Towers of midnight
Posted: Thu Nov 04, 2010 11:24
Wow... Ble ferdig i tre-tida i natt, etter to fine dager med godt lesestoff. Her er min vurdering av boka. Bare så alle er inneforstådt: SPOILERE I FLENG VIDERE I DENNE TRÅDEN.
Førsteinntrykk: Stor og flott bok. Nesten for svær, vanskelig å holde mens man leser. Jeg hadde ikke lest prologen på forhånd, men hadde lest de kapitlene som var blitt lagt ut. Prologen var fin. Etter dette deler jeg inn i personenes Pow-er og andre plot:
Rand:
Rand er en forandret mann, og han er så mye lettere å like nå! Alle hans scener er fascinerende. Jeg likte spesielt hans inntog for å stanse trollokene i Maradon. "In this I have failed as well." (Sanchean). Videre var det fine scener generelt. Hans møte i White tower var også svært bra. Fra hans side i hvert fall. Jeg liker også hvordan han har omfavnet Lews Therin. "Jeg er over 400 år, Cadsuane... Kall meg Rand Sedai."
Jeg savnet noe mer med Sanchean, dessuten hadde det vel kanskje vært på sin plass at han møtte Elayne igjen... Når var sist de var sammen?
I bunn og grunn er jeg imidlertid glad for det grunnlaget Sanderson laget i forrige bok. Han lot Rand endre seg, og gjorde derfor også karakteren mer til sin egen.
Så vel - Rand virker å være forandret. Friskere. Kanskje. På utsida i hvert fall. Vi har et par hint som kan bety at det bare er en front:
a) Siuan/Bryne/Rand kommunikasjonen da Rand kom til tWT. Rand ser ut som en Aes Sedai. Bryne påpeker at Aes Sedai kun er rolige på utsida.
b) Vi har ingen PoW'er direkte fra Rand før helt mot slutten, og da fra en drøm hvor han ser Lanfear igjen. Galskap? Eller bare en form for dårlig samvittighet? Eller?
c) Nynaeve delver Rand og ser en utstrakt nettverk av mørk galskap i Rand. Riktignok med noe lyst rundt. Hva betyr det?
d) I Far Madding sier Rand at tOP ikke er den eneste kraften. Han ha
r tidligere antakeligvis brukt the True Power (forrige bok, male a'dam). Har han fortsatt tilgang til tTP? Og hva betyr det?
e) (Dette punktet tror jeg egentlig ikke så mye på, men jeg nevner det). LTT var alltid redd for mer enn 13 aes sedaier. Nå går han imidlertid inn i tWT. Også det betyr antakeligvis ( ?) at han nå har tilgang til tTP.
Mot denne teorien strider imidlertid Min, Elayne og Avis følelser i båndet, samt Perrin's syner på dragonmount.
Rand i denne boka er skrevet til terningskast 6.
Egwene:
Egwene er boka's nest mest interessante person. Jeg elsker scenene hvor hun kjemper mot The Black Ajah og Masena i Tel'aran'rhiod. Det er hennes største og viktigste bidrag til denne boka. Videre var det på en måte på tide å få ryddet opp i kjærlighetslivet hennes, men jeg synes nok kanskje det kunne vært bedre skrevet. Gawyn blir fremstilt som en tosk litt for mye, og hvorfor skal man gidde å elske han da? Til sist er det biten hvor hun plotter (mot Rand). Det skjønner jeg bare ikke helt. Hvorfor vil hun ikke en gang overveie at han har rett?
Terningkast: 5-.
