The Pattern

Akira wrote:

Eivind wrote:Mange som snakker dialekt her inne?

NB: Selv om tråden er om dialekter, så betyr ikke det at dere kan skrive på dialekt her, hvis ikke det er i eksempler da.

Alle snakker dialekter. Det er bare det at noen snakker nærmere et av de to skriftspråkene enn andre.

Ja, burde skrivd særegne dialekter.

Ceres wrote:RUNE NILSEN! Ah! Genial!



Yndlingsprogramleder på radio i lang tid. Har desverre mistet min daglige dose buss-radio etter at videregående og dens busskjøringsdager er omme, men ak...



For å hjelpe admins litt med oppgaven - noe jeg synes det har vært utrolig lite av! - så prøver jeg å komme med noen synspunkt. Problemstillinga var: Hvorfor er dialekter så viktige for oss normenn, og hva gjør den med identiteten vår? (eller noe i den dur)

Slik ville jeg satt opp min disposisjon for denne oppgaven... (gjort på ti minutter, ikke noe jeg ville basert eksamen på akkurat, men sånn fra toppen av hodet...)

Innledning:
Hva er en dialekt? Hvor mange har vi av dem i Norge, og hvorfor har de utviklet seg? "I dag vet en hver nordmann/kvinne hvor folk som sier "bilet" kommer fra."

Hoveddel:

- Bygd vs by: Forskjeller?
- bredere mål
- stoltere over å beholde dialekten sin på bygda?
- mindre miljø - større samhold (bygdedyrets positive side - når man møtes i fremmed lag - på fest i nabokommunen - er man alltid inneforstått med dem som kommer fra samme sted)

- Forhold på bygda
- Eksempel - Nord-Trøndelag. Store forskjeller mellom nabokommunene (Høylandet sier Eig, Grong: Æg, Snåsa og Li: I, Overhalla: Æ.)
- Skaper: Samhold, nasjonalitetsfølelse til bygda, stolthet

- Forhold i byen
- Dialketutvikling, mer slepent? (Bokmål)
- Sleng i ungdomsmiljø - samhold, gjenger?
- Engelsk påvirkning i dagligtale mer uttalt?

- Hva skjer når østlendingen møter vestlendingen?
- Hva tenker de to partene om hverandre?
- Hvilke sterotyper henger sammen med dialektene?

- Dialekt i perspektiv
- Nordmenn møter dansker og svensker i utlandet og er overmåte glade for å endelig møte noen hjemmenfra.
- Nordmenn møter nordmenn, og der må snakkes og utveksles info om felles bekjente.
- Nordlending møter nordlending og der må festes...
- Dialekter er nasjonalisme i maur-perspektiv.

Oppsummering:

- Identitet:
- Hva er identitet, og hva definerer vår identitet?
- Hva gjør det at Norge er et lite land med vår identitet, lite land -> små bygder.
(- Sterotypiske assosiasjoner)
- Nasjonalisme

Er vel kun en ting å si om dette; tusen takk !

Mange gode ideèr her.

Jeg snakker nordmørs-dialekt. Rettere sagt indre nordmøre, men jeg har visst min egen vri på noen ord. Kommer nok av faren min i Hedmark. Dialekten min forveksles da ellers veldig ofte med trøndersk, men slik er det ikke. Jeg sier f.eks. "e", og ikke "æ", for jeg!! Bare så det er sagt.
(Hvis det forresten kommer litt rare endelser på ord da jeg skirver, stammer det fra av at jeg skriver dialekt ellers.)

E æ ein ekte døl og er kjent for min bruk av bokstaven æ. Dæ æ jælma løyle. Når jeg reiser til Oslo så får jeg et stort problem. "Jeg skjønner ikke hva du sier". E vil heilde me te dialekta mi, men n ha fått innslag frå både frå vest å nord, men frå sør ha dæ kje vore så stor påvirkning.

