Den typen ritual er meiningslaus om du ikkje er religiøs - dersom du utelukkande trur på empiriske fakta og vitskapeleg påviselege ting, så er det ikkje noko form for behov for ei slik markering. Du blir vaksen utan ein konfirmasjon, både etter norsk lov og biologisk. Det er ingen rasjonell grunn for å markere det - og OM ein skulle markere det, er markeringa altfor tidleg. Norsk lov gjer ein vaksen gradvis, men INGEN av målestokkane er plassert så tidleg som ein borgerleg konfirmasjon pågår. Den er før ein når seksuell lågalder. Den er før ein kan ta sertifikat. Den er før ein kan kjøpe øl. Den er før ein slepp inn på kino utan vaksent følgje, for himmelens skuld. INGEN av dei lovmessige skilnadane på vaksne og born har slått inn enno når konfirmasjonen tek stad. Og biologisk er ein i alle fall ikkje vaksen.
Så kom ikkje her og seie at den markeringa ikkje er der fordi den er ei markering for overgongen born-vaksen for ikkje-kristne. Ikkje-kristne ateister har for det fyrste ingen rasjonell grunn til å ha ei slik markering, og OM dei hadde hatt det, ville den vore plassert på eit veldig ulogisk tidspunkt i livet.
Tja. Tjo.
Nå skal jeg ikke påberope meg noen som helst ekspertise på emnet humanetisme (eller hva pokker de kaller det), men det er vitterlig humanetikerne som arrangerer den borgerlige konfirmasjonen, og da blir det, såvidt jeg husker, feil å legge til grunn at denne typen feiring er basert på fornuft. Humanetikerne har vel ganske store innslag av fokus på følelsesliv og diverse tvilsom menneskemystisisme? (Aka. at de opphøyer Mennesket til det høyeste vesen, og alt det der.) Men jeg tar sikkert feil; har ikke hatt nevneverdig om dette siden VKII...
Uansett, jeg tror du ser på litt feil faktorer i din vurdering av den borgerlige konfirmasjonen. Det blir etter min menign feil å legge så mye vekt på dette med overgangsrituale, og slike ritualers moderne betydning. Viktigere er det nok med konfirmasjonens historiske betydning. For eksempel var det så sent som på midten av 1800-tallet ikke mulig å gifte seg eller eie/arve jord uten å være konfirmert. I tillegg var det vanlig at barna selv, i samråd med sine foreldre, fikk betsemme når de ville konfirmere seg; kilder forteller om personer som frivillig venta med å konfirmere seg til de ble 17-18 år gamle.
Ergo var konfirmasjonen en samfunnsmessig viktig hendelse, også utenfor den religiøse dimensjonen. Og i og med at tradisjoner dør saktere enn lover, har dette ritualets betydning blitt hengende igjen. Hvorvidt det i dag har noen betydning, blir i en slik sammenheng noe irrelevant, all den tid ritualets viktighet ligger i dets funksjon som tradisjonsbærer. Personlig setter jeg ikke slike luftslott spesielt høyt, til tross for at jeg selv er borgerlig konfirmert (jeg er heller ikke døpt), men jeg har forståelse for at andre kan gjøre det.
Det at de kanskje er ute av stand til å rasjonelt begrunne hvorfor de synes ritualet er viktig, er ikke det samme som at det er uviktig.
Men så, til trådens emne. Hva man leser.
For øyeblikekt går det i litt forskjellig. På den ene siden forsøker jeg stadig å komme meg gjennom Montgomerys Krigskunstens Historie. Jeg har vel kommet så langt som til kolonikrigene på slutten av 1800-tallet nå.
Videre har jeg også Robert Jordans Den Store Jakten, men den går litt tregt, i og med at det kan ta opptil en time å lese og skrive kapittelsammendrag fra et kapittel.
Til slutt er det Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken. Jeg begynte på den for et eller to år siden også, men kom fram til at det ikke var noe for meg; det var for kjedelig. For tre dager siden leste jeg imidlertid litt lengre enn dit jeg kom sist, og ble hekta. Kort lita bok på knappe 70 sider, men aldeles herlig fortelling. Litt naturalisme, litt realisme, litt nasjonalromantikk, og en diger dæsj idealisme. Også er det Bjørnson, da.