The Pattern

Dette er ett spørsmål jeg lurer litt på, og som den nysgjerrige mauren jeg er lurer jeg på: Hvordan tenker dere?

HÆ? sier du nå, inne i deg, så jeg må forklare spørsmålet. Det jeg lurer på er: Når vi tenker, hva ser, hører de forskjellige? Og er det veldig situasjonsavhengig? Tenker du stort sett med en stemme inne i hodet ditt, kanskje veldig tynn, kanskje ganske lik din egen, kanskje veldig mørk, som starten på en mørk film. Eller tenker du bokstaver, så du ser ord flimre over netthinna når du leser dette? Kanskje du ser bokstavene mine på skjermen, og hjernen din omformer det til bilder som du får noe ut av?

Er det annerledes når noen snakker til deg?

Eller du bare ser utover landskapet?

Og hukommelsen, hvordan fungerer den hos deg? Er det slik at noen ganger husker du fars formanende stemme om ikke å gjøre det, andre ganger minnes du daskene på rompa for den samme forbrytelsen? Eller husker du kanskje bare den samme gode kakelukta du kjente som ørliten, da du fikk ett nybakt kakestykke av mora di.

Hva tror dere?

(Og når dere spør hva i all verden jeg mener, spør eksakt)

jeg tenker i ord, det er i alle fall helt sikkert. har hørt at det er noen som tenker i bilder, men det virker ganske fjernt for meg.

"stemmen" min, inne i hodet, har egentlig ingen stemme, om du skjønner... den er ikke en lyd, så den kan ikke ligne på min utvendige stemme. eller noen andres.

ofte er det andre, mer diffuse "lag" av tanker bak denne stemmen, som jeg på en måte kan hente fram.
noen ganger er det også slik at den klareste stemmen liksom kjemper med de som er lenger borte. særlig med hensyn til enkelte problemer jeg har vært gjennom. nesten som en slags god/ond ting. eller som om det sitter en impulsiv, ugjennomtenkt djevel på den ene skuldra mi, og en engel som ser at noen ting ikke er særlig smart på lang sikt på den andre.

i samtaler er det mindre rot inne i hodet mitt. særlig med gode venner som jeg kan stole helt på. det er visstnok derfor jeg kan være oversosial. for å unngå kaoset...



hukommelsen kan jeg hente frem ting fra ved behov, eller når jeg f.eks. er i en situasjon som minner om en situasjon jeg tidligere har opplevd. kverner jeg lenge på noe jeg bare kan huske glimt av, kommer det ofte bedre frem med tiden. enkelte minner, fra situasjoner som har påvirket meg mye, står selvsagt klarere. noen av dem kommer frem til stadighet av seg selv, også i drømme.
hukommelsen fungerer naturlig nok i bilde og lyd. lukter og slikt kan oogså komme frem hvis jeg er kun konsentrert om minnet.. husker jeg noe i et glimt mens jeg egentlig holder på med noe annet, er det kun lyd og bilde.

Nja...hører vel et par tre fire stemmer i hodet...av og til samtidig.

Hukomelsen er knytta til lydar ofte, slik at når eg f. eks har høyrd på ei låt når eg les ei spesiell scene i WoT, så hugsar eg heile scena neste gong eg høyrer den låta.

Når det gjelder korleis eg skal hugse ting eg les f. eks så treng eg berre lesa det ei gong og så sit det. Detta har plaga mang ei lærer oppgjennom tida. ''- Denne prøva har du lest mye til vel? - Ehh...las berre ei gong eg."

(fyiller sikkert ut denna posten seinare når det kjem fleire tankar.)

Jeg har en stemme i hodet mitt som jeg innbiller meg er lik min egen stemme. Den har det med å komme veldig tydeligfram når jeg irriterer hele matteklassen min ved å si de tallene jeg skriver

Hukommelsen min, eller når jeg skal huske ting, går gjennom en lang rekke ting før jeg kommer på det jeg prøver å komme på.

Innimellom får jeg sånne sykt lange tankerekker uten videre fordi en ting minner meg om en annen ting, som minner meg om en tredje ting osv, så når jeg begynner å snakke om dette er det ingen som skjønner hvorfor jeg babler om det, men sånn tror jeg det er flere som er.

Kan også ha to diskuterende stemmer i hodet, men aldri mer enn to, og de kommer sjelden noen vei

Shallis wrote:Jeg har en stemme i hodet mitt som jeg innbiller meg er lik min egen stemme. Den har det med å komme veldig tydeligfram når jeg irriterer hele matteklassen min ved å si de tallene jeg skriver

Hukommelsen min, eller når jeg skal huske ting, går gjennom en lang rekke ting før jeg kommer på det jeg prøver å komme på.

Innimellom får jeg sånne sykt lange tankerekker uten videre fordi en ting minner meg om en annen ting, som minner meg om en tredje ting osv, så når jeg begynner å snakke om dette er det ingen som skjønner hvorfor jeg babler om det, men sånn tror jeg det er flere som er.

Kan også ha to diskuterende stemmer i hodet, men aldri mer enn to, og de kommer sjelden noen vei

hello soulmate!!!skummelt likt mitt eget tankesett,men får håpe det er flere en oss

Har på følelesen at det er en veldig vanslig tenkemåte Men jeg vet ikke

Jeg har nok en temmelig variert tenkemåte, men så er nok ikke innsiden av hodet mitt verdens ryddigste, heller. Jeg tenker i bilder, delvis, men også i skrevet tekst som jeg ser for meg. Dette er ikke nødvendigvis konkrete bilder, men også abstrakte ting som på en eller annen måte gir mening.

