The Pattern

Loki wrote:Dette går med andre ord leikende lett.

Glory hallelujah!

And his soul goes marching on?

Noe sånt. Det ville jo vært ille om BSG kolliderte med Rome eller House. (Men hvorfor kaller ikke TV Norge serien for Roma, forresten? Å kalle den Rome blir jo omtrent som å si Mexico City på norsk. Jaja.) Har lest positive ting om House, og det er en venninne av meg som tekster den (et mareritt av en jobb, visstnok, med all den medisinske terminologien), så jeg har hørt rosende kommentarer fra den kanten også.

Det ville vore veldig ille om det kolliderte (og ufatteleg teit av NRK, om det gjaldt House og BSG), einig der.

Gler meg veldig til å sjå "Rome" (einig med din kommentar om oversetjinga, men den typen tittelidioti er så utbredt no at eg ikkje tenkjer over det lengre ein gong. Skummelt, er det) omatt no som eg nettopp har lese så mykje pensum om perioden og i større grad kan sjå kvar dei tek seg (store) friheitar og kvar dei ikkje gjer det. Lurer på korleis det vil affektere min nytelse av serien.

Jeg har kanskje nevnt dette før, men etter at en av foreleserne mine i Eldre Historie i fjor høst (han var vel stipendiat eller noe, og foreleste faktisk om Romerriket) hadde sett første episode av "Rome" anbefalte han den på det varmeste. Han hørtes nesten ut som om det holdt på å gå for ham, da han fortalte at legionærenes uniformer så akkurat sånn ut i episoden som på den tida da den skulle foregå.

Så jeg tror ikke de skal være altfor upresise.

Morten wrote:Å kalle den Rome blir jo omtrent som å si Mexico City på norsk. Jaja.

Takk for denne, Morten! Den resulterte i kveldens mest hjertelige knegg.

Såvidt eg har skjønt er den kultur- og settingmessig avsindig bra, den er visstnok ekstremt flink på gjengi ting slik ein trur dei var, men har tatt seg ein del fridomar i sjølve handlingsforløpet, i attgivinga av det politiske spelet og spelarane, om enn meir i form av bevisste utelatingar enn i form av direkte, bevisste endringar (sjølv om dei er der òg). (I alle fall var det det eg overhøyrte foreleseren min om Romarepublikken sei til ein student som spurte han om serien i ein forelesningspause forrige veke. )

Har sett ca. de 10 første episodene av Rome, og jeg ble ikke helt overbevist. Nå skal det sies at det var en uteksta versjon, og dermed sleit jeg med å få med dialogen.

Har også lest min Grimberg for noen år siden, følte ikke at alt stemte overens mellom boka og serien, noe jeg synes er litt dumt.

Spesielt Gaius Julius Cæsar var forskjellig fra hvordan jeg har oppfattet han, mest slående er utseendeforskjellen (og også minst kritikkverdig, så klart), men synes serien har gjort han litt for styrt av følelser og ikke den kalde fornuften jeg forbinder med ham. I tilegg har jeg vanskelig for å tro at den unge Octavianus (senere keiser Augustus) som presenteres i serien skal vokse og bli den store keiseren han jo var.

Nå er jo Julius hovedpersonen i serien, så jeg synes det er litt viktig, men det kan jo hende jeg har fått et feil intrykk av ham gjennom boka til Grimberg (som ble skrevet for mange tiår siden). Jeg er ingen ekspert.

Hadde også gledet meg storveis til slagscenene, siden serien har et kjempebudsjett, men de store episke slagscenene a la Ridley Scott uteblir. I alle fall er det tilfellet i slaget ved Dyrrachium mot Gnæus Pompeius og slagene i Gallia Transalpina.

I tilegg er Kleopatra for grell. Hun er jo tross alt vår tids Lanfear..

Uansett er det jo ingen dårlig serie, den er tvert imot bra, men forventningene mine var så sinnsykt høye. På tross av posten min anbefaler jeg den uansett. Mye artig soldatpreik

Einig i at Kleopatra er forbigått altfor, altfor fort - men det same er heile Cæsars år i Egypt, så det gjeld ikkje kun henne. Kva Cæsars personlegheit angår, dog, er eg ueinig med deg - for meg så framstod han som nesten utelukkande kald og bereknende i serien, til det punkt der det kanskje er litt overdreve. Cæsar blir portrettert som ein nærmast perfekt halvgud av ein mann, medan absolutt alle fiendene hans blir gitt store svakheitstrekk - rett nok svakheitstrekk ein kan tru at dei faktisk hadde, men det endrer ikkje tendensen til at medan Cæsars svakere sider og meir diskutable gjerningar blir forbigått i stillheit så legg ein vekt på Ciceros sjølvopptattheit, Brutus' vinglete opptreden og Pompeius' arrogante overbevisning om at jyplingen Cæsar såklart ikkje kan vere ein reell trussel før det er for seint. Alt ting ein finn eit visst grunnlag for i kjeldene, men vektlegginga er tydeleg partisk, dei vil at sjåaren skal halde med Cæsar, og ikkje Senatet. Og om noko bidreg alt dette til at Cæsar framstår som endå meir kald og roleg i eit hav av vaklende kranglefanter.

Det er jo en grunn til at Cæsar er den som er kjent! Folk flest har ikke hørt om Brutus eller Pompeius, bare Cæsar, derfor skulle man tro at han var ganske spesiell for sin tid, og derfor tenkte jeg meg han enda mer kald.

Er ellers enig med deg i at serien dveler for lite ved sentral historikk, som hans tid med Kleopatra og selsagt tiden i Gallia.

