Den Store Jakten på Hornet – et RPG

[Terje]

Dag 61, sånn omtrent midt på dagen

Tharj var pottesur, noe som egentlig var ulikt ham. Men han mente han hadde god grunn, for denne omveien gjennom Tar Valon hadde vist seg å være, vel, en omvei. Den gamle vennen hans, en eldre herremann som visste usannsynlig mye om verdens historie etter Ødeleggelsen, var død, og i tillegg hadde de truffet på Aisa. Tharj kunne ha dødd som en lykkelig mann dersom han hadde sluppet å noensinne se Aisa igjen. Og som om dette ikke var nok, hadde Aisa på toppen av det hele gått hen og innsmigra seg hos Vladra. Greit nok, det kunne vært verre, siden ingen av dem var den typen kvinner som fniser bak ryggen på en mann, men likevel. Det var uansett plagsomt når de falt inn mellom ham selv, som speidet foran dem, og Akka, som holdt fortet bakerst i følget, og snakket lavt og lenge om ting hverken Akka eller Tharj fikk innsikt i.

Akka, ja. Like før Tharj og Vladra, samt Aisa og en yngling fra Vokterakademiet hun hadde insistert på å ta med seg (og Tharj visste virkelig ikke hvordan det hadde seg at de to i det hele tatt var med da de dro fra Tar Valon), forlot byen to dager før, hadde Tharj kommet på at de mangla litt slagkraft. Greit nok, Vladra kunne slå fra seg, og Aisa var Aes Sedai, med alt det innebar, men når alt kom til alt var det bare én person i følget som kunne bite skikkelig fra seg i nærkamp, og det var ham selv. Ynglingen, som visstnok het Paitr eller noe sånt, hadde han ikke engang tenkt på. Og det var da Tharj hadde kommet til å tenke på at hei! Han derre fyren med hakka, han hadde jo vært Hornjeger! Dessuten syntes Tharj, som fant stor tilfredsstillelse i å ha en oversikt over det som rørte seg på leiesoldatfronten i de største rikene, å huske noe han hadde hørt for ei stund sida, om en fyr med ei hakke som hadde redda Andors Datterarving. Så han hadde dratt til vertshuset hvor han møtte Akka, funnet ham, og overtalt ham til å bli med. Tharj var alt i alt ganske fornøyd med dette. For ikke bare var Akka stort sett en omgjengelig og grei fyr å reise med (med andre ord en stillfaren og rolig fyr, akkurat som Tharj selv); han var også Hornjeger, som Vladra og Tharj, og dermed slapp de betale ham, noe de måtte ha gjort for å få med seg en leiesoldat. For ikke å snakke om at leiesoldater flest ikke akkurat var kjent for sin lojalitet.

Så nå red de mot nordvest, på vei mot Svartfjellene. Et gudsforlatt område, men bortenfor dem kunne de finne Chachin, med sitt velfylte bibliotek. For ikke å snakke om at Hornet ofte ble satt i forbindelse med Grenselandene i historiene. Aisa fnøs naturligvis av dette, og avviste det som ”ubelagte spekulasjoner, uten beviselige røtter i virkeligheten”, men Tharj hadde jevnt over bedre erfaringer med historiene enn med virkeligheten -- i historiene fantes det for eksempel alltid håp -- så han hadde ignorert protestene hennes. I tillegg hadde flere nasjoner blomstra i Svartfjellene opp gjennom historie -- som Aramaelle under Trollokkrigene, og Roemalle før Haukevinges erobringer -- så området krydde av ruiner de kunne gjennomsøke på måfå. Alt i alt var det med andre ord ikke så viktig for Tharj om de fant Hornet eller ikke. Det viktigste var at han fikk oppleve et skikkelig eventyr (han begynte jo å bli gammel), og at han fikk se Grenselandene igjen før han døde. Noen problemer kom det sikkert til å bli med det, men siden Aisa var med i følget bekymret han seg ikke akkurat. Grenselendere hadde alltid hatt stor respekt for Aes Sedaier.

Når de ble enige om hvor de faktisk skulle, hadde Aisa foreslått at de kunne ta en båt ned til Aringill, ri tvers gjennom Andor til Hvitebro, og finne et skip nordover. Tharj hadde motsatt seg dette. En slik reise kunne kanskje være raskere -- dersom de hadde flaks -- men den ville være dyrere, og Tharjs pengereserver var begynt å minke betydelig. I Andor ville det se rart ut hvis han insisterte på å sove ute mens de andre la seg inn på fine vertshus, mens i Svartfjellene var det mulig for ham å skaffe alt de trengte fra hesteryggen. Viltet var ikke vant til mennesker, så de sto helt rolig som perfekte målskiver når Tharj sendte piler etter dem, og over alt krydde det av spiselige urter, røtter og lignende. Dessuten kunne de søke tilflukt for vær og vind i ruiner, eller i en av Tharjs gapahuker. Billig reise, med andre ord. Og så stille. Knapt en eneste person i hele området, og liten sannsynlighet for at noen av dem hadde hørt om Tharj Mosiman. Kunne det bli bedre?

Tharj tvilte ikke på at Vladra ville takle det enkle livet -- hun hadde jo overlevd så langt -- men de andre var han litt mer bekymra for. Uten grunn, skulle det vise seg. Akka hadde vist seg å være en ressurs av de store, bondesønn som han var, Aisa hadde tilbrakt ti år under forskjellige busker rundt om i verden, og ynglingen var sønn av ei kokke i Tar Valon, og var derfor god til å lage mat, i tillegg til at han faktisk hadde ei tante i Svartfjellene han hadde pleid å besøke da han var yngre. Så alt i alt var det få ting som tydet på at det ville bli en konfliktfylt ferd nordover.

[Sauegjeteren]

Dag 62
Det var en grå dag mens det lille følget red oppover en skråning. Ingen var helt sikre på hvorfor de var der, om ikke da Tharj gjorde det, men alle trodde at det var noe på toppen av bakken. De hadde sett ei steinstøtte fra nedi bakken og bestemt seg for å følge med. Reisen var for øvrig ikke stort å skryte av. Akka hadde nå blitt vant til å sove i en seng, men det ga også en litt god følelse av gamle dager. Og han kunne dessverre ikke kreve penger for å være med dem, men han hadde håp om at de fant skatter likevel. Alt i alt håpet han reisen ble lønnsomt for ham.
Reisen hadde gått stille for seg, med Tharj som ledet an, Akka bakerst, de to fnisende kvinnene i midten og Vokteren som red mellom han og Tharj. Om han virkelig var en Vokter viste han ikke, men han beskyttet hvertfall Aes Sedaien. Den andre jenta, Naidar, var pen nok, men noe fikk Akka til å tro at hun ikke ville dele tepper med ham likevel. Det var like greit, siden den eldre fyrsten vekslet mellom et vennlig forhold, et faderlig forhold og et -vel, annerledes forhold til henne. Og hun så for bestemt ut uansett. Akka tok til takke med ei krojente han.
Da de endelig nådde opp til toppen gispet alle untatt Vokteren. Lys! Så stort det tårnet var. Det var hvertfall like høyt som noen av tårnene i Caemlyn, og uten noen by ved siden av virket det enormt. Akka red fram til tårnet, i galopp for en gangs skyld, for å finne ut noe mer om tårnet. Han hørte så vidt at de andre kom bak ham et sted, men akkurat nå var han mest opptatt av få opp døra på sørsida av tårnet. Den gikk ikke opp da han røsket i den første gangen og heller ikke andre gangen. De har gjort et godt arbeid hvertfall, tenkte Akka humrende for seg selv. Han tok fra hakka ned fra Gjatars sal og skulle til å bende opp døra da Aes Sedaien, Aisa, stoppet ham med ei hånd på skulderen. Hun stirret konsentrert på låsen og ei lita stund etter datt den fra hverandre. Lys, det var nifst når hun gjorde sånn.
Ikke før låsen var oppe dundret døra opp og sju svartmuskede menn, gruvearbeidere trodde Akka, stormet mot dem med hver sin kniv. Den ene av dem segnet om med en kniv i lungene. Akka snudde seg forbauset og så at Naidar hadde en kniv i den ene hånden og siktet inn. Tharj var inne i kampen allerede og fikk lurt med seg to røvere børt fra resten mens han virvlet sverdet sitt rundt. Han bare prøvde dem skjønte Akka. Paitr, som ynglingen het var fullt opptatt med å holde en røver unna Aes Sedaien. Hun sto bare og glippet med øynene før hun snøftet oppgitt. Plutselig gikk det opp for Akka at de kanskje prøvde å ta ham også. Med et grynt hadde en av dem slengt Akka i bakken og samtidig klart å spidde seg selv på hakka. Akka hoppet opp igjen og konstaterte fort at en av røverne løp mot Naidar som sto og siktet med den andre kniven sin. Da betydde det at det var to igjen til Akka.
De kom mot ham i rasende fart og brølte mens Akka gjorde seg klar til svinge hakka. Den første fikk flatsida mot hodet og skallen knuste i et ekkelt knekk. Den andre tok han seg bedre tid med. Han slo først kniven ut av hånden på ham og råkte samtidig håndbaken som fort ble rød. Ikke lenge etter lå røveren på bakken med hakka mot strupen. En rask kikk opp avslørte at det lå to døde menn framfor fyrsten, ynglingen, han kom fram til at det var det han var, sto og spydde ved siden av sin røver som lå med et stygt kutt i halsen, mens Naidar hadde gått av hesten og gransket nå kniven sin som nå ikke lenger var i strupen til den andre. Uten å si noe mer kom Tharj bort til den siste gjenlevende banditten og sa hatsk ned til ham “du burde tjene en annen Herre,” før han raskt stakk sverdet ned i brystet på ham.

De hadde kastet mennene ned skråningen og laget leir ved siden av tårnet. Før Akka hadde rukket å si noe mer freste Tharj “De er mørkefrender, og fortjener like mye respekt som en død igle.” Det var sterke ord, men avgjørelsen ble tatt for dem på den måten. Aisa Sedai hadde sett på sårene hans og leget et sår han hadde fått på foten av en stein. Lys, som han fikk frysninger av et. Utrolig nok var det den eneste skaden noen av dem hadde.
“Jeg tror kanskje dere kan fortelle meg litt om dere selv,” sa Akka og fortsatte like jevnt “så kan vi kanskje gjennomsøke tårnet her senere."

[Faile]

Dag: 62

Vladra snudde på seg, og hutret. Tåken lå tett over haugen nå, og de tykke steinveggene gav ikke mye isolasjon for den bitende kulden.

De hadde ikke funnet noe av spesiell interesse i tårnet, annet enn våpen, mat og annet utstyr som hadde tilhørt deres angripere. Aisa hadde også stukket hodet sitt inn i en stor bokhylle, som inneholdt gamle bøker. Vladra kunne ikke skjønne hva Aes Sedaien skulle med dem, ettersom de var blitt slitt halvt i stykker og sikkert gjort uleselige av tidens tann. Av en eller annen grunn hadde Tharj delt denne interessen med henne, og de hadde stukket seg bort i et hjørne der de prøvde å få noe ut av dem.

Vladra hadde fordrevet et par timer med å øve på sverdformasjoner med Paitr og Akka. Den natten i Tar Valon hadde hun sverget ovenfor seg selv at lille Vladra måtte bli voksen, og det fort. Hun hadde skjønt at veien herifra ville bli farligere enn den hun allerede hadde gått, og at hun da trengte en litt mer modent syn på livet. Å gi slipp på tåpelige forestillinger om at det alltid ville være en reddende ridder tilstede var bare ett steg på veien.

