The Pattern

Flere enn meg som syns det var opplagt at Silviana ble bevarer eller?

Ja, det var vel ganske opplagt. Hadde mer respekt for Silviana enn for Sheriam selv før jeg fikk vite at Sheriam var Svart.

Har vel ikke spesielt mye mer å tilføye enn det som allerede er sagt av andre her, folk summerer opp det meste ganske greit. Min mening er at boka er relativt god, og alt er relativt. Den holder ganske greit på spenningen hele veien igjennom, og Sanderson klarer å holde seg unna Jordans lange tankerekker (ikke at det var så kjedelig med de tankerekkene, satte pris på dem etterhvert). Merket at det ikke var Jordan som skrev, i hvertfall i starten, men glømmer det ganske fort etterhvert som sidene går unna.

Jeg er veldig spent på Rands utvikling nå. Må si meg veldig fascinert av hans utvikling de siste bøkene, og i denne boka. Flere folk her inne har ytret at de ikke liker Rands utvikling i de foregående bøkene, for meg har det kanskje vært det beste med de siste bøkene, selv om Rand ikke har vært så sentral der. Her taes det igjen med brask og bram, og det er fint. Sentrerer det mer rundt den man kanskje kan kalle hovedpersonen. Håpet at at han skulle fortsette å være en ufølsom kald jævel helt til Tarmon Gai'don, men ser ut til at han ikke blir det. Hva han blir er usikkert, og det er bra av Sanderson.

Mat og Perrin glir jo nesten forbi i stillhet i denne boka, og det gir meg forhåpninger om at nesteboka sentrerer seg langt mer rundt dem. Og Sanderson må da ha sett sine zombiefilmer, jf. kapitlet om Mat i den landsbyen. Egentlig litt meningsløst kapittel, men i og for seg greit.

Alt i alt så er boka helt grei, faktisk ganske god, og Sanderson får tommelen opp for innsatsen og arbeidet - la det fortsette i de to siste bøkene også!

her der, har vært på forumet og fulgt med på det meste som har skjedd de siste årene, som en stor fan av serien, men har aldri blitt medlem selv. Tenkte det var på tide nå >P

syntes "The gathering storm" er den beste boka i tidshjulet serien. Personlig, syntes jeg Mat er like god som alltid, men jeg savner også mere scener av han... Perrin var litt skuffende, men føler han kommer til å ha mye mer å si i de neste bøkene. Elsker forvandlingen til Rand, og syntes det var på tide >P gleder meg til å lese mer om personligheten hans. Hadde forventet meg at han skulle ta hevn over Cadsuana istedenfor å stikke av etter møte med Tam. Også helt enig i at Egwene imponerer i boka.

Syntes dette er den beste boka så langt, og er strålende fornøyd med Sanderson. Håper det fortsetter sånn. >)

Velkommen til forumet, Per! Alltid hyggelig med friskt blod i et ellers ganske nedstøvet forum.

Angående akkurat hvor bra the Gathering Storm er i forhold til resten av serien, så må jeg si meg uenig til en viss grad. Jeg kan absolutt stille meg bak et argument for at dette er den beste boka ei god lang stund, men det er vanskelig å se hvordan tGS kan slå ut Lord of Chaos som den beste i serien. Dessuten vet jeg ikke helt hva jeg synes om at Sandersons bøker blir sammenlignet med Jordans verk sånn helt uten videre. Det blir selvsagt uungåelig, men for min del vil jeg nok alltid være en purist i så måte.

jeg mener ikke å si at jeg er glad for at Sanderson skriver bøkene, skulle ønske Jordan levde fremdeles... men jeg er glad for at Jordan la igjen en haug av notater, og at Sanderson gjør en god job med å sette de sammen.

Skal vel kanskje også si at jeg kan ta feil angående at det er den beste boka, leste serien sist ca. 1 år siden, og har gledet meg til denne boka hver dag siden tenker jeg skal lese serien igjen om en liten stund så for vel se da.

Jeg ble ferdig i går!
Mye er sagt, men jeg ville skrive noe jeg også. Om så bare for å fortelle alle hvor godt jeg likte den. Var redd for at jeg skulle tenke hele tiden at det ikke var Robert Jordan som skrev alt, men det gikk overraskende smertefritt, og jeg kan ikke vente til neste kommer ut!
Veldig glad for det med Rand på slutten. Og, som nevnt av mange, Egwene var kul (selv om Verin var hakket kulere). Jeg hadde jo en liten mistanke om at hun var svart, ja. Var noen av tingene som skjedde i Cairhien som fikk meg til å undre. På en annen side så var hun jo opplagt støttende til Rand.
Elayne fikk vi ikke så mye fra akkurat. Lurer på hvordan det går der? Sikkert ikke så spennende. Kanskje hun føder snart!?

