Page 2 of 6

Posted: Mon Mar 20, 2006 12:39
by Loki
Ah. Men likevel. :?

Posted: Mon Mar 20, 2006 14:33
by Terje
Uansett, her er vel passasjen Kjetil likte, med litt ekstra.
Ekstrastoffet først:
The Fires of Heaven
Lan lurched by him, fixed on the wagon, leaning as if only by moving forward could he stop from falling.

More than standing was beyond Rand for the moment. He channeled, caught the Warder in flows of Air. “You . . . You can’t do anything, Lan. You can’t go after her.”

“I know,” Lan said hopelessly. Held in mid-step, he did not struggle, only stared at the ter’angreal that had swallowed Moiraine. “The Light send me peace, I know.”

The wagon itself had caught fire now. Rand tried to suppress the flames, but as soon as he drew the heat from one blaze the lightnings ignited another. The doorframe itself was beginning to smoke, though it was stone, a white, acrid smoke that gathered thickly under the gray dome. Even a whiff burned Rand’s nostrils and made him cough; his skin prickled and stung where the smoke brushed. Hastily he untied the weave of the dome, dispelled it rather than wait for it to dissipate, and wove around the wagon a tall chimney of Air that gleamed like glass to carry the fumes high and away. Only then did he release Lan. He would not have put it past the man to follow Moiraine anyway if he could have reached the wagon. It was all in flames now, the redstone doorway as well, melting as if it were wax, but for a Warder that might not matter.

“She is gone. I cannot feel her presence.” The words sounded ripped out of Lan’s chest. He turned and began walking down the line of wagons without a backward glance.
Og selve greia:
The Fires of Heaven
Lan was back with the horses at the last wagon in the line, stroking Aldieb’s white nose. Moiraine’s mare.

Rand went to him. “I’m sorry, Lan. If I’d been faster, if I’d . . . ” He exhaled heavily. I couldn’t kill one, so I killed the other. The Light burn me blind! If it had, at that moment, he would not have cared.

“The Wheel weaves.” Lan went to Mandarb, busied himself checking the black stallion’s saddle-girth. “She was a soldier, a warrior in her way as much as I. This could have happened two hundred times these past twenty years. She knew it, and so did I. It was a good day to die.” His voice was as hard as it had ever been, but those cold blue eyes were red-rimmed.

“Still, I am sorry. I should have . . . ” The man would not be comforted by should-haves, and they dug at Rand’s soul. “I hope you can still be my friend, Lan, after . . . I value your counsel—and your sword-training—and I’ll need both in the days to come.”

“I am your friend, Rand. But I cannot stay.” Lan swung up into his saddle. “Moiraine did something to me that has not been done in hundreds of years, not since the time when Aes Sedai still sometimes bonded a Warder whether he wanted it or not. She altered my bond so it passed to another when she died. Now I must find that other, become one of her Warders. I am one, already. I can feel her faintly, somewhere far to the west, and she can feel me. I must go, Rand. It is part of what Moiraine did. She said she would not allow me time to die avenging her.” He gripped the reins as if holding Mandarb back, as if holding himself back from digging his spurs in. “If you ever see Nynaeve again, tell her . . . ” For an instant that stone face crumpled in anguish; an instant, then it was granite again. He muttered under his breath, but Rand heard. “A clean wound heals quickest and pains shortest.” Aloud, he said, “Tell her I’ve found someone else. Green sisters are sometimes as close to their Warders as other women are to husbands. In every way. Tell her I’ve gone to be a Green sister’s lover, as well as her sword. These things happen. It has been a long time since I’ve seen her.”

“I will tell her whatever you say, Lan, but I don’t know that she’ll believe me.”

Lan bent from the saddle to catch Rand’s shoulder in a hard grip. Rand remembered calling the man a half-tame wolf, but those eyes made a wolf seem a lapdog. “We are alike in many ways, you and I. There is a darkness in us. Darkness, pain, death. They radiate from us. If ever you love a woman, Rand, leave her and let her find another. It will be the best gift you can give her.” Straightening, he raised one hand. “Peace favor your sword. Tai’shar Manetheren.” The ancient salute. True blood of Manetheren.

Rand lifted his hand. “Tai’shar Malkier.”

Lan heeled Mandarb’s flanks, and the stallion leaped forward, scattering Aiel and everyone else from his path, as if to carry the last of the Malkieri wherever he was headed at a gallop the entire way.

