Copy-past'a fra
http://forum.fantasynorge.com/viewtopic.php?p=4890#4890 - fra en tråd angående gårsdagens Harry Potter-festmøte i Storsalen på Tronhjem Studentersamfund:
Da var det over. Jeg hadde jo egentlig planlagt å skrive et slags resymé av møtet, men ettersom det ble litt mye øl, må jeg skrote den ideen.
Hovedpoengene i Bugge Høverstads og (litteraturviter som hade skrevet hovedoppgave om Harry Potter)s innlegg skal jeg dog klare å gjengi.
Litteraturviteren, som jeg naturligvis ikke husker navnet på var i motsetning til hva jeg frykta, en ihuga HP-fan. Hovedtemaet i hovedoppgava hans var at moralen i HP er mer kristen enn den mange av de kristne kritikerne av boka, er. Det var i alle fall dette jeg tror jeg hørte. I den forbindelse la han ut om "ondskapen" og dens rolle i HP-bøkene. Her kom han med den noe merkelige (synes jeg) påstanden om at den ikke finnes noen ondskap i HP-bøkene, siden det ikke er noen ond, spirituell kraft som motiverer og styrer de ondes handlinger, men at de gjør det av egen fri vilje. Et annet argument han benytta seg av var at Rowling ikke benytter seg av ordet "ond" for å beskrive de slemme, men heller skriver "mørk".
Når det gjelder hovedpoenget hans, er jeg veldig uenig. Greit nok, det finnes ingen Sauron/Dark One/Satan i bøkene, men det mener jeg heller ikke er nødvendig. En handling er ikke "ond" bare hvis den er styrt av onde makter, men den kan defineres som "ond" utfra motivasjonen, men først og fremst konsekvensene. Særlig gjelder dette hvis aktøren utfører handlinger hvis uheldige konsekvenser går utover andre. Dette kan ha noe å gjøre med at jeg kanskje har et mer materialistisk syn på verden enn det den tilsynelatende idealistiske litteraturviteren, men det kan også hende at jeg tok feil. Jeg hadde tross alt drukket en god del øl.

(Ordene "materialistisk" og "idealistisk" er her brukt i de filosofiske betydningene; med materialistisk syn på verden mener jeg dermed at verden drives framover av materielle forhold - ikke av åndlige eller idemessige. For å bruke noen filosofer som eksempler, er Marx materialist, mens jeg innbiller meg at Hegel, med sitt
Geist er idealist.)
Som svar til det andre argumentet hans, om at "ondskap" ikke finnes i HP fordi ordet "ond" er bytta ut med "mørk", og at dette gjør HP-bøkene til mer nyansert fantasy enn mainstreamfantasyen, vil jeg sitere Shakespeare:
A rose by any other name...
I Torstein Bugge Høverstads innlegg var det mer det språklige det gikk på. Hovedessensen kan kokes ned til denne setninga: Uansett hvor føink du mener du er i engelsk, eller et annet fremmedspråk, vil du aldri i helvete bli like flink som personer som har hatt språket som morsmål siden fødselen. Med andre ord mister du når du leser uoversatte bøker usannsynelig mange nyanser og subtiliteter. Et poeng jeg er evig enig i. For å forstå det du leser på en fullverdig måte, nytter det ikke å lese på annet språk enn ditt eget morsmål.
Han berørte også temaet domenetap, som refererer til at norsk på mange områder innenfor kanskje først og fremst populærlitteraturen, mister stillingen som det ledende språket. Eksempler han trakk fram var film, TV, data-/TV-spill, musikk og lignende.
Det kom også fram at Bugge Høverstad har, etter å ha konferert med 12 andre HP-oversettere fra forskjellige land, oversatt "R.A.B." til "R.A.S.". Ting kan dermed tyde på at Sirius var lit vel kjapp ute med å fordømme sin bror i TOotP.
To geniale øyeblikk:
Under et forsøk på å forklare fantasylitteraturens poularitet, kom Torstein Bugge Høverstad med følgende utsagn: "Jeg tror også at fantasyleserens ønske om å utføre slike heltedåder er motsatt proporsjonal med deres evne til å utføre dem. Herværende forsamling unntatt, naturligvis." (Fritt gjengitt.)
Mellom snakkinga var det også kulturelle innslag, og et av dem var Studentens teaterlags dramatisering av desperantangrepet i begynnelsen av TOotP. Mens ei jente leste høyt om denne hendelsa, dukka det opp desperanter i trappene. Disse gled så lydløst ned i manesjen, hvor de begynte å bevege seg på en nesten danseaktig måte mellom bordene. Da var det det skjedde: en av desperantene kom i sin dansing til å slå borti et ølglass, som gikk i gulvet og knuste. Innen konteksten var dette en hylende festlig ting, siden det var mørkt i salen, skummel musikk ble spilt, og disse desperantene forflytta seg i søpkelsesliknende bevegelser rundt omkring. Jeg tror det var flere enn meg som fikk latterkrampe...
