengepung. Han var tydeligvis ikke profesjonell, ettersom hun lett klarte å gjøre ham av med gullet hans. Du kunne aldri stjele en lommetyvs penger fra hans egen lomme, var det noe som het, og av egne erfaringer visste hun at det stemte. Menneskene rundt henne var glade og feiret som om det var deres siste dag på jord. Akkurat den type mennesker var lette å stjele fra. Hun kvalte tanken om hvor sint Tharj hadde blitt om han hadde sett henne tømme lommene til andre mennesker. Tharj var langt borte og kunne ikke se henne, og selv om hun hadde fått en god pris for tingene hun hadde solgt, trengte hun penger. Det virket som om hele byen var full av hornjegere, og alle rom som hadde vært ledig hadde vært altfor dyre. Hun hadde vært innom fem-seks vertshus før hun hadde funnet et hvor eieren hadde latt noe av prisen falle bort, mot at hun opptråde litt på kvelden. Ikke henne imot, for selv om det stjal en del tid, hadde hun allikevel nok av tid til å ha det moro på. Hun skulle bli her en tid, helt til hun hadde moret fra seg. Så fikk hun se hva hun skulle gjøre derifra.

En mann som plutselig ravet over henne og dyttet henne hardt ned på bakken avbrøt tankerekka hennes. Han hadde drukket mer en han hadde tålt, det kunne hun lett lukte på åndedretten hans som pustet henne i håret idet han bøyde seg ned over henne der hun lå på bakken. Hun sukket oppgitt, og stakk en kniv dypt inn høyt oppe på låret hans, på en måte hun visst han ikke ville dø av, men han ville ha det fryktelig vondt en god stund. Han vrælte til og kastet seg bakover, mens han bannet og svor. Menn løp til for å se hva som skjedde. Et par sterke armer trakk henne opp på beina, og hun møtte et vennlig smil. Det var en ung mann, noen år eldre enn henne selv, høyden fortalte henne at han ikke hørte til på denne kanten av verden, og øynene sa at han var fra grenselandene. Hun tok seg i å savne Tharj igjen. Mannen hadde samme fargenyansen som ham. Hun snudde hodet halv, og så at den skadede mannen ble tatt hånd om, og ristet på hodet. Den unge mannen trodde tydeligvis at hun hadde blitt skremt, tilbydde henne å bli med inn og få i seg noe varmt. Da hun ikke hadde noe å finne på ble hun villig med da den unge mannen tok henne i armen og geleidet henne inn på et vertshus hun ikke hadde lagt merke til, det het Solens sverd, og skiltet viste en sol med stråler som bredte seg utover, og gjennomboret en løve på den ene siden av skiltet, og et menneske med svarte slør foran fjeset på den andre. Det siste så ut til å ha blitt malt på i en senere tid.

Der inne var det røykfylt, og lyden var som en dempet larm, som om røyken dempet det hele. Menn satt fordypet i samtaler om handel og nyheter, og brølte stadig etter mer øl, som ble brakt inn av små, ferme serveringsjenter. Hennes ledsager smilte til henne igjen og dumpet ned ved et bord innerst i et hjørne, ved siden av tre andre menn. De så på henne og flirte mot ham. ”Nå, Selke, hvor plukka du opp denna rosa i detta tornekrattet?” Selke, som han tydeligvis het, smilte litt overbærende, og henvendte seg til den minste av mennene. ”Torki antastet henne utenfor nå nettopp i sin ikke helt tilregnelige tilstand. Kappen hennes revnet, og jeg mener det er på sin plass at vi erstatter den, og følger den unge damen tilbake dit hun hører hjemme, slik at ikke noe mer tilstøter henne. Dessuten kan hun trenge noe for å roe nervene.” Først nå la hun merke til at kappen hennes var revnet opp langs falden.

