Posted: Fri Sep 15, 2006 14:42
Begge deler igrunnen. Bryr meg ikke like mye om at språket er ensformig på engelsk. Passer bedre når jeg ikke behersker engelsk så godt som jeg kanskje burde. Norsk derimot blir det litt døvt å lese.
The Pattern
Through Webs and Threads, The Pattern Evolves
https://www.tidshjulet.net/forum/
Gjenlesning?
Page 7 of 10
Posted: Fri Sep 15, 2006 14:57
Jeg kommer nok først til å lese gjennom på norsk, for så å lese WoT om igjen på engelsk.
Posted: Wed Sep 20, 2006 17:57
Ja, og av en enkel grunn; Når eg leste Verdens øye kjønte eg ganske lite av "kraften" "aes sedai" osv, så når eg leste de igjen og skjønte litt ble det mye gøyere og mere action!
Posted: Mon Jan 08, 2007 22:11
Jeg SKAL lese serien på nytt! (blir første gang) Problemet er bare å få tak i bøkene en gang til 
Tror nok jeg bør ta gjenlensing før siste bok er ferdig. Jeg har erfaring med at når siste bok/film er ferdig blir det ikke like spennende...
Tror nok jeg bør ta gjenlensing før siste bok er ferdig. Jeg har erfaring med at når siste bok/film er ferdig blir det ikke like spennende...Posted: Mon Jan 08, 2007 22:15
Det tok så lang tid før KoD kommer ut, så jeg tok liksågodt og begynte på serien på nytt. Har allerede kommet til tredje bok o0...
Lite å gjøre? JA!
Lite å gjøre? JA!
Posted: Tue Jan 09, 2007 18:11
Då er me to.Nynaeve wrote:Har allerede kommet til tredje bok
Men eg ventar på MoL då. hehe
Posted: Sat Jan 13, 2007 17:07
Jo, har lest bøkene mange ganger, og holder i skrivende stund på med bøkene enda en gang. Syns det er kjekt, og man får med seg nye ting hele tiden. Ting som man kanskje ikke tenkte på første gang man leste boka 
Posted: Sat Jan 13, 2007 18:46
Helt enig. Jeg merker at ting jeg syntes var rotete/uforståelig første gang er helt naturlig når jeg leser det nå. Veldig lurt å lese mer enn en gang, altså!Nafanua wrote:Syns det er kjekt, og man får med seg nye ting hele tiden. Ting som man kanskje ikke tenkte på første gang man leste boka
Posted: Tue Jan 23, 2007 17:42
har faktisk lest dn 4ganger å holder på for femte gang. Leser hele serien på nytt rett før det kommer en ny bok
Posted: Sat Feb 24, 2007 20:54
Jeg skal lese serien om igjen (første gang), men jeg er usikker på om jeg skal vente så jeg får lest KoD først. Noen som anbefaler det? (med tanke på at CoT på en måte var en forløper til boken)
Jeg har lest hele serien på norsk, og har derfor blitt veldig vant til navnene på forskjellige ting o.s.v. Så selv om jeg har lyst til å lese den på engelsk nå, burde jeg kanskje heller vente til andre gjenlesning?
Uff, veldig i dilemma her
(med tanke på at CoT på en måte var en forløper til boken)Jeg har lest hele serien på norsk, og har derfor blitt veldig vant til navnene på forskjellige ting o.s.v. Så selv om jeg har lyst til å lese den på engelsk nå, burde jeg kanskje heller vente til andre gjenlesning?
Uff, veldig i dilemma her
Posted: Sun Feb 25, 2007 8:48
KoD er jau ute på norsk, så om du les den no, og så les heile serien på ny, så rekk du det før aMoL kjem ut. Ser ut som det kan ta litt tid. 
Posted: Sun Feb 25, 2007 23:55
w00t!
