The Pattern

davram bashere wrote:

Sisnera wrote:Tja, har nå lest harry potter 7 på engelsk. Har lest eneren på engelsk også. Så nei.

Men Charlie og Chokoladefabrikken er jo greit. Men er ikke den opprinelig norsk?

Tror ikke det Mener å huske at den var på engelsk til å begynne med. Men hvis du klarer å lese HP7, hvorfor vil du da lese lettlestbøker?


PS: Skal du lese Discworld, så begynn med nr. 7, Mort. Det er færre navn, steder, etc. å forholde seg til i den, i forhold til nr. 1. Den var den jeg leste først.

Tja, hovedsakelig fordi jeg kun får med meg halvparten i HP7. Den er litt i tyngste laget, da må jeg konsentrere meg Vil ha noe som jeg setter meg ned for å lese av fornøyelsens skyld. Eneste grunnen til at jeg kom meg gjennom HP7 er fordi jeg lurte på hvordan det endte og ville lese meg til det, men la igjen mye tid og krefter i det. Og jeg finner ingen leseglede i det.

Samtidig er jeg inne i en periode hvor jeg leser lite. (Har ikke lest en eneste bok av fri vilje siden skolestart) Så det er kun for å bli flinkere i engelsk. Så jeg vil ha det lett.

noen som har skrevet noe om Discworld, så jeg kan finne ut om det er noe for meg?, som jeg da i tilfellet kjøper..

Discworld? Tror ikke noen har sagt så mye om serien, men jeg kan jo godt si noen ord nå, dersomcdu vil?

Ja?

Da gjør jeg det.

Discworld-serien, på norsk mer eller mindre kjent som Legenden om Skiveverdenen, er satire i fantasyform, og er vel bortimot verdens mest solgte fantasyserie. Det er vel bare Rowling og Tolkien som kan ha håp om å konkurrere med Pratchett, og han slår dem begge to, uansett, i og med at Tolkien er død, og Rowling er ei dame.

Så. Det at dette er satrie innebærer to ting: fortellingene har tekst, og subtekst, og subteksten er ofte like viktig, om ikke viktigere enn selve teksten. En konsekvens av dette er at det er svært lett å lese Discworld-bøkene. For det første har du det øverste, åpenbare tekstnivået, det du finner sånt som inkompetente trollmenn, sjefete hekser, gatesmarte vektere, og sinnsykt manipulerende aristokratbyråkrater, samt syke religioner. Med andre ord, morro for mor, morro for onga.

Men i tillegg har bøkene som sagt et subtekstnivå: Pratchett snakker i tillegg til det han snakker om, om noe annet. Det er dette som er satire. Så, dersom du tar satira (noe jeg selv må innrømme at jeg ikke alltid gjør; Pratchett beveger seg i en krets britiske sci-fi-nerder som har ekstremt god peiling på både vitenskap, kultur og politikk, så han har ganske mye å gjøre narr av) får du, i tillegg til den åpenbare slapstickhumoren, noe enkelte kanskje ville kalle en litt mer avansert humor.

Alt sammen pakka inn i en hinsides fantastisk verden. Kanskje ikke like konsistent, alltid, men du hvor morsom.

Hjelpsomt? Kan sikkkert si noe mer om bl.a. karaktergalleriet, og lignende ting, selv om jeg egentlig anbefaler deg å bli kjent med det på egenhånd. Førsteboka -- The Colour of Magic, hvis jeg ikke tar helt feil -- er tross alt ikke mange sidene, og tar omtrent tre-fire timer å lese...

Terje wrote:Discworld? Tror ikke noen har sagt så mye om serien, men jeg kan jo godt si noen ord nå, dersomcdu vil?

Ja?

Da gjør jeg det.

Discworld-serien, på norsk mer eller mindre kjent som Legenden om Skiveverdenen, er satire i fantasyform, og er vel bortimot verdens mest solgte fantasyserie. Det er vel bare Rowling og Tolkien som kan ha håp om å konkurrere med Pratchett, og han slår dem begge to, uansett, i og med at Tolkien er død, og Rowling er ei dame.

Så. Det at dette er satrie innebærer to ting: fortellingene har tekst, og subtekst, og subteksten er ofte like viktig, om ikke viktigere enn selve teksten. En konsekvens av dette er at det er svært lett å lese Discworld-bøkene. For det første har du det øverste, åpenbare tekstnivået, det du finner sånt som inkompetente trollmenn, sjefete hekser, gatesmarte vektere, og sinnsykt manipulerende aristokratbyråkrater, samt syke religioner. Med andre ord, morro for mor, morro for onga.

Men i tillegg har bøkene som sagt et subtekstnivå: Pratchett snakker i tillegg til det han snakker om, om noe annet. Det er dette som er satire. Så, dersom du tar satira (noe jeg selv må innrømme at jeg ikke alltid gjør; Pratchett beveger seg i en krets britiske sci-fi-nerder som har ekstremt god peiling på både vitenskap, kultur og politikk, så han har ganske mye å gjøre narr av) får du, i tillegg til den åpenbare slapstickhumoren, noe enkelte kanskje ville kalle en litt mer avansert humor.

