The Pattern

Terje og Loki, det hadde vært utrolig morsomt om dere hadde prøvd å skrive bøker
Dere sitter jo inne med så utrolig mye kunskap!!

Har ikkje uthaldenheita til sånt... ei heller føler eg at eg har nokon form for plottidè original nok til å rettferdiggjere eit bokprosjekt. Men, men, ein veit jo aldri.

Terje, dog, han venter me jo alle spent på at skal skrive noko.

Nynaeve wrote:En stund siden denne tråden var oppe, så nå er det på tide med reformasjon.
Tenkte jeg kunne legge ut en novelle jeg skrev til tentamen i norsk. Ble ganske fornøyd med den, ja.
Blir glad for konstruktiv kritikk. Det vil si at hvis dere vil kritisere, så gjør det saklig. På forhånd takk.

Liker å lese tekster som det ligger litt arbeid i. Denne var verdt å lese, du har virkelig tenkt på mange detaljer, og flyten var virkelig god. Jeg skal komme med litt konstruktiv kritikk, men vit at jeg da jeg leste den likte den veldig godt som den var også!

Nynaeve wrote:
DET SOM VAR

En varm vind blåser over landskapet. Grenene bøyer seg, og noen grønne blader drysser ned. Hun ser på ham. "Elsker du meg?" spør hun. Så store, vakre øyne hun har. Det er som om en kunne drukne i dem. "Av hele mitt hjerte." Han smiler og tar henne i armene sine. Så myk og vever. "Jeg vil alltid være hos deg," sier hun med hodet mot brystet hans.

Hva er egentlig vever? Det skurrer. Lesinga stopper opp ved ordet, flyten avbrytes. Jeg har hørt ordet før, det er ikke det, men det er liksom ikke noe man ser særlig ofte. Det kan selvsagt brukes som et virkemiddel, men for min del så ser det ut som om du har tenkt på noe engelsk, og oversatt det. Jeg synes det hakker litt, men som sagt - det kan hende du har brukt det som et virkemiddel.

Liker at du bruker "en varm vind." Får stemningen i teksten til å bli positiv fra første sekund. Så kommer du til ordvekslinga. Elsker du meg? Av hele mitt hjerte. Jeg vil alltid være hos deg. Av disse ordene er det kun den siste setningen jeg tror man ville brukt i norsk dagligtale. I det norske språket er det nemlig ikke så mye prat om å elske. Den engelske ekvivalenten to love er desto mer brukt, og får meg igjen til å tro at du har sett for mange engelske filmer/lest engelske bøker. I tillegg er hele den ordvekslinga noe klisjepreget, og den får meg til å tenke at dette ikke egentlig er en tekst jeg har lyst til å lese. En klisje så tidlig... Men for all del, resten av teksten din er god nok til å bære det. Det er bare noe å vurdere om du vil gjøre noe med. Det er mange måter å si at man er glad i hverandre på.

Nynaeve wrote: Det er fotspor i sanden. En mann står midt på den åpne plassen. Høstsolen sender noen siste stråler ned, men til ingen nytte. Snart brer mørket sin stor kappe over himmelen. Mannen står fortsatt der. Han ser seg rundt. "Hva har skjedd?" han sier det høyt ut i skumringen. Det er et fortvilet skrik som fra en såret fugl, et rop om hjelp. Men ingen hører. Alt han kan høre er vindens sus gjennom det visne løvet.

Det er sand, en åpen plass og vissent løv. Det er høst, og det begynner å bli mørkt. Mannen er alene. Det er i og for seg det du skriver i dette avsnittet. Det er det du trenger å opplyse om ihvert fall. Du bruker noen mindre gode formuleringer. "Mørket brer sin store kappe..." er en klisje. Det hører ikke hjemme i en slik tekst. Kutt det eller omformuler. Videre sier du "Mannen står fortsatt der." Bedre ville det vært å si at "Mannen står der fortsatt." Dersom du i det hele tatt trenger å opplyse om det faktumet. Jeg missliker veldig sterkt "Det er et fortvilet skrik som fra en såreg fulg, et rop om hjelp." For det første var det ikke noe skrik. Det må altså leses som et bilde. Begrepet "såret fugl" er så brukt at man burde kuttet det. Og et rop om hjelp er det vel ikke? I hvert fall i betraktning av det du skriver senere om at "alle sier det..." Det bør jo bety at han har hatt mange rundt seg i en vanskelig tid. Han vet hva som har skjedd, men han forstår det kanskje ikke? Ønsker ikke å forstå det? Jeg er ikke sikker, det er din tekst. Rop om hjelp kan stå dersom du på slutten av teksten mener det jeg kanskje tror du mener. Er ikke helt sikker på hvordan jeg føler om "rop om hjelp." Videre begynner du en setning med "Men..." Jeg synes du like gjerne kan sløyfe "men," og bare si "Ingen hører."