Sverd var på ingen måte hennes favoritt våpen, men i nærkamp var ikke knivene hennes særlig til nytte. Det var nesten gått et år siden sist hun hadde trent med noe annet enn dem, så hun hadde hatt sitt fulle hyre med å holde mennene på avstand. Hun hadde tatt imot et par slag som hadde svidd, men hun var nok redd for at de, særlig Akka, hadde spart henne for så mye motstand, for deres egne kamper hadde gått mye hardere for seg. Akka hadde heller ikke sverd som sin yndlings kampform, mens Paitr ikke kjente altfor godt til andre måter. Da sa det seg selv hvem som fikk minst slag…

Tharj hadde blitt med den siste timen, og hadde med sin uhyggelige presisjon regelrett overkjørt de andre mennene. Hadde hun mistenkt de andre for å holde igjen mot henne, var derimot hun nå sikker på at Tharj gjorde det. Hun fikk til altfor mange gode slag, og hun fant stadig dumme åpninger i forsvaret hans. Til slutt gav hun opp å få ham til å yte mer motstand. Tharj var så forbanna ridderlig, og burde nå vite bedre enn å oppføre seg tåpelig. Et par av de slaga skulle han komme til å kjenne ganske godt senere.

Hun hadde håpet på å få snakket mer med Aisa, men hun satt bare fordypet i de gamle fillene, som en gang hadde vært bøker. Det hadde derfor endt med at hun hadde dratt ut på jakt alene, ettersom hun ikke følte seg til noen nytte hos noen av de andre.

Snart hadde hun kunnet konstantere at var omtrent like mange dyr i området som det var mennesker. Fangsten hadde vært et heller bedrøvelig syn. Altså ingen vits å holde på lenger. Mørkt hadde det begynte å bli også… Hun hadde vendt Dazar mot tårnet, og skulle til å begynne på turen tilbake, da hun hørte lyder bak seg. Med mørkefrendene friskt i minne, hadde hun snudde seg lynraskt rundt, og hadde en kniv på vei ut av ermet i løpet av et hjerteslag.

Med et rykk hadde hun snappet kniven til seg igjen før den rakk å forlate hånden hennes. Instinktet hennes hadde fremdeles skreket at hun skulle kaste, men øynene hennes hadde oppdaget at skapningen foran henne, ikke var et grusomt beist fra fortellingene, men et annet sjeldent, men heldigvis mer fredelig vesen å treffe på sådan.

Vel tilbake i leiren hadde Oguren Beiru blitt regelrett overtatt av Aisa, og til en viss grad Tharj. Litt furtent hadde Vladra gått til teppene sine, for å forsøke å sove litt.

Søvnen ville bare ikke komme. For det første var det iskaldt, og for det andre holdt stemme fra rommet ved siden av henne våken. De hadde visst mye å snakke om. En enkelt gang hørte hun til og med Tharj le, noe hun ikke hadde hørt på dagevis. Hun følte seg litt ensom der hun lå, men det siste hun ville, var å blande seg inn i en samtale som gikk over hennes forstand. Og de fleste samtalene som involverte Aisa gjorde nettopp ofte det.

Akka kom, og la seg ved siden av henne. Søvnen kom snart etter. Forskjellen var enorm, være ensom alene, eller være ensom to sammen.

[Terje]

Dag 63, morgenkvist. Tharj.

Tharj, Aisa og den middelaldrende oguren Beiru hadde sittet oppe hele natta. De hadde sett på de gamle og morkne bøkene, diskutert betydningen av det som sto i dem, og av og til rotet seg bort i noen voldsomme digresjoner. Vel, det siste gjaldt i alle fall for Aisa og Beiru -- Tharj var ikke lærd nok til å delta i samtalene hele tida.

Bøkene hadde vist seg å være fra noen hundreår før Hundreårskrigen, utrolig nok, og verken Aisa eller Beiru hadde sett eller hørt om dem før. De omhandlet reisene til en viss Chandral Kain, som ifølge ham selv -- dette var tydeligvis hans selvbiografi -- hadde deltatt i Jakten på Hornet i 714 FÅ. De fant etter hvert ut at bindene de hadde foran seg nå, ikke var en 1300 år gammel original, men snarere en kopi fra rundt 500 NÆ, noe som selvsagt var imponerende nok.

Enda mer imponerende var imidlertid innholdet i boka som omhandla Kains deltakelse i Jakten. Hvis den var til å stole på -- noe Tharj i bunn og grunn tvilte på; han hadde etter hvert fått et godt inntrykk av hva slags mann denne Kain var, og han var ikke blendet av alt selvskrytet -- hadde Kain funnet Hornet i 721 FÅ, etter sju års jakt. Funnet hadde funnet sted i Basharande, ikke langt fra det som i dag var grensa mellom Saldaea og Pestlandet. Tharj hadde kranglet litt med de andre her. De påsto at stedet Kain hadde funnet Hornet fortsatt var utenfor Pestlandet. Tharj, på den andre siden, hadde vært i området bare noen tiår før, og slik han huska det, lå Kains Grav, som de hadde begynt å kalle det omdiskuterte stedet, minst tre fjerdinger inne i Pestlandet. Og Pestlandet hadde ikke akkurat vært rolig siden da.

Uansett hvordan dette forholdt seg, hadde Kain for omkring 1300 år siden funnet Hornet, men valgt å la det være i fred. Hvorfor han hadde valgt å gjøre dette, var han litt vag på, men han unnskyldte seg med at ”det der og da virka som det eneste moralsk forsvarlige”, og andre tynne unnskyldninger. Tharj stolte virkelig ikke på denne Kain.

Aisa og Beiru var, som gode historikere, skeptiske, men Tharj mistenkte dem for innerst inne å tro på den gamle skrytpelsen. Dessverre var han ikke godt nok skolert innen faget til å få dem til å forkaste denne fortellinga, og nå var Aisa fast bestemt på å dra til Saldaea for å lete. Man kunne si mye rart om Kain, men slurvete med retningsbeskrivelsene var han ikke.

Beiru forlot dem den morgenen, med bøkene i sekken, etter at Aisa hadde notert ned de mest sentrale elementene i Kains beretning, og de to kvinnene, om man kunne bruke det ordet om en ogur, hadde avtalt å møtes igjen for å studere den skikkelig. Under frokosten forklarte Tharj motvillig de andre om planen, og ingen av dem hadde noen klare motforestillinger, selv om Vladra ikke virka helt begeistra for å dra til Pestlandet. Tharj likte å innbille seg at hans tydelige motvillighet hadde påvirka hennes holdning til planen. Akka hadde grynta da han ble spurt, og alle gikk ut fra at han med dette sa ja til å bli med. Paitr ble ikke engang spurt.

Dag 64, ettermiddag. Tharj.

De hadde ridd i halvannen dag nå, uten å ha sett mer enn sporadiske merker etter menneskelig bosetning. En gård, en vedstabel, noen stubber med spor etter økser, hundeglam, røyk. Det lille følget hadde gjort det de kunne for å unngå folk, i tillegg til at de hadde lagt kursen mer rett nordover, i håp om å treffe på veien mellom Tar Valon og Chachin.

Tharj red ved siden av Vladra igjen, noe han hadde savnet, og bedrev tiden med å forklare henne prinsippene bak de forskjellige sverdformene, samt filosofien som lå bak denne kunstarten. Samtidig snek han inn enkelte kommentarer hvor han gjorde det klart hva han syntes om Aisas plan. Han likte ikke å spre uenighet på denne måten, det forekom ham egentlig som feigt, men Aisa var tross alt Aes Sedai.

”Hvorfor konfronterer du henne ikke ganske enkelt med at du er uenig med henne?” hadde Vladra spurt. Tharj syntes han kunne se utålmodighet i øynene hennes.

”Tror du ikke jeg har tenkt den samme tanken selv, flere dusin ganger?” sukket han. ”Men hver gang stanger jeg mot det at hun er Aes Sedai. Du behandler rett og slett ikke en Aes Sedai på den måten. Greit nok, jeg har et noe spesielt forhold til henne, men jeg tror ikke det ville hjelpe meg stort dersom hun ble sint. Blod og aske, jeg har til og med vurdert å bare forlate henne, måtte Lyset tilgi meg for slike tanker. Men det ville vært enda verre. Utilgivelig.

”Nei, den eneste muligheten dersom hun ikke ombestemmer seg, er å følge henne og forsøke å holde henne og den stakkars guttungen hennes i live. Jeg vet at hun har vært i Pestlandet før, men ingen av dere andre har erfaring med det fordømte stedet. I alle fall ikke erfaring som kan måle seg med min. Men jeg tror ikke det vil bli nødvendig. Så snart vi kommer til Pestlandets forværelse og hun har kastet opp et par måltider, regner jeg med at vi vender ryggen til den planen. Og hvis ikke, ja, da vever Hjulet som Hjulet vil.”

Tharj kjente det gå kaldt gjennom ham, og han trodde ikke det bare var vinden.

Dag 65, middag. Aisa.

Aisa var urolig og red for seg selv, slik hun hadde gjort de siste dagene. Tharj var i ferd med å vende Vladra imot henne -- selv om Aisa kunne merke at jentungen hadde motforestillinger mot Tharjs dissenterende hvisken -- mens Paitr var ute og speidet foran dem, og omsatte det han hadde lært av Vokterne til praksis. Den unge mannen Tharj hadde huket tak i før de forlot Tar Valon, Akka, fungerte som en slags baktropp. Hver gang Aisa prøvde å falle litt av for å snakke litt med ham, saktnet også han farten, og gjorde det slik klart at han ikke var så veldig interessert i å snakke med henne. Redd, tenkte hun. De er alle sammen redde. Hun sukket tungt.

Tharjs reddhet hadde skuffet henne mest. Hun forsto at det ikke var ham selv han var redd for, men at han var bekymra for de andre i følget, uten at det hjalp. Hun var klart over at hans skepsis til planen hennes var mer enn berettiget -- hun var ikke så overbevist av Kain som hun hadde gitt inntrykk av -- men nysgjerrigheten hadde helt tatt overhånd. Og hun hadde forventet at det samme ville skje med ham.

Den gang nei. Tharj stolte ikke på Kain, og nektet for at denne posøren, som Tharj foraktfullt hadde kalt Kain, kunne ha funnet Hornet. Når det kom til stykket, trodde heller ikke Aisa at Kain hadde funnet det, men noe hadde han funnet. Så mye var tydelig. Det som plaget henne, var hva det kunne være.

Det var tydeligvis noe mektig, ettersom det hadde unngått å bli funnet til tross for at Kain hadde beskrevet veien dit meget nøyaktig. Men Hornet var det neppe, siden det ville ha blitt hentet av den første eventyreren som kom over Kains beretning...

Tankene hennes ble avbrutt av at hun plutselig gjenkjente uroen hun hadde kjent den siste dagen. Fjols! For lenge i Tårnet! For lenge i Tårnet! tenkte hun for seg selv mens hun omfavnet Den Ene Kraften. ”Skyggeyngel!” ropte hun. ”Skyggeyngel fra nordvest!”

Det var imponerende å se hvor raskt følget reagerte. Tharj, Akka og Paitr virvlet hestene sine rundt, trakk våpnene sine, og speidet vaktsomt mot nord. Aisa red bort til Vladra, sørøst for mennene. Fornuftig jente. Forstår at hun ikke er dugelig nok med sverdet ennå.

