Rett etter å ha lest WoT, leste jeg Terry Goodkinds Sword of Truth-serie - foreløpig ikke avslutta. Den er
veldig lik WoT, ja faktisk så lik at enkelte har ropt om plagiat. De første bøkene er temmelig bra, men selv har jeg fått dem litt i vrangstrupen, ettersom Goodkind ikks skriver fantasy fordi han er genuint interessert i genren, men fordi han synes det er den perfekte arena for å eksponere Ayn Rand-liberalismen sin.
Og hvem kan klandre ham? Man må jo til et annet univers for at sånt tull skal fungere.
Men uansett, så fungerer serien bra, så lenge du ikke er veldig uenig med forfatterens politiske synspunkter. (I sin nyeste bok, Cahinfire, inkluderte han f.eks. noe som ikke kan tolkes som annet enn et forsvar for sånt som Abu Ghraib-hendelsene - gjennom et skille mellom "god" og "ond" tortur.)
Likevel, dette er noe av den beste hjernedøde fantasyen jeg har lest. Fengende, helt opp til bok 6 eller noe sånt.
Videre har du det mange regner som det siste tiårets beste fantasy. Som jeg vil komme tilbaketil, er jeg uenig i denne påstanden, men at serien er blant de 3-4 beste er ikke til å komme utenom. Kanskje er den til og med nest best.
Serien jeg har snakker om, er George RR Martins A Song Of Ice And Fire. Dette er en hardbarka ridderfortelling, for å bruke en litt slitt og dårlig beskrivelse, hvor store adelshus står mot hverandre, og bedriver politikk på en slik måte at det ville rørt Machiavelli til tårer.
Serien er omtrent halvferdig idag, så vi har mange utsøkte karakterskildringer og skrudde plott-tvister igjen før den er ferdig.
Jeg nevnte at jeg regner ASOIAF som det siste tiårets nest beste fantasyserie. Den beste holder jeg for å være Steven Eriksons Tales From The Malazan Book of the Fallen. Erikson er arkeolog og sosialantropolog, noe som tydelig kommer fram gjennom fortellermåten hans. Videre er dette en av de mest ekstreme kollektivromanene jeg har lest. Persongalleriet er fargerikt, realistisk, og, ikke minst, spredt utover enorme avstander - ofte til og med over forskjellige dimensjoner, eller verdener. Uansett, denne serien inneholder spenning, eksotiske steder, originale raser, kulturer magisystemer og alt mulig annet du kan ønske deg. Det får ASOIAF til å se ut som sosialrealisme.
Malazan Book of the Fallen er så langt en serie på 5 bøker, med den sjette på vei ut i år. Det er vanskelig å si nøyaktig hva den handler om, og hvor lang den vil bli, siden den er såpass omfattende, men kort sagt handler den om et imperium og dets innbyggere, mer bestemt en tropp i imperiets hær, og personer de støter på. Dette er en serie for dem som virkelig liker å fordype seg i det de leser.
I tillegg kan en i denne serien finne den beste fantasyboka jeg noensinne har lest: Bok 3, Memories of Ice. Jeg spiste knapt da jeg leste den, for jeg måtte finne ut hva som skjedde på neste side.
Hvis du ikke gidder å sette deg ned med ei diger serie, kan jeg anbefale forfatteren Robin Hobb. Av Hobb har jeg lest 3 trilogier, som kan leses separat, men også som deler av en større serie.
Først er The Farseer Trilogy. Her introduseres verdenen, og helten Fitz, som er en kongelig bastard. Han får trening som snikmorder, noe han får god bruk for når vikinglignende folk angriper kongeriket han tjener. Ei utrolig bra historie, fortalt i førstepersonsperspektiv.
Den neste seria er The Liveship Traders. Den foregår i samme verden som Farseer, men lenger sør, hos en noe annerledes kultur. Her står de store Liveshipene i fokus - "levende" skip som takket være at de er bygd av et spesielt treslag kan seile oppover ei elv med etsende vann, og handle med de noe sære menneskene som holder til der. I denne boka er hovedpersonen den unga kvinna Althea, som mister arven sin til sin ekle svoger, og må kjempe for å gjenerobre arven sin - et Liveship. I tillegg er piratkapteinen Kennit en sentral skikkelse. Han er egentlig en skikkelig kynisk og egoistisk jævel, men på grunn av noen heldige omstendigheter får han rolla som Piratøyenes frelser. I tillegg er flere andre av Altheas familiemedlemmer involvert i historia, som også inneholder en ganske spennende og interessant vinkling på drager.
Til slutt i denne trilogien kommer The Tawny Man-trilogien. Her avsluttes sagaen om Fitz, på en virkelig passende måte. Det er vanskelig å si noe om handlinga uten å røpe innholdet Farseer, men jeg kan bare si at dette er en utsøkt serie. Noen kritiserer Hobb for å skrive i en litt for omstendig stil, men selv har jeg ingenting imot at hun av og til tar noen avstikkere fra hovedplottet for å vise fram det flotte universet sitt. Også denne serien er for øvrig fortalt i førsteperson, fra Fitz.
Til slutt kan jeg nevne forfattere som Katharine Kerr, som skriver keltisk fantasy, Terry Pratchett, som skriver noe av den beste samfunnssatira jeg vet om, i form av fantasy, og Neil Gaiman, som virkelig har peiling på mytologi, og som i tillegg er en enormt god forfatter.
Godt sted å finne gode bøker og omtaler:
http://www.wotmania.com/bookreviews.asp
