The Pattern

Jeg er egentlig en stor fan av filosofien til baloo i disneys versjon av jungelboken. Taaaaa livet som det faller seg, ja ta det som det faller seg. Gi blaffen i bekymringer og strev...

Rekk det du har tid til, og ta resten seinere. Ting ordner seg ^^

Haha, takk, får prøve det.

Kan det være en medspillende faktor at jeg holder alt inni meg? Seriøst. Vet ikke om dette har noe med saken å gjøre, men jeg har ikke grått på flere år. Sånn minst seks lissm. Og jeg er 16.

Det er fleire måter å halde inne i seg på. Og sjølv om det blir sagt at du skal sleppe ut alt når det kjem så er det ikkje ein garanti for at alt blir betre, berre så det er sagt. Det fins dei som påstår at det berre fører til at du dyrkar vidare dei vonde kjenslene eller noko ved å la dei få utløp stadig vekk. Neiggu om eg veit.

Det er og individuelt kor mykje me skal grine. Eg grin lite, men kan gjere det, andre grin aldri, andre grin fordi dei ser ein daud spurv. Eller ein levande ein... Poenget er at det er ingen fasit på det, du må berre prøve ut kva som funkar for deg. Og forteiing har funka på norske landsbygder i hundrevis av år, så det har sikkert ein slags dokumentert effekt, det og.

Sauegjeteren wrote:(...) andre grin fordi dei ser ein daud spurv. Eller ein levande ein...

Den siste der er meg. Jeg er et sippetryne som griner av absolutt alt og ingenting. fryktelig irriterende på fylla for alle andre Og egentlig irriterende for meg også. Pleide aldri å grie før, men de siste åra har tårene rent både titt og ofte. Både med god grunn, og av ingen grunn.

Hvilke type grining snakker vi om her? Hulkegrining, smågrining, øyne fulle av vann?

Skikkelig grining er det uvanlig jeg får presset ut, men det hender rett som det er at jeg må felle ei tåre eller to hvis jeg leser eller ser noe jeg synes er veldig pent eller trist. Om det er lite macho eller ikke bryr jeg meg lite om.

Hehe. Er vel mer det at jeg plutselig kan få det for meg at et eller annet er ufattelig trist(levende spurver kan være skikkelig triste innimellom..), også renner bare tårene. Så null hylgrining her i gården Jeg er litt merkelig innimellom når jeg er full.

Lothair Mantelar wrote:Skikkelig grining er det uvanlig jeg får presset ut, men det hender rett som det er at jeg må felle ei tåre eller to hvis jeg leser eller ser noe jeg synes er veldig pent eller trist. Om det er lite macho eller ikke bryr jeg meg lite om.

Også vakker musikk kan presse fram en tåre eller to.

Det må i så fall være på konsert; jeg tror nok aldri jeg har blitt våt i øyekroken av å høre på stereoanlegget.

Lothair Mantelar wrote:Skikkelig grining er det uvanlig jeg får presset ut, men det hender rett som det er at jeg må felle ei tåre eller to hvis jeg leser eller ser noe jeg synes er veldig pent eller trist. Om det er lite macho eller ikke bryr jeg meg lite om.

Blankets?

For eksempel

Lothair Mantelar wrote:Det må i så fall være på konsert; jeg tror nok aldri jeg har blitt våt i øyekroken av å høre på stereoanlegget.

Litt vanskelig å gråte på death metal-konsert . Bortsett fra hvis man skader seg skikkelig.

Man skiller ofte mellom familier med
1: high expressed emotions
2: low expressed emotion

Type 1-familien diskuterer og argumenterer, snakker ut om følelsene sine etc. Type 2-familien biter i seg fornermelser og krenkelser og later/lever som om alt er greit. I hovedsak. Det er selvsagt få familier som passer rent inn i en kategori, om man ser på det hele som en kontinuum.

Hvilken type tror dere det psykologisk sett er mest gunstig å vokse opp i?

Tja. Å vokse opp i den ene eller andre høres kjempeslitsomt ut. Selvfølgelig skal man snakke om følelser og slikt med familien, og diskutere ting hvis det er nødvendig, men blir det for mye av det, og for småting, så blir det bare teit. Ikke alle problemer kan løses ved å diskutere. Noen må bare få være tiet om og prøve å glemmes.

Jeg som skillsmissebarn har faktisk to familier som hver passer altfor godt inn i hver sin kategori Den ene diskuterer og dveler på hvert minste problem, og gjør dem kanskje større enn hva de i utgangspunktet var, den andre snakker ikke om dem i det hele tatt, biter de i seg til begeret er fullt, også eksploderer det tilslutt. Artig ^^


Så. Stemmer for en sunn og fornuftig mellomting.

Oioi, artig ja! Min familie er ikke den som snakker om det, men vi har en del lemener her...ikke særlig hyggelig. Jeg og faren min er de som holder alt inni seg og sier ikke dritten, mens de andre ikke kan gå en dag uten å kjefte.

Type en....hadde aldri overlevd. Kan umulig snakke øm hva jeg føler etc. Hadde drept meg, tortur.

Type 2. Biter i seg fornermelser...nu-uh...kommer aldri til å skje, ikke med de fleste hos meg i alle fall.

Vil si vi er en fin blanding.

Sauegjeteren wrote:Og forteiing har funka på norske landsbygder i hundrevis av år, så det har sikkert ein slags dokumentert effekt, det og.

Så lenge vi har kunnet drikke oss sveiseblinde og knivstikke naboene våre av og til, i alle fall.

Familien min er noe så kjipt som en gjeng med hårsåre fortiere, med en og annen eksplosjon. Så selv om vi tilbringer ganske mye tid sammen, snakker vi nesten ikke med hverandre. Hvilket ikke akkurat er det man kan kalle sunt. Men mangelen på snakk har om ikke annet gjort at foreldrene mine ennå ikke vet at de kanskje muligens burde skille seg. Selv om de, så fåmælte og asosiale som de er (de får meg til å se ut som Fredrik Skavlan eller noe sånt), antakeligvis bare ville vært ensomme og triste. Nå er de i alle fall triste sammen, og det må da telle for noe.

Men gudene må vite hva som er best på den skalaen til Ceres. En mellomting, skulle en kanskje tro, men det som passer for noen passer jo ikke for andre.

Det må i så fall være på konsert; jeg tror nok aldri jeg har blitt våt i øyekroken av å høre på stereoanlegget.

Dinosaur Jrs "Pick Me Up", de første gangene jeg virkelig hørte på den. Radioheads "How To Disappear Completely" og "Exit Music (For a Film". et par-tre andre. Men stort sett bare hvis jeg er litt trist sånn i utgangspunktet, tror jeg. Og bare litt fukt i øyekroken.

Men hvis Mew hadde spilt "Comforting Sounds" da jeg så dem i februar...