... Og så klart gleder jeg meg til Moiraine. Jeg savner henne like mye som personene i boken. Håper hun blir reddet i neste bok.

(Endelig skjedde det noe mellom Siuan og Bryne. Det var litt koselig.)

Nå er jeg fryktelig lei av at alle andre blir ferdige med å lese boka mens jeg fremdeles venter... Ikke at det kommer til å bli noen overraskelser når jeg leser tGS siden jeg så å si har sett på hver eneste spoiler som finnes på internett.

Nå er jeg fryktelig lei av at alle andre blir ferdige med å lese boka mens jeg fremdeles venter... Ikke at det kommer til å bli noen overraskelser når jeg leser tGS siden jeg så å si har sett på hver eneste spoiler som finnes på internett.

Da er vi to.

Kjøp den på nett da? Får den vel for ca. 130 kr på amazon tror jeg..

Fett at den endelig er ute!

Skal få lest den (på engelsk denne gang ), og gleder meg til å delta i diskusjonen rundt den. Jeg så at blant annet Lothair Manthelar mente den var litt under KoD, men heldigvis bedre enn seriens desiderte bunnpunkt; CoT.

Det var vel egentlig det jeg forventet, så kan man vel bare drømme om at de to siste gir oss en skikkelig finish på en serie som for 7-8 bøker siden var VIRKELIG bra.

Until then -- god jul og snakkes

en stund siden jeg har besøkt denne siden, men fikk en ny spark av wot-interesse da jeg leste den siste boka. har faktisk begynte å lese hele serien om igjen, for det slo meg at det var mye som var gått i glemmeboka. det i seg selv er skikkelig interessant, for man forstår at det er ganske masse frampek allerede i the eye of the world. for eksempel forordet tror jeg ikke jeg skjønte bæret av første gang jeg leste det, og har liksom bare glemt det, men det ga en hel del mer mening nå.

ble positivt overrasket over Sandersons skrivemåte. på sett og vis synes jeg han skriver bedre enn Jordan, faktisk. han gjør karakterene litt mer levende og nyanserte, i alle fall for meg.
ser mange klager over at Mat har forandret seg, men jeg synes det er en god forandring. er det så rart at man endrer seg når man plutselig har fått forpliktelser og er så-å-si gift med en keiserinne (eller keiserinne-to-be) fra et fjernt land man helst ville ha så lite som mulig å gjøre med i utgangspunktet? han strever jo for å virke som sitt gamle seg med gambling og drikking og slikt, men får det ikke helt til.
Egwene og Rand er også karakterer som har kommet mer til liv og er litt mindre stereotype. glad for at Rans endelig har skjønt et par saker og ting og vi kanskje får slippe maset fra Cadsuane og gjengen litt fremover.
savnet å høre litt status på Elayne, men ellers var jeg veldig fornøyd med boka. den vekte mange forventninger og åpnet for spørsmål, sånn som de fleste WoT-bøkene har gjort.

Bah, jeg lovet Lotta å stikke innom og si noen ord når jeg var ferdig, og lignende løfter ble avgitt da jeg var ute og tok noen øl med Faile i går. Post hoc, ergo propter hoc.

(Før dere eventuelt begynner å lese: beklager at jeg kan virke som et arrogant rasshøl. Det er bare kritiker-personaen min som stikker frem; jeg finner det mye lettere å være kritisk hvis jeg glemmer personene bak ideene jeg kritiserer. Og hvis dere mot formodning skulle synes dette er krast, skulle dere ha sett hva jeg gjorde med semesteroppgava til bestekompisen min i fjor høst...)

Det første som slår meg når jeg leser kommentarene deres, er hvor utrolig lite reflekterte de er når det gjelder Aviendha, Nynaeve og Gawyn. Det er liksom ikke måte på hvor lite som skjer, hvor kjedelige de er, og hvor unødvendige POWene deres er. Det ser imidlertid ut til at dere har glemt å tenke over at god litteratur gjerne foregår ikke bare på det ytre plan (et typisk kjennetegn ved genre fiction), men også på det indre (mer vanlig ansett som trekk ved literary fiction). Ikke med det sagt at Jordan/Branderson skriver noe annet enn bortimot pur genre fiction, men det er likevel viktig å holde i mente betydningen av karakterutvikling.

(Det burde være åpenbart at jeg først og fremst er skuffet over deg, Lotta.)

