The Road, av Cormac McCarthy
Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Loki
-
- Den Gjenfødte Dragen
- Posts: 4724
- Joined: Tue May 03, 2005 0:22
- Location: Trondheim/Eidsvåg
- Contact:
The Road, av Cormac McCarthy
The Road,
by Cormac McCarthy.
Vintage, paperback.
2007.
287 sider.
Sivilisasjonen har kollapsa, og alt er aske. De overlevende har stort sett maktet å utrydde hverandre, da menneskekjøtt er det eneste kjøttet det er mulig å ta vare på. Ingenting vokser, ingenting gror, ingenting lever, med unntak av ett og annet menneske.
Gjennom ruinene av USA vandrer en far og hans sønn. De har overlevd i nord i litt under ti år, men har blitt tvunget til å innse at dersom de skal overleve, må de migrere sørover, der det kanskje er varmere. De følger en vei, eller kanskje snarere veien, og et gammelt veikart faren har funnet et eller annet sted. Slik han har funnet alt annet de bærer med seg.
De er alene, og når de en sjelden gang treffer mennesker tar de ikke kontakt, men gjemmer seg. For selv om faren ikke har hørt trommene på ei stund, tør han ikke ta sjansen på at blodsektene er døde. Dessuten, dersom de skulle komme over noe gammel sopp, et par hermetikkbokser med mat, eller noe annet spisende, vil det være enklere å dele det på to enn på flere.
Dette er ei bok som på mange måter minner ganske mye om Christopher F.B. Grøndals 104. Begge bøkene tematiserer desperasjon, motivasjon for å overleve og samfunnets kollaps. Og begge gjør det gjennom postapokalyptiske fortellinger der en far kjemper for å holde liv i seg og ungen sin. I tillegg er begge selvsagt skremmende gode bøker.
For dette er den type bok som får meg til å tenke at, ”Faen, ingen av favorittforfatterne mine kan egentlig skrive.” I alle fall ikke som McCarthy, som tilsynelatende ikke skriver en overflødig setning, og som er i stand til å tyne forholdsvis enkle, sobre og korte landskapsbeskrivelser fulle av håpløshet og mørke, der det er mest passende (og slike situasjoner er det nok av i denne boka), og ørsmå glimt av håp, når det en sjelden gang passer. I det hele tatt er McCarthy en utrolig effektiv forteller, som klarer å presse utrolig mye jævelskap inn på litt under tre hundre sider.
Ubehaglige bøker -- og i tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig ennå, så er dette ei voldsomt ubehagelig bok å lese -- er vanligvis også ganske tunge, med mye introspeksjon og forsøk på dyp filosofering over en fortapt livssituasjon. Ikke så med The Road. Det er riktignok noe introspeksjon og sånt her også, men den er aldri langvarig, og den er aldri tung. Det er vanskelig for karakterene å finne tid til introspeksjon, og boka er alt for godt skrevet til å bli tung.
Denne boka er regna for å være en av de beste engelskspråklige romanene som ble utgitt i fjor, noe jeg godt kan forstå. Den er virkelig så god!
by Cormac McCarthy.
Vintage, paperback.
2007.
287 sider.
Sivilisasjonen har kollapsa, og alt er aske. De overlevende har stort sett maktet å utrydde hverandre, da menneskekjøtt er det eneste kjøttet det er mulig å ta vare på. Ingenting vokser, ingenting gror, ingenting lever, med unntak av ett og annet menneske.
Gjennom ruinene av USA vandrer en far og hans sønn. De har overlevd i nord i litt under ti år, men har blitt tvunget til å innse at dersom de skal overleve, må de migrere sørover, der det kanskje er varmere. De følger en vei, eller kanskje snarere veien, og et gammelt veikart faren har funnet et eller annet sted. Slik han har funnet alt annet de bærer med seg.
De er alene, og når de en sjelden gang treffer mennesker tar de ikke kontakt, men gjemmer seg. For selv om faren ikke har hørt trommene på ei stund, tør han ikke ta sjansen på at blodsektene er døde. Dessuten, dersom de skulle komme over noe gammel sopp, et par hermetikkbokser med mat, eller noe annet spisende, vil det være enklere å dele det på to enn på flere.
Dette er ei bok som på mange måter minner ganske mye om Christopher F.B. Grøndals 104. Begge bøkene tematiserer desperasjon, motivasjon for å overleve og samfunnets kollaps. Og begge gjør det gjennom postapokalyptiske fortellinger der en far kjemper for å holde liv i seg og ungen sin. I tillegg er begge selvsagt skremmende gode bøker.