Perrin:
Perrin har fått ufattelig mye plass i denne boka. Og de prøver og prøver så hardt for å få han til å fremstå som en god og spennende karakter, men de misslykkes igjen og igjen. I denne boka var det første som skjedde hvitkappene. Jeg likte forsåvidt hvordan Sanderson skrev korte og interessante PoW'er i starten, hvor han vekslet mellom Perrin og Galad. Det var stilig. Problemet var imidlertid bare at det var litt åpenlyst at Morgase nå ville avsløre seg, og at det hele egentlig ikke ble så interessant. For langdrygt. Etter dette var det hele den greia med Tel'aran'rhiod og Perrin (nå regner jeg alle kapitlene her under ett). Perrin har tross alt drevet med dette omtrent siden bok 4-5. Hvorfor begynner han å "trene" nå? Det er for sent, og det går for fort (og tar for mye plass i boka). Tel'aran'rhiod-pow'ene hans burde vart kuttet ned med 2/3 deler eller noe. Hans kamp med Slayer om drømmestaven var forsåvidt ok, bare så synd med alt det andre.
Hammer-laginga, bra. Hans slag mot trollokene og overenskommesten med Galad etterpå var fint. Morgases bryllup: litt dårlig og fort skrevet, kunne vært bedre. Den lille samtalen med Mat: kjedelig, hvorfor skulle han komme bare for å si at de måtte prate? Men mer om Mat senere. Forhandlingene med Elayne: patetisk. Hvorfor må Faile prate så mye? Hun er alt for lite sympatisk. Og Perrin er tross alt ta'veren. Han burde pratet! Vært leder (slik han jo påsto han var blidt).
Alt i alt terningkast 3.
Mat:
Sanderson fikk litt kritikk etter forrige bok fordi vi ikke helt kjente igjen Mat. Han var nok en vanskelig karakter å overta, og det merkes også på denne boka, om en i noe mindre grad. Det sies at han har måttet jobbe mye med Mat's pow'er, og han har forbedret seg. Likevel er det liksom noe som mangler, og dessuten er ikke stemningen helt rett...
Vi har ventet i utallige bøker på at de skulle ta turen til Tower of Genjei og redde Moiraine. Det så nesten ut til at det ikke skulle skje her heller. Mat bare sumper rundt i Caemlyn, dreper en Gholam (med hjelp), og driver i periferien med å lage "drager" (kanoner). Da de siste hundre sidene gjensto hadde han fortsatt ikke egentlig gjort noe, til tross for uttallige pow'er. Så kommer det, og da går det raskt for seg.
Thom og Noal og han selv. Tårnet, terninger for å komme fram. Moiraine. Miste et øye (som forventet), og komme seg ut. Løpe løpe løpe... Moiraine og Thom kommer seg ut er er forelsket, surprise surprise... Nei. Jeg ble ikke verken overrasket eller begeistret for redningsscenene, og synes definitivt at det burde vært bedre skrevet.
Og bør ikke Mat snart skaffe seg Hornet tilbake?
Alt i alt føler jeg Sanderson bare prøver å gjøre Mat til akkurat slik vi forventer, og ikke klarer å gjøre overraskende og artige ting med han.
Karakter: 3.
Elayne:
Plotting plotting plotting. Og så forlater hun byen bare for å få den invadert av trolloker på slutten. Jaja... Gravid. Humørsvingninger. Nei, lite interessant. Alt for mange Pow'er Karakter 2.
Aviendha:
Aviendha hadde 4 Pow'er om jeg ikke husker helt feil. De tre første var så og si meningsløse, og jeg irriterte meg over dem da jeg leste dem. Den siste var fantastisk, og da skjønte jeg litt bedre hvorfor Sanderson hadde valgt å bygge det opp slik han gjorde. (Dog han kunne nok kuttet ut de 2 første...). Men som sagt, den siste Pow'en var veldig god. Faktisk vil jeg si bokas absolutte høydepunkt. Hun gir oss et glimt inn i framtida, og det er sårt og vondt og svært godt skrevet.
Karakter: 5+.
(Spørsmålet blir selvsagt hva dette har å gjøre med resten av historien nå? Hva kan gjøres med dette? Eller er dette kanskje oppstarten på videre historier fra randland etter tarmon gaidon?)
