Nok en post med variasjoner over et tema. Lite nytt, men jeg kan jo si det likevel. Mange av mine formaninger vil nok være temmelig banale og grunnleggende, men jeg vet av erfaring at det er meget enkelt å være så konsentrert på det avanserte og høytflyvende at man glemmer det fundamentale.
Azumiel wrote:Dette startet som en hobby, jeg hadde nettopp lest Eragon, skrevet av Christopher Paolini, amerikaneren som bare var 15 da han startet på boken sin.
Sikkert hyggelig. Jeg har aldri lest noe av Paolini, men har hørt at han ikke akkurat skal være noen Hemingway, for å si det sånn. Men det er jo irrelevant i denne sammenhengen.
En annen grunn til av jeg valgte Fantasy-sjangeren er at det egentlig ikke er noen faste regler du trenger å holde deg til!
Du kan skape ditt eget univers, og fordype deg i det du vil.
Ikke trenger du å ta hensyn til at ting skal foregå på en realistisk måte etc. etc.
Dette har blitt nevnt flere ganger tidligere, men jeg gjentar, fordi det er så uhyre viktig: DU MÅ TA HENSYN TIL AT TING SKAL FOREGÅ PÅ EN REALISTISK MÅTE!!! Loki har allerede vært inne på at du ikke trenger å ha samme fysiske lover o.l. som i den virkelige verden, men jeg vil råde deg fra å skape en verden som er altfor ulik vår egen, da en slik forskjell lett kan skape distanse mellom leserne og verdenen din.
Ellers vil jeg råde deg til å gjøre heftig research, i alle fall hvis du skal inkludere beskrivelser av politiske systemer, slag, handel, eller andre slike elementer. Ikke undervurder leserne dine; de lukter det fort hvis du bare har funnet på noe uten å ta hensyn til hva som er realistisk -- altså hvis du lar noe ske som det ikke er grunnlag for. Ti mann kan ikke beseire hundre, med mindre de har forholdene på sin side, og dette er klart (evt. gjøres klart) for leseren, for å ta et enkelt eksempel.
Som alle andre Fantasy-forfattere (Hvis jeg kan kalle meg det da) er jeg veldig redd for å gå i det jeg har valgt å kalle Klisje-fellen.
Boken min inneholder klisjen om en landsbygutt som drar ut i verden og oppdager en verden av ondskap og trolldom, men om dette er negativt eller positivt vil jeg gjerne høre deres mening om.
Personlig har jeg fått en voldsom avsmak for tenåringer som hovedpersoner, i og med at det er mulig å forklare enda større variasjoner i eldre karakterer. Men alt har fordeler og ulemper; lager du eldre og mer erfarne karakterer kan det fort bli vanskeligere å presentere verdenen din, f.eks.
En annen ting tok hensyn til var å ta avstand fra dverger, alver og drager.
Dvergene nevnes ikke i min bok, og alvene har forlatt landet fra lenge siden. Er dette positivt eller negativt?
Kommer an på hva du gjør med dem. Hvis du bare nevner dem, er det negativt, men hvis du lar det tjene en funksjon i historia du vil fortelle, er det positivt (dette er i bunn og grunn essensen i alt jeg prøver å si her).
Tolkien har orkene, Jordan har trollokene og Paolini har urgalene.
Jeg har tarokene, som i min historie også kalles jernstøvlene.
De ble ofte omtalt i historiene som onde og brutale, de var store av kroppsbygning, og de ble beskrevet som menn med rotten hud og hoggtenner, og i noen av historiene hadde de også horn! I alle historier hvor tarokene ble nevnt, kjempet de alltid for det onde, slik var det bare! Det ble også sagt at disse skapningene kunne kommunisere med hverandre på et eget språk, og at de var like intelligente som menn, men ikke like sosiale og siviliserte! Folk sa at de var en mislykket blanding av dyr og menneske, og folk forteller at de ble skapt som krigere!
De har egne klaner, og huden deres er dekket av en rød farge.