Alt sammen pakka inn i en hinsides fantastisk verden. Kanskje ikke like konsistent, alltid, men du hvor morsom.

Hjelpsomt? Kan sikkkert si noe mer om bl.a. karaktergalleriet, og lignende ting, selv om jeg egentlig anbefaler deg å bli kjent med det på egenhånd. Førsteboka -- The Colour of Magic, hvis jeg ikke tar helt feil -- er tross alt ikke mange sidene, og tar omtrent tre-fire timer å lese...

Jeg synes faktisk Pratchett er litt vanskelig å lese for det hele virker som om det er klasket ned på papiret. Den er morsom, og jeg ser helt klart temaene han prøver å ta opp, men den er så proppfull på så få sider iblant at det blir litt slitsomt (synes jeg).

En av de få forfattere jeg har gitt opp

Han kan ha en litt hektisk skrivestil, ja, full av detaljer, utbroderinger og digresjoner, men jeg liker det. Greit nok, f.eks. Rincewind-bøkene begynner jeg å bli litt lei av, men Watch-gjengen er en evergreen, og de mange engangsheltene hans er som regel gode. Og så er det alltid Cohen the Barbarian, da.

Terje wrote:Han kan ha en litt hektisk skrivestil, ja, full av detaljer, utbroderinger og digresjoner, men jeg liker det. Greit nok, f.eks. Rincewind-bøkene begynner jeg å bli litt lei av, men Watch-gjengen er en evergreen, og de mange engangsheltene hans er som regel gode. Og så er det alltid Cohen the Barbarian, da.

Burde kanskje ta en titt på Watch-gjengen da, jeg har bare lest de om Rincewind jeg

hmm burde kanskje prøve meg på discworld når jeg er ferdig med alle di andre bøkene jeg leser. hvor mange av dem er deT??

Lotta: Jeg la til en "s" og fjernet en "k" i Discworld. Av forståelige grunner

Eh, treogførti and counting, i følge min samboer Kalle.

Men Discworld er ikke en serie du setter deg ned å leser fra ende til annen, snarere en der du leser ei bok her, ei bok der, innimellom andre leseprosjekter du måtte ha. Eventuelt leser du til du blir lei, legger serien fra deg i noen år, og plukker den opp igjen når du føler du er klar for det igjen.

Bare minner om at vi har egen nettbutikk på forsida, hvor du kan handle hos amazon.co.uk

(Litt annonseutgifter å hente inn, 50 kr per nytt medlem er litt mye )

Terje wrote:Eh, treogførti and counting, i følge min samboer Kalle.

Noe du prøver å fortelle oss Terje

Eivind wrote:Bare minner om at vi har egen nettbutikk på forsida, hvor du kan handle hos amazon.co.uk

(Litt annonseutgifter å hente inn, 50 kr per nytt medlem er litt mye )

For bare ei uke sida bestilte jeg ganske massive mengder tegneserier fra Amazon.co.uk (og enda mer fra Amazon.com), og med en gang jeg så denne posten til Eivind fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke brukte Tidshjulet.net-sida. Derfor lalla jeg meg nå nettopp dit, og blåste 43 pund på bøker og tegneserier, og 10 pund på frakt. Så snill er jeg...

Noe du prøver å fortelle oss Terje

Åh Herregud, ikke den greia der igjen.

Nei, DB, jeg er ikke homo. Jeg er student som deler en kjeller med tre andre studenter. Ergo er de samboerne mine, fordi vi bor sammen. Vanskelig å forstå?

Terje wrote:
Nei, DB, jeg er ikke homo. Jeg er student som deler en kjeller med tre andre studenter. Ergo er de samboerne mine, fordi vi bor sammen. Vanskelig å forstå?

Ehrm... Syntax error

Du bestile en masse bøker, sier du. Dette er i så fall tråden hvor man burde fortelle oss hva det var du kjøpte.

Terje wrote:
Nei, DB, jeg er ikke homo. Jeg er student som deler en kjeller med tre andre studenter. Ergo er de samboerne mine, fordi vi bor sammen. Vanskelig å forstå?

Begynte å lure selv jeg nå Selv om det ikke hadde gjort noe da

Bare for å ha holdt meg on-topic så har jeg bestilt "Name of the wind" og "The shadow Rising" på Amazon. (Har en følelse av at jeg har skrevet dette før engang...)

Basically, The Belgarion (eller er det The Belgariad? Jeg kommer aldri til å lære meg dette... ), siden Loki en gang ba meg så tynt om å prøve den, og den visstnok skal være noe av det mest stereotype som noen gang er skrevet i denne sjangeren. Og jeg har egentlig ikke lest så forferdelig mye stereotyp episk fantasy, utover Goodkind og Jordan (og jeg anser begge dem for å være relativt originale, innenfor episk fantasy, men siden jeg som sagt knapt har lest annet, hva vet vel jeg? ), så jeg tenkte det var på tide.

