"Gloriana" av Michael Moorcock

[Terje]

Gloriana,
av Michael Moorcock

1978/1993 -- Vinner av World FantasyAward for beste roman.
368 sider, paperback, Gollancz Fantasy Masterworks.

Dronning Gloriana hersker over Albion, et europeisk kongedømme hvis imperium og lydriker dekker halve kloden. Hun har hjelp av en av sin fars gamle rådgivere, fyrst Montfallcon, som nesten på egenhånd har skapt en ny gullalder i riket etter å ha drevet gale kong Hern til selvmord. Glorianas styre karakteriseres av en idealistisk humanisme; Montfallcon har formet henne til å motarbeide kriger, mislike tortur og dødsstraff, og sette ære og godhet høyt. Men samtidig vet Montfallcon at statsmannskunst ofte krever at noen få lider for de manges overlevelse, og at man ikke alltid kan følge lovene man selv gir. Han vet også at dersom man er åpen om denne dobbeltmoralen, vil det undergrave ens legitimitet. Han tar seg derfor av alle slike oppgaver selv, gjennom sin kompetente mesterspion -- Quire. Men hva skjer når Montfallcon støter fra seg Quire?

Gloriana er ikke fantasy per se. Her er ingen magi, ingen intelligente vesener som ikke er mennesker, ingen guder -- i det hele tatt, ingen overnaturlige elementer. Men romanen har utvilsomt fantastiske elementer, hovedsaklig i det at den beskriver en alternativ virkelighet, som tilsynelatende er annerledes enn vår helt fra tidlig oldtid. Slik får vi en verden tilsynelatende uten de store monoteistiske religionene, der England (Albion er et gammelt navn på England) allerede i en sen renessanse dominerer hele verden, med Polen, Tartary og Arabia som de store konkurrentene. Som mer enn gjennomsnittlig historieinteressert var dette en av trekkene ved romanen som fascinerte meg mest; å se hvordan Moorcock konstruerte en troverdig og bunnsolid alternativ historisk utvikling.

Noe annet som fengsla meg var plottet, og de mange små subplottene knytta opp til dette. I Gloriana får vi servert hoffintriger og stormaktspolitiske konflikter på løpende bånd, samt elegante løsninger på disse. Plottet er som regel både underholdende og spennende, men det var en sekvens midt inne i romanen som gikk litt langtsomt, da det var frustrerende å se hvor impotent Montfallcon var uten Quire, og hvor handlingslammet Glorianas hoff ble av skjulte, indirekte angrep. Det var naturligvis effektfullt å følge med på, men likevel frustrerende.

Når jeg hører begrepet ”hoff” blir jeg automatisk litt skeptisk. Jeg ser for meg store, kompliserte karaktergallerier, med påfølgende forvirring og irritasjon. Men i Gloriana var ikke dette noe problem. Mesteparten av handlinga foregikk i Glorianas palass utenfor London, med noen få scener enten inne i selve London by eller like i nærheten, og selv om det ble introdusert cirka et par-tre dusin karakterer i løpet av de 368 sidene, så var det bare omtrent et par håndfuller av disse man trengte huske noe særlig om. De fleste andre holdt det som regel å huske navnet på, og sånn omtrentlig hvor de befant seg i hoffets hierarki, ettersom handlingene deres i alle hovedsak var betydelig viktigere enn posisjonenen deres.

Når det gjelder selve karakterene så var de i det store og hele godt utvikla. Alle -- fra Montfallcon med den mørke fortida og frykten for tyranniet, til Gloriana og hennes kvaler der hun slites mellom embetets krav og sine egne lengsler -- gis tilstrekkelig motivasjon og dybde, og med mulig unntak av Quire -- som tidvis framstilles som en aldri så liten smule gal -- er det er det ingen karakterer som føles urealistiske. Enkelte av dem er til og med sympatiske.

Til syvende og sist er Gloriana en ganske interessant studie av statsstyrets kunst, og hva som skjer når enkelte idealer overvurderes i forhold til andre. Ikke nødvendigvis blant de beste bøkene jeg har lest, men utvilsomt verdt tida jeg brukte på den. Kan til en viss grad anbefales til alle som setter pris på det politiske spillet i blant annet A Song of Ice and Fire, selv om det i Gloriana naturligvis ikke blir like innfløkt og omfattende, plassbegrensningene tatt i betraktning.

Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: 8.0/10.

[Loki]

Kva er tidssettinga? Får ein vite litt om begivenheitsforløpet som har ført til denne alternative historia? Kva er i så fall dei store historiske endringane i forhald til den verkelege?

[davram bashere]

Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: 8.0/10.

For å sitere et utall middelmådige filmer: " Hve er du, og hvor har du gjort av Terje?!"

[Lothair Mantelar]

Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: 8.0/10.

Ah... The force is strong in you. Welcome to the dark side, young stripling

[Terje]

Kva er tidssettinga? Får ein vite litt om begivenheitsforløpet som har ført til denne alternative historia? Kva er i så fall dei store historiske endringane i forhald til den verkelege?

Vel, det sies ikke mye om det, men... for eksempel omtales området som i dag kalles Israel og Palestina for "Fønikia", noe som tyder på at fønikerne i denne verdenen slo isrealittene og de andre "jødene" i en av disse folkenes mange kriger. Som en konsekvens finnes ingen kristendom, og det virker som om engelskmennene tilbet greske guder, i den grad de tilber noe som helst. Videre er det snakk om en gammel heltekonge som heter Brutus, og som kom til De britiske øyer "for 8000 år sida", hvis jeg husker riktig. Ellers er Tyskland som vanlig fullstendig fragmentert, og resten av Vest-Europa under engelsk overhøyhet.

Men hva som har ført til at verden utvikla seg annerledes er det aldri noen som "forklarer", og det virker stort sett som om det er ganske dype endringer over hele fjøla. Det som imidlertid er ganske klart er at dette foregår i en slags parallell dimensjon, for det er noen vitenskapsmenn fra Albion som reiser fram og tilbake mellom disse, og blant andre har henta med seg en viss "Hiddler" (tysk keiser, som han noe vantro omtales som) tilbake.

Tidssettinga er ellers en ganske generell renessansesetting, det vil si omtrent Elizabeth I.s tid, men til synelatende uten skytevåpen.

[Loki]

Videre er det snakk om en gammel heltekonge som heter Brutus, og som kom til De britiske øyer "for 8000 år sida", hvis jeg husker riktig.

8000? Du milde. Umiddelbart tenkte eg på Lucius Junius Brutus eller ein av sønnene i ein meir monarkistisk utvikling av Roma, men det ville jo plassert denne boka 5500 år fram i tid...

Det som imidlertid er ganske klart er at dette foregår i en slags parallell dimensjon, for det er noen vitenskapsmenn fra Albion som reiser fram og tilbake mellom disse, og blant andre har henta med seg en viss "Hiddler" (tysk keiser, som han noe vantro omtales som) tilbake.

XD

[Ninin]

Det som imidlertid er ganske klart er at dette foregår i en slags parallell dimensjon, for det er noen vitenskapsmenn fra Albion som reiser fram og tilbake mellom disse, og blant andre har henta med seg en viss "Hiddler" (tysk keiser, som han noe vantro omtales som) tilbake.

Vent nå litt...
Hvis det ikke er magi og lite utviklet teknologi hvordan har de hentet "Hiddler " fra en annen dimensjon?

[Terje]

Aner ikke. Det er en temmelig perifer skrue av en karakter som har fått en fløy av dronningas palass, og der sitter han og skrur sammen diverse bisarre mekanisk-thaumaturgiske maskiner, som en eventyrlysten adelsmann så reiser til andre dimensjoner med. Selvsagt, dette er på et så eksperimentalt nivå at de fleste anser begge to som galninger; at de sitter og drikker seg dritings, finner noen åndssvake tullinger på et asyl, og så presenterer disse som besøkende fra en annen dimensjon...

8000? Du milde. Umiddelbart tenkte eg på Lucius Junius Brutus eller ein av sønnene i ein meir monarkistisk utvikling av Roma, men det ville jo plassert denne boka 5500 år fram i tid...

Jeg tenkte også på en av Brutus'ene, og det kan hende jeg blingsa *litt* på den tidsregninga...