"The Lies of Locke Lamora" av Scott Lynch - 2
Posted: Sat Nov 18, 2006 20:38
Lager bare en ny tråd, jeg, for oversiktelighetens skyld. Hvis noen høyerestående embetsmenn mener at jeg gjør feil, så har dere selv midlene til å rette det opp.
Scott Lynch:
”The Lies of Locke Lamora” (TLOLL)
2006, 504 sider (TPB)
Locke Lamora er en tyv som bor under et gammelt tempel sammen med vennene sine -- tyver de også. Men Locke, Calo, Galdo, Jean og Bug er ikke vanlige tyver, de er The Gentlemen Bastards, og de begår sjelden mer enn et tyveri i året. Det ene årlige tyveriet deres er imidlertid overdådig spektakulært. Etter en prolog der Lockes bakgrunn og barndom presenteres, får vi følge The Gentlemen Bastards i deres utspekulerte forsøk på å hjelpe en viss Don Salvara med å bli kvitt tjuefem tusen gullkroner. The Gentlemen Bastards er forkledningskunstere av rang, og skuespillere av klasse, og de har til å begynne med få problemer med å få den unge Don Salvara til å stole på dem. Men før de får fullført Don Salvara-spillet blir de dratt inn i en The Grey Kings blodige og hevnmotiverte krig mot gangsterbossen Capa Barsavi...
TLOLL var ei berg-og-dal-bane av ei bok, uansett hvor banal denne beskrivelsen er. Lynch skriver en stram og fokusert fortelling, hvor det ikke er med mange overflødige scener. Jeg har sett noen klage på at interludiene -- tilbakeskuende passasjer der Lockes barndom og generelle fortid belyses -- forstyrra leseopplevelsen, og at de ødela plottprogresjonen. Dette syntes ikke jeg. Snarere tvert i mot; ved å bruke direkte retrospeksjon på denne måten sparer Lynch leseren for lange monologer og påtrengende forklarende avsnitt midt inne i handlinga. For det som fortelles i tilbakeblikkene er vitalt for historia, og en annen måte å implementere disse elementene på kunne fort blitt keitete.
Selve plottet var skikkelig fengslende. Det begynner ganske rolig -- i alle fall sammenligna med resten av boka -- med begynnelsen på Don Salvara-spillet, men allerede i første kapittel kommer det indikasjoner på at ikke alt er som det burde være, og dette bidrar til å forsterke spenninga i fortellinga. Intrigene blir mer og mer intrikate, og utviklinga skyter fart, helt frem til Lynch sparker leseren i magen med et par karakterdrap -- som medfører at historia eksploderer. Alt dette er fortalt med et ikke for vanskelig språk, og Lynchs dialoger er antakeligvis de beste jeg noensinne har lest. Eller i alle fall de kuleste. The Gentlemen Bastards er blant de mest sarkastiske herremenn jeg har vært borti, og det er rett og slett en fryd å lese scener der de interagerer med spesielt hverandre, men også andre. Det var ikke sjeldent at jeg fant ut at munnen min var strukket ut i et bredt glis, og glisene bikka uvanlig ofte over i fliring.
Camorr, byen TLOLL finner sted i, er en slags blanding av Venezia og Pratchetts ”Ankh-Morpork”, som igjen er en blanding av blant annet London og Roma. Det er levende beskrevet, med næringsveier, distrikter, folk, kultur, og andre slike ting. Lynch holder seg heller ikke for god til å slenge inn en god del skittenrealisme som gjør at Camorr kan ligne en dal på Mievillés New Crobuzon. Vi får også innsikt i omverdenen, om enn ikke så veldig omfattende innsikt: Lynch forteller det han må, og ikke så forferdelig mye mer. Men ut fra det han faktisk forteller fikk jeg inntrykk av at Camorr lå på et slags Europa-lignende kontinent, og det ble stadig referert til et nordlig kongedømme som ligna veldig på Nederland på 1600-tallet. Det at det ofte ble nevnt andre autonome bystater som en gang for lenge siden hadde vært del av samme imperium, gjorde bare Venezia-, Italia- og Romerriket-referansene mer tydelige.
Karakterene var et kapittel for seg. TLOLL inneholdt uhorvelig mange mildt sagt eksentriske og originale typer. Faktisk er det enklere å komme på karakterer som var eksentriske, enn karakterer som kunne beskrives som noenlunde normale. Men det betyr ikke at karakterene var urealistiske eller lite troverdige. Lynch makter å kombinere disse kvalitetene i de fleste karakterene, uten at det virker alt for påtatt alt for ofte.
Alt i alt ei mer enn bra bok, full av action, intriger, sarkasme, suspekte typer og blodbrusende og blodig hevn. Det slår meg at Lynch må være inspirert av ”Greven av Monte Christo” -- dette er ingen tung, moraliserende roman, men snarere en renspikka fartsfylt underholdningsroman. Karakterene har ikke lange indre monologer der de diskuterer de forskjellige etiske aspektene ved egne og andres handlinger, og hvis boka i det hele tatt har en moral framstilles den gjennom showing, ikke innpåsliten og masete telling.