I så måte er kapitlene til de nevnte karakterene -- og, må det nesten legges til, Rand -- ytterst tilfredsstillende. Nynaeve er bedre og mer nyansert skrevet enn jeg kan huske å ha sett henne, og selv om hun fortsatt har mye av den gamle lidenskapen og styrken, viste kapitlene at hun er i ferd med å lære å kontrollere seg, og å revurdere gamle fordommer. Men jeg er enig, Ceres, i at hun burde være mer stolt enn sutrete over Lan. Faen til mannfolk, ass.

Aviendha gjennomgikk også en veldig viktig forandring i løpet av boka. På det ytre planet var det stort nok -- at hun ble tatt opp blant de Vise -- men den indre forandringen (eller vi kan kanskje til og med si epifanien) som ligger i bunn for det hele, se det er hva jeg kaller en fin syntese av genre og literary. Jeg la merke til klager om at hun ikke hadde flere scener med Rand, men årsaken til dette forklarte hun jo på et tidlig stadium selv: Hun ville ganske enkelt ikke møte ham når hun var i en så mindreverdig posisjon, med så lite ji og så mye toh; hun ville vente til hun kunne se ham i øynene som en likeverdig partner. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg ville ikke ha det på noen annen måte.

Gawyn led også den unge mannens kvaler, fastlåst i en konflikt han ikke var personlig engasjert i, men med en psyke som helt siden fødselen var kondisjonert til å sette plikt, ære og personlig integritet i tjeneste over alt. Slik sett syntes jeg kapitlene hans var strålende; concise and to the fucking point, som en av litteraturforeleserne ville ha formulert det.

Rands lille Whedon-aktige åpenbaring -- bokas åpenbare (hehe ) denouement, nevermind den lille actionsetpiece'en i Tårnet -- på Dragefjellet var like mindblowing. Kanskje litt banal, men veldig fin og postmodernistisk. Akkurat når han var i ferd med å bli Richard Rahl, fant han hjertet sitt igjen, og med det brakte han også den gode gamle Tidshjulet-varmen tilbake til hele serien. Så å avspise denne scena med at "ingenting hendte" er konklusjonen av en litt for enkel og overfladisk analyse.

Når det så gjelder Ceres' spørsmål om hvorfor seanchanerne ikke angrep det i alle fall tilsynelatende mye enklere målet som var opprørerleiren, må jeg innrømme at jeg stilte meg det samme spørsmålet. (Legg imidlertid merke til "tilsynelatende"; husk at denne gjengen fikk Guds frykt satt i seg da de oppdaget hullet der Shadar Logoth pleide å være, og ble så redde for Fortapte at de planla hvordan de skulle organisere seg ved et eventuelt angrep fra en Fortapt.)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har kommet til en tilstrekkelig tilfredsstillende konklusjon ennå. Det jeg likevel har tenkt så langt er at enten (a) visste ikke seanchanerne at de var der, eller avspiste dem som en bagatell som ikke ville vært bryet, eller så (b) ville de ikke bare forsøke å klippe ballene av Tårnets harde makt (i.e. antallet fullverdige Aes Sedaier), men også av denne forsamlingen med marath'damaner sin myke makt, det vil si dets rykte og gode navn. Og hvis det er målet angriper du symbolet, altså Det Hvite Tårnet selv, heller enn en gruppe telt på et jorde.

Antakeligvis er ikke dette hele forklaringen; de er nok elementer, men det mangler sikkert en del. Likevel, det gjør valget av mål mer forståelig.

Skal vi se, det var vel stort sett det jeg hadde å tilføye, i alle fall i denne omgang. Jeg skrev en anmeldelse til en face-app, hvis noen er interessert ligger den her. Hvis lenka ikke funker eller dere ikke er på fjasboka, og dere likevel vil lese den kan jeg sikkert copy/paste den over. Men jeg venter med det enn så lenge.

Da jeg leste boka, forstod jeg det slik at seanchanerene ikke hadde så mye info om det som foregikk i og rundt Tårnet. Og stiller meg bak teori a) at seanchanerene rett og slett ikke viste at opprørerene eksisterte.

Det var noe sånt jeg også mente å huske, så det er bra du kan bekrefte det. Sånn siden jeg ikke orka å sjekke, mener jeg.

Men det gir jo mening. Tar Valon er såpass langt unna de fremste frontlinjene deres at de vanskelig kan ha særlig god etteretning om hva som foregår der. Ellers mener jeg også å huske en seanchaner avfeie hele splittelsen som en snedig marath'damane-plan. Selv om det naturligvis ikke betyr at han eller de ikke trodde det fantes to leirer; bare at han ikke trodde de egentlig var uvenner. Så noe bevis er det kanskje ikke, men det er et indisie.