Like etter kom et dusin Trolloker styrtende ut av det tette buskaset foran dem. De ble hindret av dette, så når mennene møtte angrepet deres, fikk ikke Trollokene så stor fordel av tyngden sin som de ellers ville fått. Aisa satte fyr på fire eller fem av dem i nokså rask rekkefølge. Tharjs sverd var usynlige, der de blokkerte de tunge slagene fra Trollokenes ljålignende sverd. Han maktet på et eller annet vis å holde to Trolloker unna både seg selv og hesten, men han ble tvunget sakte tilbake av de større og sterkere motstanderne.

Vladras kniver kom ham imidlertid til unnsetning, slik de et øyeblikk før hadde reddet livet til Paitr fra en Trollok guttungen riktignok hadde skåret opp noe forferdelig, men uten å få satt inn dødsstøtet. Akka hadde hoppet ned fra hesten sin, og var på vei bort fra to døde Trolloker mot de siste levende. Men før han kom så langt, hadde Tharj fått opp buen sin, og sendt en pil i halsen på hver av de tre gjenlevende Trollokene. Alle levde, og ingen hadde utrolig nok fått mer enn noen skremmer.

Aisa skyndte seg med å søke gjennom området etter mer Skyggeyngel, uten å finne noe, før hun ropte de andre til seg. ”Hit, alle sammen! Sverdene til Trolloker kan, som Tharj sikkert kan fortelle dere, være smidd i Thakan'dar, og sår fra slike sverd er giftige!” De samlet seg rundt henne raskt nok, og da de alle var blitt Leget, og Aisa hadde forsikra dem om at det ikke var flere Trolloker eller verre vesener i området rundt dem, fortsatte de nordover, men litt mørkere til sinns enn før.

[the black wind]

Dag 11 (Safira)

Hun var hjemme. Soren, som tydeligvis ikke hadde vært her før skulte på knivene og dolkene de bar her i Ebou Dar. Han likte de tydeligvis ikke. De gikk inn i huset. Ikke gjør noe flaut nå, tenkte Safira stille mens de åpnet døren. Det var til både moren hennes og Soren. Jeg kom inn og fikk meg et sjokk. Mor så opp med tårefylte øyne. Et hyl kom frem og hun stormet mot meg. Vivian (som er min lillesøster) kom også og klemte livet ut av meg. Selv om hun vet godt at jeg hater når hun gjør det gjorde hun det nå. Begge begynte å bable uten mening og jeg sto der som et spørsmål. Det tok sin tid men etter vert kom det forståelige ord ut av munnen deres.
- Har du det bra?
Jeg sukket inni meg og sa høyt: ja hva skulle ellers ha skjedd meg?
-Du har vert borte i mange dager, og ikke et pip hvor du skulle. Vi har vert urolige.
Jeg sukket igjen, for en familie.
-jeg har det fint nå og jeg har blitt en hornjeger.
Det kom et begeistret hyl fra Vivian og et stønn fra mor. Hun innså vel nå at jeg var blitt STOR jente nå. *Kremt* Bare 25 år vet du. Jeg så inn i øynene til mor og sa: Det var mitt eget valg og jeg håper du godtar det. Jeg kom bare for å si at jeg går så fort vi har fått mat nok til den lange reisen. Hun stønnet og gikk vekk . Senere på kvelden fortalte Vivian at hun antagelig skulle bli den neste viskvinnen her. Vivian fortalte at moren hadde trodd at hun var død. Hun hadde også blitt fra seg den dagen hun innså dette. Men som de sa hjulet vever som hjulet vil.

Dag 13 Om morgenen (Soren)

Endelig kunne de dra fra Ebou Dar. Han likte ikke at alle folkene bar dolker og kniver her. Til og med kvinnene bar det. Hvem som helst kunne jo stikke en kniv inn mellom ribbena dine. Safira hadde blitt ferdig med å kjøpe inn mat til turen. De hadde bestemt seg for å reise til Tar Valon. De Aes Sedaiene kunne jo tro at vis vanlige folk fikk hornet kom de til å bli helt ville og de kunne ikke kontrollere de. Rar familie Safira hadde. Vivian hadde trodd at han og Safira var sammen, som et par. Når han tenkte på det ble han varm i kinnene. Han rødmet. Han snudde seg. Ut kom Safira, moren og Vivian. Et siste farvel og så steg de på hestene og red ut. De slo leir senere på kvelden i en lysning. Det var vist et sted Safira kjente fordi det var hun som hadde ledet. De tente et bål og spiste noe. Begge var trøtte og de gikk og la seg.
Etter en stund hørte han en plutselig lyd. Han våknet brått fra halvsøvnen og spratt opp. Fra lyset fra bålet kunne han se en skikkelse. Han for fram med knivene i hånden.
- Safira , skrek han.
Safira våknet brått og reiste seg. Soren hadde greid å stikke en kniv inn i den første mannen. Nå så han at det var ikke bare noen det var sju stykker i alt. To var nede, men resten samlet seg fort rundt den i en tett sirkel. Soren ga ikke opp og gikk på den første. Det var dumt gjort fordi to andre samlet seg rundt han. Han sloss for livet og hadde akkurat greid å stikke en kniv inn i hjerte på en før han fikk et stort kutt i siden av en annen. Han hylte og merket ikke at en av de hevet hånden får å slå han. Et kraftig slag traff han i hode og alt ble svart for han.

Dag 13 (Safira)

Soren datt om. Resten av bandittene samlet seg rundt henne.
- Soren!
- Jeg synes du burde overgi deg, sa en av de. Hun kunne ikke se han fordi det var så mørkt. Hun skulle til å hoppe på han, men stoppet da en løftet en hånd opp.
- Jeg synse du burde gi deg ellers kommer denne vennen din til å bli et hode kortere. Hun ville ikke skade Soren så hun ga seg. De tok hendene hennes og bant henne ,tok hestene og gikk av gårde.
- Hva med Soren?!
- Han kan bli spist av ulvene for alt jeg bryr meg, sa en av dem og alle lo.
Hun tenkte bittert på dette mens de trasket bort og håpet at Soren fortsatt levde.

Dag 14 om morgenen (Safira)

Hun stod der og tørket blod av knivene. Mer uerfarne banditter hadde hun aldri møtt. De hadde glemt å sjekke henne for våpen og når de hadde tenkt å bruke henne om kvelden hadde hun kommet opp med en plan. Hun hadde sagt høyt og tydelig ”jeg må på do!” Selvfølgelig hadde de knytter opp tauene rundt hendene hennes. Hun hadde bare trengt å kaste en velsiktet kniv midt mellom øynene på han som stod vakt. Han fikk ikke tid til å blunke. Det var en lett sak å ta de tre andre. De satt som late griser rundt leirbålet og snakket. Hun kastet to kniver på de nærmeste og den siste måtte hun sloss med, men han var vist det yngste medlemmet, og etter et par velsiktede slag sprang han så fort han kunne hjem eller mot noe sånt. Hun tok alle hestene og red mot Soren. Si at han bare hadde overlevd.

[Sauegjeteren]

Dag 66, kvelden
Lys, tenkte Akka mens han satt ved bålet og stirret inn i flammene og tenkte på hva som hadde skjedd dagen før. Akka hadde slåss mot trolloker før, men det var like skummelt hver gang. Og uansett hadde de ingenting så langt sør å gjøre. Men det nyttet vel ikke å tenke på det. Det som har skjedd får man ikke gjort noe med, pleide moren hans å si. Tharj hadde hoppet rundt mellom trolloken som om han ikke hadde gjort noe annet, Paitr hadde så vidt gjort litt nytte for seg, Aes Sedaien var skummel med de flammene og selv Naidar gjorde litt nytte for seg. Det var bare Akka som ikke fikk gjort noe. De må tro jeg er håpløs. Nei forresten, tok han seg i det, jeg tok jo faktisk to av dem. Kanskje jeg ikke er helt håpløs likevel da.
“Opp og sprett gutt, du skal til pers.” Det var Tharj som snakket og nå ville han øve. Akka skjønte ikke hvordan han orket. De hadde jo tross alt ridd hardt hele dagen. Men det var kanskje noe av øvingen å drive på når man var sliten. Akka sukket tungt og røsket til seg hakka og gjøv løs på Tharj og som forventet ventet Tharj med å trekke sverd til Akka var på beina og hadde hoppet etter ham. Akka gikk hardt på og Tharj hadde sin fulle hyre med å komme unna jernpiggene, men snart var det Akka som var på vikende front. De flyttet seg rundt leirbålet, inn i skogen og en gang over en bekk, men ingen ville gi seg og gå unna for å kjempe i lett terreng. De hadde vært for mye i kamp til å tillate seg det.
Tharj, han kunne kalle ham Tharj nå, var visstnok den siste av fyrstehuset Mosiman, og bitter på skyggen både for familien, eiendommen og noe annet han ikke ville si. Brått løp Tharj inni ham med skuldrene for å velte ham, men Akka var bare overrasket et lite øyeblikk før han tok tak i begge hendene hans og vred sverdene ut av nevene på ham. Ikke lenge etterpå lå Tharj på ryggen med hele Akka’s store kropp sittende oppå seg og uten en sjanse til å komme seg unna. Fra bålet hørte de latter fra kvinnene som kikket opp og åpenbart moret seg over at Tharj hadde blitt rundlurt. “Skal vi si uavgjort da eller?” hveste Tharj og gliste. “Blod og aske, nei. Jeg har taket på deg nå.” Ikke før han hadde sagt det så spente plutselig fyrsten seg og fikk Akka på rygg og på ett eller annet vis hadde han også fått tak på hakka og lå nå med press på hakka på Akkas hals. Nå var kvinnene sluttet å le og mumlet seg imellom isteden. Paitr slentret bort til Naidar og rakte fram hånden. Hun trakk bare på skuldrene og ga ham et kobberstykke. Lys, de hadde veddet om hvem som vant. Han smilte innvendig og kikket opp i det smilende ansiktet til Tharj og brølte brått før han la Mosiman i bakken igjen, denne gangen til han ga seg.
Da de gikk tilbake til bålet og ga hverandre beundrende blikk kikket de samtidig på Paitr, som nå ga Naidar to kobberstykker. Like etterpå gikk Vladra og Paitr ut av lyskretsen og gjorde seg klare med sverdene. Begge mumlet noe som kunne ligne på sverdformer mens de drev på. Akka kikket lurt bort på Tharj som smilte like lurt, sa Naidar samtidig som Akka sa Paitr og begge nikket og tenkte at de hadde vunnet et kobberstykke. Ikke lenge etter viste det seg faktisk at Naidar overrumplet Paitr og Akka måtte gi fra seg et kobberstykke. Aisa kikket av og til opp og glippet med øynene før hun fortsatte å lese gjennom notatene sine.
Da det endelig var blitt mørkt nok til at de ikke kunne gjøre annet enn å sove og prate la Akka seg ned, og ikke lenge etter kom Naidar og la seg ved siden av ham. De hadde nå stilltiende blitt venner, hvilket betydde at de ikke kikket surt på hverandre, men heller smilte. Akka hadde ikke våget å snakke med henne enda, men regnet med at hvis han prøvde ville hun bite ham av med noe kvinnetull som ikke var forståelig på en flekk.

Dag 67, morgen
Da Akka våknet så han seg forvirret rundt og oppdaget til sin forskrekkelse at de andre hadde reist ifra ham. De hadde bare lagt igjen litt mat. Han pakket sammen sakene sine og salet på Gjatar, mens han plystret og tenkte på hva som kunne være viktig nok til at de reiste ifra ham. Han trodde da de hadde fått litt bruk for ham.
Endelig hadde han pakket ferdig, noe som ikke tok lange tida, og begynte straks å se etter spor av de andre, mens han ulykkelig leide hesten videre og prøvde å tyde sporene.

