Spørsmål ang. dødpunkter i serien.

[Sisnera]

Men er vi jenter i virkeligheten så veldig mye annerledes enn det?

Alle er jo ikke ytterpunkter. Vi har vel kanskje ikke mer enn et eller to punkter som vi skiller oss spesielt ut i fra resten og bygger livsgrunnlaget og meningene våre på.

[stefan_hoy]

Kanskje ikke når dere er 14, men utvilsomt når dere er 40 eller 140..

[Loki]

Men er vi jenter i virkeligheten så veldig mye annerledes enn det?

Det håpar eg då verkeleg at de er. Særleg når, som stefan_hoy seier, de blir litt eldre. Ellers er det berre trist.


Og ein ting er at uutdanna bondejenter frå homogene miljøer er identiske. Men tingen er at i WoT opplever eg i større eller mindre grad ALLE som identiske, med små, meir eller mindre overfladiske, skilnadar.

[Sisnera]

Tja, kanskje ikke når vi er fjorten. Men så er jo jeg litt eldre enn fjorten da.

Men vi har vel kanskje litt støre forskjeller enn de i bøkene, men jeg tror ikke det er så alt for mye. Ikke vis man tenker på at alle jentene skal være handlesterke.

[Loki]

Så deprimerende.

[Ninin]

Det kunne jo vært ei skikkelig sky og tilbaketrukken jente som prøver å finne foreldrene sine og blir forherdet på reisen

[Terje]

Jeg må si meg enig i mye av det som er sagt her. WoT er best i begynnelsen, selv om jeg vil strekke den gode rekka til og med Kaosets Herre, heller enn til Himmelens Flammer eller, Gudene forby, Skyggen Stiger. Greit nok, det er i disse bøkene man kan begynne å se varsler om det som skal komme, men de gode greiene er fortsatt i en ganske massiv overvekt.

De neste tre bøkene -- Sverdkronen, Dolkenes Sti og Vinterens Hjerte -- er i midre grad enn de seks foregående "enkeltstående", et ord jeg her bruker i betydninga "har et eller tre-fire eget/egne, klart definert/e hovedplott, samtidig som den evige mangelen på kommunikasjon mellom karakterene begynner å bli virkelig slitsom. Greit nok at dette er et av trekkene RJ ville tematisere, men han dro det egentlig så langt at det bare ble irriterende. Ekstra ille for meg og mine likesinnede, i og med at det er karakterinteraksjon jeg er interessert i. (Dog, "karakterinteraksjonen" i mye av CoT og den temmelig oppskrytte KoD kan jeg uten problemer klare meg uten.) Uansett, jeg liker dem fortsatt helt greit, men de er utvilsomt irriterende.

Skumringens Korsvei er så skummelt treg, der den ikke makter å bevege plottet så mye som to uker framover, og har så mye graviditetstull, at jeg nesten ikke orker tenke på den. Dette er for meg den eneste virkelig dårlige boka i serien; resten anser jeg bare som middelmådige på det verste. Synd, egentlig, at det gikk sånn det gikk, for det er mye lovende her, som for eksempel den indre politikken i Salidar-leiren, Elaynes problemer i Andor, og mye annet. Bare så synd at RJ valgt å kjøre raskt gjennom eller hoppe over de potensielt interessante scenene, og la så mye vekt på hvordan staben i Caemlynpalasset bekymra seg over Elaynes graviditet.

KoD... tja. Den brakte plottet framover, i alle fall, det skal den ha. Og den la grunnarbeidet for noen skikkelig interessante sekvenser, som den i noen grad bygde videre på fra CoT

Spoiler

(spesielt Egwenes fangenskap i Tårnet)

. Men den burde ha prioritert mer, slik at den faktisk hadde fått tid til å utdype disse subplottene litt mer. Og så har vi den ekstremt skuffende slutten på Failes fangenskap. Såvidt jeg kan huske har RJ brukt nærmere fire-fem bøker på dette, og i alle fall fem hundre siden. Og for hva? Litt minimal karakterutvikling for Perrin? Det hele virker som en distraksjon;

Spoiler

karakterutvikling for Perrin burde kunne oppnås på en mer effektiv måte; spredning av Rands hærer likeså; ditto for utslettelsen av Shaidoene; og alt det andre sonm skjedde i denne plottråden.

Det var jo greit at han fikk gjort alt dette i en subplottråd, men subplottråden føles likevel meningsløs.


Når alt dette er sagt, mener jeg fortsatt at WoT er en fin serie å bruke på som introduksjon til fantasysjangeren. Jeg synes den totalt sett klarer å vippe seg opp over middelmådighetsmerket, dog bare så vidt, og selv om den er umenneskelig lang tror jeg de aller fleste personer over tretten år som prøver seg på den vil like den, med mindre de ikke liker stilen hans eller har fordommer mot sjangeren.

