"Elric" av Michael Moorcock
Posted: Wed Apr 11, 2007 20:02
Elric
av Michael Moorcock
Utgitt av Gollancz Fantasy Masterworks i 2003. Består av:
The Dreaming City, 1961, 36 s.
While The Gods Laugh, 1962, 37 s.
The Stealer of Souls, 1962, 46 s.
Kings in Darkness, 1962, 36 s. (Skrevet sammen med James Cawthorn.)
Caravan of Broken Dreams, 1962, 36 s.
Stormbringer, 1965, 225 s.
Elric av Melniboné er albino, konge, magiker, ikke helt menneskelig, og slavebundet av sitt magiske sverd, Stormbringer. Albinismen hans gjør at han er avhengig av styrken Stormbringer gir ham, og Stormbringer er avhengig av å spise sjeler for å kunne gi ham denne styrken. Med andre ord, Elric er sjelden i godt humør.
I ”The Dreaming City” har han samla Sjøfyrstene fra de tre kontinentene for å angripe Imrryr -- hovedstaden i det gamle melniboneanske Glitrende Imperiet. Dette virker kanskje litt rart -- at han vil angripe det som er hovedstaden i hans eget rike -- men det har seg slik at han overlot trona til sin fetter da han dro ut på reise i det melniboreanerne kaller ”de barbariske landene”, og at fetteren ikke ville gi den tilbake da Elric kom hjem. Elric var en sterkere magiker enn sin fetter, og en dyktigere kriger, så for å holde ham unna sendte fetteren søstra si -- Elrics store kjærlighet -- inn i en magisk søvn, og lovte Elric at hun aldri ville våkne hvis han ikke dro sin vei igjen. Elric dro, men Melnibonés innbyggere tilhørte en gammel, grusom og hevngjerrig rase, så Elric utruster en hær for å hevne seg på fetteren, og forhåpentligvis redde kusina si. Det går ikke så veldig bra, for å si det sånn...
”While The Gods Laugh” finner sted litt senere, i en periode da han ennå ikke helt har kommet over tapet av kusina, og de temmelig skrekkelige handlingene han utførte i forsøket på å redde henne. Siden ”the Sack of Imrryr” har han flakka hvileløst rundt på de tre kontinentene, til han til slutt befinner seg i Sør. Her blir han kontakta av en vingeløs kvinne fra det fjerne landet Myyrrhn (et land befolka av menneskelignende vesener med vinger), som vil ha ham med på en søken etter Gudenes Bok, ei bok som visstnok skal inneholde alle universets hemmeligheter. Elric er til å begynne med skeptisk, men blir med i håp om å finne spor etter en Høyere Gud, eller et slags mønster i tilværelsen, slik at han kan søke trøst i at alle ulykkene som har ramma ham ikke har vært helt meningsløse. Det tar imidlertid ikke lang tid før Elric begynner å mistenke at en eller annen kraft i universet ikke ønsker at de skal finne boka, for de blir stadig angrepet av onde skapninger av forskjellig slag. Under et slikt angrep treffer de den lille østlendingen Moonglum, en eventyrer som plutselig befant seg mellom Elric og angriperne, og som slår følge resten av turen (og resten av Elrics og hans eget liv, for den saks skyld).
”The Stealer of Souls” omhandler hendelsene som inntreffer da handelsmenn i byen Bakshaan vil leie Elric til å drepe Nikorn, en av rivalene deres, som utkonkurrerer dem på alle områder. Elric synes til å begynne med ikke særlig om denne planen, men da han får høre at magikeren Theleb K’aarna jobber for Nikorn, aksepterer han handelsmennenes tilbud. Dette skyldes at K’aarna en eller annen gang i fortida har irritert Elric, og at Elric derfor vil drepe K’aarna. Der det viktigste momentet i ”While The Gods Laugh” var at Elric traff Moonglum (som fortsatt er med ham), er det i ”The Stealer of Souls” at Elric trenger hjelp fra de gjenlevende melniboneanerne -- som siden ”the Sack of Imrryr” har tjent til salt i maten som leiesoldater -- og at han gjennom dette til en viss grad forsones med disse. De er, som sagt, tross alt en temmelig grusom rase, og har ikke store problemer med å akseptere at Elric måtte hevne seg på sin fetter. I tillegg er melniboneanerne veldig opptatt av lojalitet, og Elric er tross alt deres rettmessige konge. Men ting går selvsagt ikke som smurt denne gangen, heller.