Nynaeve:
2-3 Pow'er, så vidt jeg husker. Første når hun klarer å helbrede galskap. Den var veldig god. Andre når hun blir aes sedai. Denne var mindre godt skrevet. Det ble veldig repetetivt med alle de 100 testene. Det kunne de kanskje kuttet ned noe. Samtalen med Egwene etterpå var imidlertid bra, og hadde fortjent mer plass og ettertanke. (Noe den ikke fikk). Hva er Aes Sedai'enes plass i verden?
Alt i alt: 4.
Rodel Itruade:
Veldig gode Pow'er. Spennende og stemningsbyggende deler av boka. Sanderson bruker disse svært godt som en måte å bygge opp historien. Dessuten er han lur. Han bruker en karakter vi ikke så så mye til i RJ's originale bøker. Da så vi mer av Bashere, som her hadde en minimal rolle. Vanligvis ville vi kanskje ment det var en svakhet hos en forfatter, men her tror jeg det var akkurat det som skulle til. Dessuten gir det historien kompleksitet, noe tidshjulet-serien jo er kjent for.
Terningkast: 5.
Lan:
Rimelig uviktig i det store og hele, men 3-4 power gjennom boka. Han lar folk samle seg rundt han og går til kamp. Som forventet. Det er absolutt ingen overraskelser for Lan. Sanderson velger å avslutte boka med Lan og hans slag. Det var en liten klump i halsen min da, men ikke egentlig stor nok. Han burde bygget Lan opp bedre, og kanskje burde Nynaeve vært hos han. Og han burde hatt tWTs støtte, noe Malkieri jo ikke hadde da det ble tapt første gang. Det ville gitt slaget større symbolikk.
Terningkast: 3.
Sanchean:
Kun 1 pow. Elaida har gitt dem Traveling. Vi forstår at de er farlige, og de planlegger å overfalle tWT på nytt. Det ligger en interessant framtid her, men jeg følte pow'n ble skrevet mest for å minne oss på at de eksisterte fortsatt. Og hva skal skje med Mat og Tuon? Hvilken betydning har deres forhold? Dessuten hadde jeg kanskje forventet noe mer om "tårnene" i bokas tittel herfra...
Terningkast: 4 (for den ene pow'en som tross alt var bra skrevet).
Tittelen: Towers of Midnight.
I følge "glossary" henviser dette til tårn i Sanchean, som ble laget da Hawkwings etterfølgere kjempet om makten. Disse er tomme nå, men det spås at the royal family skal flytte inn i en tid med stor nød og rette hva som er galt. Anyone? Selv føler jeg at tittelen kunne gitt oss litt mer Sanchean, og ikke minst en innflytting i disse tårnene. Og hva tror dere er galt og må rettes? Damane-praksisen? Hope so.
(Ingen terningkast grunnet ingen faktisk historie.)
Egwene's tårn-drøm:
Kap 3 gir en Egwene-drøm hvor hun ser 13 tårn som faller og reiser seg. Generell oppfattning er at disse representerer de fortapte. 6 sto igjen ved slutten av hennes drøm, og dette antas å være Moridin/Ismael, Cydane, Mogy, Mesana, Grendal og Demandred.
Vi har fått vite at vi ikke har fått sett Demandred enda (før ToM), men at han lager en arme. Jeg vet ikke hvorvidt vi har sett han nå. Kan ikke huske noe spesielt som kan tyde på det.
Mesana og Greandael forsvinner i løpet av boka, noe som da bare gir Moridin/ishmael med Moggy og Cydane/Lanfear igjen. Det er imidlertid dem som argumenterer at Moggy og C/L allerede har falt, og at de to siste tårnene derfor henviser til andre fortapte. (Aginor reinkanert på nytt og muligens Taim). Interessant. Noen tanker?
Rød-hettede aieler:
Hvem søren er disse? Enkelte teorier som er i omløp: Demandreds arme? Folk fra land i nord som vi enda ikke kjenner til men som kommer for å kjempe tLB? Asha'man darkfriends? Shaido? Hva tror dere??