Nynaeve wrote: De sitter på gresset med ryggen mot treet. De spiser selvplukkede epler og snakker. Om det som var, om det som er, om det som kommer... Han klarer ikke å slutte å se på ringen hennes. Den glitrer i sola med et slikt fantastisk lys. "Hva ser du på?" Hun smiler til ham.
"Ringen," sier han. "Den er så vakker. Det er nesten som den prøver å fortelle meg noe.""Den sier at jeg elsker deg."

Mannen dumper ned ved den falne trestammen. Han kan ennå skimte stedet på den. Et hjerte, men det som sto inni er visket vekk av vær og vind. Han plasserer hånden på det. "Hvor er du?" Stemmen hans gjaller over det miserable landet. Atter en gang får han ikke svar. Det en gang så frodige gresset er borte. Alt som er igjen er den falne trestammen.

Her er det introduksjonen av det faktum at de er forlovet eller eventuelt gift med hverandre. Eventuelt at hun er forlovet/gift og har en affære med ham, men det var ikke det første som fallt meg inn, og det er lite som tyder på den tolkningen. Det var jo ikke noe hemmelig forhold. Problemet med den første, mest innlysende tolkningen er imidlertid at vi vil anta at det er han som har gitt henne ringen. Hvorfor skulle den i så fall fortelle han at hun elsket ham? Fordi hun går med den? Hm... I det hele tatt så mener jeg det ville vært best å sløyfe den samtalen om ringen som glittrer med et fantastisk lys, og at han ser på den, at den er vakker og at den fortelle han noe etc. Skriv heller bare at ser solas gjennskinn på fingeren hennes, eller noe. Srivestilen din gjør at du lett kan stoppe med det. Enkelte ting trenger ikke gjentas - jeg elsker deg er allerede sagt.

Neste avsnitt er ganske bra. Jeg liker hvordan du har startet og avsluttet det med å påpeke at trestammen er fallt over ende. Akkurat slik som forholdet deres. Men det er noen svakheter. For det første er det muligens ikke noen god forklaring at det inne i hjertet har blitt slettet av vær og vind. Hvor lang tid er det siden han mistet henne, tro? Dersom de elskende blir beskrevet som unge, og den ensomme mannen som gammel, da kan det stå, men uten en slik klarifisering blir det ikke så bra. Du må ha et lite hint til for at man skal forstå at det de elskede hadde var lenge siden. At smerten hans går over lang tid. Dersom han kommer, som gammel, og utånder her ved denne trestammen som han hadde stevnemøtet med sin livs kjærlighet som ung, så beskriv han som gammel. Ett eller annet sted.

Jeg likr ikke at stemmen hans gjaller. Det er et adjektiv som brukes om noe som er sterkt. Jeg ville heller tro at stemmen hans var svak på et tidspunkt som dette. Tenkt på det.

Videre bruker du ordet "miserable." Heller ikke noe godt norsk ord. Igjen, for tredje gang nå, minner det meg om at du har lest for mye engelsk.

Nynaeve wrote: "En ulykke... nesten ingen kom fra det i livet... meget beklagelig..."
Han hører nesten ikke etter. Stirrer bare tomt ut i lufta. All kraft er gått ut av ham. Han makter ikke å løfte koppen med kaffe engang.
Det er ikke sant. Han kan ikke tro det, vil ikke tro det. "Jeg skjønner at du har det vanskelig akkurat nå." Den andre mannen legger hånden på skulderen hans. Hva vet vel han?

Bra avsnitt. Først to tilbakeblikk til den elskede, deretter til hvordan han mistet henne. Du tar imidlertid ikke realismen og flyten ut av teksten ved å si at det var en bilulykke. (Eller noe annet.) Snarere tvert i mot. Du forankrer teksten i vår egen hverdag. Stemningen over, i de to første tilbakeblikkene, er romantisk og "ut av vår verden." Ved å gi henne et realistisk endelikt gjør du teksten mer forståelig og, i mine øyne, bedre.