[Faile]

Dag 67- om kvelden

Varmen fra det store bålet begynte å tine opp den stivfrosne kroppen til Vladra, men det la hun knapt merke til. Blikket hennes var stivt festet på senarioet rett fremfor seg. Akka og Paitr var nå svært nære ved å fly på hverandre, mens Tharj og Aisa var for lengst gått over streken mellom å diskutere høylytt, og krangle så fillene føyk.

Natten før hadde hun våknet av hestehover som stille galopperte vekk fra leiren. Ved siden av seg hadde hun funnet en sammenbrettet papirlapp med henne navn på. Beskjeden fra Tharj var kort og grei: Han forlot dem for en liten stund nå, det var noe han måtte finne ut av. Han ville møte dem igjen i Maradon, før de skulle begi seg inn i pestlandet. Han ba henne forstå at han ikke forlot dem fordi han ikke ville være med dem, men av nødvendige grunner. Hun ville nok klare seg, hun hadde jo Akka.

Hvorfor hun hadde gjort som hun gjorde da, kunne hun ikke si etterpå, men hun hadde pakket sakene sine raskt sammen, og kommet seg på Dazar. Grunnen for å ikke vekke de andre hadde virket så logisk da, at hun kunne få med seg Tharj tilbake selv før de merket at de var vekk, men senere hadde Aisa lett kvalt det argumentet. Hun hadde i alle fall forlatt leiren i hui og hast.

Det hadde tatt henne lengre tid en forventet, å ta igjen Tharj. Han måtte ha ridd som om han hadde den mørkeste selv i hælene, for hennes Dazar var like rask til beins som hans Hest, om ikke raskere. Timene for forbi med landskapet, som gikk fra fjell til mykere sletter, men det ble også hardere på en måte hun ikke kunne forstå, etter hvert som hun kom lenger nord. Det var først i grålysningen at hun nesten red ned Tharj og Hest idet hun rundet en liten bakketopp.

Han hadde vært svært overrasket over å se henne, men hun hadde skimtet, eller kanskje håpet, et glimt av lettelse i øynene hans. Det samme gjaldt ikke da Aisa og Paitr ankom stedet en halv time senere. Uten Akka.

Vladra og Tharj hadde insistert på å dra tilbake etter ham, for de hadde begynt å like den unge mannen. Hvordan de kunne ha tatt den avgjørelsen om å forlate ham alene, var utenfor Vladras fatteevne.

Helt hva denne kranglingen angikk visste hun ikke, hun klarte ikke å engasjere seg. Hun trodde i alle fall at det var to separate krangler, og at de ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Og hun trodde neppe de var spesielt seriøse. Akka og Paitr hadde gått over til å tiltale hverandre med dumme navn, og Tharj og Aisa bare satt og glodde surt på hverandre.

De hadde reist langt etter at de hadde plukket opp Akka, og hun var i alle fall sliten. At på til så hadde det begynt å regne, skjønt man kunne vel nesten kalle det snø. Vladra hadde bare sett snø en gang i sitt liv før, på et streifetokt opp til Carihiens grense. Hun var kald og gjennomvåt, og ønsket egentlig bare å sove.

Dag 68

De var nå kommet til elva Arinelle, der Saldaea grenset mot ingenmannsland. På en bondegård de traff på, fikk de vite at eneste muligheten til å krysse elva, var i landsbyen Kord, to mil oppover elva. Bonden inviterte dem så inn i sin enkle stue, for å få varmen i seg, og noe varmt i magen. Den sparsomme oppdekningen til tross, det føltes som et herremåltid etter uker på kun ferdamat som tørket kjøtt, eller det naturen kunne gi dem.

Da de var god og mette, og klare til å gå videre, spurte Vladra litt diskré om det var noe de kunne gjøre for å gjengjelde denne storsinnede gjestfriheten, noen steder ville folka ha sett på det som frekt å spørre om slikt, hun var ikke sikker på hvordan det var her. Han bare blåste henne av. Folk som reiste i følge med fyrst Tharj Mosiman ville alltid være velkomne ved hans bål. Som han sa, fyrsten hadde gjort så mye for folket i nord, at enhver mann fra grenselandene med litt ære i behold, visste hvor mye de stod i gjeld til ham. Vladra smilte til ham, og sa han var en god mann. Den gamle bonden rødmet stolt.

Det hadde tatt dem resten av ettermiddagen å nå Kord. Det viste seg å være en svært liten landsby, som kun overlevde på grunn av handelen langs elva. Den hadde i midlertidig et ganske godt versthus, Arinelles Jomfru.

Tharj hadde etter hvert gått med på å bli over natten, istedenfor å haste videre. Fremdeles hadde ikke Vladra fått ut av ham hva det var han egentlig skulle den natten han hadde dratt. Men denne gangen visste hun at noe av grunnen til hans uvilje for å stoppe, var kostnaden det var å betale for mat og overnatting.

Da de andre var opptatt med å snakke med vertshusholdere, trakk hun ham til side. – ”Tharj, du har betalt for oss begge, både kost og losji, siden den dagen jeg møtte deg. La meg betale dette, vær så snill.” Han protesterte selvfølgelig, men hun bet ham av igjen. -”Jeg har nok av penger, har ikke måttet bruke en eneste kobberslant siden Caihrien. Tenk litt på mine ære også, det sømmer seg ikke å la en mann en ikke er bundet til, betale alt for seg.” Tharj smilte, og hun gliste tilbake. Han trodde akkurat like mye på hennes æresfølelse på det punktet, som hun gjorde selv. Tilslutt ble de enige om å la det ligge til dagen etter. Fra det øyeblikket av, visste Vladra at hun fikk det som hun ville.

Etter at de hadde pakket ut på rommene sine, satt hun og mennene seg nede i den overfylte storstua. Aisa ville hvile ut litt oppe på rommet sitt. Det viste seg at samme dagen hadde det vært markedsdag i landsbyen, og alle mannfolka i mils omkrets hadde trukket mot vertshuset for å sløse bort pengene sine på billig øl og vin. Jenta som sang oppe på podiet hadde sin fulle hyre med å ikke la seg merke av alle slengkommentarene, og det kunne Vladra egentlig skjønne. Hun hadde hørt mye om bondejenter fra Saldaea, og om de ikke var i selve landet, så var de vel nære nok til at denne her også kunne ha en slik oppførsel. Slik som han glodde mot podiet, skjønte hun at det var best å holde et godt tak på Akka, så han ikke rotet seg oppi noe under oppholdet. Hun håpet det snart ble spilt opp til dans, for hun hadde ikke hatt noen mulighet til å danse siden Selke i Cairhien. Det virket som mange år siden, og hun var glad i å svinge seg rundt. Skjønt med selskap av disse fandenivoldske småpikene, ble hun kanskje veggpryd. En opplevelse hun til nå ikke hadde fått oppleve. Hun smilte beskt.

En av serveringsjentene, som så likedann ut som danseren, kom over og spurte om karene var sultne. Av en eller annen grunn var ikke mat det første Vladra tenkte på. Mennene så ut som om de et øyeblikk hadde mista munn og mæle. Hun smilte småsøtt til jenta, og bestilte samme rett til alle. Jenta snudde seg så mot Tharj og spurt om hva de skulle ha å drikke til. –”Melk” kom det automatisk fra ham, og jenta leet så vidt på et øyebryn. –”Til meg - sa Vladra- og Tharj, jeg klarer da å bestille melken min selv.” Et hånlig blikk fra jenta hvilte et øyeblikk på henne, så så serveringsjenta på Tharj, og sveipte blikket videre over de andre. Hun gikk først da hun hadde fått alle til å stotre frem sin bestilling, og det virket som det moret henne å se rødmen deres. Vladra ristet på hodet. Hadde noen jente oppført seg slik hjemme i Rift, hadde hun hatt store problemer med moren sin, eller sjefen sin, innen den første dagen var omme.

I bakgrunnen hørte hun det ble spilt opp.

[Terje]

Dag 68, kveld -- Tharj

Tharj var fortsatt irritert over at de andre hadde tatt ham igjen, der han satt i storstua til Arinelles Jomfru. Han hadde planlagt å gjennomføre det han måtte gjøre på egenhånd, men nå når de andre ikke ville la ham dra, hadde han ikke annet valg enn å ha dem med seg. Lys, Aisa kan bli kjekk å ha med -- men de andre? De vil bare sinke meg. Han kikka bedrøva bort på Vladra når han tenkte dette.

Så dypt satt han i egne tanker, at da ei nokså pen bondejente kom og spurte om han ville danse, svarte han, ”Dansen er søtere på sverdets egg,” med et surt smil. Hun så uforstående på ham, og spurte igjen, ”Jasså, sier du det, min herre? Så utrolig interessant. Men vil du danse?”

Tharj måtte trekke på smilebåndene av sarkasmen -- han hadde alltid likt de obsternasige jentene -- før han reiste seg, bukket, og takket ja. Tilsynelatende hadde ettergivenheten hans oppmuntret de andre jentene også, for flere kom og ba ham om en dans. Tharj likte egentlig ikke å danse, selv om han var forholdsvis god, til yrkessoldat å være, men han følte seg likevel forpliktet til å takke ja til de andre, når han først hadde takket ja til en. Han hadde til og med danset med Vladra.

Slik hadde det seg at da han endelig fikk revet seg løs -- etter minst halvannet dusin danser -- og huket tak i vertshusholderen for å be om et privat spiseværelse, drev svetten av ham.

Dag 68, kveld -- Aisa

Aisa satt på rommet hun delte med Naidar, i dype tanker. Jentungen var nede og fik seg noe mat og litt underholdning, så hun hadde rommet for seg selv. Hun kunne høre musikk, latter, og annen vertshusstøy nedenfra, men tankene hennes var et helt annet sted: Hvorfor i all verden hadde Tharj forsøkt å snike seg vekk fra dem for to dager siden?

Hadde han avtaler med noen gamle venner? Hun hadde tenkt på dette ei stund, men kommet fram til at selv om det var mange i Grenselandene som gjerne ville møte ham igjen, hadde han ikke hatt noen mulighet til å kontakte dem siden han ankom Tar Valon. Hun var sikkert på dette, ettersom hun hadde satt to av spionene sine til å følge etter ham, uavhengig av hverandre, for sikkerhets skyld.

Det kunne selvsagt hende at han ville oppsøke noen uanmeldt, kanskje noen gamle venner fra før han ble sendt i eksil. Kanskje hadde han tenkt å samle noen av sine gamle kampfeller fra tiden i Pestlandet? De fleste hadde jo blitt drept, men mange hadde bare fulgt ham i noen måneder, før plikter kalte dem andre steder. Men, hun hadde sett seg nødt til å forkaste denne muligheten også. Tharj var tross alt offisielt uvelkommen i alle Grenselandene, og han var altfor smart til å ta sjansen på at veldig gamle venner ikke ville forråde ham for å vinne en konges gunst. Så lenge han var sammen med henne og resten av følget, kunne han ha kommet seg ut av slike situasjoner ved å henvise til at han nå var Hornjeger, og dessuten i selskap med en Aes Sedai. Nei, Tharj var ingen tosk. Selv om han var en tosk.

Et utall andre alternativer hadde også blitt gjennomgått og forkasta, men det var noe som distraherte henne. Krangelen.

Kvelden før hadde hun forsøkt å få ham til å fortelle hvor han skulle. Han hadde, i nokså uhøflige ordelag, antydet at hun ikke hadde noe med det å gjøre, og at hun burde finne noe mer fornuftig å gjøre, som for eksempel å passe på at hun ikke etterlot seg noen alene i Svartfjellene.

