Eskapisme?

[Terje]

Det er mange som påstår at de fleste fantasylesere leser akkurat fantasy (i fantasybegrepet inkluderer jeg her sci-fi) for å "rømme bort fra en hard og grå virkelighet", enten fordi de ikke takler å leve i "den virkelige verden" (på grunn av personlige problemer, e.l.) eller fordi de mener at "den virkelige verden" er for vanskelig å takle. Fantasylesere er altså, hvis vi skal forstå folk som påstår sånt rett, eskapister. En av disse synserne er Tom Doherty - grunnleggeren av Tor Fantasy - som i en artikkel i USA Today sa, "And then there's the escapist appeal. It's nice for people to get away from it all and say, 'In this world, I'll suspend disbelief, and goodwill triumph, and the good guys will win.'" (http://www.dragonmount.com/News/index.p ... =&ucat=22&).



Men hvor mange kjenner dere egentlig som "trekker seg inn i fantasylitteraturen" for å rømme fra RL-problemer? Som leser fantasy fordi de blir mobba, fordi foreldrene skal skilles, fordi ektefellen går fra dem, fordi de mister jobben, fordi de stryker på skolen, fordi de "onde" (hvem nå det måtte være) alltid vinner, fordi livet går dem imot?

Selv kjenner jeg ikke en eneste en. Jeg vet om en del fantasylesere, og ingen av dem er mistilpassa emo-gothere, mobbeofre, eller lignende. De fleste jeg kjenner som leser fantasy, gjør det av samme grunn som meg selv: Fordi vi setter pris på settingen, fordi vi fascineres av universene, fordi vi liker grensesprengende sjangre, hvor handlingen ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til de grensene historier fra vår egen verden har.

Er dette eskapisme?
Jeg aner ikke, siden jeg aldri bruker begrepet selv. Det er naturligvis mulig at det ligger en slags ubevisst eskapisme i det, men, i alle fall for meg, er det ingen bevisst virkelighetsflukt. Jeg leser også annen litteratur, fra sjangre som regnes som mer "realistiske" - men de fleste av dem liker jeg ikke like godt som fantasyen jeg leser. Det kan ha å gjøre med noe jeg anser som utprega menneskelig, nemlig lengselen etter den store fortellinga. Helt siden mennesker lærte å snakke har vi fortalt hverandre historier rundt leirbålet, grua eller TVen, og helt fram til opplysningstida var overnaturlige fenomener et naturlig element i de fleste slike historier. Etter min mening har fantasylitteraturen et mye større potensiale for de store, episke fortellingene - mens det i samtidslitteratur (altså litteratur som foregår i samme tidsrom det er skrevet i - spesielt etter romanens oppstandelse på 1700-tallet) som regel handler mer om problemer så godt som hver eneste en av oss kunne ha hatt, og er mer en form for hverdagslitteratur. Selvsagt kan også fantasy ta for seg sånne problemer, men de tar sjelden overhånd i historia - i den episke fantasyen er det tross alt nettopp det episke som skal stå i sentrum.

Man kan jo spørre seg om lesere av krimbøker leser krim fordi de mener det er for lite kriminalstoff i media, fordi de synes det begås for få kriminelle handliger, eller fordi de rett og slett fascineres av problematikk og stemning. Er det mer eskapistisk om "skurken" er en ond trollmann enn om det er en sinnssyk morder? Begge er uansett like virkelige...


(Denne posten ble skrevet temmelig spontant, og i en litt opprørt sinnstemning på grunn av noe jeg anså som nedvurdering av fantasylesere, så det er ikke sikkert jeg vil stå inne for alle disse meningene i morra...)

