A Marvellous Light av Freya Marske
Posted: Mon Feb 14, 2022 23:20
A MARVELLOUS LIGHT
Av Freya Marske
Handling, karakterer og setting
Handlingen finner sted på begynnelsen av 1900-tallet, i London og på to herregårder/herskapshus utenbys. Den umagiske Robin Blyth blir ved en feiltagelse ansatt som regjeringens liaison med det hemmelige magiske samfunnet i England. Hans kollega i "the Office of Special Domestic Affairs and Complaints" er Edwin Courcey, en uvanlig svak, men likevel dyktig, magiker. De er begge homofile, noe jeg nevner fordi det er en veldig sentral del av boken, som inneholder en rekke svært grafiske scener.
Etter at Robin blir utsatt for et bakholdsangrep og en forbannelse av mystiske gjerningspersoner tar Edwin ham med seg til familiens hjem ute på landsbygda. Planen er å knekke forbannelsen med hjelp fra deres solide bibliotek. Etter hvert begynner det å ane dem at den plutselige forsvinningen til Robins forgjenger neppe var tilfeldig.
Magisystemet i boken er bygd opp rundt fingerleken Cat's Cradle, magikerne bruker ulike fingerbevegelser/-mønstre for å "veve" kraften sin inn i formler. Alle magikere har en viss styrke/mengde magi som varierer fra person til person, og denne styrken er viktig for hvilken status man har i samfunnet. Foruten styrke finnes det også begrensninger knyttet til tid og rom, men utover dette er det ikke så klart hva man faktisk kan gjøre eller ikke gjøre med magi. I likhet med Harry Potter introduseres man gradvis for formel etter formel, uten å ha noen oversikt over hva som kan dukke opp senere. Kvinnenes rolle i magisamfunnet bærer preg av samtiden, men de er kanskje mer undervurderte og oversette enn undertrykte.
Magisamfunnet har et "maskerade"-forhold til de umagiske, men i motsetning til HP virker det som det er en litt mer aktiv forbindelse mellom regjeringene. Jobben til Blyth og Courcey minner litt om Arthur Weasleys, bare mer fokusert på forebygging. Statsminister Asquith får ukentlige rapporter om eventuelle hendelser hvor det umagiske samfunnet har eller kan ha blitt eksponert for det magiske. Hvordan de magiske myndighetene fungerer, og hva slags type jobber magikere kan ha, blir ikke særlig eksponert i boken. De fleste av magikerne som har en rolle i boken er adelige, mens de uadelige magikerne jobber som tjenerne deres, så jeg tror ikke nødvendigvis magisamfunnet her har et variert yrkesliv som man finner i HP.
Foruten de to hovedkarakterene presenteres vi for noen kvinner som virker selvstendige og ressurssterke for tiden de lever i, en utrivelig adelsmann som har mistet magien sin og noen bortskjemte, adelige/rike drittsekker.
Vurdering
Denne boken er, av det jeg har fått med meg, blitt skrytt opp i skyene. Kanskje jeg er en neanderthal, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. For all del, boken er veldig godt skrevet, med interessante karakterer og setting. Men den mangler dessverre noe som alltid vil være avgjørende: handling. Jeg la fra meg boken relativt ofte da jeg leste den, rett og slett fordi jeg ikke syntes historien gikk noen vei. Det var veldig lite fremdrift gjennom mesteparten av boken. Og jeg synes ikke det er unnskyldning nok at den er den første boken i en serie. Hvis den første boken i fantasytrilogier bare skal være en lang innledning burde forfatterne slutte med trilogier og heller skrive skikkelige enkeltstående bøker.
Når det først skjer noe minner det om klassisk stereotypiske fantasyhistorier hvor en eller annen helt drar på et quest gjennom villmarka og forfatteren slenger noen sinte troll eller noe sånt i hans/hennes retning bare for at det skal skje noe. Og når det først oppstår noen interessante intriger eller menneskelig konflikt er enkelte ting bare så fryktelig åpenbare. For eksempel er det en scene i midten av boken hvor en karakter skal fortelle Robin og Edwin noe viktig, men hen ber dem vente en times tid før hen forteller det ... ja ... jeg vil virkelig ikke kalle det en spoiler, dere kan jo gjette hva som skjer.
Vi ser lite til antagonistene, og lærer lite om dem, hva de vil og hvorfor. Men det lille jeg lærte fikk meg bare til å klø meg i hodet – fordi jeg ser ikke helt problemet med det de forsøker å oppnå. Joda, de dreper og skader personer som motarbeider dem, slemme slemmingene, men hvorfor blir de motarbeidet i utgangspunktet? For Edwin ville det strengt tatt være en stor fordel om de skulle lykkes med planene sine, mens det for Robin burde være revnende likegyldig. Og samtidig, for noen av antagonistene ville det trolig være en stor ulempe, så hvorfor er de med på dette?
