"The Lies of Locke Lamora" av Scott Lynch - 2

[Terje]

Lager bare en ny tråd, jeg, for oversiktelighetens skyld. Hvis noen høyerestående embetsmenn mener at jeg gjør feil, så har dere selv midlene til å rette det opp.


Scott Lynch:
”The Lies of Locke Lamora” (TLOLL)
2006, 504 sider (TPB)

Locke Lamora er en tyv som bor under et gammelt tempel sammen med vennene sine -- tyver de også. Men Locke, Calo, Galdo, Jean og Bug er ikke vanlige tyver, de er The Gentlemen Bastards, og de begår sjelden mer enn et tyveri i året. Det ene årlige tyveriet deres er imidlertid overdådig spektakulært. Etter en prolog der Lockes bakgrunn og barndom presenteres, får vi følge The Gentlemen Bastards i deres utspekulerte forsøk på å hjelpe en viss Don Salvara med å bli kvitt tjuefem tusen gullkroner. The Gentlemen Bastards er forkledningskunstere av rang, og skuespillere av klasse, og de har til å begynne med få problemer med å få den unge Don Salvara til å stole på dem. Men før de får fullført Don Salvara-spillet blir de dratt inn i en The Grey Kings blodige og hevnmotiverte krig mot gangsterbossen Capa Barsavi...


TLOLL var ei berg-og-dal-bane av ei bok, uansett hvor banal denne beskrivelsen er. Lynch skriver en stram og fokusert fortelling, hvor det ikke er med mange overflødige scener. Jeg har sett noen klage på at interludiene -- tilbakeskuende passasjer der Lockes barndom og generelle fortid belyses -- forstyrra leseopplevelsen, og at de ødela plottprogresjonen. Dette syntes ikke jeg. Snarere tvert i mot; ved å bruke direkte retrospeksjon på denne måten sparer Lynch leseren for lange monologer og påtrengende forklarende avsnitt midt inne i handlinga. For det som fortelles i tilbakeblikkene er vitalt for historia, og en annen måte å implementere disse elementene på kunne fort blitt keitete.

Selve plottet var skikkelig fengslende. Det begynner ganske rolig -- i alle fall sammenligna med resten av boka -- med begynnelsen på Don Salvara-spillet, men allerede i første kapittel kommer det indikasjoner på at ikke alt er som det burde være, og dette bidrar til å forsterke spenninga i fortellinga. Intrigene blir mer og mer intrikate, og utviklinga skyter fart, helt frem til Lynch sparker leseren i magen med et par karakterdrap -- som medfører at historia eksploderer. Alt dette er fortalt med et ikke for vanskelig språk, og Lynchs dialoger er antakeligvis de beste jeg noensinne har lest. Eller i alle fall de kuleste. The Gentlemen Bastards er blant de mest sarkastiske herremenn jeg har vært borti, og det er rett og slett en fryd å lese scener der de interagerer med spesielt hverandre, men også andre. Det var ikke sjeldent at jeg fant ut at munnen min var strukket ut i et bredt glis, og glisene bikka uvanlig ofte over i fliring.

Camorr, byen TLOLL finner sted i, er en slags blanding av Venezia og Pratchetts ”Ankh-Morpork”, som igjen er en blanding av blant annet London og Roma. Det er levende beskrevet, med næringsveier, distrikter, folk, kultur, og andre slike ting. Lynch holder seg heller ikke for god til å slenge inn en god del skittenrealisme som gjør at Camorr kan ligne en dal på Mievillés New Crobuzon. Vi får også innsikt i omverdenen, om enn ikke så veldig omfattende innsikt: Lynch forteller det han må, og ikke så forferdelig mye mer. Men ut fra det han faktisk forteller fikk jeg inntrykk av at Camorr lå på et slags Europa-lignende kontinent, og det ble stadig referert til et nordlig kongedømme som ligna veldig på Nederland på 1600-tallet. Det at det ofte ble nevnt andre autonome bystater som en gang for lenge siden hadde vært del av samme imperium, gjorde bare Venezia-, Italia- og Romerriket-referansene mer tydelige.

Karakterene var et kapittel for seg. TLOLL inneholdt uhorvelig mange mildt sagt eksentriske og originale typer. Faktisk er det enklere å komme på karakterer som var eksentriske, enn karakterer som kunne beskrives som noenlunde normale. Men det betyr ikke at karakterene var urealistiske eller lite troverdige. Lynch makter å kombinere disse kvalitetene i de fleste karakterene, uten at det virker alt for påtatt alt for ofte.

Alt i alt ei mer enn bra bok, full av action, intriger, sarkasme, suspekte typer og blodbrusende og blodig hevn. Det slår meg at Lynch må være inspirert av ”Greven av Monte Christo” -- dette er ingen tung, moraliserende roman, men snarere en renspikka fartsfylt underholdningsroman. Karakterene har ikke lange indre monologer der de diskuterer de forskjellige etiske aspektene ved egne og andres handlinger, og hvis boka i det hele tatt har en moral framstilles den gjennom showing, ikke innpåsliten og masete telling.

[Moiraine Sedai]

Nå skjønner jeg hvorfor denne boka har blitt lovprist.

[Loki]

TLOLL var ei berg-og-dal-bane av ei bok

Fresende sigøynere?

[Terje]

Hehehe, nei.

Jeg la forresten merke til at Lotta også brukte "berg-og-dal-bane"-metaforen for å beskrive denne boka...

[Lothair Mantelar]

En god anmeldelse, mye bedre formulert enn det jeg rabla ned. Hyggelig å se at du stort sett er enig i det jeg sier. Jeg er i hvert fall enig med alt du sier.
Jeg er litt usikker på om vi burde åpne en ny tråd for hver anmeldelse av ei bok; det kan bli veldig mange tråder etter hvert. Kanskje du burde ha postet dette i "min" tråd?