“The last embrace of the mother welcome you home, Lan,” Rand murmured, then shivered. That was part of the funeral service in Shienar, and elsewhere in the Borderlands.

Posted: Mon Mar 20, 2006 15:59
by Kjetil
Jeg fikk gåsehud denne ganga også.

Posted: Mon Mar 20, 2006 18:37
by Sauegjeteren
Jøss, jeg trodde ikke jeg kom til å skjønne stort hvis jeg leste det på engelsk, men jeg må nok revurdere.

Posted: Sat Oct 07, 2006 13:14
by pdragon
Spoiler
ettersom lanfear døde å ble gjenfødt,er det vel sannsynlig å tro at moiraine ikke kommer tilbake :cry: men man vet jo ikke hva creator(RJ) finner på :wink:
dette skjedde vel i Til Caemlyn viss jeg ikke tar mye feil?

Posted: Sat Oct 07, 2006 13:29
by Kjetil
Hun kommer tilbake, det er helt sikkert.

Posted: Sun Oct 08, 2006 9:49
by Ashaman
Men Moiraine må ha drept Lanfear på eit eller anne vis då.
Sikkert derfor Lanfear er så stille og beskjeden etter at ho blei gjenfødt.

Posted: Sun Oct 08, 2006 11:42
by Torbjørn
Trur heller at finnane har gjort noko med ho.
Vinterens Hjerte
I siste kapittel av denne boka, då Cyndane møter Alivia ved Shadar Logoth, tenkjer ho dette: "...She [Alivia] was stronger than Cyndane had been before the Aelfinn and the Eelfinn held her! That was impossible; no woman could be stronger. She must have an angreal, too."

Poenget er at Cyndane er svakare enn kva Lanfear var, noko andre Fortapte har nemnt òg, og ein vert ikkje svakare av å døy, Ein skulle kanskje tru at om Lanfear hadde vorte drept av Moiraine hadde ho nemnt det, og ikkje berre *finnane.
Eit ekstra tillegg:
Vinterens Hjerte
Moridin har to sjelefeller, eller kva Mindtrap -- cour'souvra -- er oversatt med. Den eine av desse inneheld sjela til Cynfear, noko som truleg er grunnen til den litt mindre aggressive haldninga hennar.

Posted: Sun Oct 08, 2006 11:58
by Sauegjeteren
Sjelefelle ja.

Posted: Sun Oct 08, 2006 13:48
by Ashaman
Spoiler
Me veit altså at finnane stjel minna til folk og puttar inn nye. Dvs dei finnane som Mat var hos. Desse er dei same som Moiraine og Lanfear fell inn til. Kan dei då og stjele noko av evna til å leie Krafte kanskje? Sidan folk som kan leie Krafta ikkje er så lette å handskas med.

Dette er berre ein teori eg har, ikkje bygd på fakta.

Posted: Sun Oct 08, 2006 16:52
by stefan_hoy
Kjetil wrote:Hun kommer tilbake, det er helt sikkert.
Hvor tar du dette fra? Jeg også tror det helt sikkert, men vet ikke..

Posted: Sun Oct 08, 2006 17:36
by Faile
lest KoD? :wink:


ikke 100% sikkert, men så godt som.

Posted: Sun Oct 08, 2006 17:53
by stefan_hoy
Nei...hehe. Burde ant meg :)

Posted: Tue Jan 02, 2007 17:01
by biggan
KOD:
Spoiler
var det ikke mat og barden som fikk brevet av Moi... og skulle redde henne i et eller annet tårn...

Posted: Tue Jan 02, 2007 17:50
by Torbjørn
Den same dagen Moiraine forsvann inn i ter'angrealen gav ho to brev til Rand, det eine til han sjølv, det andre til Thom. Lurer på om Rand gav det til Mat, som leverte det til Thom. I brevet stod det mellom anna at Thom ikkje skulle seie til Mat kva som stod i brevet før Mat spurde, noko han gjorde i KoD.

Brevet sa at Thom, Mat og ein til som Moiraine ikkje visste kven var skulle redde ho frå *'finnane. Ho nemnte ingenting om Ghenjei-tårnet, som er ein inngang til Finnland. Den som visste om Ghenjei-tårnet var Olver, som hadde høyrd om det frå Bergithe.