Og i sjangeren har vi et annet poeng som jeg synes er viktig: RJ bruker stort sett alt som er av Epic Fantasy-troper, men enkelte av dem kamuflerer han slik at de ikke blir opplagte (jf. den gamle tråden "Magi eller kraft?"), og resten klarer han stort sett også å legge sin personlige vri på. Slik er serien en fin innføring i hva som er vanlig i sjangeren, samtidig som den gir litt hjernetrim.

Dessuten -- og her kommer det jeg anser for kanskje å være seriens største styrke -- balanserer han perfekt på linja mellom f.eks. Tolkiens romantiske idyllisering, og f.eks. Martins nådeløse realisme. Robert Jordans Tidshjulet er både realistisk og idealistisk, og selv om enkeltes personlige smaker kanskje ville ønska at han bevega seg mer over mot den ene eller den andre sida, så er det likevel beundringsverdig at han faktisk holder seg sånn noenlunde midt i mellom.

[Ninin]

Takk Trond, det der var virkelig utfyllende.

Jeg slutter nok ikke lese av den grunn, men nå vet jeg iallefall hva jeg har å se frem til

Tidshjulet er jo faktisk min avsluttning på sjangeren Fantasy. Jeg har lest så mye nå at jeg har tenkt å si stopp, og prøve å bevege meg over i andre baner. Ikke at jeg skal etterlate fantasy komplett, herregud nei Men generelt så inneholder fantasysjangeren mange dårlige titteler, så jeg må bare komme meg litt ut av smørja.

[Terje]

Angående det siste der, må jeg sitere salig Theodore Sturgeon:

“I repeat Sturgeon’s Revelation, which was wrung out of me after twenty years of wearying defense of science fiction against attacks of people who used the worst examples of the field for ammunition, and whose conclusion was that ninety percent of it is crud.
The Revelation: Ninety percent of everything is crud.”

[Sauegjeteren]

Ninin har slått meg som en nogenlunde oppegående person, men hvorfor omtaler det/han/hun Terje med mitt navn?

[Terje]

Så du tror ikke han/hun refererer til denne posten?

Er sagaen om Isfolket meninga med livet?

[Sauegjeteren]

Om jeg får være helt ærlig tror jeg ikke det, nei.

Om man antar at ninin er seriøs, så er det jo faktisk du, Terje, som var utfyllende her.

[Loki]

Tidshjulet er både realistisk og idealistisk, og selv om enkeltes personlige smaker kanskje ville ønska at han bevega seg mer over mot den ene eller den andre sida, så er det likevel beundringsverdig at han faktisk holder seg sånn noenlunde midt i mellom.

Vil då sei at Goodkind og kanskje òg Brooks klarar det der akkurat like bra. Kerr og Feist òg, skjønt dei vipper kanskje litt i den eine retningen. Så så veldig spesielt og beundringsverdig er det no ikkje. Men joda, flink mann, skjønt eg vil heller sei at om han er spesielt god på noko er det på verdskonstruksjon og ditto framvising for lesaren heller enn på spesiell originalitet i bruk av sjangertroper, realisme, karakterar og plott. (Nokre av subplottene er ganske gode dog)

[davram bashere]

Gratulerer. Du får den doktorgraden Terje ikke gjorde seg fortjent til.

Jippi En hel doktorgrad til bitte lille meg Dette må jeg ringe til familien og fortelle!

[Leowilde]

Jeg kan ikke kommentere dette med bok 6-10, siden jeg skal begynne på bok 5 selv, men i mine ører høres det bare ut som nok en grunn til å FORTSETTE å lese serien.

Når det gjelder at Egwene, Nynaeve og Elayne er ganske like, er jeg både enig og uenig. Generelt sett er de ganske like. Alle tre er målbevisste og sterke kvinner. Det kunne vært interessant med en kvinnelig hovedperson som ikke var like sterk på det mentale plan som de andre, for å få litt variasjon. Da ville det også blitt lettere for forskjellige lesere å kjenne seg igjen i karakterene. Likevel, Jeg ser særlig forskjell på Nynaeve og Elayne. Nynaeve er utrolig sta og hater å innrømme at hun tar feil, hvilket er et meget underholdende trekk ved henne. Elayne, derimot, er langt mer verdig(-wannabe), hun er roligere og ser ofte andre løsninger på ting enn Nynaeve. De er egentlig som kontraster til hverandre. Hvis ikke det er forskjeller, så vet ikke jeg. R. Jordan får også frem aldersforsjellen mellom dem godt frem. Elayne's tenkemåte er liksom yngre enn Nynaeves, selv om Nynaeves stahet av og til får henne til å virke litt umoden.