[Loki]

Er enig i mykje av det du skriv, men eskapisme treng ikkje bety at ein har det fælt i røyndomen. Det er like fullt eskapisme dersom du til dømes les fantasy fordi der er ting "bigger than life", ein får oppleve verdskatastrofar på nært hald og "vere med på å" redde verda etterpå. Det kan likesågodt vere eskapisme dersom det er ein reaksjon på ein mundan eller trygg røyndom. Og i den forstand er ikkje berre fantasy eskapisme, men dei fleste former for underhaldningsartiklar som fortel historiar, det vere seg andre litteratursjangrar, film, tv-seriar eller pc-spel. Men fantasy er nok spesielt egna til det.

Eg har nok antakeleg litt av det der, sjølv om eg såklart set pris på alle sidene ved fantasy du lister i posten din. Og eg nyttar faktisk ordet "eskapisme", om enn i litt useriøse former - til dømes brukar eg sei at eg studerar religionar fordi det er ein fin form for eskapisme som veg opp for at eg stadig brukar mindre tid på lesing av bøker.

[Terje]

Er enig i mykje av det du skriv, men eskapisme treng ikkje bety at ein har det fælt i røyndomen.

Ah, det er vel bare min egen konnotasjon - tror den kan forklares sånn: eskapisme --> escape --> rømning --> en rømmer ikke hvis en har det bra...

[Loki]

Er enig i mykje av det du skriv, men eskapisme treng ikkje bety at ein har det fælt i røyndomen.

Ah, det er vel bare min egen konnotasjon - tror den kan forklares sånn: eskapisme --> escape --> rømning --> en rømmer ikke hvis en har det bra...

Ein kan rømme frå andre ting enn smerte og fare. Ein kan rømme frå kjedsomheit, kjensle av utilstrekkelegheit, stress, repetitivitet og forutsigbarheit, osv... Delvis difor, trur eg, at fantasyfilmar, superheltfilmar o.l. ser ut til å ha ein oppsving for tida, samfunnet blir stadig meir trygt og rytmeprega og forutsigbart, og folk får stadig meir fritid til å kjede seg.

[Faile]

haha.. jeg må vel si meg enig i en ting. det er mange ting en kan rømme fra... jeg begynte ikke å lese fantasy da jeg ble mobba eller da foreldra mine skillte seg, men derimot da livet mitt var på det mest lykkeligste!!! jeg veit ikke helt hva man kan tolke ut av det jeg da men...

[Loki]

Kanskje det som eg sa - det er kanskje sånn at når røyndomen blir koseleg og trygg og kjedeleg søker ein bigger-than-life-hendingar som ein jo får skildra særleg i fantasylitteratur, sjølv om det jo òg er mange andre typar litteratur og underhaldning ein kan få tilsvarande opplevingar av.

[ludde]

Jeg tror heller ikke at de som har det vondt her i livet er den puljen som leser mest fantasi. Langt der i fra. Jeg tror at de som leser fantasi klarer å se seg selv i den settingen de leser om.

Jeg tror at de som har det vondt ikke kan klare å se det fantastiske i det de leser, uten å tenke 'særlig'. At de kan tenke, slik er ikke virkeligheten, voks opp. Jeg har vært borti folk som ikke har hatt et liv som har godt på planker for å si det mildt. Og den personen klarer ikke å lese Harry Potter, og gidder ikke en gang å prøve Tidshjulet (uansett hvor mye jeg maser ). Men derimot leser personen krim uten problem. <----- Jeg sier ikke at dette gjelder alle, så det er godt mulig jeg har fått feil inntrykk, så hvis noen merner noe annet så bare si i fra.

Jeg har selv hittil hatt et fin tint liv. Aldri deprisjoner, mor og far henger sammen så godt som noen, godt forhold mellom søster og meg, slekta er godt knytta, gode venner, osv osv. Men jeg har konsetrasjons problemer, men alike vel ikke nok til å få særbehandling, noe som gjorde det vanskelig på skolen.
Jeg må si at jeg liker å lese fantasi fordi jeg syns den virkelige verden er i svarthvitt. Jeg syns den fysiske lov er kjedlig, jeg har jobbet fast siden 2002, og slik skal jeg fortsette til jeg bli seksti. Og for meg er det vanskelig å finne den perfekte jobben. Men når jeg setter meg ned og leser tWoT eller HP drømmer jeg meg bort og glemmer plikter og livet mot noe mye mer spennende. Og det digger jeg.