Likevel, Elric og Moonglum overlever (duh), selv om det da ”Kings In Darkness” begynner ser ut til at de snart skal få møte mannen med ljåen. De jages nemlig av en liten hær fra Tiggernes By, og må ri hestene ut i ei diger og stri elv for å unnslippe. Og på andre sida av elva ligger det barbariske og uvennlige kongedømmet Org midt inne i den eldgamle Troosskogen. Men Elric har opplevd for mye dritt til å la seg stoppe av en enkel skog og noen villmenn, så de bestemmer seg for å dra rett gjennom den. Det går ikke lenge før de redder ungjenta Zarozinia fra orgiske villmenn, og hun og Elric forelsker seg naturligvis -- dette er tross alt Conan-inspirert sword & sorcery. Zarozinia er den eneste overlevende fra en handelskaravane eid av onkelen hennes, som ble overfalt av orgerne, og Elric synes det høres ut som en god idé å dra til Orgs hovedstad for å kreve tilbake det Zarozinias familie har tapt. Dette skjer selvsagt heller ikke uten en viss mengde komplikasjoner.
I ”The Caravan of Broken Dreams” er Elric og Zarozinia lykkelig gift, og bosatt i Karlaak, hennes hjemby. Men snart kommer en budbringer fra det Fjerne Østen med nyheter som vil punktere deres ballong av lykke. Det er Moonglum, som bærer nytt om en stor barbarhorde som nærmer seg fra øst, og som så langt har lagt Østlandene øde -- blant dem Elwher, Moonglums hjemby. Dette er utvilsomt en trussel mot hele Østen, spesielt siden barbarene har slavebundet en mektig magiker som de utnytter både i slag og beleiringer. Elric, som for første gang i sitt liv har vært lykkelig, må hente Stormbringer ut av et støvete rustkammer, og kalle på sine undersåtter fra Melniboné og deres drager, mens han selv drar ut for å sette barbarenes magiker fri.
Det ville ikke være urimelig å påstå at disse fire novellene strengt tatt ikke er annet enn oppbygging til ”Stormbringer”, samlingas eneste virkelige roman. Denne er inndelt i fire deler, som hver omhandler visse hoveddeler av Elrics eventyr under den store krigen mot Kaos, da Kaos forsøkte å velte den universelle balansen mellom Kaos og Lov, for å oppnå total dominans. Elric blir trukket inn i krigen da Kaosmaktene bortfører Zarozinia, og han og Moonglum setter ut for å finne henne. Underveis deltar han i mange slag mot Kaos, slag Kaos vinner, og han innser snart at selv om han selv, sverdet hans og magien hans, alle er skapt av Kaos, og står nærmest Kaos, er den riktige siden å kjempe på her Lov, siden det er viktig at balansen opprettes.
”Elric” er som sagt klassisk Sword and Sorcery -- faktisk var det Michael Moorcock som fant på uttrykket, selv om det var Fritz Leiber som først argumenterte for å bruke det som sjangernavn --, med en dyktig sverdkjemper i hovedrollen, hans voldelige eventyr som backdrop, og hans indre problemer som hovedtema -- selv om det i Stormbringer trekkes inn en Epic-lignende apokalypse som backdrop. Magi og romantikk er også tilstede; faktisk utgjør disse to konseptene motiver for Elric i flere tilfeller.
Selve karakteren Elric er bygd på den store S&S-klassikeren, Robert E. Howards ”Conan”. Dette er imidlertid sant om de aller fleste S&S-heltene, men Elric skiller seg ut i det at han ble skapt som Conans rake motsetning. Der Conan er fysisk sterk, ikke er særlig glad i magi, og er ellers en ubehøvla barbar, er Elric en svekling, en magiker og en adelsmann fra en utgammel, sofistikert rase, som anser alle andre raser (og da spesielt menneskene) for å være barbarer. Avstamningen hans, samt det at han har utsletta mesteparten av sine landsmenn, gir hele karakteren sterke outsidertrekk; han er sjelden eller aldri del av noe større, men står heller litt på utsida som en utenforstående observatør. Det å lese om ham kan derfor bli en noe sår opplevelse, i alle fall dersom du klarer å se forbi hans ytre braggadocio, og sympatisere med stakkaren.
