The Pattern

Anansi Boys
av Neil Gaiman

Antall sider: 451
Tilgjengelig på: Engelsk
Finnes i: alle mulige format (Lydbok, paperback o.l.)

Anansi Boys er den tredje boka jeg leser av Neil Gaiman. Han blir regnet som en av vår sjangers mest talentfulle forfattere, og etter å ha hatt gleden av å fosse gjennom denne boka, har jeg intet annet valg enn å si meg enig.

AB bygger på den gudeverdenen Gaiman opprettet da han skrev American Gods, uten at disse bøkene bør sammelignes videre. Anansi Boys er en spenningskomedie der Gaiman leker seg med ord og uttrykk, stereotyper og gudetro. Og han gjør det med brillianse.

Fat Charlie er sønnen av lurendreier guden "Anansi". Fat Charlie vet ikke at Anansi er en gud, og da moren hans skilles fra Anansi og flytter til England - følger Fat Charlie med.

Vi får høre en historie som forteller om hvordan Fat Charlie oppdager sannheten om sin far og seg selv, om en meget talentfull Spider som forvikler Charlies forhold til sin forlovede, om den mest klisjefylte karakteren i historien, om ti tusen duer, om en grønn fedora hatt og Saint Andrews. Og selvsagt mye, mye mer .

Jeg begynte å lese Anansi Boys på søndag og ble ferdig onsdag kveld. Med andre ord: jeg ble totalt hekta på denne boka. Denne boka er ikke overmåtelig spennende (men nok til at du ikke får lyst til å legge den fra deg), men hysterisk morsom. Sitat som de under fikk meg til å le høyt og sitte alt, alt, alt for lenge oppe om nettene. Denne boka er som koffein - du får ikke lyst til å sove.

"How do you take your coffee?"
"Dark as night, sweet as sin."

Hvis jeg begynner å drikke kaffe så er "Mørk som natten, søt som synd" mitt kommende standardsvar

Rosie's mother swayed and blinked and stared at him.
"You may be Fat Charlie," she said, uncertainly, "but I don't like you."
"Well," said Spider, "you should. I am remarkebly likeable. Few people have ever been as likeable as I am. There is, frankly, no end to my likeabilty. People gather together in public assemblies to discuss how much they like me. I have several awards, and a medal from a small country in South America which pays tribute both to how much I am liked and my general all-round wonderfullness. I don't have it on me, of course. I keep my medals in my sock drawer."
Rosie's mother snffed.

Jeg liker Spider .

"I don't want to hear nothing from your best man that I wouldn't hear in a church. You understand me?"
Fat Charlie wondered what Rosie's mother would usually hear in a church. Probably just cries of "Back! Foul beast of Hell!", followed by gasps of "Is it alive?" and a nervous enquiry as to whether anybody had remembered to bring the stakes and hammers.

Askepotts stemor ligger mange divisjoner under Rosie's, hans forlovede, mor.

The Dragon laughed scornfully. "I," it said, "am afraid of nothing."
"Nothing?" asked Fat Charlie.
"Nothing," it said.
Charlie said, "Are you extremely frightened of nothing?
"Absolutely terrified of it," admitted the Dragon.
"You know," said Charlie, "I have nothing in my pockets. Would you like to see it?"
"No," said the Dragon, uncomfortably, "I most definetly would not".
There was a flapping of wings like sails, and Charlie was alone on the beach.

Når alt kommer til alt, så innrømmer jeg at American Gods var en bedre bok enn Anansi Boys, men det er bare såvidt. Jeg gir den en sterk 7,5/10 og anbefaler den på det varmeste til alle som liker Gaiman, Pratchett og gode bøker. AB er verdt hvert eneste øre.

Haha. Nok ei bok satt opp på leselista. Den blir bare lengre og lengre.

Er hele boka i samme duren, hva morsomhet angår?

Alt som står i Anansi Boys er morsomt eller godt skrevet. Avsnittene i anmeldelsen plukket jeg bare ved å lese litt tilfeldig rundt i boka.

