Ceres wrote:Asphyxiate wrote: (...) dette korrelerer dårlig med det terje sa om historikere og tekstkunnskap.
Hvordan har det seg at historikere har kompetanse på dette feltet Terje? Ble bare litt nysgjerrig!
Jeg sa ikke "historikere" (håper jeg da inderlig; særlig litteraturvitermasterne i omgangskretsen min kan komme til å bli voldelige hvis de får høre at jeg har sagt noe sånt), men "humaniorastudenter", og at jeg refererte til masterstudenter som har kommet LANGT i arbeidet med masteroppgaven.
Før jeg gir meg i kast med et forsøk på å forklare dette, må jeg komme med en liten metoderelatert klargjøring: Dette er i hovedsak baster på anekdotisk bevis. Klart, instituttfolka sier jo sånt på rekrutteringsmøtene all the fucking time, men jeg stoler ikke på folk som selger noe. Utsagnet mitt var dermed basert på samtaler og erfaringer med det drøye halve dusinet med ferdige humanistiske masterstudenter jeg kjenner. Alle sammen er imidlertid toppstudenter, så det er en viss skjevfordeling som gjør at jeg kvier meg for å gjenta det noe bombastiske utsagnet mitt fra et par poster siden.
Dernest vil jeg bemerke at mine erfaringer utelukkende omfatter litteratur-, språk- og historiestudenter. Litteratur- og historiestudentene arbeider jo stort sett bare med tekst, og er dermed litt selvforklarende, mens språkstudentene kanskje arbeider med mer statistiske og/eller enklere redusertbare/generaliserbare, men likevel tross alt er SPRÅKstudenter, og dermed som regel har en viss forståelse for tekster.
Uansett, der har jeg vel egentlig kokt inn forklaringa mi i den alt for lange innledninga mi.
Men jeg kan gjenta og utdype den. Det er tross alt få ting jeg liker bedre enn å høre min egen stemme.
Studenter innenfor humaniora har skrift som hovedkilde til empirien sin. Da for eksempel min kamerat Håvard skulle skrive om Bevegelsen Moralsk Opprustning og dens betydning for den tidlige europeiske integrasjonen, måtte han reise til Sveits og England for å finne, organisere og lese seg gjennom arkivene til bevegelsen. I lesningen måtte han dessuten være oppmerksom på visse nøkkelfraser og -ord, som kunne gi ham hint om hva slags tanker som lå bak det forfatteren hadde skrevet -- tekst er jo som regel litt som isfjell; mye morsomt skjer under overflaten. Samtidig måtta han lese de publiserte memoarene til sentrale tyske og franske politikere fra den umiddelbare etterkrigstida, som Adenauer og Schumann, og se om han fant avslørende formuleringer der. Dette var en særskilt vanskelig oppgave, ja, nesten umulig (og var trolig et viktig bidrag til at han fikk C på masteren, til tross for det fantastiske kildearbeidet han hadde lagt ned), da Bevegelsen Moralsk Opprustning var en veldig konservativ kristen bevegelse, som det utover 60-tallet kanskje ikke var veldig opulært for politikere å bli assossiert med.
Da han var ferdig med dette arbeidet mått han gå i gang med å sette alle bitene sammen, til en tekst der han i relativt kort form (100 sider er vel begrensningen på nå) skulle legge frem det han hadde funnet, gi bakgrunn for det, og argumentere for eller mot funnenes betydning.
I absolutt hele dette prosjektet var arbeid med tekst hele tiden det absolutt viktigste aspektet. Vudering av kilder, lesing av kilder, parafrasering av kilder, argumentasjon, tekststruktur -- alt for å bygge en retorisk tilfredsstillende og potensielt overbevisende og ikke minst sammengengende tekst.
Hvis vi imiderltid går litt bak dette noe overfladiske forklaringsnivået, og heller kikker på det epistemologiske problemene knyttet til humaniora, blir det desto klarere hvorfor de aller fleste studentene blir ekstremt gode til å lese og skrive tekster. Ikke bare er tekster for de fleste av oss det eneste mediet vi har til stoffet vi studerer; i og med at lengre tekster i all hovedsak er så multivalente at du kan lese nesten hva som helst ut av den, krever en overbevisende tolkning at du er i stand til å lese med disiplin. Du må finne kjernen i tekster, påvise hvordan den utvikles gjennom dem, sette det opp mot andre tekster, vurdere digresjoner, og så videre og så videre ad nauseum. Klarer du ikke dette, vil det du har å si antakeligvis bli avvist, da få vil akseptere at du har klart å gripe noe vesentlig. For å si noe om virkeligheten må du altså innenfor de fleste humanistiske fag være svært so kompetent i din omgang med språk.
I tillegg, på et mer banalt nivå, kommer det at når du sitter i et år og stirrer på et worddokument, så blir du til slutt litt tullete, og kan bli veldig opphengt i setningsstruktur og ordbruk og slikt. I alle fall tre masterstudenter har fortalt meg at de i de siste ukene av masteroppgaveskrivinga ofte tok seg selv i å ha brukt opptil en halvtime på en SMS, fordi de ville være sikre på at språket var tilnærmet perfekt...
Så: Burde jeg skjerpe meg og jobbe mer om jeg så må tvinge meg selv, eller skal jeg surfe på følelsen av at jeg har ting sånn nogenlunde under kontroll?
Alternativ 1. Det høres ut til at du er veldig nære å være ferdig, og da har det liten hensikt å drøye særlig mye lenger. Har du et godt førsteutkast bør det ikke ta mer enn et par-tre dager å skrive endelig utgave?
Ellers har jeg nesten fått meg veileder til høsten, jeg må bare bestemme meg om jeg vil skrive om gresk eller latinsk senantikk. Jeg har veiledere villige til å ta seg av meg på begge områdene, så da blir det å bestille litteratur når jeg får tilbake på skatten, og sette igang med å lese meg opp så jeg kan ta et informert valg.
Dessuten har jeg fått meg jobb til høsten! Jeg, som begynte med latin bare i fjor høst, skal ta meg av gruppeøvingene på innføringskurset i latin, og fungere som en slags klagemur for nybegynnernes sorger, og dessuten lage og rette prøvene deres. Jeg kjenner at jeg gleder meg som en unge, både til å få mer penger, til å få undervisningserfaring, og til å være læreren til bestekompisen min, som skal begynne med latin til høsten. So good news all 'round!
... og der hadde jeg visst skrevet enda ei bok. Unnskyld.
) Også ser facebook mye koseligere ut slik ^^