Ellers er det ikke så vanskelig å se hvorfor Moorcock kritiserer Tolkien for å være en bakstreversk romantiker som skriver trøstende eskapisme, for her er det ikke mye pjatt. Til tross for at Elric i alle fall delvis har vendt ryggen til sin rases onde natur, er han langt fra menneskelig, og den allerede nevnte avstanden mellom ham og resten av verden forhindrer at han blir alt for menneskelig -- selv om Moonglum og Zarozinia, samt noen andre venner, påvirker ham litt i den retninga. Alt dette gjør at det er vanskelig å kalle ”Elric”-fortellingene trøstende eskapisme. Handlinga, som sjelden nærmer seg lengsel etter forgangne tider, gir heller ikke mye rom for bakstreversk romantikk -- på et tidspunkt må Elric faktisk ta valget mellom å støtte Kaos i bytte mot å bevare magien og den verdenen han kjenner, eller å støtte Lov, og dermed indirekte en ny verden, ulik den han har levd i hele sitt liv, og som innebærer at han selv vil dø og bli borte. Nesten uten å nøle velger han å støtte Lov.
”Elric” er en av de store klassikerne i post-WWII-fantasyen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at for eksempel Robert Jordan har latt seg inspirere av slike ting som The Horn of Fate, som skal blåses på verdens siste dag, og som vil kalle Lovgudene til Jorda. Det er også interessant å se hvordan en karakter som var ment som en antistereotype, i dag både virker stereotyp og har vært inspirasjon for en mengde høyst stereotype fantasykarakterer -- mest kjent blant disse er sannsynligvis Drizzt Do’Urden.
Det er imidlertid tvilsomt om ”Elric” passer for alle. Moorcock skriver i en relativt arkaisk stil, og teksten domineres av Elrics egne torturerte tanker. Men det er masse action, og forholdsvis vittig dialog, så dersom du tror dette er noe for deg, og du i tillegg er interessert i fantasyens historie, kan dette være noe du burde lese.
Bemerk imidlertid at utgaven anmeldt her bare inneholder et sted mellom en tredjedel og halvparten av Elric-sagaen -- for mer informasjon, konsulter Mama Wiki.
av Michael Moorcock
Utgitt av Gollancz Fantasy Masterworks i 2003. Består av:
The Dreaming City, 1961, 36 s.
While The Gods Laugh, 1962, 37 s.
The Stealer of Souls, 1962, 46 s.
Kings in Darkness, 1962, 36 s. (Skrevet sammen med James Cawthorn.)
Caravan of Broken Dreams, 1962, 36 s.
Stormbringer, 1965, 225 s.
Elric av Melniboné er albino, konge, magiker, ikke helt menneskelig, og slavebundet av sitt magiske sverd, Stormbringer. Albinismen hans gjør at han er avhengig av styrken Stormbringer gir ham, og Stormbringer er avhengig av å spise sjeler for å kunne gi ham denne styrken. Med andre ord, Elric er sjelden i godt humør.
I ”The Dreaming City” har han samla Sjøfyrstene fra de tre kontinentene for å angripe Imrryr -- hovedstaden i det gamle melniboneanske Glitrende Imperiet. Dette virker kanskje litt rart -- at han vil angripe det som er hovedstaden i hans eget rike -- men det har seg slik at han overlot trona til sin fetter da han dro ut på reise i det melniboreanerne kaller ”de barbariske landene”, og at fetteren ikke ville gi den tilbake da Elric kom hjem. Elric var en sterkere magiker enn sin fetter, og en dyktigere kriger, så for å holde ham unna sendte fetteren søstra si -- Elrics store kjærlighet -- inn i en magisk søvn, og lovte Elric at hun aldri ville våkne hvis han ikke dro sin vei igjen. Elric dro, men Melnibonés innbyggere tilhørte en gammel, grusom og hevngjerrig rase, så Elric utruster en hær for å hevne seg på fetteren, og forhåpentligvis redde kusina si. Det går ikke så veldig bra, for å si det sånn...