Menneskene hadde kjempet lenge for å utrydde tarokene som drepte for lysten og gledens skyld. Menneskene greide å utrydde alle taroker, og tarokenes sjeler ble kastet til underverdenen, nettopp hvor Al’Kimos styrte. Han ville ha hevn over Morak, og det skulle skje nå! Med all sin livskraft gjenopplivet han de grufulle tarokene og fikk dem til å oppstå, og startet en kamp mot Gudene som rystet hele verden! Alle verdens skapninger tjente sine trofaste Guder og kjempet for dem i kampen mot Al’Kimos, men underverdens hersker var i stand til mer enn noen hadde trodd! Han gjenopplivet tarokene, men i tilegg mangedobblet han dem, og de kunne begynne å formere seg igjen, noe ingen andre Guder kunne gjøre! Ingen følte en slik vrede lik Al’Kimos vrede, ingen kunne gjøre det han kunne, selv ikke Morak, bare Al’Kimos kunne gjennopplive skapninger som hadde vandret på overflaten!
Ligner tarokene for mye på noe annet, blir det for uorginalt?
Og allerede her treffer vi på en klisjé. Onde drapsmaskiner som bare dreper for å drepe... det her jo funka før, men særlig originalt er det ikke. Jeg fikk dog inntrykk av at du vil nyansere dette litt senere i historia, så det er vanskelig å si noe mer konkret. Men husk at flere dimensjoner alltid er en fordel, så lenge du klarer å håndtere dem!
Et spørsmål: Har Jordan tatt patent på ordet "Mørkefrender" ?
Regner med at Olav Havnes har såkalt
avledet opphavsrett på det ordet, ja. Finn på noe selv, du. Skyggeløpere, Dunkelmenn, hva som helst. The sky (aka. din oppfinnsomhet) is the limit.
Ellers lurer jeg på om denne Al'Kimos-fyren har noe motiv? Vil han bare ødelegge, eller vil han noe mer? Ødeleggelse i seg selv er jo greit nok (Carey gjorde det jo med Fenris i "Lucifer"), men da må du huske å la dette være motivet for
alle handlingene hans.
Jeg har også lag et mine egne raser: Graler og Orlifer.
Orlifene ligner mennesker, men de er blå i huden.
De lever inne i fjellet hvor det fins vann.
Gralene har jeg ikke funnet på så mye om enda, bortsett fra at huden deres er noe grønn.
Har dere noen innspill om dette?
Altfor lite informasjon.
Hvor viktig er det med kjærlighet i en fantasy-historie?
Bra med mye eller lite kjærlighet?
Kommer helt an på. Helt kjærlighetsløst ville nok kunne oppfattes som urealistisk, særlig hvis kvinner og menn, menn og menn, og kvinner og kvinner, lever tett på hverandre i denne verdenen. Og husk: sett av litt plass til de uortodokse kjærlighetsforholdene også, hvis du tror du kan greie det. Kan være et forfriskende trekk.
Er det positivt å fodype seg i folks tro og Gudeverdenen?
Hvis det er relevant, så selvsagt. Et godt utarbeida pentheon med aktive guder kan gi fortellinga en ekstra dimensjon -- jf. Erikson.
Er det viktig med dype beskrivelser av landskap eller blir det for tungt, tenker på Jordan og Tolkien.
Her er jeg helt på linje med Loki. Gjør det der det er hensiktsmessig, som stemningsgivere, foreshadowing, eller lignende, men ikke overdriv, og gi ut informasjonen i passe doser.
Boken er nå på ca. 240 sider.
Yikes!
Det der er jo et seriøst prosjekt, jo!
(Bare et spørsmål: Hvor gammel er du?)
EDIT: Et siste råd, hjørnesteinen i all skrivevirksomhet: KILL YOUR DARLINGS!
Uansett hvor stilig et konsept (f.eks. et folk, en gruppe, en by, eller mer abstrakte saker) er, bør du spørre deg selv: Tjener dette konsptet et hensikt? Vær brutalt ærlig med deg selv, og hvis svaret du kommer fram til er "nei", så fjern det. Raskt og nådeløst. Du kan eventuelt lagre det i en annen fil, i tilfelle du finner en nytte for det, men på generell basis bør du ikke inkludere et element i historia di bare fordi du synes det er tøft, e.l.
Stå på!