Scott Lynch:
”The Lies of Locke Lamora” (TLOLL)
2006, 504 sider (TPB)
Locke Lamora er en tyv som bor under et gammelt tempel sammen med vennene sine -- tyver de også. Men Locke, Calo, Galdo, Jean og Bug er ikke vanlige tyver, de er The Gentlemen Bastards, og de begår sjelden mer enn et tyveri i året. Det ene årlige tyveriet deres er imidlertid overdådig spektakulært. Etter en prolog der Lockes bakgrunn og barndom presenteres, får vi følge The Gentlemen Bastards i deres utspekulerte forsøk på å hjelpe en viss Don Salvara med å bli kvitt tjuefem tusen gullkroner. The Gentlemen Bastards er forkledningskunstere av rang, og skuespillere av klasse, og de har til å begynne med få problemer med å få den unge Don Salvara til å stole på dem. Men før de får fullført Don Salvara-spillet blir de dratt inn i en The Grey Kings blodige og hevnmotiverte krig mot gangsterbossen Capa Barsavi...
TLOLL var ei berg-og-dal-bane av ei bok, uansett hvor banal denne beskrivelsen er. Lynch skriver en stram og fokusert fortelling, hvor det ikke er med mange overflødige scener. Jeg har sett noen klage på at interludiene -- tilbakeskuende passasjer der Lockes barndom og generelle fortid belyses -- forstyrra leseopplevelsen, og at de ødela plottprogresjonen. Dette syntes ikke jeg. Snarere tvert i mot; ved å bruke direkte retrospeksjon på denne måten sparer Lynch leseren for lange monologer og påtrengende forklarende avsnitt midt inne i handlinga. For det som fortelles i tilbakeblikkene er vitalt for historia, og en annen måte å implementere disse elementene på kunne fort blitt keitete.
Selve plottet var skikkelig fengslende. Det begynner ganske rolig -- i alle fall sammenligna med resten av boka -- med begynnelsen på Don Salvara-spillet, men allerede i første kapittel kommer det indikasjoner på at ikke alt er som det burde være, og dette bidrar til å forsterke spenninga i fortellinga. Intrigene blir mer og mer intrikate, og utviklinga skyter fart, helt frem til Lynch sparker leseren i magen med et par karakterdrap -- som medfører at historia eksploderer. Alt dette er fortalt med et ikke for vanskelig språk, og Lynchs dialoger er antakeligvis de beste jeg noensinne har lest. Eller i alle fall de kuleste. The Gentlemen Bastards er blant de mest sarkastiske herremenn jeg har vært borti, og det er rett og slett en fryd å lese scener der de interagerer med spesielt hverandre, men også andre. Det var ikke sjeldent at jeg fant ut at munnen min var strukket ut i et bredt glis, og glisene bikka uvanlig ofte over i fliring.
Camorr, byen TLOLL finner sted i, er en slags blanding av Venezia og Pratchetts ”Ankh-Morpork”, som igjen er en blanding av blant annet London og Roma. Det er levende beskrevet, med næringsveier, distrikter, folk, kultur, og andre slike ting. Lynch holder seg heller ikke for god til å slenge inn en god del skittenrealisme som gjør at Camorr kan ligne en dal på Mievillés New Crobuzon. Vi får også innsikt i omverdenen, om enn ikke så veldig omfattende innsikt: Lynch forteller det han må, og ikke så forferdelig mye mer. Men ut fra det han faktisk forteller fikk jeg inntrykk av at Camorr lå på et slags Europa-lignende kontinent, og det ble stadig referert til et nordlig kongedømme som ligna veldig på Nederland på 1600-tallet. Det at det ofte ble nevnt andre autonome bystater som en gang for lenge siden hadde vært del av samme imperium, gjorde bare Venezia-, Italia- og Romerriket-referansene mer tydelige.
Karakterene var et kapittel for seg. TLOLL inneholdt uhorvelig mange mildt sagt eksentriske og originale typer. Faktisk er det enklere å komme på karakterer som var eksentriske, enn karakterer som kunne beskrives som noenlunde normale. Men det betyr ikke at karakterene var urealistiske eller lite troverdige. Lynch makter å kombinere disse kvalitetene i de fleste karakterene, uten at det virker alt for påtatt alt for ofte.
Alt i alt ei mer enn bra bok, full av action, intriger, sarkasme, suspekte typer og blodbrusende og blodig hevn. Det slår meg at Lynch må være inspirert av ”Greven av Monte Christo” -- dette er ingen tung, moraliserende roman, men snarere en renspikka fartsfylt underholdningsroman. Karakterene har ikke lange indre monologer der de diskuterer de forskjellige etiske aspektene ved egne og andres handlinger, og hvis boka i det hele tatt har en moral framstilles den gjennom showing, ikke innpåsliten og masete telling.
