Acacia: The War with the Mein av David Antony Durham
Posted: Mon Aug 13, 2007 18:10
Acacia: The War with the Mein
David Anthony Durham
Sider: 576
Finnes på: Engelsk
Tilgjengelig pr. dags dato 13.8.07 i: Amerikansk hardcover edition.
Acacia er uten tvil en av dette årets mest hypede og best mottatte fantasy debuter. Som dere vet så prøver jeg alltid å holde meg oppdatert på det nyeste og heteste innen fantasy og science fiction sjangeren, noe som har tidligere har resultert i slike gullfunn som The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch og The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Men det er dessverre bare en side av historien, for gode fantasy debuter er sjelden vare og bør leses med stor forsiktighet. Det var derfor jeg ikke var helt sikker på hvor Acacia skulle lande i landskapet. For å bruke et utslitt sportsuttrykk: den landet ikke akkurat på kulen.
David Anthony Durham er en nykommer innen den episke fantasysjangeren, men han er langt fra en nybegynner innen sitt yrke. Han har tidligere utgitt flere prisvinnende historiefiksjonbøker, og det er tydelig at han har lært en ting og to om å hvordan en verden skal skildres; The Known World, hvor handlingen utspiller seg, er levende og fantastisk verden som på mange måter ligner vår egen.
I hjertet av denne verdenen ligger Acacia - øyen hvor de kongelige Akarans sitter på tronen. På overflaten synes denne boken til å være alt annet enn original. Her finner du din typiske snille konge med fire håpefulle barn (disse blir hovedpersonene etter hvert som handlingen skrider frem) og i nord finner man en trussel mot alt som er godt og kjent.
Heldigvis er bare Acacia uoriginal på overflaten. Durham er en mester til å droppe hint som forteller om en mørk side ved det sterke imperiet. Her finner du ingen good guys eller bad guys, bare vanlige mennesker og alt som hører med. Forfatteren prøver med vilje å sette deg inn i alle karakterenes posisjon slik at vi forstår deres tilsynelatende onde handlinger, ganske likt det vi kjenner fra forfattere som Erikson og Martin.
Jeg kan forestille meg at dette kan være et problem for de av dere som er vant til en fantasyverden som du finner i WoT eller Ringens Herre. Hvem skal du heie på? Personlig syntes jeg ikke dette trakk boka ned i det hele tatt, snarer tvert imot. Dette er ei bok som krever at du lever med hver eneste person, uansett hvor teit og dum den måtte være. Heldigvis er få av Durhams karakterer veldig irriterende - faktisk mislikte jeg kun Corinn Akaran, den eldste datteren til Leodan.
For min egen del syntes jeg Acacia var en godt skrevet historie med en god slutt, mye spenning, politikk og intriger. Den lover godt for de to neste bøkene i serien - to bøker som jeg definitivt skal lese når de gis ut. Betyr dette at jeg likte denne boken like godt som for eksempel The Darkness that Comes Before av R. Scott Bakker?
Nei. Selvsagt ikke. Durhams prosa og handling mangler mye i form av originalitet og stil. Han ligger milevis bak de beste epikerne; kanskje på par med en god David Eddings eller Robert Jordan. Skulle jeg ønsket en ting så hadde det vært at Durham hadde gitt historien mer mørke, men jeg ser at historien trolig vil ta en mer illevarslende vending i oppfølgerne.
Han skal derimot ha kudos for å ha skrevet en bok med så mye handling at den med letthet kunne vært splittet i tre (og boka er kun 576 sider lang!). Historien hopper ved et punkt ni år fram i tid, noe som sparer oss fra mange unødvendige øyeblikk. Alt i alt vil jeg gi denne boka en grei 7/10. En god bok som jeg likte, men den er slettes ingen Lies eller Name of the Wind.
David Anthony Durham
Sider: 576
Finnes på: Engelsk
Tilgjengelig pr. dags dato 13.8.07 i: Amerikansk hardcover edition.
Acacia er uten tvil en av dette årets mest hypede og best mottatte fantasy debuter. Som dere vet så prøver jeg alltid å holde meg oppdatert på det nyeste og heteste innen fantasy og science fiction sjangeren, noe som har tidligere har resultert i slike gullfunn som The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch og The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Men det er dessverre bare en side av historien, for gode fantasy debuter er sjelden vare og bør leses med stor forsiktighet. Det var derfor jeg ikke var helt sikker på hvor Acacia skulle lande i landskapet. For å bruke et utslitt sportsuttrykk: den landet ikke akkurat på kulen.
David Anthony Durham er en nykommer innen den episke fantasysjangeren, men han er langt fra en nybegynner innen sitt yrke. Han har tidligere utgitt flere prisvinnende historiefiksjonbøker, og det er tydelig at han har lært en ting og to om å hvordan en verden skal skildres; The Known World, hvor handlingen utspiller seg, er levende og fantastisk verden som på mange måter ligner vår egen.
I hjertet av denne verdenen ligger Acacia - øyen hvor de kongelige Akarans sitter på tronen. På overflaten synes denne boken til å være alt annet enn original. Her finner du din typiske snille konge med fire håpefulle barn (disse blir hovedpersonene etter hvert som handlingen skrider frem) og i nord finner man en trussel mot alt som er godt og kjent.
Heldigvis er bare Acacia uoriginal på overflaten. Durham er en mester til å droppe hint som forteller om en mørk side ved det sterke imperiet. Her finner du ingen good guys eller bad guys, bare vanlige mennesker og alt som hører med. Forfatteren prøver med vilje å sette deg inn i alle karakterenes posisjon slik at vi forstår deres tilsynelatende onde handlinger, ganske likt det vi kjenner fra forfattere som Erikson og Martin.
Jeg kan forestille meg at dette kan være et problem for de av dere som er vant til en fantasyverden som du finner i WoT eller Ringens Herre. Hvem skal du heie på? Personlig syntes jeg ikke dette trakk boka ned i det hele tatt, snarer tvert imot. Dette er ei bok som krever at du lever med hver eneste person, uansett hvor teit og dum den måtte være. Heldigvis er få av Durhams karakterer veldig irriterende - faktisk mislikte jeg kun Corinn Akaran, den eldste datteren til Leodan.
For min egen del syntes jeg Acacia var en godt skrevet historie med en god slutt, mye spenning, politikk og intriger. Den lover godt for de to neste bøkene i serien - to bøker som jeg definitivt skal lese når de gis ut. Betyr dette at jeg likte denne boken like godt som for eksempel The Darkness that Comes Before av R. Scott Bakker?
Nei. Selvsagt ikke. Durhams prosa og handling mangler mye i form av originalitet og stil. Han ligger milevis bak de beste epikerne; kanskje på par med en god David Eddings eller Robert Jordan. Skulle jeg ønsket en ting så hadde det vært at Durham hadde gitt historien mer mørke, men jeg ser at historien trolig vil ta en mer illevarslende vending i oppfølgerne.
Han skal derimot ha kudos for å ha skrevet en bok med så mye handling at den med letthet kunne vært splittet i tre (og boka er kun 576 sider lang!). Historien hopper ved et punkt ni år fram i tid, noe som sparer oss fra mange unødvendige øyeblikk. Alt i alt vil jeg gi denne boka en grei 7/10. En god bok som jeg likte, men den er slettes ingen Lies eller Name of the Wind.