Hva vil dere si om påstanden min om at nordmenn for alvor begynte å oppta seg med dialektene våre ved nasjonalromantikken og Ivar Aasen?

Og en annen ting, var det ikke sånn at man tidligere så ned på dialekter før? Mener å ha hørt noe om at etter ww2 i oslo, så var det ikke lett å komme utenfra. Og NRK var vel sterkt preget av et normert talemål før?

Huff.. dette går ut over min egentlige kunnskapsbase, men ...

Det var vel i na.rom at folk begynte å oppta seg av hva som foregikk rundt dem til daglig - heri også dialekter. (Og bunader og bonder etcetc). Før den tid var det jo imidlertid veldig lite intelektuell elite her i landet til å tenke på slike ting... Så... Den blir nok litt vag...

Og det med ww2 ... Husker noe om at de skulle legge om språket vårt via tv og radio og telefon fra å si toogtyve til å si tjueto (femogsøtti ble søttifem etc). Så det var nok litt normert ja...

Jeg synes dialekter er drittøft. Min favoritt er Sognamaol (Sogndal), og deretter kommer Bergensk. Grunnen til Sognamaol er påvirkning fra Windir. Bare se på sangtekstene og du skjønner hvorfor.

Jeg snakker selv øyværing, altså gudbrandsdøl. *Lage øyværing sjøl, altså døl* Men jeg snakker ikke som Arne Brimi, jeg er mye lenger sør i dalen. Jeg er veldig stolt av dialekta mi, men den holder på å dø ut etter mye innflytting. Sånn tror jeg det er i andre deler av landet også. En undersøkelse viste blant annet at Gudbrandsdal-ungdom holdt mye bedre på dialekta enn Hallingdal-ungdom. Dette har sikkert med innflytting.

Ellers er jeg veldig glad i både vossamål og valdrisen. Må foresten få tilføye at jeg skriver så mye dialekt jeg kan, men her er jo ikke det lov.

Og for å svare på spørsmålet også så tror jeg at det ble lagt mye mer vekt på dialektene under romantikken på starten av 1800- tallet, selv om det bestandig har vært dialekter. Og i Målselv-området snakkes det jo en slags rar brummundøl. Dette er på grunn av tilflytting.

Sånn, håper jeg var til hjelp. *dætta va litt frakkt å skrive om i grunna*

Å det er en genial dialekt, laftelæreren min snakker slik!
En annen genial dialek er setesdal dialekt!

Her er det jeg kan av den dialekte:
Eg vait inkji, ja det hadde vori gama! Nai, eg vait alli!

Til Ashaman: (og alle andre som vil lese dette)

Joda, setesdøl er ganske tøft, onkelen min bor der, selv om han er fra Ålgård. Og hvis laftelæreren din snakker *slik* så lurer jeg på om han kan være fra Lesja eller noe sånt. Du har sikkert hørt gudbransdøl som nordøl, mens jeg er så sørdøl som man får det. Det nærmeste av kjendis som snakker tilnærmet likt som meg er Asgeir, sjefen over alle sjefer. Men han snakker jo selvsagt *bymål* og dekker over fåvaningen sin.

Ja, han snakker bymål ja (Asgeir)

Men tror kanskje han laftelæreren er fra Lesja ja! Er ikke sikker, kan jo spørre han neste gang jeg er på skolen, om 3 uker, hehe

Ceres wrote:Og det med ww2 ... Husker noe om at de skulle legge om språket vårt via tv og radio og telefon fra å si toogtyve til å si tjueto (femogsøtti ble søttifem etc). Så det var nok litt normert ja...

Hm.. husker jeg så noe om det på NRK en gang. Men det var nok litt mer ekstremt enn tjueto. Kan ikke helt huske hvordan de skulle si det, men det hørtes helt rart ut. Mulig at det var tyveto osv., men er ikke sikker. Alt er ihvertfall bedre enn femogsøtti osv., jeg må tenke meg om ordentlig hver gang noen snakker sånn

Sjekk ut Typisk Norsk på nett-tv, der finner man inspirasjon! hehe

Eivind wrote:Hva vil dere si om påstanden min om at nordmenn for alvor begynte å oppta seg med dialektene våre ved nasjonalromantikken og Ivar Aasen?

