Synnøve Solbakken

[Terje]

Benytter meg av Lokis mal på ei enkel og grei bok på knappe 75 sider.

Synnøve Solbakken
av Bjørnstjerne Bjørnson

Innhold
Torbjørn bor på gården Granlien, hvorfra han kan se gården Solbakken på andre sida av dalen. Der Granlien ligger i skygge store deler av året, har Solbakken sol, og sistnevnte får derfor en nesten religiøs betydning for den unge Torbjørn.
Senere treffer han Synnøve Solbakken, som han forelsker seg i. Synnøves foreldre er imidlertid haugianere, og har ikke mye til overs for Torbjørn, som er fryktelig stolt, og derfor ofte havner i slåsskamp. Etter hvert blir han så uappetittelig for hennes foreldre, og for henne selv, at Synnøve stiller et ultimatum til Torbjørn: Skjerp deg, eller glem meg.

Hva jeg likte og ikke likte
Bjørnson har alltid en lys tone i verkene sine, også her, og det er neppe noen stor spoiler dersom jeg nevner at alt går bra til slutt, for stort sett alle. Imidlertid er det mange problemer som oppstår på veien, og dette, kombinert med Bjørnsons kjærlige måte å beskrive norske folk og norsk natur, gjør boka verdt å lese, selv om det er klart fra første avsnitt hva som kommer til å hende. Altså ikke en bok for dem som liker overraskelser.
Karakterer
Karakterene til Bjørnson er gode. De er sjelden bare typer, men han når aldri enorme høyder, da han har en veldig impresjonalistisk måte å beskrive både folk og steder på; han nøyer seg som regel med å nevne et par definerende trekk, enten det er en gård eller et menneske han beskriver. Og heller enn å stave alt ut i klartekst, lar han folks handlinger og ord tale for seg selv.
Skal jeg se på et spesielt eksempel, er Torbjørn et naturlig valg. Skildringa av Torbjørn er kanskje blant de beste jeg har lest i norsk litteratur. Vi får følge ham fra oppvekst til forlovelse, og på veien får vi innsikt i alt som påvirker ham, om det nå er gårdsgutten Aslak, faren Sæmund (som for øvrig har mye til felles med faren til Øyvind i En Glad Gutt; begge de to fedrene deler ellers mange trekk med Bjørnsons egen far), bygdefolket, eller Synnøve. Måten hun blir til et motiv for ham, og effekten dette har på ham, er blant bokas sterkeste sider.
Plott
Plottet er helt greit. Ung mann har problemer, men finner i kjærligheten en grunn til å endre seg, og i den han elsker et mål for forandringene. Hindrene som dukker opp på veien er realistiske, og de karakterende hovedpersonen treffer gjennom historia oppfører seg på en troverdig måte.

Helhetlig vurdering
Dette er det som vanligvis regnes som Bjørnsons beste verk. Personlig er jeg uenig, all den tid jeg har mer sansen for både handlinga og karakterene i En Glad Gut. Likevel, dette er langt fra noen dårlig bok. Starten kan være litt treg, dersom du ikke er utrolig fascinert av skildringer av livet til en liten guttunge, men når handlinga nærmer seg Torbjørns konfirmasjon tar ting seg mer opp.
Dette er imidlertid ikke noe for den gjengse bokleser, i alle fall ikke dem som er avhengig av 24/7 action, for å overdrive litt. Det er riktignok mer vold i denne boka enn i de fleste andre av Bjørnsons romaner, men i det store og hele er den drevet av dialog mer mer fredlige handlinger. Til tross for dette vil jeg heller anbefale Bjørnson enn Ibsen, som jeg aldri har kunnet tenke på som annet enn kjedelig. Bjørnsons karakterer lever i alle fall, i motsetning til Ibsens borgerlige, levende lik.


Jeg kommer antakelig med mer om halvanna uke, ettersom jeg skal høre søstra mi foredra om denne boka under Bjørnsonfestivalen neste uke.

[Sauegjeteren]

Vel, jeg satte meg like gjerne ned med denne boka i dag, og den var fort ferdig også.

Fra før har jeg bare lest Trond av Bjørnson, men jeg likte da det. Og Synnøve Solbakken er like godt skrevet. Boka tar for seg flere ting, både Torbjørn og Synnøve, og ei furu og sikkert enda litt til. Furua så jeg egentlig ikke poenget med å nevne i historia heller, men det får være som det er.

Men Bjørnson skriver som sagt godt, og det er lett å bli dratt inn i språk og handling. I tillegg til dette er han egentlig lettlest, så jeg ser ikke bort i fra at han skal få ligge fram ei stund, så jeg har han der i ledige stunder.

Personlig syns jeg det var litt mye utenom her, og dialogene var tidvis forvirrende, men det er vel også alt jeg har å sette fingeren på. Prosaen er kjempebra, og driven i historia likeså. Og selvfølgelig, karakterene blir troverdige,

Spoiler

ikke minst Torbjørn, som går fra å være en hissig liten satan, til en roligere arbeidskar, bare ved hjelp av litt stål.

[Terje]

Det morsomme med Synnøve Solbakken er at den egentlig var et debattinnlegg; et tilsvar på eklingen Eilert Sundts påstander om at norske bønder var umoralske fyllesvin. Eilert (ofte omtalt som Norges største sosiolog gjennom tidene) var nemlig så taktløs å nevne Bjørnsons hjemkommune, Nesset (tilfeldigvis også kommunen jeg gikk på ungdomsskole i, og hvor jeg tilbringer ferier og enkelte helger), i lite flatterende ordelag, og dette irriterte Bjørnson. Han hadde nemlig helt andre oppfatninger av norske bønder. Han opplevde det store flertall av dem som gudsfryktige, arbeidssomme og gjestfrie. Hvilket altså er det han prøver å illustrere i de fleste av bondefortellingene sine. (Jeg har bare lest "En glad gut" og "Synnøve Solbakken", men det er ganske opplagt i disse to, i alle fall.)

Hyggelig at du likte boka, forresten, og at du tok deg tid til å leke trådnekromantiker.