Leste de siste 370 sidene av "Den store jakten" denne uka, og gjenoppdaga virkelig både hvorfor jeg er så glad i denne serien, og hvor fint det er å lese bøkene igjen. Selvsagt synes jeg ikke serien er like god nå som jeg syntes for tre og et halvt år siden, da jeg leste den sist, men likevel. Fantasylitteratenes nedrakking av WoT har dessverre påvirka meg også, men til min store lettelse er nedrakkinga deres sterkt overdrevet.
Greit nok, Jordans prosa er ikke akkurat verdens beste, for å si det mildt, karakterinteraksjonen er stort sett krøkkete og rar, og måten han behandler plottene sine på er langt fra optimal. Men selve plottene er både spennende og komplekse, settingen er fortsatt min personlige favoritt, og de aller fleste karakterene er uhorvelig mye bedre enn jeg syntes å huske at de var. For eksempel oppfører de seg like (påtatt) overlegent og forfengelig som ekte mennesker; alle, men spesielt mennesker med makt, anstrenger seg veldig for å ta seg best mulig ut i forhold til andre (jfr. f.eks. møtet mellom Suroth og Linadrin), de er arrogante, og de er smålige. Som sagt gjelder dette spesielt mennesker med autoritet, som prøver å hevde seg i forhold til både likemenn, overordna og underordna. Hvilket bare er naturlig i et slikt feudalistisk samfunn som WoT foregår i. I mine øyne er det Jordan i slike tilfeller skriver i tråd med den gamle anarkistflokselen om at man alltid skal utfordre og stille spørsmål ved autoritet, siden han viser hvor ufordragelige de blir hvis de ikke blir utfordra på noe vis. Dette er slikt som gir pluss i margen når jeg bedømmer bøker.
En annen kilde til lignende refleksjon er skildringene av forholdet mellom sul'dam og damane. Dette illustrerer forholdet mellom undertrkkere og undertrykte, og Jordans beskrivelser av damaner som beskytter suldam og som ikke vil slippe fri, kan tolkes som et enkelt Stockholm-syndrom, men også som et uttrykk for Marx' og Gramscis ideologi-konsept: En ideologi (om bl.a onde Aes Sedaier og marath'damane; dere vet hvordan den seanchanske regla går) er konstruert som legitimerer overgrepene og undertrykkinga, og får ofrene til å sympatisere med, støtte og forsvare sine tyranner. (For å klargjøre dette litt: Ifølge Marx er både liberalismen og demokratiet deler av den kapitalistiske ideologien; de er deler av overbygninga som skal forklare og forsvare hvorfor basisen -- det vil si produksjonsmidlene og -forholdene -- er slik den er.) Leser man suldam-damane-forholdet med mer liberale briller, f.eks. kantianske, kan man peke på at det er brudd på Kants imperativ (jeg husker ikke hvilket nummer det var i rekka, sånn i farten) om at man ikke skal bruke andre som midler. Slike lesninger visste jeg ikke nok til å kunne foreta de første tre gangene jeg leste serien.
(Dessuten skriver den egentlig ganske middelmådige Jordan bedre kritikk av autoritære regimer enn det Goodkind kan drømme om å gjøre. Dette fordi hans imaginære autoritære regime(r) (ooooh! pretty flowers!
) ikke er oppkonstruerte stråmenn, men har rot i faktiske historiske regimer, slik som det keiserlige Kina og teoriene om den europeiske feudalismen. Dessuten overdriver han mindre (seanchanerne er for eksempel ikke pedofile, og de oppfører seg relativt siviliserte vis-a-vis folkene de legger under seg. I tillegg er kritikken hans fundert mer i showing enn i telling; det er ingen flerfoldige sider lange polemiserende taler i form av direkte sitater, men heller skildringer av hvordan det seanchanske samfunnet er organisert og hvordan randlanderne reagerer på det. Kritikken hans tjener også på å ikke være så rabiat som visse andres. Ikke at jeg prøver å overdrive Jordans evner som forfatter -- jeg prøver snarere å argumentere for at han får ufortjent mye pepper -- siden han i mine øyne er et kroneksempel på den italienske forfatteren og litteraturteoretikeren Italo Calvinos ord om at kunstverk aldri kan måle seg med idealet slik det "eksisterer i kunsterens fantasi. For WoT er unektelig en knapt bedre enn middelmådig utførelse av en fantastisk ambisiøs idé. Jordans evner som skribent er rett og slett ikke i stand til å yte oppfinnsomheten hans rettferdighet.)