[Loki]

Bah, sjangerfordommer er eit utbredt og heller underleg fenomen, ettersom sosialrealisme er ein sjanger på linje med alle andre. For trehundre år sidan var omtrent *all* fiksjon minst delvis fantasy. Denne realisme-greia er kun ein trend, og ein sjanger på linje med alle andre. Krimbøkene er akkurat like oppdiktede som fantasybøkene, det som er interessant er karakterene, historiene og innhaldet. Setting, sjanger og innpakning er kun ulike verkemiddel for å meddele det som i ytterste instans er kjensler. Klart, alle kan ha sine innpakningspreferanser, men å avskrive alt som befinn seg innanfor ei bestemt innpakning er latterleg, då eit mysterie kan vere langt betre utført innanfor ei fantasybok enn innanfor ei krimbok (og, såklart, ei historie om det godes kamp mot vondskapen kan vere betre utført i ei krimbok enn ei fantasybok).

"Det ville ikkje gått an i røynda" er ei merkeleg innstilling når det ein les er fiksjon. Det ein burde sjå på er om det som skjer i fortellinga rører ved ein, engasjerer ein eller underheld ein. Enten det handlar om eit H2O-atom med kronisk utflaks, om ein hare som kappspring mot juksande skjelpadder, eller om frustrerte detektiver i nedstøvede kontorer. Historia er det viktige, ikkje utforminga av den. (For dei observante: Nei, det var altså ikkje tilfeldig at eg nytta eit døme frå Espos fabler)

[Terje]

Mens jeg satt å leste til eksamen i går, fikk jeg spissformulert det jeg prøvde å si i den første posten min. (Det er utrolig hva man får til bare lesevegringa blir stor nok.... )

Altså, det er mer enn mulig at fantasy også er eksapisme, og at også fantasylesere leser fantasy på grunn av eskapisme-elementet (dog, mer i Lokis kjedelig-hverdag-form, enn min ubehagelig-hverdag-form). Men er dette spesielt for fantasysjangeren og fantasyleserne?

For det virker sånn på alle forståsegpåerne som uttaler seg om det. (Jf. sitatet i den første posten min.)

[Ceres]

Jeg har ikke blandet meg i denne diskusjonen før nå, for jeg anser ikke meg selv som noen utpreget fantasy-leser, da jeg ikke en gang har lest ferdig LotR enda. Jeg trives like godt med "andre" bøker som med gode fantasybøker. (Men WoT står i en liten særklasse for meg.)

Grunnen til at "forståsegpåere" markerer fantasysjangeren som eskapsjonisme er vel at vi som leser mye fantasy ikke passer helt inn i det a4bildet av ungdom. Vi legger vekt på litt andre kvaliteter i samfunnet, ser andre ting i mennesker og er utrolig kunnskapsrike innen våre områder. Nerder med andre ord.

Noe av grunnen til eskapsjonisme-merkelappen mener jeg er mangel på respekt.

[Terje]

Noe av grunnen til eskapsjonisme-merkelappen mener jeg er mangel på respekt.

Jepp, det er dette som plager meg.

[Terje]

Fra et annet forum, en annen dag (i går ) :

Eskapisme trenger imidlertid naturligvis ikke å være flukt fra vanskelig hverdag - det kan også innebære flukt fra en grå, kjedelig eller lite fengende hverdag. Og det er feil det jeg sier at få leser fantasy for å flykte fra virkeligheten. Jeg har innsett at jeg gjør det selv, og har på andre forum hvor dette temaet dukka opp sett at mange andre gjør det, også, selv om de kanskje ikke er klar over det.