Nynaeve wrote: Han reiser seg fra stedet ved trestammen, der han har sittet en stund. Buksa er skitten etter sitteplassen i sanden, men han orker ikke å børste det bort.
Han er sint. Sint på dem som har ødelagt yndlingsplassen. Hvorfor ser det slik ut her? Han kom hit for å finne trøst og fred, men stedet han elsket har blitt et vrengebilde av seg selv. Han vil ikke være her lenger. Han vil bort. Bort fra alt.
Han hører en stemme ... alltid være hos deg ... Hun sa det ofte. Han husker følelsen han fikk hver gang.En varm følelse som boblet og sprudlet i et hemmelig rom i magen hans. Men hun er jo borte. Alle sier det. Hun er ikke hos ham lenger.

Alltid være hos deg... Han ser henne. Hun kommer gående mot ham. "Kom," sier hun og rekker ham hånden. Hun fører ham bort fra vrengebildet. Bort fra det som var. Han er klar for framtiden.

Hva er grunnen til at du forteller oss at buksa hans er skitten? Og at han ikke orker å tørke det bort? Og hvorfor reiser han seg? Det virker som du vil ett eller annet, men jeg greier ikke helt å fange det opp. Derimot synes jeg du kunne begynt dette avsnittet direkte med "Han er sint..." De fire neste linjene er virkelig gode.

Videre kan du godt si "han hører stemmen hennes." Og du kan droppe jo'et i hun er jo borte.

Det siste avsnittet ville jeg skrevet mer slik: "Alltid være hos deg..." Han kan se henne. "Kom." Hun fører han bort fra vrengebildet. Bort i fra det som er.

Videre kommer det jo litt an på om du faktisk vil si at han dør eller ikke. Du sier han er klar for fremtiden. Det tyder ikke på at han dør. Men alt annet i teksten din gjør det. Dersom han ikke dør her, gjør det litt klarere. Og dersom han dør, fortell oss ett eller annet sted at han er gammel. (Eller en annen god årsak for døinga hans.)

Vel, som du forstår likte jeg teksten din godt. Vet ikke om du ble noe klokere av forslagene. Jeg likte alltid å skrive noveller på videregående, og var dyktig på analyse. Litt vel glad i å lese detaljene, kanskje, men det er jo tross alt de som gjør en tekst virkelig god.

Du er flink, Nynaeve. Hva fikk du på teksten? 4 + ? Det kommer selvsagt an på hvilket klassetrinn du er på, og på læreeren din. Språket er imidlertid godt, og det kan ha dradd teksten din ganske høyt opp om du er heldig med læreren. Min tipping er slik den er ut i fra de kriterier jeg hadde på siste året på almennfag.

Skal legge ut noen 5'er og 6'er stiler her hvis jeg får tid til å skrive dem over på pc.
Er litt i tvil om at noen av dem fortjener 6, så hadde vært interessant å høre deres meninger om tekstene

Ceres wrote:Hva fikk du på teksten? 4 + ? Det kommer selvsagt an på hvilket klassetrinn du er på, og på læreeren din. Språket er imidlertid godt, og det kan ha dradd teksten din ganske høyt opp om du er heldig med læreren. Min tipping er slik den er ut i fra de kriterier jeg hadde på siste året på almennfag.

Jeg går i 10. klasse, og fikk faktisk 6 på den! Jeg kan med en gang si at jeg var litt uenig i akkurat det, men hvorfor si fra??
Tusen takk for responsen Ceres! Du er virkelig god til å analysere, altså!

Nynaeve wrote:

Ceres wrote:Hva fikk du på teksten? 4 + ? Det kommer selvsagt an på hvilket klassetrinn du er på, og på læreeren din. Språket er imidlertid godt, og det kan ha dradd teksten din ganske høyt opp om du er heldig med læreren. Min tipping er slik den er ut i fra de kriterier jeg hadde på siste året på almennfag.

Jeg går i 10. klasse, og fikk faktisk 6 på den! Jeg kan med en gang si at jeg var litt uenig i akkurat det, men hvorfor si fra??
Tusen takk for responsen Ceres! Du er virkelig god til å analysere, altså!

For 10.klasse er det nok mer i stilen av en sekser, ja.

Lyst å avsløre om du drepte mannen eller ikke?

Ceres wrote:Lyst å avsløre om du drepte mannen eller ikke?