Hun hadde uten å tenke seg om, ukarakteristisk nok, svart kaldt at det ikke var hennes problem hvis hans løshunder ikke klarte å ta vare på seg selv, og at han uansett ikke hadde noe å si i dette henseendet. Han hadde tross alt forlatt dem. Han snerret at han ikke hadde etterlatt noen for seg selv, og etter dette hadde det vært umulig å snakke fornuftig til ham, så hun avsluttet diskusjonen der.

Men Akka hadde spurt hvorfor de ikke vekket ham da de dro, og den store gutten så så undrende og uskyldig ut, at hun nesten hadde ønsket at hun kunne lyve. Men før hun fikk sagt noe som helst, hadde Paitr, som hadde vist seg å ha litt av et temperament, hoppet på beina og forklart Akka at han ikke hadde noe som helst med å stille spørsmål ved en Aes Sedais handlinger. De to guttungene hadde nesten sprunget i strupen på hverandre da, og roet seg ikke før Tharj ga hver av dem en knyttneve i brystkassa.

Aisa hadde hatt lyst til å forklare Akka at de rett og slett ikke hadde sett ham der i mørket, ettersom de lå på andre siden av bålet. Selv hadde hun ikke sett ham, selv om hun visste at Paitr måtte ha sett Akkas hest da han hentet sin egen og hennes ridedyr. Men Paitr hadde vist lojalitet til henne nå, og hun kunne ikke svikte den lojaliteten ved å legge all skyld på ham. Hun måtte gi ham en skjennepreken, men det fikk vente til de var sikkert på at ingen andre hørte dem, noe som kunne ta en tid.

Hun hadde uansett blitt positivt overraska over Naidar. Jentungen hadde holdt seg ute av krangelen, selv om hun sikkert holdt med Akka. Men Aisa mistenkte at Naidar var for opptatt av å tenke på hvorfor Tharj hadde forlatt henne til å bry seg med krangelen. Hun hadde bedt Akka om unnskyldning for at hun ikke tok ham med seg da hun dro etter Tharj, men ellers holdt seg for seg selv. Kanskje Naidar i likhet med Aisa selv etter hvert hadde innsett at krangelen og skyldfordelingen var hensiktsløs og lite konstruktiv?

Noen raske rapp på døra rev henne ut av spekulasjonene. Utenfor sto Paitr. ”Aisa Sedai, fyrst Tharj ønsker å snakke med oss alle. Han har leid et privat spiseværelse i første etasje. Alle de andre er der; han sendte meg for å hente deg.”

Hun fulgte etter gutten nedover trappene, innover en gang, rundt et hjørne, og lange enda en gang, til de endelig kom til en dør. Paitr åpnet den for henne, og fulgte etter henne inn i rommet.

Dag 68, kveld -- Tharj

Da Aisa og Paitr kom inn i rommet, lukket døra og fikk satt seg, reiste Tharj seg.

”Takk for at dere kom. Jeg har tenkt å fatte meg i korthet, men først vil jeg bare få be om unnskyldning for alt bråket min lille flukt forårsaka. Samtidig vil jeg minne dere på at dersom dere hadde gjort som jeg ba dere om, ville alt ha gått bra.” Han sendte skarpe blikk til de andre i rommet. ”Lær dere det før vi når Pestlandet, ellers kan dere bare glemme å bli med meg videre. Udisiplinerte og ulydige menn dør i Pestlandet. Det samme gjelder ditto kvinner. Og jeg har ikke lyst til å være skyld i enda flere menneskers død der inne.”

Lys, det var tungt å snakke om dette, selv etter så mange år! ”Er det forstått?”

En bølge av motvillig nikking gikk rundt i rommet. Den ble brutt mot den formidable moloen som var Aisa, men Tharj orket ikke krangle mer med henne. Dessuten var det henne han forventa minst problemer med, uansett.

”Godt at vi er enige.” Han la spesielt trykk på det siste ordet. ”Men så til det jeg egentlig ville snakke om. Dere har sikkert spurt dere selv hvorfor jeg ville forlate dere en stund. Svaret på det spørsmålet er ganske opplagt, egentlig. For tre dager siden red vi inn i en tidel av en knyttneve Trolloker. På det tidspunktet avspiste jeg dem som overlevende fra et raid inn i Grenselandene, drevet sørover av lanseknekter fra Kandor eller Saldaea. Men siden da har jeg sett spor av i alle fall to andre slike grupper. Grunnen til at jeg forsøkte å snike meg bort fra dere, var at jeg ville ta meg av dem.”

Sjokkerte uttrykk spredte seg i rommet. Ikke overraskende var Aisa den første som sa noe. ”Så du hadde tenkt til å spore opp og drepe to eller tre dusin Trolloker på egenhånd? Når de Trollokene som angrep oss for tre dager siden overveldet oss fem? Tharj, du er ikke tredve lenger.” Stemmen hennes var både oppgitt, sint og irritert.

”Ja, hvorfor tok du oss ikke med?” spurte Akka.

”Ganske enkelt fordi det var så risikabelt. Jeg ville ikke utsette dere for slik fare. Jeg vet hvordan Trolloker skal jages. Jeg har gjort det før, i alt slags terreng. Dere har ikke gjort det. Hadde det bare vært snakk om ett dusin kunne jeg ha tatt dere med meg, men når det er minst tre eller fire dusin? Aldri i verden. Du må virkelig ha perfeksjonert teknikken og være erfaren for å ha noen som helst håp om å overleve noe sånt.

”Nå sant skal sies, hadde jeg egentlig ikke hadde noe håp om å overleve,” noen av tilhørerne hans ynket seg der de satt, ”men det er en risiko jeg er villig til å ta, og en pris jeg er villig til å betale. Jeg er imidlertid ikke villig til å utsette dere for slik fare; dere har for mye av livet foran dere.” Han pusta tungt inn, og så utover menneskene rundt ham.

”Nå. Vel. Jeg... jeg må gjøre dette uansett. Dere fortsetter til Maradon og venter på meg der. Hvis jeg ikke kommer i løpet av to uker, kommer jeg ikke i det hele tatt. Men å finne disse Trollokene, blir som å finne Tårnet i Tar Valon. De brøyter seg vei gjennom kratt og småskog, og lager spor selv en idiot kan følge. Jeg regner med å være ferdig i løpet av en uke.”

”Hvis du ikke dreper dem, kommer de til å drepe befolkingen, plyndre området, og skape kaos. Ingen vil klare å komme befolkningen til unnsetning før den er desimert. Jeg forstår. Lykke til Tharj.” Aisa reiste seg, bukket, og gikk mot døra. ”Paitr!” Gutten fulgte fortumlet etter.

”Akka. Vladra. På gjensyn i Maradon.” Han skyndte seg ut av rommet. Hesten var allerede pakket og klar. Han ville ha dette unnagjort så fort som mulig, ettersom Trollokene hver dag krevde flere ofre Før han steg opp, sjekket han at koggeret til den korte hornbua var fullt: Panserbrytende, bredhoder, mothaker. Han var klar til jakt.

[Sauegjeteren]

Dag 68, kveld
Akka og Vladra stirret fortumlet etter Tharj da han gikk. Hva gikk det av ham? De kom sikkert ikke til å se ham igjen, men Aisa så ut til å godta det. Så hva skulle de gjøre? ”Hvorfor reiser han uten oss?” utbrøt Naidar samtidig som Akka i en litt trist tone sa ”Vi ser ham neppe igjen Naidar,”. De ristet på hodet av hverandres ord og gikk langsomt mot storstua igjen. Og brått gikk noe annet opp for Akka som fullstendig jaget ut tankene om Tharj. Vladra, eller Naidar? Tharj hadde da vitterlig sagt Vladra. Hadde han ikke?

“Jeg vet at det ikke passer nå Naidar, men kalte han deg for Vladra? Hva er det som går av ham? Eller deg for den saks skyld?” sa Akka mens stemmen langsomt ble høyere. Hun rødmet brått og ville ikke svare. “Svar meg da jente, “ brummet Akka videre. “Javel,” snerret hun før hun fortsatte i en litt sint tone. Sint? “Jeg presenterte meg for Aes Sedaien som Naidar an Cor. Det betyr knivsøster av natten.” Hun gjorde et lite opphold, kanskje for å se om han skjønte det. “Og siden verken Tharj eller jeg har snakket om det har jeg blitt til Naidar for dere. Så du skjønner sikkert at det passer meg godt at Aisa ikke vet mitt fulle navn? Jeg heter Vladra Tarene, men kan du vær så snill kalle meg Naidar? Både for meg og Aisa? Det vet jeg du kan.” Hun sa det siste i en inntrengende myk tone, som for å overbevise ham om hvor viktig det var, samtidig som hun flørtet ham til det han ville. Ikke at det funket selvfølgelig. “Jeg regner med det skulle gå greit” sa Akka tilslutt og gikk videre i stillhet. Han mot storstua, Vladra opp på rommet.

Inne i storstua gikk han rett inn i en vegg av støy, men fant til slutt Paitr i et terningspill med noen menn som så ut som de spiste småjenter til frokost. Selv om han var en ufordragelig oppblåst kamphane hadde Akka en slags følelse av at han trengte beskyttelse. Han satte seg ned ved bordet der og la i to kobbermynter i potten mens han ventet på terningbegeret. Mennene skulte, mens Paitr sendte ham et liknende, bare mer amatørmessig, blikk. Han fulgte med på hva de andre fikk, og fant fort ut at det bare var tull med dette. Den siste som kastet fikk to firere og tre seksere, men han hadde da betalt. I det han slo terningen ut på border skjønte han at det var håpløst. Den klirrende lyden av tre mot tre gjorde ham litt ør, men snart falt terningene til ro og avdekket to treere, en firer og to enere. Slikt skjedde. Paitr tok begjærlig imot terningbegeret mens han slikket seg om leppa. Han brukte lang tid på riste. Imens kom Vladra ned. Nei, han ville kalle henne Naidar. Hun ble snart borte i dansen. Et kjapt blikk mot bordet avslørte at Paitr også gjorde et dårlig kast. Akka reiste seg fort og tenkte med seg selv at Paitr gjerne måtte kaste bort pengene sine.

Ikke lenge etter danset han en gigg med den ene krojenta. Vertshusholderen kom snart med et misbilligende blikk mot Akka før han satte jenta i sving igjen. Akka rakk akkurat å sette seg før Vladra, nei, Naidar, huket tak i ham igjen og dro ham med i dansen. Noen danser senere, både med Naidar og flere andre jenter på stedet satte han seg sliten ned mens han tørket svetten og bestilte et ølkrus. Aisa kom ned igjen i storstua og så ut som hun nettopp hadde skrevet noe i all hast. Hun hadde i alle fall en ny blekkflekk på kinnet. Hun så seg litt forvirret rundt, smilte til seg selv over noe før hun satte kursen mot Akkas bord. Akka kikket seg rundt for å se om han fant noen å danse med, men felepilleren hadde ei drikkepause. Brenne den felespilleren. Før Akka rakk å gjøre noe mer satte Aisa seg ned ved bordet hans mens hun huket tak i ei tjenestejente og bestilte et beger vin.