Nasjonalromantikken kan på mange måter spores tilbake til Hegel, og hans tanker om Geist. Geist var en slags "ånd", som hovedsaklig kan deles i to kategorier -- Volksgeist og Weltgeist, hvor Volksgeist er de forskjellige delene som utgjør Weltgeist. Kort fortalt er Weltgeist ånden som driver verden framover, gjennom store personer, tilretteleggelse av hendelser, og så videre. (Stor innflytelse blant annet på Marx.) Volksgeist er/var "sjela" til forskjellige folkeslag: Ideen var at alle folkeslag hadde forskjellige kvaliteter og egenskaper. Og hvor ble så disse egenskapene uttrykt, først og fremst? Jo, i språket.

Språket ble slik grunnlaget for den "tyske", eller kulturelle, nasjonalismen: En nasjon er et språkfellesskap. (I kontrast til den "franske", eller politiske, nasjonalismen, hvor nasjonen var et politisk fellesskap med like rettigheter for alle innbyggerne.) Dette ble naturligvis brukt for fullt av tyske nasjonalister i de første tre firedeler av 1800-tallet (husk at Tyskland ikke ble samla før i 1870/71). De argumenterte for at tyskerne snakket samme språk (en sannhet med utrolig store modifikasjoner; tyskere fra Hamburg, tyskere fra Köningsberg og tyskere fra Wien forsto ikke hverandre så godt -- i alle fall ikke "vanlige" tyskere (bønder); overklassetysken var vel mer homogen) og at det derfor var naturstridig -- det stred mot tyskernes Volksgeist -- at tyskerne levde spredt for alle vinder, i utallige stater: Tyskland burde samles!

Nå ble til slutt Tyskland samlet av en veldig lite nasjonalistisk (i alle fall tysknasjonalistisk; prøyssisknasjonalistisk var han til tusen) adelsmann fra Prøyssen, ikke gjennom fredlig forening av folk som snakket samme språk, men, for å bruke hans egne ord, med "jern og ild" (muligens "jern og blod" ).

Men selv om den tyske kulturelle nasjonalismen ikke fikk så stor direkte betydning for den tyske samlinga, var den indirekte betydninga desto større: Forestillingen (for dette er forestillinger, ideer framsatt av mennesker, ikke egentlige realiteter) om et tysk folkefellesskap gjennom språket bidro til at saksere, prøyssere, pommerianere, holsteinere, schleswigianere, bayere, brandenburgere og så videre ikke lenger så på seg som saksere, prøyssere, etc., men som tyskere. Det tyske folk var født. (Bare for å utbrodere litt: Det at språkfellesskap ikke fikk stor betydning under samlinga -- ie. ikke var prioritert av realpolitikeren Bismack -- kommer blant annet i uttrykk gjennom at de tysktalende områdene i Østerrike-Ungarn forble utenfor Riket; det samme gjelder tyskdominerte områder i dagens Tsjekkia. Årsaken til at disse ikke ble innlemmet i Tyskalnd, er sannsyneligvis at de var kjerneområdene for Habsburgerenes makt, og at det derfor ville være verre å ta dem enn det hadde vært å ta områdene Tyskland (eller strengt tatt Prøyssen) tok fra østerrikerne i 1866. Bismarck var realist, ikke idealist.)

Uansett, tankene om Volksgeist spredte seg vidt og bredt i Europa, og de ble ivrig omfavnet av nasjonalister av alle folkeslag, men kanskje spesielt av undertrykte folkeslag. Norge var på denne tida i personalunion med Sverige (hvilket innebærer at selv om vi ikke lenger bare var en provins, som under Danmark, men en egen stat, så var vi underlagt den svenske kongen; Norge var svenskekongens personlige eiendom) og derfor underlagt dem for eksempel i utenrikspolitikk. Kampen for norsk løsrivelse fra Sverige lånte mye idemessig fra Tyskland, heriblant også ideen om språkfellesskapet som basis for stater; nasjonalstatsideen.