Jeg kan også komponere musikk inne i mitt eget hode, og høre alt for meg, men slikt forsvinner ut av hodet før jeg får sjansen til å skrive det ned. Min egen stemme kan jeg ikke høre for meg, bortsett fra når jeg grubler på ord og uttale, og kommer til å snakke med meg selv.

Når jeg leser, tenker jeg nok veldig abstrakt, og handling speiler seg ikke nødvendigvis i klassiske filmklipp og bilder, men mer som stemninger, følelser og tenkemåte hos karakterene.

Hva med følelser, og fysiske følelser? Går det ann å tenke slik? Altså, hvis du (i dette tilfellet gutt) ser en film der noen får ballene skjært av, får du ikke da ett vist ubehag? Eller om noen endelig kliner i en film, etter mye drit og slit (som alle filmer egentlig), føler man seg da lettere i kroppen, syns man at man kjenner lepper mot sine egne om man er i det humøret for øyeblikket?

(Uten å være sikker, har utrykket vann i munnen noe med temaet?)

Så mine egne svar: Jeg tenker stort sett i stemme-ord. Jeg innbiller meg at stemmen er ganske lik min egen, med mindre... Nå hadde jeg egentlig tenkt å si at "samvittighets-stemmen" er litt annerledes, men jeg tror nok det er ganske likt.

Angående samvittighet, der føler jeg mer enn jeg hører stemmer. *God følelse, dårlig følelse*


Og med bilder, det er sjelden jeg bruker det i nåtid. Mulig jeg tenker tilbake i bilder, mulig jeg fantaserer meg fram til hva som skjer, men sjelden ellers.

Når man ser utover landskapet igjen, da er det sjelden jeg bruker ord. Da går det mer på følelser igjen. I motsetning til mange diktere, klarer jeg ikke å sette ord på alt jeg ser, og derfor blir det slik.

Hukommelsen min går stort sett i lyd. Det kan selvfølgelig være andre ting også, frysning i tanna når jeg hører tannlegebor, god følelse uten noe ord når jeg tenker tilbake på gode ting, osv. Men selvfølgelig går det jo mye på bilder også.

jeg tenker utelukkende i bilder/handlinger. har ingen stemmer i hodet mitt, men det bare dukker opp bilder, som enten går direkte på situasjonen, eller er litt mer metaforisk.

synes det høres pussig ut at noen snakker inne i hodet ditt uten at du kan se vedkomne som snakker...

Tenker i ord, noe annet er helt uforståelig for meg.

Tenker på bokmål. Jeg skjønner ikke de som synes det er utenkelig å tenke i bilder, hvordan tenker dere dere en softis?

Faile wrote: synes det høres pussig ut at noen snakker inne i hodet ditt uten at du kan se vedkomne som snakker...

Det skiller lixm ikke ut denne stemmen som en som snakker, den bare er inni hodet ditt. Har aldri tenkt på det som rart, og akkurat nå som jeg tenker på det, ble jeg veldig oppmerksom på at denne stemmen siterer det jeg skriver Den setter lixm bare ord på det jeg føler, og gjør det lett å snakke med deg selv inni hodet ditt, når du trenger å snakke om ting uten at noen skal vite hva du tenker på.

Jeg har en sånn rar "r" når jeg snakker, og den har jeg når jeg tenker også. Jeg tenker da i ord. Jeg kjenner igjen det med "lag", flere ganger har jeg prøvd å få tak i det bakerste "laget", det som på en måte tenker det jeg tenker før det er tenkt (skjønner?). Det går aldri...

Når jeg leser, leser jeg med en sånn rar "r" i hodet.. Om jeg ikke skal gjøre det, på en måte lese uten å tenke det "høyt", vet jeg bare hva ordene betyr. Ikke noe bilde der.

Bildene kommer når jeg tenker tilbake eller framover eller mot noe som er et annet sted.

Når jeg leser gode bøker eller tenker på noen minner jeg har går alt i en film med stemmer etter som det passer.

Om jeg tenker på en softis kommer det et bilde opp av isen, og en egen komentar slik som, "svarte nå fikk jeg lyst på en".

Jeg har en stemme i hodet mitt som alltid har en egen mening, og har diskusjoner med med meg selv. Mye går vel på følelser av det jeg forbinder noe med, og legger ved et bilde å en komentar.

Eks om fattern sier vi skal til spania, så får jeg følelsene om at det er possitivt, og at jeg blir glad. Så ser jeg for meg plassen (strand, en vei, palmer ved veien, fargerike gamle delevis stygge hus ved veien, og en fantastisk kirke midt mellom husene), for så å tenke "tja bare det ikke er i skoletiden så er jo dette greit nok".

Alt i min dialekt da

En softis forekommer umiddelbart som et vanlig reklamebilde av en softis. Deretter følger smaken og konsistensen av softisen, og kanskje hvordan de forskjellige typene strøssel føles i munnen. Etterpå kommer skuffelsen med denne kjeksen (som nesten aldri er god, med mindre det er en vaffel-kjeks) og til slutt følelsen av at dette egentlig ikke var verdt pengene. Blandet forestillingsmåte, med andre ord, bortsett fra at det kanskje ikke blir så detaljert, med mindre man virkelig begynner å gruble på denne softisen.