The black tower:
Svært interessante ting skjer her. 2 pow'er om jeg ikke husker feil, begge mot slutten av boka. tBT hadde en liten rolle i boka, men noe brygger og historien fortsetter nok i neste bok. (Dog hvor de skal få plass til det samtidig som Tarmon Gaidon blir artig å finne ut). Jeg har ikke lest bøkene på nytt, og har noen hull i min hukommelse, men ble ikke Logain og Loial sendt for å forhandle med Sanchean? Eller husker jeg feil? Hva har skjedd med det? Eller er Logain død? Og hva med aes sedaiene i tBT? Mange spørsmål her...
En ting virker imidlertid klart. M'hael er ond, og han bruker 13x13 metoden til å omvende gode asha'maner til darkfriends. (13x13 metoden ble avslørt av RJ's blogg, 13 channelers + 13 myrdraaler bøyer en channelers sinn til den verst tenkelige utgaven av seg selv...)
Terningkast: 4.
Grendeal:
Grendeal var den av de fortapte som fikk mest plass i boka. Vi har ikke veldig god kjennskap til henne fra tidligere. I denne boka har hun satt seg fore å drepe Perrin sammen med Luc/Isam/Slayer. Noe hun ikke fikk til. Jeg synes imidlertid at hun var vel nøytral i planlegginga og gjennomføringa. Kunne vært bedre vevd inn i resten av boka. Hun har dessuten rykte på seg for å være svært flink til å planlegge og plotte, noe som ikke kom særlig godt fram.
Vi fikk dessuten vite at hun drepte Asmo. Antakelig på ordre fra the dark one eller Shaidar Haran eller liknende. (I glossarys!!!)
Terningkast: 3.
Overall:
Boka er bra den. Vi fikk endelig reddet Moiraine. Veldig mye kamp-scener, men bra. Satte stemningen. De beste tingene var imidlertid av mindre viktighet: Aviendha's syn, Rand's beklagelser og Egwene's kamp mot Mesana. Verken Perrin eller Mat's Pow'er holdt helt mål. Elayne var nesten unødvendig. Imidlertid gode kamp-scener flere steder, og det setter stemningen bra for siste bok.
Terningkast: 5-.
(NB: jeg har revidert litt på dette et par ganger...)
Førsteinntrykk: Stor og flott bok. Nesten for svær, vanskelig å holde mens man leser. Jeg hadde ikke lest prologen på forhånd, men hadde lest de kapitlene som var blitt lagt ut. Prologen var fin. Etter dette deler jeg inn i personenes Pow-er og andre plot:
Rand:
Rand er en forandret mann, og han er så mye lettere å like nå! Alle hans scener er fascinerende. Jeg likte spesielt hans inntog for å stanse trollokene i Maradon. "In this I have failed as well." (Sanchean). Videre var det fine scener generelt. Hans møte i White tower var også svært bra. Fra hans side i hvert fall. Jeg liker også hvordan han har omfavnet Lews Therin. "Jeg er over 400 år, Cadsuane... Kall meg Rand Sedai."
Jeg savnet noe mer med Sanchean, dessuten hadde det vel kanskje vært på sin plass at han møtte Elayne igjen... Når var sist de var sammen?
I bunn og grunn er jeg imidlertid glad for det grunnlaget Sanderson laget i forrige bok. Han lot Rand endre seg, og gjorde derfor også karakteren mer til sin egen.
Så vel - Rand virker å være forandret. Friskere. Kanskje. På utsida i hvert fall. Vi har et par hint som kan bety at det bare er en front:
a) Siuan/Bryne/Rand kommunikasjonen da Rand kom til tWT. Rand ser ut som en Aes Sedai. Bryne påpeker at Aes Sedai kun er rolige på utsida.
b) Vi har ingen PoW'er direkte fra Rand før helt mot slutten, og da fra en drøm hvor han ser Lanfear igjen. Galskap? Eller bare en form for dårlig samvittighet? Eller?
c) Nynaeve delver Rand og ser en utstrakt nettverk av mørk galskap i Rand. Riktignok med noe lyst rundt. Hva betyr det?
d) I Far Madding sier Rand at tOP ikke er den eneste kraften. Han ha
r tidligere antakeligvis brukt the True Power (forrige bok, male a'dam). Har han fortsatt tilgang til tTP? Og hva betyr det?
e) (Dette punktet tror jeg egentlig ikke så mye på, men jeg nevner det). LTT var alltid redd for mer enn 13 aes sedaier. Nå går han imidlertid inn i tWT. Også det betyr antakeligvis ( ?) at han nå har tilgang til tTP.