Selv om det var flere likheter mellom språket til de fleste medlemmene av den norske eliten og språket til svensk og dansk elite, enn mellom elitens og folkets språk, dukket altså ideen om språkfellesskapet opp her også. Derfor ble det viktig å fokusere på hva som skilte norsk språk fra språket i Sverige og Danmark. Enter dialekter. Dialektene ble fra midten av 1800-tallet viktige identitetsmarkører; altså det som skilte "oss" fra "de andre" (dette skillet er forresten en sentral del av den kulturelle nasjonalismen, og en av årsakene til at den er så utrolig farlig). Dette utvikla seg ettersom tiden gikk, og snart dukka det opp kunstige nasjonsbyggingsprosjekter (husk at ideene om "nasjon" er nye; knapt eldre enn 250 år), slik som Ivar Aasens landsmålsprosjekt. Gjennom å skape et språk hele nasjonen kunne ta til seg, kunne vi skape et skikkelig språkfellesskap og slik få "kraftige" argumenter for løsrivelse. (Idiotene tenkte naturligvis hverken på at den svenske adelen var mer patriotiske enn nasjonalistiske -- og at nasjonalister har en tendens til å glemme sine egne prinsipper hvis deres nasjon trues -- eller at det å påtvinge et helt folk et kunstig, konstruert og unaturlig språk var et umulig og ugjennomførbart prosjekt.)

Phew. Tror dere dere kan fortsette herfra selv? Begynner å bli sliten.
(En siste ting: Nynorsken ble lenge ansett som "den eneste rette norsk"; skrev du ikke nynorsk, ble du av mange ikke ansett som norsk. Denne tankegangen ble imidlertid kraftig svekka av andre verdenskrig. Hvordan kunne man for eksempel hevde at sosialisten og riksmålsmannen Arnulf Øverland ikke var patriotisk nordmann, når han hadde sittet noen år i Sachsenhausen?)

Og en annen ting, var det ikke sånn at man tidligere så ned på dialekter før? Mener å ha hørt noe om at etter ww2 i oslo, så var det ikke lett å komme utenfra. Og NRK var vel sterkt preget av et normert talemål før?

Har hørt mye det samme. Visstnok var det vanskelig å få seg jobb eller husrom hvis du kom f.eks. nordfra; særlig var det den konservative overklassen som ikke likte dialekter. Kanskje minnet det dem for mye om det forhatte landsmålet?


Jaja, nå føler jeg at jeg har gjort meg fortjent til å fortelle om min egen dialekt.

Jeg snakker noe som kan kalles en blanding av nordøsterdalsdialekt, romsdaling (veldig få innslag; kun slikt som "ta", "na", "sa", osv. i stedet for "dette", "denne", og "disse" -- eller som jeg sa før: "detta", "denna", "dessa") iblanda en god del bokmål. Eksempel:
"Je ane itte åssen de ska vørr muli å drive en gaL (tjukk l), når du berre har kyr å sauer, men ingen hest. Saken æ at de e umuli å fLy rundt som en tulling å drive me tull. Ittnå plage mei like mye som sa derre folka som itte forstår at de itte går an å hålle på sånn."

Terje wrote:En siste ting: Nynorsken ble lenge ansett som "den eneste rette norsk"; skrev du ikke nynorsk, ble du av mange ikke ansett som norsk. Denne tankegangen ble imidlertid kraftig svekka av andre verdenskrig. Hvordan kunne man for eksempel hevde at sosialisten og riksmålsmannen Arnulf Øverland ikke var patriotisk nordmann, når han hadde sittet noen år i Sachsenhausen?

Er det noko den krigen ikkje har øydelagd for?