Karaktergalleriet er ganske lite, så det er heller aldri særlig spennende hvem som avsløres som skurker etterhvert. Det finnes visst en leder blant disse skurkene som ikke avsløres i denne boken, kanskje er ikke han/hun blitt introdusert ennå – men jeg er egentlig ikke særlig nysgjerrig på å finne ut hvem det er heller.
Nå virker jeg jo utrolig kritisk her. Freya Marske er en talentfull forfatter, og jeg får meg ikke til å kalle det en dårlig bok. Men jeg synes altså historien blir lidende som følge av den trege fremdriften og "unødvendige" scener som nok er ment å være spennende, men som ikke helt lykkes med det. For eksempel gir ikke nesten-død-scener meg noe når jeg egentlig ikke forestiller meg at offeret virkelig er i fare for å dø. Satt litt på spissen (kanskje): om det skulle vært noe poeng her måtte Marske tatt en GRRM og drept vedkommende, sånn at man vet det er alvor neste gang en karakter er truet. Jeg satt mest og tenkte "jada jada, bli ferdig med dette nå og fortell meg mer om hva som egentlig foregår".
Boken fokuserer for øvrig vel så mye på romanse som mysteriet, og der gjør Marske en god jobb, men jeg tror begge deler kunne blitt like bra med mer konflikt, drama og intriger om antagonistene spilte en mer aktiv rolle gjennom hele boken. Isteden steller de i stand trøbbel i innledningen for så å være nesten usynlige før noen skurker avsløres mot slutten.
Konklusjon
Jeg gir denne boken 6/10. Egentlig synes jeg den var en femmer. Men jeg må ta med i betraktningen at jeg ser ut til å være den eneste som ikke synes boken er langt over middels. Det er mulig jeg har dårlig smak eller bare er altfor kritisk. Setter derfor karakteren opp ett hakk.
Dette er en av tre bøker jeg kjøpte for å komme meg opp på fantasyhesten igjen. Kommer tilbake med anmeldelse av neste bok om en stund. Forhåpentligvis er den mer spennende enn AML, så går lesingen litt raskere.
Av Freya Marske
Handling, karakterer og setting
Handlingen finner sted på begynnelsen av 1900-tallet, i London og på to herregårder/herskapshus utenbys. Den umagiske Robin Blyth blir ved en feiltagelse ansatt som regjeringens liaison med det hemmelige magiske samfunnet i England. Hans kollega i "the Office of Special Domestic Affairs and Complaints" er Edwin Courcey, en uvanlig svak, men likevel dyktig, magiker. De er begge homofile, noe jeg nevner fordi det er en veldig sentral del av boken, som inneholder en rekke svært grafiske scener.
Etter at Robin blir utsatt for et bakholdsangrep og en forbannelse av mystiske gjerningspersoner tar Edwin ham med seg til familiens hjem ute på landsbygda. Planen er å knekke forbannelsen med hjelp fra deres solide bibliotek. Etter hvert begynner det å ane dem at den plutselige forsvinningen til Robins forgjenger neppe var tilfeldig.
Magisystemet i boken er bygd opp rundt fingerleken Cat's Cradle, magikerne bruker ulike fingerbevegelser/-mønstre for å "veve" kraften sin inn i formler. Alle magikere har en viss styrke/mengde magi som varierer fra person til person, og denne styrken er viktig for hvilken status man har i samfunnet. Foruten styrke finnes det også begrensninger knyttet til tid og rom, men utover dette er det ikke så klart hva man faktisk kan gjøre eller ikke gjøre med magi. I likhet med Harry Potter introduseres man gradvis for formel etter formel, uten å ha noen oversikt over hva som kan dukke opp senere. Kvinnenes rolle i magisamfunnet bærer preg av samtiden, men de er kanskje mer undervurderte og oversette enn undertrykte.
Magisamfunnet har et "maskerade"-forhold til de umagiske, men i motsetning til HP virker det som det er en litt mer aktiv forbindelse mellom regjeringene. Jobben til Blyth og Courcey minner litt om Arthur Weasleys, bare mer fokusert på forebygging. Statsminister Asquith får ukentlige rapporter om eventuelle hendelser hvor det umagiske samfunnet har eller kan ha blitt eksponert for det magiske. Hvordan de magiske myndighetene fungerer, og hva slags type jobber magikere kan ha, blir ikke særlig eksponert i boken. De fleste av magikerne som har en rolle i boken er adelige, mens de uadelige magikerne jobber som tjenerne deres, så jeg tror ikke nødvendigvis magisamfunnet her har et variert yrkesliv som man finner i HP.