Vel, opprinnelig hadde jeg tenkt at han på en måte gikk videre. Han skulle ikke være gammel, skjønner du. Nøkkelen lå i det med "alltid være hos deg", der han begynte på nytt og visste at hun var med ham hvor han enn befant seg.

Nynaeve wrote:

Ceres wrote:Lyst å avsløre om du drepte mannen eller ikke?

Vel, opprinnelig hadde jeg tenkt at han på en måte gikk videre. Han skulle ikke være gammel, skjønner du. Nøkkelen lå i det med "alltid være hos deg", der han begynte på nytt og visste at hun var med ham hvor han enn befant seg.

Vel, det bildet du beskriver i siste avsnitt minner for mye om bildet man bruker når man forlater livet. En kjær kommer og henter deg. Det forvirrer. Men for all del, det er en bedre slutt enn om du dreper han. Kan jobbes bittelittegranne med, synes jeg. Ikke fordi jeg ikke forsto det helt, men for at det skal være litt mindre tvil.

Å tvinge noen til å leve gjennom såre tider er alltid verre enn rett og slett la dem dø, i min mening. Akkurat som realistiske hendelser alltid er verre enn bare et vagt "ulykken"...

Loki wrote:Terje, dog, han venter me jo alle spent på at skal skrive noko.

Øyh, ikke skyv forventningspresset over på meg, det er ikke jeg som har gjort ferdig de første 40 sidene og som har et nesten ferdig uttenkt konsept.

jaha lenge siden jeg har vært her
jeg tenkte jeg kunne legge ut en historie jeg holder på meg ....den er ikke ferdig og er veeeldig lang men ikke dø vær så snill

Historien min

Prolog
Ulykke nærme Forus

Det har vært en ulykke nærme Forus. En ungdom ble truffet av en bil i går kveld rundt 21:00. Det er en jente og hun ble brakt til sykehuset med store skader.. Manen som var med i ulykken hadde bare lettere skader, men som han selv sier har det vært et mareritt. Legene sier at hun ligger i koma, men er stabil og at hun ikke har hatt noe endring i statusen siden i går kveld. Hennes foreldre ble varslet, men de nekter å gi noen kommentarer til denne saken.
- VG