”While The Gods Laugh” finner sted litt senere, i en periode da han ennå ikke helt har kommet over tapet av kusina, og de temmelig skrekkelige handlingene han utførte i forsøket på å redde henne. Siden ”the Sack of Imrryr” har han flakka hvileløst rundt på de tre kontinentene, til han til slutt befinner seg i Sør. Her blir han kontakta av en vingeløs kvinne fra det fjerne landet Myyrrhn (et land befolka av menneskelignende vesener med vinger), som vil ha ham med på en søken etter Gudenes Bok, ei bok som visstnok skal inneholde alle universets hemmeligheter. Elric er til å begynne med skeptisk, men blir med i håp om å finne spor etter en Høyere Gud, eller et slags mønster i tilværelsen, slik at han kan søke trøst i at alle ulykkene som har ramma ham ikke har vært helt meningsløse. Det tar imidlertid ikke lang tid før Elric begynner å mistenke at en eller annen kraft i universet ikke ønsker at de skal finne boka, for de blir stadig angrepet av onde skapninger av forskjellig slag. Under et slikt angrep treffer de den lille østlendingen Moonglum, en eventyrer som plutselig befant seg mellom Elric og angriperne, og som slår følge resten av turen (og resten av Elrics og hans eget liv, for den saks skyld).
”The Stealer of Souls” omhandler hendelsene som inntreffer da handelsmenn i byen Bakshaan vil leie Elric til å drepe Nikorn, en av rivalene deres, som utkonkurrerer dem på alle områder. Elric synes til å begynne med ikke særlig om denne planen, men da han får høre at magikeren Theleb K’aarna jobber for Nikorn, aksepterer han handelsmennenes tilbud. Dette skyldes at K’aarna en eller annen gang i fortida har irritert Elric, og at Elric derfor vil drepe K’aarna. Der det viktigste momentet i ”While The Gods Laugh” var at Elric traff Moonglum (som fortsatt er med ham), er det i ”The Stealer of Souls” at Elric trenger hjelp fra de gjenlevende melniboneanerne -- som siden ”the Sack of Imrryr” har tjent til salt i maten som leiesoldater -- og at han gjennom dette til en viss grad forsones med disse. De er, som sagt, tross alt en temmelig grusom rase, og har ikke store problemer med å akseptere at Elric måtte hevne seg på sin fetter. I tillegg er melniboneanerne veldig opptatt av lojalitet, og Elric er tross alt deres rettmessige konge. Men ting går selvsagt ikke som smurt denne gangen, heller.
Likevel, Elric og Moonglum overlever (duh), selv om det da ”Kings In Darkness” begynner ser ut til at de snart skal få møte mannen med ljåen. De jages nemlig av en liten hær fra Tiggernes By, og må ri hestene ut i ei diger og stri elv for å unnslippe. Og på andre sida av elva ligger det barbariske og uvennlige kongedømmet Org midt inne i den eldgamle Troosskogen. Men Elric har opplevd for mye dritt til å la seg stoppe av en enkel skog og noen villmenn, så de bestemmer seg for å dra rett gjennom den. Det går ikke lenge før de redder ungjenta Zarozinia fra orgiske villmenn, og hun og Elric forelsker seg naturligvis -- dette er tross alt Conan-inspirert sword & sorcery. Zarozinia er den eneste overlevende fra en handelskaravane eid av onkelen hennes, som ble overfalt av orgerne, og Elric synes det høres ut som en god idé å dra til Orgs hovedstad for å kreve tilbake det Zarozinias familie har tapt. Dette skjer selvsagt heller ikke uten en viss mengde komplikasjoner.
I ”The Caravan of Broken Dreams” er Elric og Zarozinia lykkelig gift, og bosatt i Karlaak, hennes hjemby. Men snart kommer en budbringer fra det Fjerne Østen med nyheter som vil punktere deres ballong av lykke. Det er Moonglum, som bærer nytt om en stor barbarhorde som nærmer seg fra øst, og som så langt har lagt Østlandene øde -- blant dem Elwher, Moonglums hjemby. Dette er utvilsomt en trussel mot hele Østen, spesielt siden barbarene har slavebundet en mektig magiker som de utnytter både i slag og beleiringer. Elric, som for første gang i sitt liv har vært lykkelig, må hente Stormbringer ut av et støvete rustkammer, og kalle på sine undersåtter fra Melniboné og deres drager, mens han selv drar ut for å sette barbarenes magiker fri.