Mot denne teorien strider imidlertid Min, Elayne og Avis følelser i båndet, samt Perrin's syner på dragonmount.
Rand i denne boka er skrevet til terningskast 6.
Egwene:
Egwene er boka's nest mest interessante person. Jeg elsker scenene hvor hun kjemper mot The Black Ajah og Masena i Tel'aran'rhiod. Det er hennes største og viktigste bidrag til denne boka. Videre var det på en måte på tide å få ryddet opp i kjærlighetslivet hennes, men jeg synes nok kanskje det kunne vært bedre skrevet. Gawyn blir fremstilt som en tosk litt for mye, og hvorfor skal man gidde å elske han da? Til sist er det biten hvor hun plotter (mot Rand). Det skjønner jeg bare ikke helt. Hvorfor vil hun ikke en gang overveie at han har rett?
Terningkast: 5-.
Perrin:
Perrin har fått ufattelig mye plass i denne boka. Og de prøver og prøver så hardt for å få han til å fremstå som en god og spennende karakter, men de misslykkes igjen og igjen. I denne boka var det første som skjedde hvitkappene. Jeg likte forsåvidt hvordan Sanderson skrev korte og interessante PoW'er i starten, hvor han vekslet mellom Perrin og Galad. Det var stilig. Problemet var imidlertid bare at det var litt åpenlyst at Morgase nå ville avsløre seg, og at det hele egentlig ikke ble så interessant. For langdrygt. Etter dette var det hele den greia med Tel'aran'rhiod og Perrin (nå regner jeg alle kapitlene her under ett). Perrin har tross alt drevet med dette omtrent siden bok 4-5. Hvorfor begynner han å "trene" nå? Det er for sent, og det går for fort (og tar for mye plass i boka). Tel'aran'rhiod-pow'ene hans burde vart kuttet ned med 2/3 deler eller noe. Hans kamp med Slayer om drømmestaven var forsåvidt ok, bare så synd med alt det andre.
Hammer-laginga, bra. Hans slag mot trollokene og overenskommesten med Galad etterpå var fint. Morgases bryllup: litt dårlig og fort skrevet, kunne vært bedre. Den lille samtalen med Mat: kjedelig, hvorfor skulle han komme bare for å si at de måtte prate? Men mer om Mat senere. Forhandlingene med Elayne: patetisk. Hvorfor må Faile prate så mye? Hun er alt for lite sympatisk. Og Perrin er tross alt ta'veren. Han burde pratet! Vært leder (slik han jo påsto han var blidt).
Alt i alt terningkast 3.
Mat:
Sanderson fikk litt kritikk etter forrige bok fordi vi ikke helt kjente igjen Mat. Han var nok en vanskelig karakter å overta, og det merkes også på denne boka, om en i noe mindre grad. Det sies at han har måttet jobbe mye med Mat's pow'er, og han har forbedret seg. Likevel er det liksom noe som mangler, og dessuten er ikke stemningen helt rett...
Vi har ventet i utallige bøker på at de skulle ta turen til Tower of Genjei og redde Moiraine. Det så nesten ut til at det ikke skulle skje her heller. Mat bare sumper rundt i Caemlyn, dreper en Gholam (med hjelp), og driver i periferien med å lage "drager" (kanoner). Da de siste hundre sidene gjensto hadde han fortsatt ikke egentlig gjort noe, til tross for uttallige pow'er. Så kommer det, og da går det raskt for seg.