Ellers ble det Buffy the Vampire Slayer, Omnibus vol. 1 (kjøpte vol. 2 på Outland forrige uke, under en raptus jeg skal komme tilbake til), og XIII vol. 2. Altså tegneserier.



Ellers gikk jeg som sagt litt bananas på Outland og Avalon for ei uke eller to sida. Here's the loot:
(Alle titler merka GFM er fra serien Gollancz Fantasy Masterworks, en serie jeg virkelig har begynt å få smaken for; den eneste ikke-fantastiske boka derfra jeg har lest så langt har vært Elric.)

Cormac McCarthy - The Road: Er vel regna som en av fjorårets beste utgivelser, uansett sjanger.

Terry Goodkind - Phantom: Endelig i pocket!

Megan Whalen Turner - The Thief, The Queen of Anatolia og The King of Anatolia: En treboksserie jeg putta med meg på impuls. Ikke helt sikker på hvorfor, men den hadde ganske fine covre... :\

Orson Scott Card - Ender's Game: Faktisk ikke lest denne ennå. Må nesten gjøres noe med snart.

J.E.A. Tyler - The Complete Tolkien Companion: Må nesten ha et skikkelig Tolkien-oppslagsverk, og siden David Day viste seg å være en bedrager...

Glen Cook - The Black Company-bøkene: Erikson liker dem, så selv om jeg syntes å huske en lite entusiastisk Lotta-anmeldelse, måtte jeg nesten prøve dem selv.

Guy Gavriel Kay - The Fionawar Tapestry-serien: Visstnok noe av det best han har skrevet, og jeg likte jo Tigana.

Michael Swinwick - The Iron Dragon's Daughter: Beskrevet som anti-fantasy. Ei fortelling om ei jente som vokser opp i en dragerobotfabrikk, og som blir bundet til en slik en. Senere rømmer hun visstnok, og må livnære seg som tyv, med metalldragen på slep.

Lord Dunsany - The King of Elfland's Daughter: Husker ikke hva den handler om, sånn i farten, men det er jo Lord Dunsany.

E.R. Eddison - Mistress of Mistresses: Baksideteksten fikk det til å høre ut som ei bok full av hoffintriger og finurlig plotting, så jeg måtte ha den.

Fletcher Pratt - The Well of the Unicorn: En ung bondegutt befinner seg plutselig uten gård, og før han vet ordet av det er han leder for et opprør mot et militærdiktatur. Høres også bra ut.

John Gardner - Grendel: Den eneste av disse jeg har lest ennå. En gjenfortelling av det episke diktet Beowulf fra monsteret, Grendel, sitt synspunkt.

Hope Mirrlees - Lud-in-the-Mist: To tvillingbyer, en alvisk og en menneskelig, liker ikke hverandre, men må likevel sameksistere. Høres litt ut som en slags Ankh-Morpork. Og oisann, bakpå påstår Neil Gaiman at det er "The single most beautiful, solid, unearthly and unjustifiably forgotten novel in the twentieth century." Gjett om den nettopp spratt oppover på leselista mi!

John M. Ford - The Dragon Waiting: Alternativ historie der Bysants er den største trusselen mot et senmiddelaldersk/rennesansisk Vest-Europa, som også er ganske alternativt, etter hva jeg kan skjønne.


Ei flott lita liste, om jeg får si så selv.

Terje wrote:Basically, The Belgarion (eller er det The Belgariad? Jeg kommer aldri til å lære meg dette... ),

The Belgariad. Garion er hovudpersonen i serien.

siden Loki en gang ba meg så tynt om å prøve den, og den visstnok skal være noe av det mest stereotype som noen gang er skrevet i denne sjangeren. Og jeg har egentlig ikke lest så forferdelig mye stereotyp episk fantasy, utover Goodkind og Jordan (og jeg anser begge dem for å være relativt originale, innenfor episk fantasy, men siden jeg som sagt knapt har lest annet, hva vet vel jeg? ), så jeg tenkte det var på tide.

Samanlikna med Eddings er dei begge veldig originale, ja, så om du vil ha bakgrunn for den påstanden i framtida...

Ellers ble det Buffy the Vampire Slayer, Omnibus vol. 1 (kjøpte vol. 2 på Outland forrige uke, under en raptus jeg skal komme tilbake til), og XIII vol. 2. Altså tegneserier.

Usj, non-canon! Fy!

Terry Goodkind - Phantom: Endelig i pocket!

Frack, og eg er knapt halvanna bok lengre på leselista enn eg var når den kom i hardcover!


Also; herregud, mann, det der hadde vore nok lesemateriale for meg til ut 2015. O.o