Ceres wrote:
Det virker jo som om du var svært godt forberedt. Du burde med andre ord minst hatt en B. Greit nok at det går an å missforstå eller noe, men i bunn og grunn kan du ikke skylde det på noen andre.
Man kan aldri skylde på andre enn seg selv. Jeg synes at det er litt for lettvint å si at hvor mye man har lest, hvor mange oppgaver man har gjort etc. sier hva man burde ha. Man kan lese en masse og alikevel ikke være flink i faget. Man kan være uenig med sensor og evt. klagenemnd. Jeg har nok et snitt et sted mellom C og B, nærmere C enn B, men jeg føler at jeg stort sett at jeg er like godt forberedt til alle eksamener, samme om jeg fikk D, C, B eller A (som er de karakterene jeg har fått), like godt forberedt når jeg fikk D som når jeg fikk A. Da stemmer ikke det med forenklingen din om at er du får en karakter etter hvor forberedt du er.
Så du sier altså at man MÅ ha folk med master i historie fordi man MÅ ha lektorer? Jeg er rimelig sikker på at dersom du hadde spurt lektor-foreninga at de hadde sagt seg enige i at kravene for å komme inn på master burde være like vanskelige fra universitet til universitet, og derved at systemet ikke burde vært bassert på kvoter, men heller på krav.
Og at folk med master prioriteres fordi de "mest trolig er flinkere..." Vel, dersom det er så til de grader lave krav til å komme inn på en master så er jo ikke det sikkert lenger. Men jeg er enig i at allmennheten anser et menneske med master som dyktigere enn en med bacholor i samme emne.
Og hva er det de "prioriteres" til? Lærerstillinger?
Man må ha master for å bli lektor. At man må ha lektorer er en annen sak. Det er vel en kombinasjon av kvoter og krav - det kommer an på hvor mange som søker pr. semester. Er det veldig mange med høyere karakterer så heves kravet for å komme inn, er det få så holder det med C i minimumsgjennomsnitt (vet også at man har senket karakterkrav en gang i blant pga. for få studenter. Så ja, ønske om å ha så og så mange nye mastergradsstudenter kunne kanskje ha blitt firt litt på, og heller ha et fastere minstekrav, og heller øke ved mange søkere.
Med en mastergrad ville jeg tro at man er flinkere enn en med bachelorgrad i samme emne, man ha tross alt studert lenger, og stilles høyere krav til deg. Men så vidt jeg har forstådt så er det ikke så mye ny historie man lærer på master, heller det å studere historie. Dermed sprekker egentlig litt det matser-lektor-argumentet, for dette er ikke så viktig når man er lærer på vgs. Alikevel velges jeg det, for også høyere lønn enn en adjunkt.
Når man søker på en jobb etter endt studie så sier man jo at en bachelor stort sett ikke er nok. Vel det kommer an på studie og jobb. Hørt folk som ikke ansetter folk med noe lavere enn master. Derfor prioriteres folk med master (NB! nå tenker jeg litt mer generelt enn bare historie). Folk med historieutdanning blir ikke bare lærere, men også saksforvaltere, forskere, politikere, statsansatte, og da ansetter man som oftest heller en med master enn en med bachelor, selv om masterstudenten har gjennomsnittlig lavere karakter enn bachelorstudenten (blir vi forklart)
Det å ha spesifikke krav virker for strengt? Master bør ver som de fleste andre ting i livet - man får det ikke før man er kvalifisert. 3-årig bacholor bør være tid nok til å finne ut om man er motivert og engasjert i fagfeltet (og derved å fått de tilsvarende karakterene).
Strenge inntakskrav er et gode som alt for mange ikke ser. Å innføre karaktergrense i mattematikk for lærerstudentene var for eksempel helt nødvendig. Lærerene kunne jo komme ut av skolen og være dårligere enn studentene de skulle undervise, omtrent...
Strenge krav gir mer prestisje.
Altfor spesifikke krav som anbefaling fra veileder virker for strengt. Høye krav er ikke for strengt, fordi det er jo som du sier mastergradsstudier, er på en måte litt alvorlig da. Nok en gang: Forholdet mellom kvote og krav må justeres fra semester til semester, og man kan ikke kunne komme inn med lavere karakter bare fordi det var få søkere det året. Helt enig.
Ville du hatt lukkede hummanistiske fag? Hvorfor?
Jeg må spørre for kan hende at jeg har misforstått og tok den litt kjapt - hva mener du med lukkede og åpne studier?
Man kan studere enkeltemner og div. bacholor- og masterstudier på blindern. For å bli lærer må man vel i tillegg ha pedagogikk. (Noe jeg tror de har noe av på blindern også). Vi på medisin studerer på domus medica ved Rikshospitalet. Jus er nede i byen. Tannlegestudentene på deres skole ikke så langt fra bislett. Tror imidlertid farma-studentene er på blindern, og det er jo rimelig yrkesrettet... Så du har jo litt rett...
Men de holder til i et eget bygg helt nederst, da.
. På blindern har vi LAP, lektor og adjunkt programmet - yrkesrettet? Tror det ja. Men må innrømme at når jeg skrev blindern så tenkte jeg på hele UiO, vet at det er sprett rundt i Oslo.
Ofte er omgangskretsen begrenset (liten klasse etc), og ofte henger den igjen fra barne- og ungdomsskole alder. Da tenker jeg selvsagt på "fotballjengen" og "dansejentene" etc. Klart man velger venner etter personlig smak. Men det er ikke sikkert de valgene er gode eller konstruktive. På universitetet får man ofte nye venner og en ganske annen omgangskrets. For noen er det det som skal til for å begynne å konsentrere seg/like å studere.
Ja ok, må innrømme at selve atmosfæren på universitetet fremmer mer skolesaklighet. Er litt annet å være universitetsstudent med hyppige eksamener enn vgselever med en og annen eksamen. Men omgangskretsen min er ikke så annerledes i dag fra hva den var før jeg startet på UiO.