Thom og Noal og han selv. Tårnet, terninger for å komme fram. Moiraine. Miste et øye (som forventet), og komme seg ut. Løpe løpe løpe... Moiraine og Thom kommer seg ut er er forelsket, surprise surprise... Nei. Jeg ble ikke verken overrasket eller begeistret for redningsscenene, og synes definitivt at det burde vært bedre skrevet.
Og bør ikke Mat snart skaffe seg Hornet tilbake?
Alt i alt føler jeg Sanderson bare prøver å gjøre Mat til akkurat slik vi forventer, og ikke klarer å gjøre overraskende og artige ting med han.
Karakter: 3.
Elayne:
Plotting plotting plotting. Og så forlater hun byen bare for å få den invadert av trolloker på slutten. Jaja... Gravid. Humørsvingninger. Nei, lite interessant. Alt for mange Pow'er Karakter 2.
Aviendha:
Aviendha hadde 4 Pow'er om jeg ikke husker helt feil. De tre første var så og si meningsløse, og jeg irriterte meg over dem da jeg leste dem. Den siste var fantastisk, og da skjønte jeg litt bedre hvorfor Sanderson hadde valgt å bygge det opp slik han gjorde. (Dog han kunne nok kuttet ut de 2 første...). Men som sagt, den siste Pow'en var veldig god. Faktisk vil jeg si bokas absolutte høydepunkt. Hun gir oss et glimt inn i framtida, og det er sårt og vondt og svært godt skrevet.
Karakter: 5+.
(Spørsmålet blir selvsagt hva dette har å gjøre med resten av historien nå? Hva kan gjøres med dette? Eller er dette kanskje oppstarten på videre historier fra randland etter tarmon gaidon?)
Nynaeve:
2-3 Pow'er, så vidt jeg husker. Første når hun klarer å helbrede galskap. Den var veldig god. Andre når hun blir aes sedai. Denne var mindre godt skrevet. Det ble veldig repetetivt med alle de 100 testene. Det kunne de kanskje kuttet ned noe. Samtalen med Egwene etterpå var imidlertid bra, og hadde fortjent mer plass og ettertanke. (Noe den ikke fikk). Hva er Aes Sedai'enes plass i verden?
Alt i alt: 4.
Rodel Itruade:
Veldig gode Pow'er. Spennende og stemningsbyggende deler av boka. Sanderson bruker disse svært godt som en måte å bygge opp historien. Dessuten er han lur. Han bruker en karakter vi ikke så så mye til i RJ's originale bøker. Da så vi mer av Bashere, som her hadde en minimal rolle. Vanligvis ville vi kanskje ment det var en svakhet hos en forfatter, men her tror jeg det var akkurat det som skulle til. Dessuten gir det historien kompleksitet, noe tidshjulet-serien jo er kjent for.
Terningkast: 5.
Lan:
Rimelig uviktig i det store og hele, men 3-4 power gjennom boka. Han lar folk samle seg rundt han og går til kamp. Som forventet. Det er absolutt ingen overraskelser for Lan. Sanderson velger å avslutte boka med Lan og hans slag. Det var en liten klump i halsen min da, men ikke egentlig stor nok. Han burde bygget Lan opp bedre, og kanskje burde Nynaeve vært hos han. Og han burde hatt tWTs støtte, noe Malkieri jo ikke hadde da det ble tapt første gang. Det ville gitt slaget større symbolikk.
Terningkast: 3.
Sanchean:
Kun 1 pow. Elaida har gitt dem Traveling. Vi forstår at de er farlige, og de planlegger å overfalle tWT på nytt. Det ligger en interessant framtid her, men jeg følte pow'n ble skrevet mest for å minne oss på at de eksisterte fortsatt. Og hva skal skje med Mat og Tuon? Hvilken betydning har deres forhold? Dessuten hadde jeg kanskje forventet noe mer om "tårnene" i bokas tittel herfra...
Terningkast: 4 (for den ene pow'en som tross alt var bra skrevet).
Tittelen: Towers of Midnight.