Det ville ikke være urimelig å påstå at disse fire novellene strengt tatt ikke er annet enn oppbygging til ”Stormbringer”, samlingas eneste virkelige roman. Denne er inndelt i fire deler, som hver omhandler visse hoveddeler av Elrics eventyr under den store krigen mot Kaos, da Kaos forsøkte å velte den universelle balansen mellom Kaos og Lov, for å oppnå total dominans. Elric blir trukket inn i krigen da Kaosmaktene bortfører Zarozinia, og han og Moonglum setter ut for å finne henne. Underveis deltar han i mange slag mot Kaos, slag Kaos vinner, og han innser snart at selv om han selv, sverdet hans og magien hans, alle er skapt av Kaos, og står nærmest Kaos, er den riktige siden å kjempe på her Lov, siden det er viktig at balansen opprettes.
”Elric” er som sagt klassisk Sword and Sorcery -- faktisk var det Michael Moorcock som fant på uttrykket, selv om det var Fritz Leiber som først argumenterte for å bruke det som sjangernavn --, med en dyktig sverdkjemper i hovedrollen, hans voldelige eventyr som backdrop, og hans indre problemer som hovedtema -- selv om det i Stormbringer trekkes inn en Epic-lignende apokalypse som backdrop. Magi og romantikk er også tilstede; faktisk utgjør disse to konseptene motiver for Elric i flere tilfeller.
Selve karakteren Elric er bygd på den store S&S-klassikeren, Robert E. Howards ”Conan”. Dette er imidlertid sant om de aller fleste S&S-heltene, men Elric skiller seg ut i det at han ble skapt som Conans rake motsetning. Der Conan er fysisk sterk, ikke er særlig glad i magi, og er ellers en ubehøvla barbar, er Elric en svekling, en magiker og en adelsmann fra en utgammel, sofistikert rase, som anser alle andre raser (og da spesielt menneskene) for å være barbarer. Avstamningen hans, samt det at han har utsletta mesteparten av sine landsmenn, gir hele karakteren sterke outsidertrekk; han er sjelden eller aldri del av noe større, men står heller litt på utsida som en utenforstående observatør. Det å lese om ham kan derfor bli en noe sår opplevelse, i alle fall dersom du klarer å se forbi hans ytre braggadocio, og sympatisere med stakkaren.
Ellers er det ikke så vanskelig å se hvorfor Moorcock kritiserer Tolkien for å være en bakstreversk romantiker som skriver trøstende eskapisme, for her er det ikke mye pjatt. Til tross for at Elric i alle fall delvis har vendt ryggen til sin rases onde natur, er han langt fra menneskelig, og den allerede nevnte avstanden mellom ham og resten av verden forhindrer at han blir alt for menneskelig -- selv om Moonglum og Zarozinia, samt noen andre venner, påvirker ham litt i den retninga. Alt dette gjør at det er vanskelig å kalle ”Elric”-fortellingene trøstende eskapisme. Handlinga, som sjelden nærmer seg lengsel etter forgangne tider, gir heller ikke mye rom for bakstreversk romantikk -- på et tidspunkt må Elric faktisk ta valget mellom å støtte Kaos i bytte mot å bevare magien og den verdenen han kjenner, eller å støtte Lov, og dermed indirekte en ny verden, ulik den han har levd i hele sitt liv, og som innebærer at han selv vil dø og bli borte. Nesten uten å nøle velger han å støtte Lov.
”Elric” er en av de store klassikerne i post-WWII-fantasyen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at for eksempel Robert Jordan har latt seg inspirere av slike ting som The Horn of Fate, som skal blåses på verdens siste dag, og som vil kalle Lovgudene til Jorda. Det er også interessant å se hvordan en karakter som var ment som en antistereotype, i dag både virker stereotyp og har vært inspirasjon for en mengde høyst stereotype fantasykarakterer -- mest kjent blant disse er sannsynligvis Drizzt Do’Urden.
Det er imidlertid tvilsomt om ”Elric” passer for alle. Moorcock skriver i en relativt arkaisk stil, og teksten domineres av Elrics egne torturerte tanker. Men det er masse action, og forholdsvis vittig dialog, så dersom du tror dette er noe for deg, og du i tillegg er interessert i fantasyens historie, kan dette være noe du burde lese.
Bemerk imidlertid at utgaven anmeldt her bare inneholder et sted mellom en tredjedel og halvparten av Elric-sagaen -- for mer informasjon, konsulter Mama Wiki.
