"The Dispossessed" av Ursula Le Guin

[Terje]

The Dispossessed
av Ursula Le Guin

Først utgitt i 1974.
319 sider.
Gollancz SF Masterworks.
Vant både Nebula- og Hugo-prisen i 1975.

I atten år har den teoretiske fysikeren Shevek arbeidet med Simultanitetsprinsippet, et fysisk prinsipp som kan legge grunnlaget for en revolusjon i interstellar kommunikasjon. Han er født og oppvokst på den karrige ørkenplaneten Anarres, en planet som er bebodd av anarkister fra den mer gjestmilde Urras. Urras ligner mer på Jorda enn Anarres, også i det at den er en planet dominert av en kapitalistisk-oligarkisk og en autoritær-kommunistisk stat. Omtrent hundreogsøtti år før handlingen i ”The Dispossessed” finner sted, hadde Urras’ anarkister under ledelse av ideologen Odo gjennomført et stort opprør, og Urras’ regjeringer hadde svart ved å bestikke dem. Anarkistene fikk planeten Anarres til sin rådighet, i bytte mot at de ikke lenger ville bry seg med Urras. Odonianerne takket ja, og stakk sin kos for å bygge sitt eget anarkistisk-kommunistiske utopiske samfunn på Anarres. Og i stor grad har de lyktes. På Anarres finnes ikke kriminalitet, ikke eiendom, ikke forskjeller, ikke lover, ikke makt.

Men likevel, finner Shevek etter hvert ut, er de ikke frie. For flertallets oppfatninger er som en tvangstrøye for ham; han bedriver forskning de aller fleste ikke forstår, og dermed karakteriserer som ”samfunnsunyttig”. Han observerer også det samme på flere andre samfunnsområder, at tradisjon har blitt som et slags uformelt lovverk, og at enkelte arbeidere har blitt som byråkrater. Nytenkning står ikke høyt i kurs, og mye av forskningen drives på misforstått ideologisk grunnlag.

Handlinga i boka følger to spor. Det første følger Shevek fra han forlater Anarres til fordel for Urras. Han gjør dette fordi hans arbeid med Simultanitetsprinsippet krever at han har kompetente kolleger å diskutere med. Denne tråden følger Shevek på Urras, og er et interessant stykke kryptoantropologi i det at den skildrer Sheveks møte med et samfunn han tidligere bare har kjent en forenkla utgave av. Den skildrer også hvordan myndighetene i en av Urras’ stater forsøker å gjøre Shevek til lags, slik at han kan gi dem teorien hans -- han blir slik en brikke i et politisk spill. Og i tillegg begynner Shevek etter hvert å undre seg over en ting: Hvorfor virker det som at Urras, en planet han trodde var fylt med fattigdom og lidelse, kun har middelklasseinnbyggere?

Handlingas andre spor viser Sheveks liv på Anarres. Hvordan han vokser opp i avsidesliggende samfunn der alle deler alt og ingen står over andre, men samtidig ingen får lov til å skille seg ut fra andre, heller. Her beskriver Le Guin nøkkelbegivenheter i Sheveks liv, hvordan han har blitt forma til å bli en fritenkende anarkist, i motsetning til så mange av de andre anarkistene, som har løftet Odos skrifter opp til lovstatus, til tross for at Odo selv avskydde lover. I disse kapitlene (historien er fortalt slik at annethvert kapittel finner sted på henholdsvis Urras og Anarres) kommer det tydelig frem hvordan Odonianernes anarkistiske drømmesamfunn egentlig er ganske så flott, men at det har noen klare svakheter. Det er ikke uten grunn at enkelte utgaver av boka har hatt ”An Ambiguous Utopia” som undertittel.

Men hvis Anarres av og til skildres i et noe ufordelaktig lys, er det ikke tvil om at det samme gjelder for Urras. A-Io, staten Shevek befinner seg i på Urras, er på mange måter England på midten av 1800-tallet, med flerfoldige millioner arbeidere som nesten uten rettigheter arbeider for å understøtte den luksuriøse livsstilen til den betydelig mindre middel- og overklassa. Mens de rike lever i overdådighet og snakker om ”hærens foredlende effekt på menn”, tilbringer underklassa sine dager i nedslitte bydeler med kun et minimum av infrastruktur, eller i lidelse på en slagmark langt unna.

Her er det med andre ord mye rom for politisk filosofi. Og dette er faktisk politisk filosofi. Det skiller seg ut fra for eksempel Terry Goodkinds lettvekterpropaganda spesielt i det at selv om det kan oppfattes en tendens til at forfatteren har en forkjærlighet for ett av samfunnene hun skildrer, så forsøker hun ikke å legge skjul på at det har sine svake sider, det også. På samme måte har hun ingen problemer med å skildre fordelene det andre samfunnet har.

De mange delene av boka som består av indre monologer kan gjøre den litt tung å lese for enkelte. Det samme gjelder de ofte ganske tunge emnene som tas opp. I tillegg er det få actionscener i boka; det nærmeste man kommer noe slikt er ei scene der Shevek forsøker å unnslippe det han etter hvert innser er et fengsel, og en annen der han deltar i en demonstrasjon på Urras. Ellers dreier handlinga seg mest om politikk. Og dette gjør den på en forbilledlig måte, for Le Guin klarer å holde spenninga oppe nesten utelukkende ved at leseren blir nysgjerrig på hva Shevek vil finne på når han finner ut at han blir utnytta på Urras, samt på hvilke faktorer på Anarres som fikk ham til å dra til Urras i det hele tatt.

Dessuten er Shevek en sjarmerende og sympatisk anarkist, og jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvordan det skulle gå med ham når han tilsynelatende hadde fiender på alle kanter, både på Anarres og på Urras. Man blir etter hvert glad i Shevek, noe som kanskje bare er naturlig sett i lys av at vi følger ham fra han er rundt sju til han blir niogtredve. Han er videre en fryktelig intelligent mann, og hver gang han tenker på eller snakker om noe vil du konsentrere deg for virkelig å få med deg hva det er han vil frem til.

Mesteparten av fortellinga, med unntak av noen sider mot slutten, er fortalt fra Sheveks synspunkt. Dette begrenser selvsagt innsikten vi får i de andre karakterene, men vi stifter likevel forholdsvis god bekjentskap med hans kone Takver og vennen Bedap, to karakterer som begge er godt utforma og troverdige. Det samme gjelder stort sett alle de andre karakterene i boka; selv om de eneste beskrivelsene av dem vi får er de Shevek opplever, er det aldri noen av dem som bare blir framstilt i et negativt lys. Dette er tross alt bare mennesker, og selv om noen av dem befinner seg i moralsk skygge, er det ingen av dem som er onde i en episk fantasy-betydning.

Alt i alt likte jeg denne boka utrolig godt. Le Guin skriver i en lettfattelig stil, og med unntak fra noen passasjer der Shevek gjør noen gjennombrudd i forhold til teoriene sine, er det alltid lett å henge med på hva hun sier. Samtidig er det en fin blanding av ”hard” og ”mjuk” science fiction her; politiske filosoferinger og sosiale eksperimenter blandes på en god måte med vitenskapsfilosofi og tanker om vitenskapens rolle i samfunnet. Jeg vil tro at boka vil falle i smak hos alle som har litt interesse for noen av disse områdene, mens de som må ha konstant action kanskje heller bør finne seg noe annet å lese på.

(”The Dispossessed” fineren sted i Le Guins ”Hainish”-univers, men kan såvidt jeg har forstått utmerket godt leses frittstående.)