Da var jeg endelig ferdig med "The Darkness that Comes Before" og vil derfor snakke litt om mine følelser for boka. Jeg kommer ikke til å gå i detaljer om plott o.l. Hvis du vil lese mer om det så anbefaler jeg å lese anmeldelsen.
Som kjent så har jeg prøvd å lese denne boka før (ca. 6 måneder siden), hvor resultatet ble katastrofalt. Jeg synes
alt var galt med denne boka. Heldigvis for meg så ga jeg den en ny sjanse. Hvis du, som jeg, lurer på hvorfor jeg ikke likte den for et halvt år siden så er mitt svar følgende: Det er Erikson og Gaimans feil. Jeg hadde akkurat gjort meg ferdig med Memories of Ice av Erikson og fulgte deretter den opp med American Gods. Så skulle denne jyplingen av en debutant plutselig komme og leke med storegutta, og jeg er ganske sikker på at enhver bok hadde fått smake kjøttøksa i denne situasjonen. Det er et problem jeg sliter med - hvis jeg har lest ei god bok, er det god sjangs for at den neste ikke lever opp forventningene. Men dette er nå historie, glemt sådan.
Så hva synes jeg om boka nå? TDTCB er ei nokså tykk bok, godt innpakket i filisofiske fabuleringer og med en prosa som kan være vanskelig å komme inn i. Dette sier jeg for å skremme deg; ikke hvem som helst vil kunne like en slik bok. Bakker bruker mange vanskelige stedsnavn og karkaternavn. F. eks heter mine to favorittkarakterer i boka Cnaüir og Anasurimbor Kellhus. Man kan føle seg litt vel fremmedgjort i starten, men det gikk ikke lenge før du dykker ned i "The Three Seas" og biter på hver eneste detalj vi får slengt vår vei.
Hvis du derimot klarer å grave fingrene dine fast i verdenen, vil du oppleve en forfatter med store evner. Etter å ha lest en god del bøker opp gjennom tidene føler jeg ikke skam ved å fortelle dere at jeg som oftest klarer å gjennomskue plott og karakterer. Forfattere som Martin og Erikson klarer jeg ikke å se gjennom, og det samme må sies om Bakker. Denne mannen er
smart.. Du kan virkelig føle hvordan hver eneste vending i dialogen er gjennomtenkt, hvordan hver eneste filisofiske betrakning har relevans. Esemet the Harlot, Skeäos, Anasurimbor Kellhus, Proyas, Serwë, Drusas Achamian og (spesielt) Cnaüir er nå på toppen av mine favorittkarakterer gjennom tidene. Jeg føler meg smartere etter å lest Bakkers roman, og det er ikke jo slettes ikke verst.
Dette er ikke en morsom roman, og det er jo slettes ikke meningen. Er du på jakt etter lettfattelig underholdning så hold denne boka borte med vievann og kors - her må du sette deg ned og
lese. Og ikke nok med det; du må
forstå. Gi boka den tiden den trenger (gjerne 6 måneder
).
Jeg pleier å gi karakterer til bøkene jeg leser, men ved denne anledningen velger jeg å la være. Det skyldes ikke latskap fra min side, men en motvillighet til å tolke dette som en hel roman. Jeg fikk følelsen av å lese "Ringens brorskap" (uten sammenligning forøvrig). Den har nemlig ingen ordentlig slutt, noe som er forståelig tatt i betraktning at det er bok 1 i en trilogi. Jeg nøyer meg med å si at denne boka ligger på samme nivå som The Bonehunters av Steven Erikson eller Anansi Boys av Neil Gaiman - altså ei veldig, veldig god bok. Når jeg har lest serien ferdig vil dere få en karakter, men hold ikke pusten i påvente av at det skal skje. Jeg har verken mulighet eller større lyst til å bestille The Warrior Prophet og The Thousandfold Thought på internett. Jeg skal kjøpe dem i butikk, og noe slikt får jeg ikke sjangs til å gjøre før vinterferien.