All that rubbish aside, gjenlesning er gode greier. De siste fire dagene har jeg f.eks. gjenoppdaga tre gamle favorittscener fra serien -- Nynaeves testing før hun opphøyes til Innvidd; Rand og Loials raid mot Fains leir da de tar tilbake Hornet i skyggen av Frendedreperens Dolk; og reisen med Portstein til Tomans Hode -- i tillegg til at jeg har oppdaga ting jeg hadde glemt ved forskjellige karakterer. Nynaeve er f.eks. tålelig så lenge hun faktisk gjør noe, selv om hun blir mindre spiselig når The Golden Girls ikke er i umiddelbar livsfare. Scenen hvor hun testes gjenoppretta dessuten mye av sympatien min for henne som karakter.
Konklusjon: Det finnes ingen ulemper ved å lese WoT om igjen. Greit nok at du mister tid du kunne ha brukt på å lese andre bøker, men hvos du bryr deg så mye om det, hvorfor har du brukt så mye tid på å lese hele dette innlegget? Du kunne jo ha lest første bok av "Don Quixote" eller noen kapitler av "Idioten"!
Leste de siste 370 sidene av "Den store jakten" denne uka, og gjenoppdaga virkelig både hvorfor jeg er så glad i denne serien, og hvor fint det er å lese bøkene igjen. Selvsagt synes jeg ikke serien er like god nå som jeg syntes for tre og et halvt år siden, da jeg leste den sist, men likevel. Fantasylitteratenes nedrakking av WoT har dessverre påvirka meg også, men til min store lettelse er nedrakkinga deres sterkt overdrevet.
Greit nok, Jordans prosa er ikke akkurat verdens beste, for å si det mildt, karakterinteraksjonen er stort sett krøkkete og rar, og måten han behandler plottene sine på er langt fra optimal. Men selve plottene er både spennende og komplekse, settingen er fortsatt min personlige favoritt, og de aller fleste karakterene er uhorvelig mye bedre enn jeg syntes å huske at de var. For eksempel oppfører de seg like (påtatt) overlegent og forfengelig som ekte mennesker; alle, men spesielt mennesker med makt, anstrenger seg veldig for å ta seg best mulig ut i forhold til andre (jfr. f.eks. møtet mellom Suroth og Linadrin), de er arrogante, og de er smålige. Som sagt gjelder dette spesielt mennesker med autoritet, som prøver å hevde seg i forhold til både likemenn, overordna og underordna. Hvilket bare er naturlig i et slikt feudalistisk samfunn som WoT foregår i. I mine øyne er det Jordan i slike tilfeller skriver i tråd med den gamle anarkistflokselen om at man alltid skal utfordre og stille spørsmål ved autoritet, siden han viser hvor ufordragelige de blir hvis de ikke blir utfordra på noe vis. Dette er slikt som gir pluss i margen når jeg bedømmer bøker.
En annen kilde til lignende refleksjon er skildringene av forholdet mellom sul'dam og damane. Dette illustrerer forholdet mellom undertrkkere og undertrykte, og Jordans beskrivelser av damaner som beskytter suldam og som ikke vil slippe fri, kan tolkes som et enkelt Stockholm-syndrom, men også som et uttrykk for Marx' og Gramscis ideologi-konsept: En ideologi (om bl.a onde Aes Sedaier og marath'damane; dere vet hvordan den seanchanske regla går) er konstruert som legitimerer overgrepene og undertrykkinga, og får ofrene til å sympatisere med, støtte og forsvare sine tyranner. (For å klargjøre dette litt: Ifølge Marx er både liberalismen og demokratiet deler av den kapitalistiske ideologien; de er deler av overbygninga som skal forklare og forsvare hvorfor basisen -- det vil si produksjonsmidlene og -forholdene -- er slik den er.) Leser man suldam-damane-forholdet med mer liberale briller, f.eks. kantianske, kan man peke på at det er brudd på Kants imperativ (jeg husker ikke hvilket nummer det var i rekka, sånn i farten) om at man ikke skal bruke andre som midler. Slike lesninger visste jeg ikke nok til å kunne foreta de første tre gangene jeg leste serien.