Men det som irriterer meg, har jeg funnet ut gjennom dette, er at eskapismen trekkes fram spesielt når det gjelder fantasy. Hva er det så som gjør fantasyen så spesiell? Den skiller seg egentlig ikke ut fra annet fiksjon, selv om noen kanskje vil påstå det. "Sånt som skjer i fantasylitteraturen kan ikke skje i virkeligheten," klager de. "Det er urealistisk."

Eh... Ja?
Fantasy er fiksjon, i likhet med for eksempel kriminallitteratur, eller psykoanalytiske "storverk" om individers barndomsminner. Det at "kriminallitteraturens handling kunne finne sted i virkeligheten" er ikke et godt nok argument. Det er uansett en fiktiv konstruksjon, og om fysikkens regler inne det universet forfatteren velger å skrive i stemmer overens med fysikkens lover i vårt eget univers, er fullstendig likegyldig. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom Bilbo Lommelun og Harry Hole, eller mellom Harry Potter og Franz K. (Eller hva det nå var han het.)

Men hvorfor hører jeg aldri noen si, "han leser kriminalromaner for å flykte fra virkeligheten"? Hvorfor hører jeg aldri noen, med utrolig forrakt, bruke ordet "eskapisme" (et ord som for meg har fått voldsomt negative konnotasjoner) for å beskrive annen litteratur enn den fantastiske?

Det virker bare så utrolig nedsettende, og så ubeskrivelig arrogant, men først og fremst så ekstraordinært ignorant ut, at jeg opprørt.


http://forum.fantasynorge.com/viewtopic.php?t=443

[ludde]

Nå må jeg si at jeg er fremmed for ordet Eskapisme. Har aldri hørt om det før det dukket opp her. Og dermed forbinner jeg ikke Eskapisme til noe negativt, og har aldri hørt noen bruke ordet med forakt. Hadde det ikke vært for eskapisme hadde ikke bøker vært populært. Er det slik?

Vi leser vel ikke bøker fordi det er en bok gjør vi vel, men fordi det er en interessant historie. Når vi leser en kriminal roman er det jo fordi vi vil være med i en slik spennende historie selv, for vi får ikke være med en slik historie i vårt virkelige liv. Vi spiller spill fordi vi kan oppleve noe som vi ikke får oppleve i et virkelig liv. Så har jeg forstått at noen ser ned på de som ser film, spiller eller leser bøker? Da har de et stort problem.

[Loki]

Som eg forsøkte sei i ein post tidlegare her er det så absolutt grad av eskapisme i alle former for historiefortellande underhaldning - kanskje til og med i alle former for underhaldning, punktum. Det er jo det som er heile poenget - hadde ein hatt underhaldning nok av sitt eige liv, ville eg ikkje trengt eksterne underhaldningsartiklar. Så ja, utan eskapisme ville neppe nokon lest nokon form for litteratur utover faglitteratur. (Freud, anyone? Syke mannen) Og som i posten Terje siterar, det er absolutt slik at eskapisme omtrent kun blir trekt fram i samband med fantasy (og i litt mindre grad, sci-fi og horror), og ofte med ein for meg uforklarleg negativ brodd. Skal ikkje sei så mykje meir, vil berre gjenta det eg har skreve før i denne tråden, og det som står i posten Terje siterte, men for å abstrahere: Eskapisme er ein forutsetning for underhaldning, og om fantasy er særleg godt egna til å dra nytte av dette elementet er det, om noko, positivt, ikkje negativt.

[Terje]

Bare for å klargjøre: Den posten er ikke "direkte" sitat, siden det er jeg selv som har skrevet det. Men det kalles vel sitat lell, så...


EDIT: Apropos sitater: Virker det ikke som om sjefen i Tor (han jeg siterte i denne trådens startinnlegg) har et litt lite nyansert syn på sjangeren forlaget hans har spesialisert seg på?