Harry Potter and the Deathly Hallows av JK Rowling
Posted: Sun Jul 22, 2007 4:53
Jeg leste ut Harry Potter and the Deathly Hallows for femten minutter siden, sånn omtrent 18 eller 19 timer etter at jeg fant den i postkassa mi. Jeg skal prøve å anmelde den, og jeg vil gjøre mitt beste for å unngå spoliere, men av omtanke for de av dere som er som meg -- og ikke vil risikere en eneste liten spoiler -- skjuler jeg den. Anmeldelsen vil dog inneholde spoilere for de foregående bøkene i serien, naturligvis.
Nå må jeg bare takle abstinensene og sjokket -- det har ikke helt gått opp for meg at jeg aldri igjen skal lese nye fortellinger om Harry Potter -- Gutten Som Overlevde. Og egentlig, akkurat nå, er bare tanken på dette neste nok til å få meg til å begynne å grine.
Spoiler
Boka begynner en måned etter drapet på Albus Humlesnurr, og et par dager før Harrys søttende fødselsdag -- dagen da blodsbåndet til morens familie ikke lenger vil beskytte ham fra Voldemort. Denne dagen vil markere slutten på Harrys relativt trygge liv, ettersom han nå ikke lenger vil ha en trygg havn der Dødseterne ikke kan nå tak i ham. Den setter også tonen for resten av boka: Harry vil ikke være trygg noe sted, og ei heller hans venner og medsammensvorne.
I størstedelen av boka er Harry og noen av vennene hans både jaget og jegere. De er konstant årvåkne mot Dødseternes forsøk på å fange dem, samtidig som de leter etter de siste Malacruxene -- og snart også etter de legendariske Deathly Hallows.
Selv om det tidvis kan bli litt repetitivt -- Harry og vennene hans flykter, blir angrepet, unnslipper såvidt, krangler, før de igjen må flykte, bli angrepet, og unnslippe -- har fortellingen et ganske høyt tempo. Det var få overflødige scener eller sekvenser -- om noen -- og den nevnte repetitivt-lignende progresjonen bidro faktisk til å skape en hektisk, plaget, fryktfull og fengslende stemning. Når i tillegg nesten hvert eneste subplott fra de foregående seks bøkene ble brukt i løsninga av forskjellige problemer Harry m.fl. støtte på, ble det underholdende lesning.
Karakterene var også interessante. Klart, Harry, Hermine og Ronny var for det meste slik de alltid har vært, men en drøss med fabelaktige bikarakterer -- som f.eks. Xeno Lovegood -- hevet fortellinga betraktelig. Rowlings beskrivelser av hvordan disse menneskene reagerte på sine nye livssituasjoner, hva de gjorde for å takle endringene, var et av bokens mest fascinerende aspekter. Og Nilus Langeballe -- snakk om karakterutvikling personifisert!
Selvsagt, Harry Potter er ikke lenger barnebøker -- og det har de strengt tatt ikke vært heller, siden Fangen fra Azkaban. The Deathly Hallows er temmelig mørk og jeg går ut fra at folk som mener at unger bør skermes fra mørke ting ikke ville la ungene sine lese dette -- selv om de etter min mening hadde hatt godt av det. Karakterene er ikke barn lenger, heller, og både oppførselen og språkbruken deres reflekterer dette, i likhet med de store mengdene vold og død som beskrives i boka -- i alle fall sammenligna med de første fem eller seks bøkene. Når du på toppen av alt dette slengerpå noen ganske ungommelige og voksne motiver, og et metafysisk avansert klimaks, går jeg ut fra at det kanskje kan bli litt vanskelig for unger. I hvertfall de yngste; 11-åringer vil nok få en del ut av dette -- både underholdningsmessig og intellektuelt.
Til slutt må jeg nevne at jeg likte hvordan Rowling løste problematikken rundt hele den "hva hvis noen prøver å gjenopplive serien etter at jeg er død?"-greia. Utrolig hva en kort epilog kan utgjøre, egentlig. Selvsagt, sett i lys av fortellinga om Harry Potters kamp mot Fyrst Voldemort, bidro ikke epilogen til så alt for mye -- bortsett fra det åpenbare -- men det var likevel en vel verdt leseopplevelse.
Hvilket også kan sies om hele boka, egentlig.
I størstedelen av boka er Harry og noen av vennene hans både jaget og jegere. De er konstant årvåkne mot Dødseternes forsøk på å fange dem, samtidig som de leter etter de siste Malacruxene -- og snart også etter de legendariske Deathly Hallows.
Selv om det tidvis kan bli litt repetitivt -- Harry og vennene hans flykter, blir angrepet, unnslipper såvidt, krangler, før de igjen må flykte, bli angrepet, og unnslippe -- har fortellingen et ganske høyt tempo. Det var få overflødige scener eller sekvenser -- om noen -- og den nevnte repetitivt-lignende progresjonen bidro faktisk til å skape en hektisk, plaget, fryktfull og fengslende stemning. Når i tillegg nesten hvert eneste subplott fra de foregående seks bøkene ble brukt i løsninga av forskjellige problemer Harry m.fl. støtte på, ble det underholdende lesning.
Karakterene var også interessante. Klart, Harry, Hermine og Ronny var for det meste slik de alltid har vært, men en drøss med fabelaktige bikarakterer -- som f.eks. Xeno Lovegood -- hevet fortellinga betraktelig. Rowlings beskrivelser av hvordan disse menneskene reagerte på sine nye livssituasjoner, hva de gjorde for å takle endringene, var et av bokens mest fascinerende aspekter. Og Nilus Langeballe -- snakk om karakterutvikling personifisert!
Selvsagt, Harry Potter er ikke lenger barnebøker -- og det har de strengt tatt ikke vært heller, siden Fangen fra Azkaban. The Deathly Hallows er temmelig mørk og jeg går ut fra at folk som mener at unger bør skermes fra mørke ting ikke ville la ungene sine lese dette -- selv om de etter min mening hadde hatt godt av det. Karakterene er ikke barn lenger, heller, og både oppførselen og språkbruken deres reflekterer dette, i likhet med de store mengdene vold og død som beskrives i boka -- i alle fall sammenligna med de første fem eller seks bøkene. Når du på toppen av alt dette slengerpå noen ganske ungommelige og voksne motiver, og et metafysisk avansert klimaks, går jeg ut fra at det kanskje kan bli litt vanskelig for unger. I hvertfall de yngste; 11-åringer vil nok få en del ut av dette -- både underholdningsmessig og intellektuelt.
Til slutt må jeg nevne at jeg likte hvordan Rowling løste problematikken rundt hele den "hva hvis noen prøver å gjenopplive serien etter at jeg er død?"-greia. Utrolig hva en kort epilog kan utgjøre, egentlig. Selvsagt, sett i lys av fortellinga om Harry Potters kamp mot Fyrst Voldemort, bidro ikke epilogen til så alt for mye -- bortsett fra det åpenbare -- men det var likevel en vel verdt leseopplevelse.
Hvilket også kan sies om hele boka, egentlig.
)
Og begynnelsen og hoveddelen 