I følge "glossary" henviser dette til tårn i Sanchean, som ble laget da Hawkwings etterfølgere kjempet om makten. Disse er tomme nå, men det spås at the royal family skal flytte inn i en tid med stor nød og rette hva som er galt. Anyone? Selv føler jeg at tittelen kunne gitt oss litt mer Sanchean, og ikke minst en innflytting i disse tårnene. Og hva tror dere er galt og må rettes? Damane-praksisen? Hope so.
(Ingen terningkast grunnet ingen faktisk historie.)
Egwene's tårn-drøm:
Kap 3 gir en Egwene-drøm hvor hun ser 13 tårn som faller og reiser seg. Generell oppfattning er at disse representerer de fortapte. 6 sto igjen ved slutten av hennes drøm, og dette antas å være Moridin/Ismael, Cydane, Mogy, Mesana, Grendal og Demandred.
Vi har fått vite at vi ikke har fått sett Demandred enda (før ToM), men at han lager en arme. Jeg vet ikke hvorvidt vi har sett han nå. Kan ikke huske noe spesielt som kan tyde på det.
Mesana og Greandael forsvinner i løpet av boka, noe som da bare gir Moridin/ishmael med Moggy og Cydane/Lanfear igjen. Det er imidlertid dem som argumenterer at Moggy og C/L allerede har falt, og at de to siste tårnene derfor henviser til andre fortapte. (Aginor reinkanert på nytt og muligens Taim). Interessant. Noen tanker?
Rød-hettede aieler:
Hvem søren er disse? Enkelte teorier som er i omløp: Demandreds arme? Folk fra land i nord som vi enda ikke kjenner til men som kommer for å kjempe tLB? Asha'man darkfriends? Shaido? Hva tror dere??
The black tower:
Svært interessante ting skjer her. 2 pow'er om jeg ikke husker feil, begge mot slutten av boka. tBT hadde en liten rolle i boka, men noe brygger og historien fortsetter nok i neste bok. (Dog hvor de skal få plass til det samtidig som Tarmon Gaidon blir artig å finne ut). Jeg har ikke lest bøkene på nytt, og har noen hull i min hukommelse, men ble ikke Logain og Loial sendt for å forhandle med Sanchean? Eller husker jeg feil? Hva har skjedd med det? Eller er Logain død? Og hva med aes sedaiene i tBT? Mange spørsmål her...
En ting virker imidlertid klart. M'hael er ond, og han bruker 13x13 metoden til å omvende gode asha'maner til darkfriends. (13x13 metoden ble avslørt av RJ's blogg, 13 channelers + 13 myrdraaler bøyer en channelers sinn til den verst tenkelige utgaven av seg selv...)
Terningkast: 4.
Grendeal:
Grendeal var den av de fortapte som fikk mest plass i boka. Vi har ikke veldig god kjennskap til henne fra tidligere. I denne boka har hun satt seg fore å drepe Perrin sammen med Luc/Isam/Slayer. Noe hun ikke fikk til. Jeg synes imidlertid at hun var vel nøytral i planlegginga og gjennomføringa. Kunne vært bedre vevd inn i resten av boka. Hun har dessuten rykte på seg for å være svært flink til å planlegge og plotte, noe som ikke kom særlig godt fram.
Vi fikk dessuten vite at hun drepte Asmo. Antakelig på ordre fra the dark one eller Shaidar Haran eller liknende. (I glossarys!!!)
Terningkast: 3.
Overall:
Boka er bra den. Vi fikk endelig reddet Moiraine. Veldig mye kamp-scener, men bra. Satte stemningen. De beste tingene var imidlertid av mindre viktighet: Aviendha's syn, Rand's beklagelser og Egwene's kamp mot Mesana. Verken Perrin eller Mat's Pow'er holdt helt mål. Elayne var nesten unødvendig. Imidlertid gode kamp-scener flere steder, og det setter stemningen bra for siste bok.
Terningkast: 5-.
(NB: jeg har revidert litt på dette et par ganger...)