Jeg befant meg i total mørke. Det var som om jeg viste at det var akkurat denne veien jeg skulle gå, selv om det var umulig å se noen ting. Det var som om jeg drømte, men det kunne jeg ikke. Jeg husket godt hvordan jeg hadde kommet til denne ”verdenen” og jeg hadde kløpet meg i armen, så jeg kunne ikke drømme. Det var en stemme som hadde sagt at jeg skulle gå mot døren som plutselig stod der. Jeg gikk mot den og befant meg i mørke.. Så oppdagede jeg et lys et sted og ble dratt mot det. Jeg svevde mot det som i en drøm. Nærmere og nærmere til jeg ble blendet og måtte se vekk. Da jeg kunne se igjen var jeg på en grønn slette. Det var marker og skog rundt meg. Jeg lå halvveis oppreist og over meg kunne jeg se skyer og den klare blå himmelen. Da jeg reiste meg opp hørte jeg hover slå mot bakken. Det kom ridende noen mot meg. Jeg så mot lyden og der var det riddere. Det var to til sammen. Den ene hadde blå rustning og red på en svart hest mens den andre hadde en rød rustning med en blå kappe flagrende bak seg, og hesten var hvit som snøen. De så på meg med stor overraskelse. Den ene ropte noe rart til den andre og de trakk sverdene. Jeg begynte å løpe alt jeg kunne, men selvfølgelig kunne jeg ikke løpe raskere enn hestene og de tok meg igjen. Jeg sto der meg hjerte i halsen og skjelvende knær. De så skumle ut og akkurat ide den ene strakte hånden mot meg skrek jeg med min skingrende stemme ”nei!” Hestene skvatt og steilte og jeg benyttet meg av sjansen til å løpe vekk fra de. Det var en klynge med busker i nærheten og jeg gjemte meg under de.
Jeg hørte mumling, men etter hvert som jeg lyttet begynte jeg å forstå hva da sa.
- Hvor ble det av den jentungen Sora?
- Jeg vet ikke Martin. Hun kan ikke ha kommet langt. Men hvorfor skal vi fange henne?
- Fordi hun er et menneske. Kan du ikke se det Sora? Selv om du bare er en unggutt burde du vite såpass.
Jeg skulle akkurat til å reise meg for å bli fanget. Det var jo ikke farlig… eller var det?
Det kom et lyn, eller var det noe annet? Det kastet meg ned og lå oppå
meg. Jeg kjente en kvinnekropp oppå meg og ble straks flau da jeg kjente to bryster som lå mot ryggen min. Da jeg fikk sett denne kvinnen som lå over meg, fikk jeg meg et sjokk. Det var en kvinne, kanskje ikke eldre enn meg, som så på meg med nesten sinte øyner. Hun hadde katteaktige ører og en fin hale i samme stil. De var oransje som en katt og hun hadde også de samme øynene og tennene til en katt. Armene var rare fordi de var tykkere enn et menneskes med klør isteden for negler og føttene var som en tigers bakben. Store og kraftige.
- Hva er det du finner på å gjøre jente? Spurte hun bryskt.
- Eeee jeg vet ikke, svarte jeg usikkert.
Hun så på meg og lo.
- Jeg er lei meg. Det var bare så nære på.
- Nære på hva? Spurte jeg uforstående.
- E… de mennene er fra Kotai-stammen og fanger alle menneskene de ser. De liker spesielt godt kvinner, uansett alder.
Jeg kjente at jeg ble kald innvendig. Uansett alder…
- Men er ikke de og mennesker?
- Du kommer ikke herfra, gjør du vel? Siden du kan så lite tror jeg nok det. De du møtte var et folk som ligner på mennesker. Den rasen heter Mahoem. De er en slaks blanding av demoner og mennesker. Jeg for eksempel kommer fra rasen Dargon. Det er en blanding av dyr og mennesker. De blir delt inn i tre grupper. Den ene er fugel-menneske, den andre katte-menneske og den tredje er drage-menneske. Jeg er i kattegruppen som du ser. Errrr siden du ikke har et sted å bo kan du jo bli med meg hjem til landsbyen min.
- Jada kan jeg sikkert. Har jo ikke noe annet sted å gå så jeg er glad for tilbudet ditt.
Vi gikk mot landsbyen hennes, som var lenger unna en jeg trodde. På veien fikk jeg vite at hun var en av de som jaktet etter mat for de andre, men hun hadde ikke har flaks i dag, så det ble ikke noe mat i ta med hjem til de.
Da vi kom til den lille landsbyen så jeg med stor forskrekkelse på den. Det var akkurat som en historie ifra.. Hodet begynte å verke og jeg kjente tårer presse seg fram. Jeg droppet tanken og så på husene og bodene med folk i fillete klær. Noen hadde fine klær og noen hadde nesten ingenting på seg. Hun drog i meg og førte meg mot et hus som var større en de andre. Da vi kom inn fikk jeg hilse på familien hennes. De drev et vertshus, men siden det var så mye uroligheter i landet så var det lite å tjene. Det var få gjester der og med meg så var det bare sju. Jeg fikk meg noe å spise og da jeg var mett sa de at jeg sikkert var trøtt og kunne bruke rommet til venstre.
Da jeg våknet neste morgen og gikk ned fikk jeg treffe de andre som bodde der. Det var en magiker som het Gormai. Han var her for å hjelpe de fattige med sykdommer og reiste rundt for å hjelpe de syke. Han hadde to livvakter som presenterte seg som Il og Alla. De andre var en gruppe på tre. Det var magikerne Aisan og Wolfi og tyven Seigel. De så på meg med stor forskrekkelse og spurte meg høflig om jeg ville sette meg med dem. Jeg satte meg og de spanderte frokost på meg. Da jeg hadde fått høre hvem de var presenterte jeg meg som vandreren Sophia. De så skeptisk på meg.
- Vandrer du helt alene? Sa Wolfi
- Nei jeg har nettopp bestemt meg for å bli en vandrer, løy jeg
- Da har du valgt et dårlig tidspunkt frøken, sa Aisan
- Ja det vet jeg…
- Kan du utføre noe magi da? Du har talent, men noe sier meg at du ikke har gjort det før, sa Wolfi.
- Eeeee magi?
- Ha! Utbrøt Wolfi, tenkte jeg med det ikke. Du er en fremmed eller hva?
Ja siden jeg likeså greit kunne si det så sa jeg om alt som hadde hendt, fra da jeg våknet opp og til jeg stod her. De lo mens jeg fortalte dette. Dette var noe de ikke hørte hver dag.
- Jeg tror det hadde vært best om du kom meg oss jeg frøken, sa Aisan
- Hø? Hvorfor det?
- Jo det har seg sånn at Wolfi er lærlingen min og jeg skal ta han med meg til Storani, hovedstaden i Osio.
- Og hva har det med meg å gjøre?
- Jo nå har det seg sånn at jeg ser et vist talent i deg og da kan du få gratis opphold mens du får lære magi og sverdbruk.
Et lys gikk opp. Hadde jeg ikke alltid hat lyst til dette da? Hodet begynte igjen å verke med denne tanken og isteden for å tenke mer tok jeg meg tid til å studere disse fremmede som snart skulle bli mine følgesvenner. Aisan som så gammel ut, var gammel. Han hadde gråe striper i det svarte håret og du kunne se at øynene hadde opplevd mye. Han hadde en vandrekappe rundt seg og alt tydet på at han var en magiker. Seigel var vel rundt 30-årene og var nokså høy, jeg tipper rundt 180 med brunt kort hår. Han hadde vanlige klær som ikke skilte seg ut i det minste og et plagg rundt halsen som også dekket munnen hans, men nå som hans spiste var det nede. Wolfi derimot var vel en 16-17 år og noe sa meg at han lignet på J’’’’’’’’. Ide jeg tenkte denne tanken så jeg for meg et smil. Det var alt.
Det neste jeg kan huske er at det er en person over meg. Holder han meg? Hvorfor gråt jeg? Så kjente jeg smerten i godet og husket med et alt. Det var fordi jeg hadde fått så vondt i hode og plutselig besvimt, at jeg lå her. Da jeg endelig fikk fokusert blikket mitt opp, så jeg Wolfis fjes. Jeg ble med ett rød i kinnene og reiste meg brått opp. Både Aisan og Seigel stod over meg med bekymrede miner.
- Det går fint nå, sa jeg for å berolige dem.
De så lettet ut og alle reiste seg.
- Når er det dere har tenkt å dra? Spurte jeg forsiktig.
- Vi hadde tenkt å dra så fort som mulig, svarte Aisan.
- Vi skal vel ikke dra meg hest, spurte jeg urolig.
- Selvfølgelig skal vi det. Det er ikke noen andre måter å komme seg ditt vi skal.
- Vel grunnen til at jeg spør er at jeg ikke kan ri skjønner du, sa jeg mens jeg ble flauere og flauere for hvert ord.
De så på meg som om jeg var liten og rar.
- Da får vi vel bare lære deg da, sa Wolfi med et flir om munnen