“Jasså Akka” sa hun stille, som til seg selv. “Jasså ja. Jaha.” Akka skjønte ikke det kvekk og ventet utålmodig på at felespilleren skulle bli ferdig med pausa. “Er de karene til å stole på?” spurte hun brått og nikket mot bordet til Paitr. “Ikke på en flekk gode frue. Du kunne kjøpt hva det skulle være av dem, det være seg sol eller regn eller til og med Den Mørkestes negl. Du kan bare ikke regne med å få det noen gang. De er nok noen forbaskede slusker,”. Han tok seg i det siste han skulle si og håpet han ikke hadde sagt noe Aes Sedaien ikke likte. Kinnene hans brant vist også. Aisa bare smilte og nikket enig. “Det var omtrent hva jeg trodde. Bruker de falske terninger? Jeg liker ikke at de lurer Paitr. Han er jo så ung.” Akka tenkte med seg selv at hun kunne vært like bekymret for ham. Han og Paitr var vist like gamle. “Ja, Aisa Sedai, jeg tror det. Men jeg vil ikke prøve å få ham vekk derfra nå. Du ser kanskje at ølet har gått til hodet på ham? Kjenner jeg hans type rett vil han snart hoppe opp og være sint som en slagbjørn med tannverk. Hvis du vil gode frue kan du prøve å få ham vekk, men han stoler ikke på meg.” Akka tok seg igjen i det, og tenkte med seg selv at nå hadde han gått for langt med dømmingen sin av følgesvennen til Aisa. Men hun nikket bare ettertenksomt mens hun mumlet for seg selv. Akka fanget bare opp bruddstykker av det. Noe om å klare seg selv. Ikke lenge etterpå gikk hun opp trappa mens hun mumlet om Trollokkrigene. Vinbegeret som var kommet mens de snakket hadde hun glemt.

Naidar satte seg tungpustet ned der Aes Sedaien nettopp hadde sittet og kikket på begeret, spørrende. Akka nikket bare kjapt. “Hva ville hun?” spurte hun mens hun drakk av begeret som om det var vann. “Hun ville vite om Paitr er trygg. Noe han selvfølgelig ikke er.” “Nja,” smilte hun. “Særlig smarte og oppmerksomme er de ikke, men de ser ganske skumle ut.” Hva hadde hun gjort? Det var noe rart hun viste. Hun så det storøyde blikket hans og lo enda mer før hun igjen ble alvorlig. “Spør du meg så får vi ham bort derifra før noen har fått for mye å drikke.” Akka nikket samtykkende og gikk bort til Paitr, tok ham lett i skuldra og fortalte ham stille og rolig at de måtte reise tidlig igjen i morgen tidlig. Paitr hadde vist ikke så mye imot det, utrolig nok, og tuslet opp på rommet han og Akka delte. Naidar satt ved bordet og kikket på dem da de gikk forbi. Hun fulgte etter dem opp og gjespet tilgjort for Paitr.

Dag 69, morgen.
Morgenene etterpå reiste alle fire ut fra Kord i godt humør. Selv om Naidar tydeligvis drømte seg noe bort etter gårkvelden og Paitr så ut som om hodet kunne sprekke på ham hvert minutt, og Aisa bare satt med et innadvendt blikk, følte Akka at det var et fint følge. Han regnet med at de var en drøy halvdags reise fra Maradon, og da var det tvilsomt at det var de store mengdene bandittene. Ikke så nærme hovedstaden. Men Akka holdt likevel utkikk etter ting som ikke var som de skulle være. Var det noe han hadde lært av å være kremmervakt så var det å holde utkikk. Brått tok han seg i å tenke på Tharj igjen. Enhver mann med ville sannsynligvis dø av et slikt tokt, men av og til trodde Akka at han hadde staheten til et muldyr. Og kanskje hardheten til en stein. Så selv om han viste det var umulig så tenkte han ofte på hvor godt det ville være når han kom igjen. Han var en god leder, og følget hang ikke sammen uten ham.

Dag 69, kvelden
Da det endelig var blitt kveld og de hadde laget til en leir kom Aisa plutselig på at hun måtte være annensteds. Derfor reiste hun og Paitr igjen, han med et rart utrykk i ansiktet, østover. Ikke så lenge etter brant bålet lystig mens Akka og Naidar fortalte hverandre historier fra før i tida. Akka fortalte mest fra turer med diverse kjøpmenn. Han framstilte samtlige dumme. Naidar derimot fikk han ikke stort ut av,men hun smilte og lo slik av historiene hans at han fortalte bare mer. Hun fortalte også etter ei stund om tida si i Rifthæren. Etter ei stund begynte de å synge på En Kjeleflikker Stjal Min Kjærest, og ei stund senere var begge i kjempehumør. Og enda var ikke kvelden slutt. Lys, så morro de skulle få det nå.

[Moiraine Sedai]

Dag 69, kvelden.

Kandora sukket mens hun så opp på vertshusskiltet. Det var bilde av en fager kvinne med langt, lyst hår, og under henne stod det med noe som skulle etterligne forgjylning: Arinelles Jomfru. Værfølelsen hennes sa at det ville bli regn i dag, og hun hutret og dro kappen tettere omkring seg for at ikke et vindgufs skulle få den til å flagre. Det var en god ullkappe hun hadde kjøpt i Saldaea. Det var noen blader og kvister på den, hun hadde måttet hoppe bak en busk for ikke å bli ridd ned av en kvinne og en mann med stort hastverk. Hun hadde fått seg et sjokk da hun merket Kraften i kvinnen.

Kandora hadde nok tenkt at hun skulle komme tilbake til Grenselandene; det var jo der det var mest tenkelig at Hornet ville befinne seg. Hun trakk pusten dypt inn, rettet opp ryggen og gikk inn i vertshuset. Det var et muntert vertshus, og en felespiller spilte en hurtig gigg. Vertshusholderen kom nærmest løpene bort til henne. Han hadde roser i kinnene som tydet på at han også hadde moret seg på dansegulvet. "Ønsker fruen et rom? Jeg er redd de beste er tatt, men jeg har et ganske fint et igjen med utsikt over elven." Kandora takket ja.

Rommet viste seg å være - akkurat som vertshusholderen hadde sagt - et fint rom, men tydeligvis ikke det beste. Hun gjorde seg komfortabel, og la seg ned i sengen. Det luktet fersk sengehalm. Det hadde vært en lang reise og lenge siden hun hadde ligget i en ordentlig seng, så det tok ikke lang tid før hun lå i dyp søvn.

[the black wind]

Dag 14 veldig tidlig om morgenen ( Soren)

Han våknet med et hyl. Noe pirket borti såret. Han reiste seg og så seg rundt. Bare innbilning. Brått kom minnene tilbake. Safira! Han reiste seg og skrek nesten. Han så ned på et digert sår. Han så seg fortvilt rundt mens han så vidt kunne stå på bena. Såret kjentes som et brennende merke som var svid inn i huden hans. Han så etter spor. Hvor lenge hadde han sovet? Han fant et spor som så ut som bandittene og gikk etter. Han så seg rundt og så at det var begynt så vidt å lysne. Han satte tempoet opp og løp. Han kjente smerten men det var ikke så viktig som Safira. Han kunne seg det for seg hva de fæle folkene ville gjøre mot henne. Han ristet hode for å få vek bilde og løp fortere. De måtte ikke ha komet langt. Han sprang og sprang. Han viste ikke hvor mye tid han hadde brukt men etter vert ble det enklere å se. Han måtte gispe etter pusten av og til. Såret i siden var helt glemt. Etter å ha løpt i ca to timer med små stoppepauser så han opp på en kjent figur. Det stod fem hester rundt henne og han fikk bare sagt ”Safira!” før han datt i baken av utmattelse.



Dag 14 (Safira)

Hun så på den fallende figuren som hadde sagt navnet hennes. Det tok henne tre sekund å forstå at det var Soren. Hun løp ned med de utslitte hestene og tok et tak i han. Han hadde feber og var våt av blod på den ene siden. Ullhode tenkte hun mens hun la han på et av teppene. De var i en skog ikke langt unna en landsby men langt nok unna til at det kunne bli farlig å ri med han til den. Hun så på han mens brystet hevet og senket seg som om han hadde løpt flere mil. Hun tok litt vann og salte av hestene. Det var ikke bare to men fem. De kunne selge de andre. For et ritt hun hadde hat. Hele tiden tenkende på kroppen hun fryktet å finne. Hun lagde mat mens hun så seg rundt. Skog rundt forbi men ikke nærme en sti. Det var perfekt for et vilested. Tre-fire dager og så vile hun la Soren prøve å ri. Han var et ullhode som trodde han kunne springe etter henne sånn og ”redde” henne. Hvem reddet hvem? Hun sukket oppgitt og spiste.

[Terje]

Dag 71, morgen. Tharj.

Tharj hadde tjora fast hesten sin tre hundre favner sør for Trollokenes leir, for at nordavinden ikke skulle bringe dem lukta dens. I to dager hadde han spora seg gjennom ødemarka i de nordlige, saldaeske delene av Svartfjellene, på leting etter Trollokspor. Å finne sporene hadde ikke tatt så lang tid, og i løpet av bare en dags søk i området hadde han kommet fram til at tre dusinstore grupper med Trolloker hadde vært løs her de siste par ukene. En av gruppene var utsletta, etter at den løp inn i Tharjs lille følge for noen dager siden, men de to andre var fortsatt på frifot.

Det var leiren til en av disse gruppene han nå nærmet seg, til fots og med den korte bua spent og for rede hånd. Det var noen timer etter soloppgang, og Trollokene hadde hvilt en god stund. Tharj regna med at de var litt over halvveis i pausa si, og dermed lite årvåkne. Han hadde flaksen på sin side, ettersom han klarte å holde dem mellom seg og vinden helt fra han ble klar over hvor de befant seg.

Trollokene hadde slått leir i en forsenkning i bakken, omgitt av tett granskog. Terrenget var ulendt, med mange store steiner, ofte samle i digre urer, så et fullt kavaleriangrep, som saldaeerne foretrakk, var umulig. Trollokene var så vidt Tharj kunne se bare elleve, men bare en Trollok sto vakt. Og denne Trolloken halvsov, lent opp mot stammen på ei gran.

Denne Trolloken var naturligvis den første til å falle, med en av Tharjs piler i halsen. Holdet var kortbuas maksimum: hundre skritt. Og han visste at han ville trenge hvert skritt -- dette var femti skritt eller mindre for Trollokene, men Tharj hadde ingen intensjoner om å la dem storme ham i fred. Dessuten var terrenget til hans fordel; de måte løpe i oppoverbakke, over ulendt grunn, mens han kunne rygge fra tre til tre og sende piler mot dem.

Før Trollokene hadde rukket å våkne skikkelig av deres artsfrendes dødsstønn og lukten av dens blod, var ytterligere to Trolloker nede. Kanskje ikke direkte dødelig såra, men invalidisert nok til at de ikke ville klare å gjøre ham noe. De åtte gjenlevende Trollokene sto nå halvveis oppreist, og sniffa ut i lufta. Tharj traff to til i brystet i rask rekkefølge, men nå var han avslørt. Trollokene hadde sett hvor pilene kom fra, og nå satte de fart oppover mot gjemmestedet hans. Seks Trolloker, tenkte han. Jeg må i alle fall felle tre til før jeg våger å bruke sverdet.

Fordelen var fremdeles på hans side ettersom Trollokene ikke var nære nok til å lukte ham ennå, og derfor bare hadde retningen på pilene å spore ham etter. To Trolloker til falt nå, men de fire siste var uskadde. Blod og forbannet aske! Jeg må bruke dirken! Det var alt for trangt mellom trærne der han befant seg til at han kunne trekke sverdet. Og hvis han prøvde å løpe til et mer egna sted ville klirringa av den velpolstra ringbrynja avsløre ham, og Trollokene ville hugge ham ned bakfra.