Synes du Lynch har potensial til å bli "den nye store fantasyforfatteren", Terje?

[Terje]

Jeg tenkte på å poste den i din tråd, men lurte på om det ikke ville bli litt rotete, eller vanskelig å finne fram. Men jeg er enig i at det kunne gått an, så hvis en Admin eller Mod leser dette og tenker at tråden er overføldig, er det bare å slå sammen trådene for min del.

Synes du Lynch har potensial til å bli "den nye store fantasyforfatteren", Terje?

Enkelt spørsmål, enkelt svar: nei.

Hvis du vil ha begrunnelse, så er den at selv om han skriver fryktelig god adventurefantasy, så virker det ikke som om TLOLL er noe mer, liksom. Ser du på Wolfe, Martin, Gaiman og Erikson, for å ta fire av de jeg mener kan sies å være i divisjonen over Lynch, så har de ofte mer generelle, allmenngyldige observasjoner og refleksjoner stukket inn i handlinga. Lynch, på sin side, har ingenting av dette; han skriver pur handling. Så det kan hende at han på en kommersiell basis vil bli blant de store, og han skriver virkelig ikke dårlig, men det mangler liksom noe, mener jeg. Dette er for meg "Da Vinci-koden" i fantasyform; pur underholdning, men ikke noe mer.

[Lothair Mantelar]

Jeg er enig i at han ikke er den nye "store" fantasyforfatteren, men jeg synes allikevel at han er blandt de mest lovende forfatterene jeg har lest. Jeg kommer til å lese enhver bok han gir ut, og vil karakterisere ham som en bedre forfatter enn Dan Brown, Robert Jordan og David Eddings. Han har snakket om å skrive en annen, mer episk serie etter hvert, men hans hovedformål for sine bøker er jo at de skal være underholdene - og det er TLOLL tilgangs.

[Terje]

Dan Brown, Robert Jordan og David Eddings

Nå har jeg ikke lest Eddings, men jeg har liksom på følelsen av at han er en av de mest stereotype forfatterne i bransjen. Hva Brown og Jordan angår sier det seg selv at jeg er enig i at Lynch er bedre; Brown er så oppskrytt at jeg blir kvalm (DVK var egentlig ei elendig bok; dete eneste jeg likte i den var all historia og det der), og Jordan er ikke mye bedre. (Man kan si mye rart om Jordan, men i motsetning til Brown klarer han i alle fall å skrive et karaktergalleri som er stort nok til at man ikke klarer å forutsi resten av boka når man er halvveis.)

Han har snakket om å skrive en annen, mer episk serie etter hvert, men hans hovedformål for sine bøker er jo at de skal være underholdene - og det er TLOLL tilgangs.

Og det at han gjør det han har målsetninger om er jo helt knall. Det er noe av det jeg kan like ved ham. Og jeg tviler ikke på at han også kan skrive "dypere" fortellinger, men i og med at TLOLL -- som kjent hans eneste roman (såvidt meg bekjent, that is) -- bare har et dypt plott, men ingen dyp tematikk (noe jeg i alle fall forventer at gode bøker skal ha; de skal gi meg innsikt i noe, lære meg noe jeg ikke visste fra før). Men hvis budskapet hans (Knut Nærum, anyone? ) er å underholde, så har han tatt i bruk de riktige virkemildene, i alle fall hva meg angår, og sånn sett vist at han i alle fall er en entertainer av rang, og en god skribent. Men om han er en stor forfatter remains to be seen...

[Loki]

Nå har jeg ikke lest Eddings, men jeg har liksom på følelsen av at han er en av de mest stereotype forfatterne i bransjen

Tidenes underdrivelse.

(Knut Nærum, anyone? )

Ave!

[Terje]

Du har sett hans nyeste påstander i Samtiden (gjengitt i Dagbladet forrige onsdag eller torsdag), ja? Han påstår at literaturen framstilles i skolen som en slags ineffektiv propaganda, og at det viktigste med bøker er et budskap som er pakka inn i virkemidler for å gjøre det vanskeligere tilgjengelig.

Går ut fra at han endelig ble lei av hver dag å få hundre henvendelser fra særemnearbeidere.

[Loki]

Jepp, var eviglang kø i daglegvarebutikken ved der eg bur på hybel akkurat den dagen, så eg rakk lese heile artikkelen medan to eldre damer somla seg gjennom kassen framfor meg. (Kjøper jo aldri aviser...) Så den fekk eg med meg på rein flaks.

[Pheoniks]

hehe..

anyway, må lese den boka snart... den kommer på min "Want to read" liste...

[Morten]

Jeg abonnerer på det engelske bladet SFX (hvor temaet er sci fi og fantasy innenfor TV, film, litteratur og tegneserier), men ligger noen måneder på etterskudd i lesingen. Oppdaget nylig at TLoLL fikk toppkarakter i en anmeldelse i julinummeret.

[Kjetil]

Har nå fått tid til å lese litt mer, kommet cirka halveis. Må si at boka tar seg kraftig opp etter en litt kjedelig start. Gleder meg til å lese videre.

[Lothair Mantelar]

Jeg abonnerer på det engelske bladet SFX (hvor temaet er sci fi og fantasy innenfor TV, film, litteratur og tegneserier), men ligger noen måneder på etterskudd i lesingen. Oppdaget nylig at TLoLL fikk toppkarakter i en anmeldelse i julinummeret.

Det er kanskje ikke så overraskende at de aller fleste bloggerne holder TLoLL som årets beste fantasyutgivelse og det er forventet at den drar med seg årets World Fantasy Award. Jeg tror også SFX kåret TLoLL til årets bok e.l.