ja bare kritiser den ned. har ikke noe imot det, men ikkke skriv lange forklaringer på to-tre sider er dere snille fordi jeg gidder ikke lese så mye *lat*

Terje wrote:

Loki wrote:Terje, dog, han venter me jo alle spent på at skal skrive noko.

Øyh, ikke skyv forventningspresset over på meg, det er ikke jeg som har gjort ferdig de første 40 sidene og som har et nesten ferdig uttenkt konsept.

Ja, berre surt at eg ikkje har noko som liknar på eit plott.

Ja, de er smått plagsomme, de derre plottene. Setting -- i alle fall settingens grunnleggende parametere -- kommer som regel nesten av seg selv, men plottet... Guder, hvor vanskelig det er.

Er dialog og karakterar eg føler eg får sånn marginalt til... settingen dukkar opp etter mykje fikling og tenking og sånn, men i utgangspunktet er den vanlegvis heller tynn. Men eg klarar i alle fall lage ein. Eit plott, derimot...

Kanskje flaut å innrømme det, men jeg drømmer bøker...
Når jeg sover danner det seg plott, setting og dialoger i hodet. Bare så synd at det aldri varer lenger enn et par minutter etter jeg våkner. Om jeg prøver å gjenkalle det, virker det ikke så bra som det gjorde da jeg drømte. Teite greier.
Har foreløpig klart å krote ned en del på papiret, men det blir aldri like bra som det var i hodet!

Nynaeve wrote:Kanskje flaut å innrømme det, men jeg drømmer bøker...
Når jeg sover danner det seg plott, setting og dialoger i hodet. Bare så synd at det aldri varer lenger enn et par minutter etter jeg våkner. Om jeg prøver å gjenkalle det, virker det ikke så bra som det gjorde da jeg drømte. Teite greier.
Har foreløpig klart å krote ned en del på papiret, men det blir aldri like bra som det var i hodet!

Har samme problemet. Ingenting jeg skriver blir godt nok når jeg leser det igjen selv.