Han slengte bua og pilkoggeret opp i et tre han hadde merka, og begynte å bevege seg stille ned mot høyre, der den ytterste og bakerste Trolloken sprang mot ham. Ubemerket kom han seg forbi de tre andre, og satte inn en spurt mot den nærmeste fienden. Han kom ikke så overrumplende på Trolloken som han hadde håpa, for den klarte å parere de første utfallene hans. Den var imidlertid ikke helt våken ennå, og snart kunne han kjøre dirken sin inn i ei glipe i vesenets rustning.

Men nå var spillet ute. De andre hadde lukta ham da han sprang forbi dem, og halsa nå mot ham. Han trakk sverdene og lente dem mot beina sine, og siden det var mer åpent terreng her slang han dirken mot den første Trolloken han så. Trolloken parerte enkelt, men pareringa gjorde at den mistet balansen, og var lett bytte for Tharj da han hoppet på dem med begge sverdene klare. Det ene sverdet blokkerte et klumsete og desperat motangrep, mens det andre skar seg mellom ribben og inn i indre organer.

Nå kom de to andre Trollokene stormende mot ham -- eller i alle fall så stormende som det var mulig under forholda. De var kanskje to favner fra hverandre, og kom mot ham som om de var stridshester på vei mot en enslig fotsoldat. Tharj var imidlertid ingen vanlig fotsoldat, og, vel vitende om at Trollokene vanskelig kunne endre kurs der de sprang i nedoverbakke på ujevn grunn, tok han like før de nådde ham et stort skritt til siden, ut av den ene Trollokens rekkevidde, og like utenfor den andres kurs.

Trolloken han hadde nærma seg forsøkte seg på et hugg, men det var for høyt. Tharj dukka, og strakk samtidig ut et sverd, som effektivt skilte Trollokens legger fra knærne dens. Den ga fra seg et isnende skrik da den falt, men Tharj fikk ikke tid til å få frysninger. Den siste Trolloken var nå på full fart mot ham, og Tharj rakk knapt nok å reise sverdene tidsnok til å parere det knusende svingslaget hans motstander sendte mot ham.

Men han klarte det så vidt, og fikk i samme bevegelse slengt seg unna Trollokens jernbeslåtte støvler, som villa ha knust ribbena hans, samt store deler av hans øvrige overkropp. Han rulla rundt, virvla seg opp fra bakken, og var klar da Trolloken kom mot ham igjen, roligere denne gang. En sjelden en -- han lærer av egne og andres feil. Den trakk en stygg dolk fra beltet, og var nå beredt til å parere begge Tharjs sverd. Eller det var i alle fall det den trodde, før Tharj raskt beveget seg rundt den, kappa av den begge armene, og kjørte det høyre sverdet sitt gjennom hjertet dens.

Han sto og rengjorde sverdene sine og dirken sin da det siste dusinet Trolloker kom brølende mot ham.

Dag 72, sen ettermiddag, tidlig kveld. Aisa.

Hun hadde følt det på seg allerede før de forlot Kord, men da hadde hun bare avvist det som fordøyelsesproblemer. Selvsagt burde hun ha visst bedre, men det var for sent nå.

Alle hennes bange anelser ble bekreftet da hun og Paitr fant Tharjs hest tjoret fast til noen grantrær. Det stakkars dyret hadde tydeligvis stått der noen dager, og det var livredd. Øynene rullet i hodet dens, og den bet etter Paitr da han nærmet seg den. Og de kunne ikke klandre dyret. Ved føttene dens lå liket av en Trollok, som tilsynelatende hadde fått slått inn skallen av en hov, og ansiktet bitt vekk av skarpe, kraftige fortenner.

Hun var ute av stand til å finne ut hvorfor Trollokene ikke hadde gjort det av med dyret, men hun var takknemlig for at de ikke hadde risikert flere for å drepe den. Den var antakeligvis ødelagt som stridshest, men å frakte Tharj på når hun fikk reddet ham, det kunne den klare.

For hun visste at han var i live. Kvelden før, da de fant Tharjs hest, samt kortbuen og restene av klærne hans, hadde hun overrasket seg selv. Hun visste at hun tålte mer press enn de aller fleste, men at hun ikke ble hysterisk og lamslått av tanken på at det nærmeste hun noensinne hadde hatt en ektemann nå var kidnappet av Trolloker, gjorde henne fornøyd, og enda mer besluttet på å redde ham.

Paitr var ikke så veldig flink til å lese spor, men det var knapt nødvendig å anstrenge seg. Trollokene tok seg god tid, etterlot seg en bred sti, i tillegg til at Tharj så ut til å miste mye blod. På toppen av alt dette kom naturligvis at Aisa kunne føle de fordømte vesenene like foran dem. Hun regnet med at om en knapp halvtime ville alt dette være over, forhåpentligvis i deres favør.

Trollokene hadde slått leir igjen, og nå red Aisa og Paitr mot dem, med vinden i ansiktet. De var kommet ut av skogen, så Trollokene ville ha lettere for å oppdage og storme dem, men det ga også Aisa en fordel i at hun ville være i stand til å se dem alle. Det var likevel en overraskelse da de nesten red ned Trollokenes enslige vakt. Den utstøtte et slags brøl, men før den fikk trukket sabelen sin hadde Paitr hogd hodet av den.

Imidlertid var de siste Trollokene nå advart, og snart kom de galopperende mot de to menneskene. Mens hun knuget en liten gjenstand i venstre hånd og omfavnet Kilden, la Aisa fraværende merke til at det var tolv av dem. Hun vevde en Vev, og da jorda under Trollokenes føtter sluttet å eksplodere var det bare seks igjen. De resterende lå og vred seg på bakken, hvis de i det hele tatt beveget seg.

En ny Vev, og knivblad av Luft skar gjennom Trollokene i hoftehøyde. Dessverre var hun ikke sterk nok til å holde dem hardt nok, så bare tre Trolloker ble felt av dette. Men de tre som fortsatt sto hadde kraftig blødende sår på lårene og rundt skrittet.

En av de siste Trollokene overlot hun til Paitr, for å vise at hun hadde tiltro til ham, mens hun selv satte fyr på de to siste, med en ild så varm at vesenenes våpen, rustninger og kjøtt smeltet. Paitr viste seg oppgaven verdig, og avsluttet sin Trollok raskt, elegant og effektivt. En framtidig sverdmester det der, tenkte hun distré, før hun sporet hesten sin framover langs Trollokenes spor. ”Ta deg av de sårede, Paitr! Jeg rir og ser etter Tharj.”

Hun kunne høre unggutten gå systematisk til verks bak seg, men da hun så hva som lå foran henne på stien glemte hun det fullstandig. Tharj lå bastet og bundet -- naken, blødende, forsvarsløs -- midt blant Trollokenes reiseoppakning og restene av hans eget utstyr. Han var i svime, og mumlet usammenhengende for seg selv. Tydeligvis hadde han fått hard medfart av Trollokene da de fanget ham, og i ettertid måtte de ha moret seg med å torturere ham.

Størstedelen av ørene hans var borte, han hadde ikke negler, rift, kutt og skrammer dekket hele ham, og tilsynelatende hadde han færre tær enn sist hun så ham barføtt. Hun knuget hardere om angrealen hun hadde brukt tidligere, og forsøkte å Lege Tharj. Heldigvis var hun flinkere til dette enn styrken hennes skulle tilsi, og angrealen hjalp henne, uansett hvor svak den var.

Hun kunne kjenne alle skadene hans, og en tåre rant ned kinnet hennes ved tanken på hvordan dette må ha vært for ham.

Dag 73, kveld. Tharj.

Det var ikke lenge siden Tharj våkna opp etter at Aisa Leget ham. Han var overraska over å se henne og Paitr der, særlig uten Vladra og Akka, men mest av alt følte han takknemlighet for at de hadde redda livet hans. Han var nettopp ferdig med å fortelle dem om hva som hadde skjedd etter at de skilte lag for fem dager siden, og nå satt de tre i stillhet og stirra inn i ilden. Både han og Aisa var fortsatt utmatta etter Legedommens virkninger, og Paitr hadde vært ute og ridd hele dagen, på jakt etter noe de kunne spise. En hare og noen rotfrukter hadde dukka opp, så nå satt de og nøt Paitrs herlige stuing.

Tharj lot en finger gli over det som var igjen av det venstre øret hans, rødt og ømt som det var. Plutselig stilte han Aisa et spørsmål. ”Aisa, hvorfor tok du ikke med Naidar og Akka? De må ha trodd du forlot dem, etter måten du beskrev avreisa deres på?”

”Hvis jeg skal være ærlig, Tharj, så tok jeg dem ikke med fordi jeg var usikker på hva vi ville finne. Ville det bare være de to eller tre dusinene dine, eller ville vi løpe på en hel knyttneve? De er så unge, og dessuten frie fra alle lojalitetsløfter,” med dette kastet hun et blikk på Paitr, ”så jeg følte ikke det ville være rett av meg å lede dem inn i potensiell dødsfare på denne måten. Dessuten, de fortjener en sjanse til å bli bedre kjent med hverandre. Det er ikke lett for to unge mennesker, med slike fossiler som meg og deg hengende rundt seg hele tiden.” Hun sendte ham et av de merkelige smilene sine.

”Ah, jeg forstår. Prisverdige motiver, Aisa Sedai.” Han bøyde nakken i hennes retning. ”Men et spørsmål til, om jeg får lov?”

”Selvsagt, Tharj. Og kall meg Aisa. Med mindre du vil jeg skal kalle deg Fyrst Tharj?” Hun hevet et øyebryn og så på ham, stadig med et smil på leppene.

Han gjengjeldte smilet, og fortsatte. ”Beklager Aisa. Vi kjenner jo hverandre godt nok til å være på fornavn. Det burde vel gjelde deg også, nå, Paitr. Men dette spørsmålet mitt. Vet de andre Aes Sedaiene at du har den angrealen du brukte til å lege meg?”

Tharj hadde forventa at hun skulle rykke til, eller i det minste vise et lite tegn til nervøsitet, men den gang ei. Med sin sedvanlige stemme av fløyel-over-stål, svarte hun rolig at, ”Nei, ingen vet det. Andre enn Verin, naturligvis. Jeg har ingen hemmeligheter for Verin, selv om hun ikke forteller meg alt. Faktisk, denne angrealen er heller ikke en av de mange som forskjellige Aes Sedaier har lånt fra Tårnets beholdning, rapportert som mistet, og så beholdt. Denne fant jeg selv. Eller rettere sagt, jeg ’fant’ den i Steinens Beholdning en gang, for omtrent et tiår siden. Minn meg på å fortelle deg om det en gang. Det er en litt morsom historie.

”Naturligvis, siden Tårnet anser alle angrealer, sa’angrealer og ter’angrealer som sin eiendom, uansett om de er registrert eller ikke, ville det ikke gjøre store forskjellen dersom det ble oppdaget at jeg har denne. Antakeligvis ville jeg kunne få litt mildere staff enn dem som tas med en ’forsvunnet’ angreal, men ikke så veldig mye mildere. Det er tross alt en grunn til at jeg har holdt den skjult fra dere alle så langt.”

”Aisa, du slutter aldri å overraske meg,” sa Tharj med et beundrende glimt i øyet. Han begynte å huske hvorfor han hadde falt for henne den gangen for lenge siden. ”Men nok snakk. Hvis vi skal komme oss i vei såpass tidlig at Naidar og Akka ikke må vente mer enn to dager på oss i Maradon, bør vi komme os i seng nå, så vi kan starte tidlig i morgen.” Han slikket i seg de siste restene av Paitrs stuing, sa god natt, og pakket seg godt ned i teppene sine. Fire dager til Kord nå, og så to dager til Maradon. Så, to dager til til Pestlandet. Pestlandet…

[Shallis]

Ca Dag 50

Valanja hatet faren for at han hadde nektet henne å avlegge eden. For at han hadde sendt henne av gårde til tanten for å hjelpe henne på gården. Hun var ung, bare 17, men hun visste allerede hvordan hun skulle klare seg selv. Fetteren hennes hadde lært henne å forsvare seg selv på flere måter. Hun var selvstendig som få, og sikker på seg selv. Hun hatet å tenke tilbake på barndommen sin, selv om hun fortsatt ikke var ferdig med den. Hun hatet mye. Nesten alt. Med unntak av den snille mannen som hadde latt henne få avlegge eden etter tiden. Å nå skulle hun endelig ut av Illian.