Foruten de to hovedkarakterene presenteres vi for noen kvinner som virker selvstendige og ressurssterke for tiden de lever i, en utrivelig adelsmann som har mistet magien sin og noen bortskjemte, adelige/rike drittsekker.
Vurdering
Denne boken er, av det jeg har fått med meg, blitt skrytt opp i skyene. Kanskje jeg er en neanderthal, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. For all del, boken er veldig godt skrevet, med interessante karakterer og setting. Men den mangler dessverre noe som alltid vil være avgjørende: handling. Jeg la fra meg boken relativt ofte da jeg leste den, rett og slett fordi jeg ikke syntes historien gikk noen vei. Det var veldig lite fremdrift gjennom mesteparten av boken. Og jeg synes ikke det er unnskyldning nok at den er den første boken i en serie. Hvis den første boken i fantasytrilogier bare skal være en lang innledning burde forfatterne slutte med trilogier og heller skrive skikkelige enkeltstående bøker.
Når det først skjer noe minner det om klassisk stereotypiske fantasyhistorier hvor en eller annen helt drar på et quest gjennom villmarka og forfatteren slenger noen sinte troll eller noe sånt i hans/hennes retning bare for at det skal skje noe. Og når det først oppstår noen interessante intriger eller menneskelig konflikt er enkelte ting bare så fryktelig åpenbare. For eksempel er det en scene i midten av boken hvor en karakter skal fortelle Robin og Edwin noe viktig, men hen ber dem vente en times tid før hen forteller det ... ja ... jeg vil virkelig ikke kalle det en spoiler, dere kan jo gjette hva som skjer.
Vi ser lite til antagonistene, og lærer lite om dem, hva de vil og hvorfor. Men det lille jeg lærte fikk meg bare til å klø meg i hodet – fordi jeg ser ikke helt problemet med det de forsøker å oppnå. Joda, de dreper og skader personer som motarbeider dem, slemme slemmingene, men hvorfor blir de motarbeidet i utgangspunktet? For Edwin ville det strengt tatt være en stor fordel om de skulle lykkes med planene sine, mens det for Robin burde være revnende likegyldig. Og samtidig, for noen av antagonistene ville det trolig være en stor ulempe, så hvorfor er de med på dette?
Karaktergalleriet er ganske lite, så det er heller aldri særlig spennende hvem som avsløres som skurker etterhvert. Det finnes visst en leder blant disse skurkene som ikke avsløres i denne boken, kanskje er ikke han/hun blitt introdusert ennå – men jeg er egentlig ikke særlig nysgjerrig på å finne ut hvem det er heller.
Nå virker jeg jo utrolig kritisk her. Freya Marske er en talentfull forfatter, og jeg får meg ikke til å kalle det en dårlig bok. Men jeg synes altså historien blir lidende som følge av den trege fremdriften og "unødvendige" scener som nok er ment å være spennende, men som ikke helt lykkes med det. For eksempel gir ikke nesten-død-scener meg noe når jeg egentlig ikke forestiller meg at offeret virkelig er i fare for å dø. Satt litt på spissen (kanskje): om det skulle vært noe poeng her måtte Marske tatt en GRRM og drept vedkommende, sånn at man vet det er alvor neste gang en karakter er truet. Jeg satt mest og tenkte "jada jada, bli ferdig med dette nå og fortell meg mer om hva som egentlig foregår".
Boken fokuserer for øvrig vel så mye på romanse som mysteriet, og der gjør Marske en god jobb, men jeg tror begge deler kunne blitt like bra med mer konflikt, drama og intriger om antagonistene spilte en mer aktiv rolle gjennom hele boken. Isteden steller de i stand trøbbel i innledningen for så å være nesten usynlige før noen skurker avsløres mot slutten.
Konklusjon
Jeg gir denne boken 6/10. Egentlig synes jeg den var en femmer. Men jeg må ta med i betraktningen at jeg ser ut til å være den eneste som ikke synes boken er langt over middels. Det er mulig jeg har dårlig smak eller bare er altfor kritisk. Setter derfor karakteren opp ett hakk.
Dette er en av tre bøker jeg kjøpte for å komme meg opp på fantasyhesten igjen. Kommer tilbake med anmeldelse av neste bok om en stund. Forhåpentligvis er den mer spennende enn AML, så går lesingen litt raskere.