Hyggelig at jeg kan være av assistanse når det gjelder din sjelelige tortur av alt for mange gode bøker igjen å lese

Det føles litt galt å skrive i en tråd som ikke har hatt virksomhet på tjue måneder, der Lotta bruker massevis av emoticon, og dessuten beviser at kvaliteten på bokomtalene hans har hatt fremgang. Men jeg må nesten skrive likevel. Slik at jeg også absolutt kan anbefale boken, og også si at den ikke var fullt så god som American Gods.
Det som imponerte meg mest med Anansi Boys, er hvor intrikat det hele er. Alle karakterene har sin rolle å spille, og det meste som blir nevnt har noe med saken å gjøre, selv om det ikke virker slik akkurat når man leser det. Nåvel. Ikke alt har noe med saken å gjøre, men ting jeg trodde Gaiman nevnte bare for å få noen morsomme anekdoter, kan dukke opp igjen enda en gang. Ingen løse tråder. Verken når det gjelder havfruer, presidenter, eller døde tv-komikeres koner.

Dessuten er det fint at den er så morsom, og likevel litt skummel. Det var en slik bok som fikk meg til å le høyt på steder det ikke passer seg.
Jeg likte den ihvertfall svært godt. Så godt at jeg syntes det var skikkelig gøy da jeg for et par dager siden, like etter å ha lest den ut, så et par duer som hoppet rundt Eros-statuen i London. Men om det hadde vært ti tusen duer, hadde jeg nok blitt litt engstelig.

Godt å se at du ikke er uenig i at boka er god i hvert fall, Mogedhien, og du har helt rett i at jeg bruker i overkant mange emoticon i teksten. Dette var nok en god del tid før jeg noen gang ble aktuell for moderator-jobben.

Jeg synes å huske at dette var en av de første bokanmeldelsene jeg skrev. Heldigvis har jeg blitt hakket flinkere etter hvert.

Det er vanskelig å ikke like en bok som er så uhyre godt skrevet.

Å ja, du har forbedret deg betraktelig. Og for all del, det betyr ikke at jeg påstår at denne omtalen er dårlig. Jeg likte den ihvertfall, særlig på grunn av sitatbruken.

Sit og les denne no, faktisk.

Og der var eg ferdig.

Og konklusjonen er?

Absolutt ei god bok. Langt meir lettfatteleg og humoristisk retta enn American Gods, vil heller samanlikne den med Good Omens som Gaiman skreiv saman med Terry Pratchett, dog sjoelvfoelgjeleg nokre hakk mindre sproe.

(Om du vil vite litt meir av kva eg tykte saa skreiv eg ein post i vloggen min foer i dag om den, men det der var hovudtrekka.)

Jeg leser faktisk Good Omens nå, og så langt er jeg ikke kjempehekta. Jeg er redd jeg ikke er så veldig for britisk humor. Men om humoren er mindre sprø i Anansi så kan jeg vel klare å lese den, skulle jeg tro. Og det er jo tross alt Gaiman.

Good Omens er litt som ei Discworldbok med meir tilbakelent og underfundig humor. Anansi Boys har den same tilbakelente og underfundige humoren, men minner aldri om ei Discworldbok. Og spoer du meg var Anansi Boys langt, langt, langt betre enn Good Omens, sjoelv om den (naturleg nok, som ein lettfatteleg historie med fokus paa humor er den ingen match for ein kompleks og dyster mysterieroman) ikkje kan maale seg mot American Gods.

Det finnes da knapt noe som kan måle seg med AG.

Og angående Pratchett så lurer jeg på hvor mye Pratchett-humor jeg leser og hvor mye Gaiman-humor jeg leser.

Det blir veldig rart å sammenligne American Gods og Anansi Boys. For mens American Gods er skrevet for å være noe stort, rart og mystisk, er Anansi Boys skrevet som en horrorkomedie. Og Neil Gaiman er en såpass god og allsidig forfatter at han klarer å skrive veldig gode store, rare og mystiske bøker, og også veldig gode horrorkomedier. Eller veldig gode søte kjærlighetshistorier for den saks skyld.
Og siden han er en såpass god forfatter, klarer han å gjøre stor forskjell på de forskjellige stilene. Slik blir Anansi Boys og American Gods veldig forskjellige, og også veldig gode begge to.

Uansett. Jeg likte American Gods best.

Moghedien wrote:Det blir veldig rart å sammenligne American Gods og Anansi Boys.

Og likevel uunngaaeleg, sidan dei er satt i same univers.

Men eg er einig - som sagt meinar eg det er langt meir hensiktsmessig aa samanlikne Anansi Boys med Good Omens.