Den lille mannen ristet trist på hodet. ”Det er siste gang Torki får reise med meg.” Sa han med harmdirrende stemme. ”Jeg forbød ham å drikke noe mer før vi nådde tar Valon, men nå har han altså brutt sine løfter. Og det var ille at han skulle la det gå utover deg, frøken..?” Han mønstret henne med blikket, håret hennes som lå bustete utover skuldrene etter basketaket, ansiktet med de flammende øynene som hun nå visste at glødet som to ildkuler, etter alt sinne hun hadde følt, og den muskuløse kroppen hun hadde fått gjennom årene på landeveien.

”Jeg er Naidar,” sa hun, lot blikket gli over de to siste mennene, store og hardbarkede, og avskrev dem som tjenere for den lille. ”Og jeg ønsker ikke å være til bry for dere. Hadde jeg ikke vært i sjokk, så ville jeg dratt min vei igjen med en gang, men denne unge mannen, Selke…?” Han nikket, og hun fortsatte, ”dro meg inn hit. Sikkert like greit, hadde jeg blitt der ute, ville jeg ha sittet der til menneske mengden hadde trampet meg ned.” Den lille mannen så med et faderlig flir bort på Selke. ”Ja, min sønn har øyne for å redde vakre kvinner.” Selke hadde stått og sett på henne, og skvatt til da faren nevnte navnet hans. Han småsmilte til henne, og et hint av rødme var å spore i det bleke ansiktet hans. Hun smilte tilbake, og rystet lett på hodet.

De ble sittende langt utover natten og snakke, og hun fikk høre mye nytt fra omverdenen, for følget var handelsreisende. Det var igjen kamper på Almothsletta mellom Tarabon og Arad Doman, men selv om hun levd hele barndommen sin der, følte hun ikke noen patriotiske følelser for landet hun var født i. Da smertet det henne mer å høre at Rifts hær hadde lidd et nederlag mot Illian, og tapet var stort i begge leirer. Røverne i østlandet var blitt verre og flere igjen, men det hadde han bare hørt av noen han hadde truffet dagen før, og hun håpet for Tharjs skyld at dette ikke var tilfellet.

De var svært interessert i å høre om henne, men hun var ikke villig til å dele så mye. Den eldste maste og grov en del, en del spørsmål Vladra helst skulle ønske hun kunne unngå. Hun var faktisk glad da Selke ba henne opp til henne dans.

Nå var ikke dans det hun hadde drevet mest med de siste årene, men tidligere, da hun ennå hadde bodd hjemme, hadde hun vært temmelig flink, og hadde elsket det. Hun måtte smile når hun tenkte på den dumme, naive jentungen, som hadde forvridd hodene til unge menn til de nærmest gikk ned på kne og fridde til henne, og at livet da ikke hadde dreid seg om annet enn å dåre de omreisende. Det overrasket henne at det ikke var mer en 7 år siden hun dro hjemmefra, for det virket som om det hadde vært i et annet liv. Livet før hæren, Hornet, og ikke minst, livet før hun hadde møtt Tharj.

Selke flirte og dultet lett borti henne med armen der de danset rundt på gulvet. Hun skjønte plutselig at hun danset rundt med et bredt smil på leppene, og hun rakte tunge tilbake til ham, og begrenset smilet til å bare vise glede over å få svinge seg rundt igjen. ”Tør jeg gjette på hva du tenkte på et øyeblikk der, det øyeblikket øynene dine fikk alle himmelens stjerner til å blekne, og ikke de vakreste ord kunne beskrive glansen i dem?” Han sa det så uskyldig, og blikket sa at han ikke hadde noen baktanker med å si det. Hun ristet litt små oppgitt på hodet, hun hadde hørt det for ofte før, og trodd på det nesten like ofte. ”Burde ikke du finne deg en saldaeansk bondejente å prøve det der ut på istedenfor?” Han så uskyldig ertende på henne. ”Hva skal jeg med en sånn en når alt jeg ønsker meg står her foran meg?” Hun lo lavt, og ønsket av hele sitt hjerte at hun hadde blitt med til Tsofu.