(Dessuten skriver den egentlig ganske middelmådige Jordan bedre kritikk av autoritære regimer enn det Goodkind kan drømme om å gjøre. Dette fordi hans imaginære autoritære regime(r) (ooooh! pretty flowers!
) ikke er oppkonstruerte stråmenn, men har rot i faktiske historiske regimer, slik som det keiserlige Kina og teoriene om den europeiske feudalismen. Dessuten overdriver han mindre (seanchanerne er for eksempel ikke pedofile, og de oppfører seg relativt siviliserte vis-a-vis folkene de legger under seg. I tillegg er kritikken hans fundert mer i showing enn i telling; det er ingen flerfoldige sider lange polemiserende taler i form av direkte sitater, men heller skildringer av hvordan det seanchanske samfunnet er organisert og hvordan randlanderne reagerer på det. Kritikken hans tjener også på å ikke være så rabiat som visse andres. Ikke at jeg prøver å overdrive Jordans evner som forfatter -- jeg prøver snarere å argumentere for at han får ufortjent mye pepper -- siden han i mine øyne er et kroneksempel på den italienske forfatteren og litteraturteoretikeren Italo Calvinos ord om at kunstverk aldri kan måle seg med idealet slik det "eksisterer i kunsterens fantasi. For WoT er unektelig en knapt bedre enn middelmådig utførelse av en fantastisk ambisiøs idé. Jordans evner som skribent er rett og slett ikke i stand til å yte oppfinnsomheten hans rettferdighet.)All that rubbish aside, gjenlesning er gode greier. De siste fire dagene har jeg f.eks. gjenoppdaga tre gamle favorittscener fra serien -- Nynaeves testing før hun opphøyes til Innvidd; Rand og Loials raid mot Fains leir da de tar tilbake Hornet i skyggen av Frendedreperens Dolk; og reisen med Portstein til Tomans Hode -- i tillegg til at jeg har oppdaga ting jeg hadde glemt ved forskjellige karakterer. Nynaeve er f.eks. tålelig så lenge hun faktisk gjør noe, selv om hun blir mindre spiselig når The Golden Girls ikke er i umiddelbar livsfare. Scenen hvor hun testes gjenoppretta dessuten mye av sympatien min for henne som karakter.
Konklusjon: Det finnes ingen ulemper ved å lese WoT om igjen. Greit nok at du mister tid du kunne ha brukt på å lese andre bøker, men hvos du bryr deg så mye om det, hvorfor har du brukt så mye tid på å lese hele dette innlegget? Du kunne jo ha lest første bok av "Don Quixote" eller noen kapitler av "Idioten"!
Posted: Mon Mar 12, 2007 23:07
Har lest alle 2 ganger bortsett fra de 2 siste, gadd ikke å lese alle på nytt når jeg fikk nr. 10 og 11... har alle på norsk, sinnsykt dyre! Men det var vært det... en eller annen gang kommer jeg til å kjøpe dem på engelsk også...
Posted: Tue Mar 13, 2007 9:03
det er den beste serien jeg noen gang har lest, og jeg begynner akkurat på nytt for å få med meg allt før jeg begynner på nr 11.
Posted: Tue Mar 13, 2007 14:13
Det der kan jeg forstå meg påAshan'Sei wrote:det er den beste serien jeg noen gang har lest, og jeg begynner akkurat på nytt for å få med meg allt før jeg begynner på nr 11.
Me to:) Men jeg er på niende boka nå da. Tar litt tid