Terje wrote:Da jeg satt og leste Den Store Jakten i går kveld kom jeg på ei scene jeg har glemt å nevne her, men som er en av mine absolutte favoritter.
Den finner sted i begynnelsen av Den Gjenfødte Dragen. Rand, Perrin, Moiraine, Lan og shienarerne gjemmer seg i en dal i Tåkefjellene, da de blir angrepet av Trolloker. Det ser ikke ut til å gå veien for våre helter (hvis jeg husker rett), før Perrin plutselig mister kontollen. Han kaller til seg Brødrene sine, og river ut strupen til en Myrdraal. Fytti grisen, det er ei svinbra scene!
Du leste Den Store Jakten, men det skjedde i Den Gjenfødte Dragen?
Aha, mhm, jepp, den ja. Eh, husker ikke helt
Syntes lydbok-varianten av denne scenen fra siste kapitlet av LoC funka bra:
Dobraine drew his sword, raised it high. "The Lord Dragon, Taborwin and victory!" he shouted, and the shout came from five hundred throats as lances snapped down.
Perrin had just time to seize hold of Dobraine’s stirrup before the Cairhienin were thundering forward. Loial’s long legs matched the horses pace for pace. Loping along, letting the horse pull him in long leaping strides, Perrin sent his mind out. Come.
Ground covered with brown grass, seemingly empty, suddenly gave birth to a thousand wolves, lean brown plains wolves, and some of their darker, heavier forest cousins, running low to hurl themselves into the backs of the Shaido with snapping jaws just as the first long Two Rivers shafts rained out of the sky beyond them.
Kjetil wrote:Er det den scenen Rand ikke gjør stort?
Jepp, det er den hvor han bare setter fyr på et par trær, som han selv sier.
Dobraine drew his sword, raised it high. "The Lord Dragon, Taborwin and victory!" he shouted, and the shout came from five hundred throats as lances snapped down.
Perrin had just time to seize hold of Dobraine’s stirrup before the Cairhienin were thundering forward. Loial’s long legs matched the horses pace for pace. Loping along, letting the horse pull him in long leaping strides, Perrin sent his mind out. Come.
Ground covered with brown grass, seemingly empty, suddenly gave birth to a thousand wolves, lean brown plains wolves, and some of their darker, heavier forest cousins, running low to hurl themselves into the backs of the Shaido with snapping jaws just as the first long Two Rivers shafts rained out of the sky beyond them.
Dumai's Wells, ikke sant? Det er også ei strålende scene.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
Jepp, det er den hvor han bare setter fyr på et par trær, som han selv sier.
Jeg likte ikke at Rand var så hjelpesløs når jeg leste den scenen, han var jo helten på den tiden, men scenen ble bedre og bedre for hver gang jeg leste den.
Anngående Dumai's Wells, tja, mange mener slutten i WH overgår den, men jeg klarer jammen ikke bestemme meg.
Jeg endret nettop mening (aner ikke hva jeg skrev sist )
Jeg digger scenen(e) i Himmelens Flammer like før til slutten av slaget mot Couladin foran Cairhien.
Skildringene og beskrivelsene fikk meg til å føle at jeg var der! (nesten )
Lothar wrote:Hvordan var slutten på WH? jeg husker dårlig..
Siste kapittelet heiter With the Choedan Kal... Stikkord: Sa'angrealar, enorme mengder saidin og saidar, ein del Fortapte, litt krangling mellom Fortapte og Aes Sedaiar/Asha'manar, Shadar Logoth, Rand og Nynaeve. Ja, og sjølvsagt rensing av saidin.
Synes Dumai's Wells er den beste slagscenen i serien... Så langt... 