For dette er den type bok som får meg til å tenke at, ”Faen, ingen av favorittforfatterne mine kan egentlig skrive.” I alle fall ikke som McCarthy, som tilsynelatende ikke skriver en overflødig setning, og som er i stand til å tyne forholdsvis enkle, sobre og korte landskapsbeskrivelser fulle av håpløshet og mørke, der det er mest passende (og slike situasjoner er det nok av i denne boka), og ørsmå glimt av håp, når det en sjelden gang passer. I det hele tatt er McCarthy en utrolig effektiv forteller, som klarer å presse utrolig mye jævelskap inn på litt under tre hundre sider.
Ubehaglige bøker -- og i tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig ennå, så er dette ei voldsomt ubehagelig bok å lese -- er vanligvis også ganske tunge, med mye introspeksjon og forsøk på dyp filosofering over en fortapt livssituasjon. Ikke så med The Road. Det er riktignok noe introspeksjon og sånt her også, men den er aldri langvarig, og den er aldri tung. Det er vanskelig for karakterene å finne tid til introspeksjon, og boka er alt for godt skrevet til å bli tung.
Denne boka er regna for å være en av de beste engelskspråklige romanene som ble utgitt i fjor, noe jeg godt kan forstå. Den er virkelig så god!
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
- Verg., Aen., 3.315.
-
- Sitter
- Posts: 797
- Joined: Sun Feb 11, 2007 0:01
- Location: Tellus, tredje planet fra sola. Ja, den forrurensa søppeldynga. Du vet hvor det er? Flott!
Da får jeg bare begynne å mase på bibliotekarene om å kjøpe inn nok en bok. Tror jeg må ha sprengt bokbudsjettet deres ganske kraftig nå.
Men hva med karakter Terje . Neida, bare tuller. Jeg vet at du ikke setter karakterer, men kan du ikke si en bok som du synes er likeverdig med denne?
Men hva med karakter Terje . Neida, bare tuller. Jeg vet at du ikke setter karakterer, men kan du ikke si en bok som du synes er likeverdig med denne?
Mia ayende, Moderator! Caballein misain ye! Inde muaghde Moderator misain ye! Mia ayende!
Muligens. Trilogien er tungt skrevet, men jeg synes den er ganske bra. Jeg har en tendens til å like litt sære titler også da.Terje wrote:Har ikke lest den, men utfra det jeg kan huske av Bull-Hansens skrivestil, så tror jeg ikke det er en valid sammenligning, utover settingen.
Skal ikke anbefale den, jeg liker ikke å anbefale titler jeg liker selv, men jeg ikke vet om andre liker. ^_^
Det spørs også hva av Bull-Hansen du har lest, stilen endrer seg radikalt etter "Dragens Tårer" (Antok at det var det du hadde lest i så fall )
Også kalt Tyr, Old Anger (eller bare et av ordene), Nin, Amon, og Brian. Velg selv
-
- Kaptein-General
- Posts: 1530
- Joined: Thu Mar 30, 2006 19:27
- Location: Østenfor Nord og Vestenfor Sør, og om natten gjemmer jeg meg bak din dør.
Har den som sagt liggende på hylla. Den virker nokså lett-lest så jeg kommer nok til å kaste meg over den om ikke så lenge.
But neither the conductress nor the passengers were amazed by the most important thing of all, namely, that a cat was not merely getting on a streetcar, which wasn't so bad, but that he intended to pay his fare! - Mikhail Bulgakov
-
- Den Gjenfødte Dragen
- Posts: 4724
- Joined: Tue May 03, 2005 0:22
- Location: Trondheim/Eidsvåg
- Contact:
Særs lettlest. Tok meg ikke mer enn tre-fire dager.Lothair Mantelar wrote:Har den som sagt liggende på hylla. Den virker nokså lett-lest så jeg kommer nok til å kaste meg over den om ikke så lenge.
Riktig. Fatter ikke at jeg kunne glemme det der...Serien heter Horngudens Tale, første boka i serien heter "Dragens Tårer" men ja, det er den ja.
Uansett, det er de siste par bøkene til B-H jeg mener har elendig språk, men jeg mistenker at årsaken til at jeg ikke la merke til kvaliteten på språket hans i de tidligere bøkene var at jeg var for ung. Hvilket vil si på Lothair Mantelars alder.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
- Verg., Aen., 3.315.