Er også enig i at serien ikke tar for mye parti. For hadde virkelig Cæsar "rett"? Det er et spørsmål serien burde tatt opp, virkemiddelet her ville klart ha vært en mer nøytral fremstilling.

For øvrig det som ødela Troy for meg; i skarp kontrast til Homers beskrivende nøyrale, opphøyde skildring om tidenes slag, farget man karakterene i svart/hvitt i stedet for å fokusere på deres sak, som ikke var ubetinget rett/galt.

I tilegg har jeg vanskelig for å tro at den unge Octavianus (senere keiser Augustus) som presenteres i serien skal vokse og bli den store keiseren han jo var.

I og med at Octavianus var ei astmatisk pingle, syntes jeg de fanga ham perfekt i den episoden jeg har sett. (Den første.) At han var en bortskjemt og skvetten fyr kan jeg forstå, med den mora, men samtidig viste han intellektet sitt etter at de to legionærene (Pullo og han andre) befridde ham. Så mot Octavianus har jeg ingen innsigelser.

stefan_hoy wrote:Det er jo en grunn til at Cæsar er den som er kjent! Folk flest har ikke hørt om Brutus eller Pompeius, bare Cæsar,

...å? Eg hadde då høyrt om begge dei to allereie i slutten av barneskulen, og eg var aldri spesielt opptatt av romersk historie, så det er ikkje noko eg fekk inn ved å sitte og lese i leksikon og liknande. Brutus kjente eg vel frå Asterix, primært, og Pompeius frå lærebøkene. Trur eg aldri har hatt ei lærebok i historie som nemner Cæsar men ikkje Pompeius. (Crassus, derimot, han høyrde eg ikkje om før eit stykke opp på ungdomsskulen, hugsar at eit nytt namn satt saman med Pompeius og Cæsar forvirra meg XD)

derfor skulle man tro at han var ganske spesiell for sin tid

Tja. Utan at eg er nokon ekspert på området vil eg vel våge påstå at sjølv om han var spesiell for sin tid var han langt meir spesiell for ettertida - i Roma på Cæsars tid var han ein ambisiøs, folkepopulær hærfører og politiker, sant nok, men der hadde då vore ein del slike før, til dømes Pompeius sjølv.

og derfor tenkte jeg meg han enda mer kald.

Skjønner ikkje heilt korleis han skulle kunne vere meir kald enn i denne serien - kvar eksakt er det du føler han er så emosjonell? Kan jo vere du har rett og eg berre har gløymt det bort.

Er ellers enig med deg i at serien dveler for lite ved sentral historikk, som hans tid med Kleopatra og selsagt tiden i Gallia.

At dei dropper tiden i Gallia kan vel forsåvidt tilgis - byrjar ikkje serien heilt i slutten av det? Eller hugsar eg feil? Det er i alle fall skilnad på å byrje etter noko og på å hoppe beint utover det.

Er også enig i at serien ikke tar for mye parti. For hadde virkelig Cæsar "rett"? Det er et spørsmål serien burde tatt opp, virkemiddelet her ville klart ha vært en mer nøytral fremstilling.

Jepp.

For øvrig det som ødela Troy for meg; i skarp kontrast til Homers beskrivende nøyrale, opphøyde skildring om tidenes slag, farget man karakterene i svart/hvitt i stedet for å fokusere på deres sak, som ikke var ubetinget rett/galt.

Nåja, ser ikkje heilt at karakterene var svart-kvite i "Troy". Hector, som mot sitt betre vitende styrter verda i krig fordi han ikkje klarar nekte broren noko. Paris, som er sjølve årsaken til krigen, men som slett ikkje framstillest utelukkande negativt. Akilles, som kjemper på angriperenes side og drep koselege Hector, som motseier Agamemnon men som likevel slåss for han, som er den største morderen men er den store helten. Odyssevs som klekker planen som forårsaker det reineste folkemord i filmen samtidig som han gjennom heile filmen er ein skarp, karismatisk kontrast til den grådige Agamemnon. Agamemnons bror, hvis namn eg ikkje kjem på akkurat no, som blir framstilt som brutal og rå, men samtidig strengt talt sett i dåtidas etiske rammeverk har retten på si side. Og så bortetter. Mange store svakheiter ved "Troy", absolutt, men svart-kvit føler eg slett ikkje at den er.

Kort kommentar etter å ha sett episode 1 for andre gang: Jeg fikk virkelig med meg hvor kald og beregnende Cæsar var, nå. Måten han oppfører seg på i samtalen med Brutus er kanskje det beste eksempelet.

EDIT: "How Legionaire Titus Pullo Destroyed The Roman Republic"! Haha!

Episode 2 var merkbart betre enn episode 1, tykte eg. Og Marcus Antonius er like, om ikkje endå meir, gøyal som eg hugsa han var.

Er det sesong 2 som kommer av Rome nå?

Husker jeg saa foerste episode av Rome i vaar, men ble ikke videre imponert eller dradd med. Boer vel se litt flere episoder, men gadd ikke der og da. Har imidlertid sett House sesong 1. I starten var det en artig serie, men etterhvert er det bare som CSI bare at offrene er levende og holder paa og doe. Dessuten er House rimelig kvalm etter hvert. Utrolig lite karakterutvikling. Litt utover i 2. sesong, men fortsatt rimelig lite. Som medisinstudent synes jeg det er artig aa se medisinrelaterte saaper, men denne tok det saereste av det saereste til tider, saa... Vel, jeg gikk lei...