Hun hadde dratt hjemmefra med den fyrige hoppa si noen dager før. Hun gikk i bukser, noe hun visste faren ikke likte, og det frydet henne. Hun likte å gå i kjoler, de bare egnet seg ikke for å ri i. Hun skulle kanskje finne Hornet hun hadde lovet å jakte på, men viktigere var det å få gjort noe ut av livet sitt. Hun var lei av å være en lavadelig frøken som trippet rundt etter gutter, og smilte kokette til alle og en hver. Hun hadde aldri likt sånne jenter. De endte opp med en rik og gammel ektemann de ikke likte, og brukte resten av livet på å passe barna. Hun hadde lovet seg selv og ikke bli som søstrene sine på sin tolvte navndag. Samme dag som sin yngste storesøster var blitt giftet bort til en fyrste fra Rift. Nei, hun skulle aldri bli som dem.

Hun likte hesten sin. Den hadde sin egen mening om alt, men Valanjas mening var sterkere. Den flotte svarte hoppa hadde hun gitt navnet Himmelstjerne etter de fantastiske tingene illuminatorene mante frem på festdager. Med den lange mørke kappen hengene fritt bak satte hun Himmelstjerne i trav. Hun visste at hun tok seg bra ut, med den høye slanke kroppen, og de skinnende grønne øynene som satt så bra til det mørkblonde håret. Søstrene hadde alltid ville lære henne hva hun kledde og ikke. Det satt igjen.

Og mens den svarte hoppa ristet på hodet og begynte å galloppere lo Valanja høyt, og lot hesten fortsette. Aldri mer skulle hun føye seg etter det andre sa til henne. Hun var seg selv, Hun var alene og hun var endelig fri! Med en siste latter forsvant hun ut i natten. Hun hadde mye å ta igjen, men hun var bedre enn de fleste, så hun kom til å klare seg.

[Faile]

Dag 71

Veien til Maradon var øde. Etter de første kveldene, som hun hadde følt seg over alle måte glad og fri, hadde Vladra falt inn i et tungsinn som ikke var normalt for henne. Hun hadde innsett at mulighetene for å se Tharj, Aisa og Paitr igjen var skremmende liten. Ikke at hun sørget så mye for å miste Aes Sedaien, eller vokterynglingen, så bundet var hun heldigvis ikke blitt til dem, men Tharj hadde blitt henne kjærere enn hennes egen familie var. Som en slags erstatning for hennes egne brødre, som hadde dødd det året hun var 15. Var det virkelig hele 7 år siden? Natse, Markel, og Tedd. Hennes elskede storebrødre, som hadde stått henne nærmere enn alle hennes søstere hadde vært.

Hun ristet på hodet. Det var typisk at alle de vonde tingene kom opp i hodet hennes på en gang. Vladra var lagt bak henne, Naidar hadde ingen historie før etter hun flyttet inn i Steinen. Det var bare det, det hjelp ikke å si det, hun var like deprimert og taus for det.

Akka red noen meter foran henne. Han hadde også vært taus denne morgningen. Dagen før hadde de sunget sanger rundt bålet, og hatt det gøy, i dag virket det så feil å feste og ha det moro når Tharj var der ute og risikerte livet. Dessuten hadde han fått revet opp hånden på en ganske tornete busk da han hentet hestene samme morgen. Hun la ikke merke til at han hadde stoppa, før hun plutselig nesten red på ham.

Foran dem lå Maradon, og bak byen kunne de se Skyggefjellene, store og truende. Vladra grøsset. Nei! Nå fikk det være nok på all denne depressive tankegangen. De måtte finne en plass i byen å være inntil, ikke hvis, Tharj kom. Hun ville ikke repetere Caihrien. Denne gangen skulle hun ha det gøy. Sove i en god seng. Slippe å opptre for husly.

Vel inne i byen begynte diskusjonen om hvor de skulle bo. Akka ville ikke bruke så mye penger på et fint vertshus, heller bo litt mer kummelig, og spare til senere. Han så rart på henne da hun tilbydde seg å betale, og da han mumlet noe om deltagelse i uredelighet, trakk hun tilbudet med et fnys. Hun hadde vært litt for åpenhjertig mot ham. Han fortsatte å gå bortover den overfylte hovedgaten, som gikk gjennom hele byen, gadd ikke en gang å snu seg for å se om hun fulgte etter. Dazar vrinsket lavt idet hun satt opp farta, og fikk stoppet ham.

”Akka, jeg kom ikke hit for å sitte stille og tvinne tomler til Tharj kommer - og ikke se på meg som om jeg er et naivt lite barn, jeg er eldre enn deg, og han vil komme- jeg vil ha det gøy. Sist gang jeg var i en litt større by, og skulle fordrive tia, endte det med at jeg måtte opptre for det lille rommet jeg bodde på, og de få fridagene jeg hadde, ble brukt til å tylle i meg for mye øl. Denne gangen vil jeg ha litt klasse over oppholdet.”

Han bare ristet på hodet, og snudde demonstrativt ryggen til henne og fortsatte å gå. Rolig ba hun ham komme tilbake, men han ignorerte henne. Hun hatet å bli ignorert slik. Stemmen hennes blei høyer, hun ropte nesten. Akka fortsatt å gå, situasjonen hadde tiltrukket seg en del blikk. Sinnet bygde seg plutselig opp i henne, og med et virket det som om alle hennes problemer og kvaler de siste dagene, skyltes den utrolige arrogante og treige Akka. En kniv var i hånden hennes før hun rakk å tenke over hva hun gjorde. Det kunne ha gått riktig galt, om hånden hennes ikke hadde blitt fanget opp i et sterkt grep.

”Du vil ikke gjøre det der, lillevenn. Du hater ham i dag, og elsker ham i morgen. Slik er det med menn, best å ikke gjøre noe du kommer til å angre på.”

Damen som stod og holdt hånden hennes, i et grep som holdt på å bli smertefullt, var høy, svært høy. Og det lange nøttebrune håret lå langt nedover ryggen på henne. Hun var også eldre enn henne, trodde hun ved første øyekast, men i det neste var hun ikke sikker. Det Vladra derimot først la merke til, var øynene hennes. De var helt mørke, og svært forståelsesfulle. Nå hadde hun også et bestemt preg i dem, som om hun hadde bestemt seg for å lære henne en lekse.

Vladra stod der uten å ha et ord til svar. Nå dukket også Akka opp ved siden av henne, og hun la merke til at folk stod å så på dem. Selvfølgelig, dette må jo ha tiltrukket seg en del oppmerksomhet. Hun var bare glad at han tydeligvis ikke visste hva hun hadde holdt på å gjøre.

Den myndige damen slapp hånden hennes, men tok tak i både henne, og Akka, og dro dem etter seg vekk fra gata.

”Byvaktene er ikke så veldig glad i oppstyr, best å være borte derifra før de kommer, sånn for deres egen skyld.” – Akka så utenforstående på henne, og Vladra fikk seg ikke til å forklare. Det fikk vente til en annen gang. Hun var selvfølgelig full av anger, og akkurat nå hadde hun gått med på alt han ville, om det så var å sove ute under en busk en uke. Damen stoppet opp, og snudde seg mot dem.

”Ikke at jeg egentlig har noe med det, men det er mørkt snart. Dere burde finne dere et sted å sove for natten, for selv ikke en hovedstad i grenselandene er trygge nattestid. Vi er nære Pestlandet. Selv bor jeg på et ganske greit vertshus lenger nede i denne gata. Om dere kommer med, skal jeg ta en titt på den hånden din unge mann, den ser ikke så pen ut. - først nå la Vladra merke til at den hadde fått en ganske sykelig mørk farge- Jeg var Viskvinne i min landsby en gang, og føler fremdeles trang til å hjelpe.”

De kunne ikke si nei, det var helt klart. Vladra fikk enda dårligere samvittighet nå, når hun visste at Akka sikkert hadde gått rundt med store smerter, og ikke hadde sagt noe for å ikke bry henne. Hun håpet at Kandora, som damen het, kunne hjelpe ham, for selv var hun elendig på det feltet.

Akka spurte henne småsyrlig om den lille prinsessen ville overleve på et enkelt vertshus, hun ville bite ham av med en sviende kommentar, men samvittigheten hennes holdt henne igjen. ”Nå ja, spiller vel ingen rolle hvor vi venter på Tharj.” Han sukket, og hun var stygt redd for at han alt hadde gitt opp håpet.

[Moiraine Sedai]

Dag 71

Vertshuset Kandora bodde på het Det Gylne Beger. Det var et velholdt vertshus, og skjenkestua var nesten full. Sammen med de to unge menneskene hun hadde møtt på gata, hadde hun slått seg ned ved et rundt bord i et hjørne for å slippe unna all støyen.

Hun visste ikke hvorfor, men det var noe med jenta som appelerte til henne. Kan hende det var den overmodige og brautende oppførselen som minnet Kandora om henne selv da hun var ung, kan hende det var morsinstinktet som hadde tredd i kraft siden det var så lenge siden hun sist hadde hjulpet noen. Uansett hva det var, så hadde hun bestemt seg for å bli bedre kjent med de to menneskene.

«La meg få se på den hånden din,» sa Kandora. Gutten som het Akka rakte frem hånden sin med et mistenksomt glimt i øynene. Kandora rynket øyenbrynene da hun så skaden. «Vi må nok opp på rommet mitt for å ordne det kuttet.» Hun viste veien opp trappen og inn på et middels stort rom. Der ba hun Akka om å sette seg på sengen.

Kandora snudde seg til piken. «Slå meg,» sa hun. Vladra, som piken het, fikk store øyne. Hun var på vei til å protestere, men Kandora kom henne i forkjøpet. «Slå meg, ellers så får jeg ikke gjort noe med skaden.» Vladra løftet hånden nølende, men slaget Kandora fikk var overraskende hardt. «Fint,» sa hun med en spe stemme etter å ha blunket en del ganger.

Hun snudde seg mot Akka igjen, som så ut som om det var han som hadde fått en flat hånd i fjeset. «Rekk meg hånden din,» sa Kandora med en tone som ikke tålte innsigelser. «Bra.» Kandora åpnet seg for saidar med øynene lukket. Hun hadde lært seg tidlig at hun kunne lede Kraften og hadde gjort det mange ganger, men fremdeles var ekstasen over livet som rant gjennom henne overveldende. Hun vevde en forenklet verson av Legedommen som hun senket inn i såret. Kandora hadde sett Legedommen blitt brukt av en Aes Sedai for mange år siden, men nøyaktig hva hun hadde gjort var fremdeles uklart.

Huden der hvor såret hadde vært hadde en svak rosafarge. «Det her er det beste jeg kan få til. Jeg skal gi deg en salve du må smøre på om morgenen, så tenker jeg såret vil være borte som et par dagers tid. Inntil da må du la hånden ligge i ro så mye som mulig. Nå som vi har fått dette overstått, ville jeg like å få høre hva det er som bringer dere to hit til Maradon.»