"Gloriana" av Michael Moorcock
Posted: Wed Oct 31, 2007 23:16
Gloriana,
av Michael Moorcock
1978/1993 -- Vinner av World FantasyAward for beste roman.
368 sider, paperback, Gollancz Fantasy Masterworks.
Dronning Gloriana hersker over Albion, et europeisk kongedømme hvis imperium og lydriker dekker halve kloden. Hun har hjelp av en av sin fars gamle rådgivere, fyrst Montfallcon, som nesten på egenhånd har skapt en ny gullalder i riket etter å ha drevet gale kong Hern til selvmord. Glorianas styre karakteriseres av en idealistisk humanisme; Montfallcon har formet henne til å motarbeide kriger, mislike tortur og dødsstraff, og sette ære og godhet høyt. Men samtidig vet Montfallcon at statsmannskunst ofte krever at noen få lider for de manges overlevelse, og at man ikke alltid kan følge lovene man selv gir. Han vet også at dersom man er åpen om denne dobbeltmoralen, vil det undergrave ens legitimitet. Han tar seg derfor av alle slike oppgaver selv, gjennom sin kompetente mesterspion -- Quire. Men hva skjer når Montfallcon støter fra seg Quire?
Gloriana er ikke fantasy per se. Her er ingen magi, ingen intelligente vesener som ikke er mennesker, ingen guder -- i det hele tatt, ingen overnaturlige elementer. Men romanen har utvilsomt fantastiske elementer, hovedsaklig i det at den beskriver en alternativ virkelighet, som tilsynelatende er annerledes enn vår helt fra tidlig oldtid. Slik får vi en verden tilsynelatende uten de store monoteistiske religionene, der England (Albion er et gammelt navn på England) allerede i en sen renessanse dominerer hele verden, med Polen, Tartary og Arabia som de store konkurrentene. Som mer enn gjennomsnittlig historieinteressert var dette en av trekkene ved romanen som fascinerte meg mest; å se hvordan Moorcock konstruerte en troverdig og bunnsolid alternativ historisk utvikling.
Noe annet som fengsla meg var plottet, og de mange små subplottene knytta opp til dette. I Gloriana får vi servert hoffintriger og stormaktspolitiske konflikter på løpende bånd, samt elegante løsninger på disse. Plottet er som regel både underholdende og spennende, men det var en sekvens midt inne i romanen som gikk litt langtsomt, da det var frustrerende å se hvor impotent Montfallcon var uten Quire, og hvor handlingslammet Glorianas hoff ble av skjulte, indirekte angrep. Det var naturligvis effektfullt å følge med på, men likevel frustrerende.
Når jeg hører begrepet ”hoff” blir jeg automatisk litt skeptisk. Jeg ser for meg store, kompliserte karaktergallerier, med påfølgende forvirring og irritasjon. Men i Gloriana var ikke dette noe problem. Mesteparten av handlinga foregikk i Glorianas palass utenfor London, med noen få scener enten inne i selve London by eller like i nærheten, og selv om det ble introdusert cirka et par-tre dusin karakterer i løpet av de 368 sidene, så var det bare omtrent et par håndfuller av disse man trengte huske noe særlig om. De fleste andre holdt det som regel å huske navnet på, og sånn omtrentlig hvor de befant seg i hoffets hierarki, ettersom handlingene deres i alle hovedsak var betydelig viktigere enn posisjonenen deres.
Når det gjelder selve karakterene så var de i det store og hele godt utvikla. Alle -- fra Montfallcon med den mørke fortida og frykten for tyranniet, til Gloriana og hennes kvaler der hun slites mellom embetets krav og sine egne lengsler -- gis tilstrekkelig motivasjon og dybde, og med mulig unntak av Quire -- som tidvis framstilles som en aldri så liten smule gal -- er det er det ingen karakterer som føles urealistiske. Enkelte av dem er til og med sympatiske.
Til syvende og sist er Gloriana en ganske interessant studie av statsstyrets kunst, og hva som skjer når enkelte idealer overvurderes i forhold til andre. Ikke nødvendigvis blant de beste bøkene jeg har lest, men utvilsomt verdt tida jeg brukte på den. Kan til en viss grad anbefales til alle som setter pris på det politiske spillet i blant annet A Song of Ice and Fire, selv om det i Gloriana naturligvis ikke blir like innfløkt og omfattende, plassbegrensningene tatt i betraktning.
Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: 8.0/10.
av Michael Moorcock
1978/1993 -- Vinner av World FantasyAward for beste roman.
368 sider, paperback, Gollancz Fantasy Masterworks.
Dronning Gloriana hersker over Albion, et europeisk kongedømme hvis imperium og lydriker dekker halve kloden. Hun har hjelp av en av sin fars gamle rådgivere, fyrst Montfallcon, som nesten på egenhånd har skapt en ny gullalder i riket etter å ha drevet gale kong Hern til selvmord. Glorianas styre karakteriseres av en idealistisk humanisme; Montfallcon har formet henne til å motarbeide kriger, mislike tortur og dødsstraff, og sette ære og godhet høyt. Men samtidig vet Montfallcon at statsmannskunst ofte krever at noen få lider for de manges overlevelse, og at man ikke alltid kan følge lovene man selv gir. Han vet også at dersom man er åpen om denne dobbeltmoralen, vil det undergrave ens legitimitet. Han tar seg derfor av alle slike oppgaver selv, gjennom sin kompetente mesterspion -- Quire. Men hva skjer når Montfallcon støter fra seg Quire?
Gloriana er ikke fantasy per se. Her er ingen magi, ingen intelligente vesener som ikke er mennesker, ingen guder -- i det hele tatt, ingen overnaturlige elementer. Men romanen har utvilsomt fantastiske elementer, hovedsaklig i det at den beskriver en alternativ virkelighet, som tilsynelatende er annerledes enn vår helt fra tidlig oldtid. Slik får vi en verden tilsynelatende uten de store monoteistiske religionene, der England (Albion er et gammelt navn på England) allerede i en sen renessanse dominerer hele verden, med Polen, Tartary og Arabia som de store konkurrentene. Som mer enn gjennomsnittlig historieinteressert var dette en av trekkene ved romanen som fascinerte meg mest; å se hvordan Moorcock konstruerte en troverdig og bunnsolid alternativ historisk utvikling.
Noe annet som fengsla meg var plottet, og de mange små subplottene knytta opp til dette. I Gloriana får vi servert hoffintriger og stormaktspolitiske konflikter på løpende bånd, samt elegante løsninger på disse. Plottet er som regel både underholdende og spennende, men det var en sekvens midt inne i romanen som gikk litt langtsomt, da det var frustrerende å se hvor impotent Montfallcon var uten Quire, og hvor handlingslammet Glorianas hoff ble av skjulte, indirekte angrep. Det var naturligvis effektfullt å følge med på, men likevel frustrerende.
Når jeg hører begrepet ”hoff” blir jeg automatisk litt skeptisk. Jeg ser for meg store, kompliserte karaktergallerier, med påfølgende forvirring og irritasjon. Men i Gloriana var ikke dette noe problem. Mesteparten av handlinga foregikk i Glorianas palass utenfor London, med noen få scener enten inne i selve London by eller like i nærheten, og selv om det ble introdusert cirka et par-tre dusin karakterer i løpet av de 368 sidene, så var det bare omtrent et par håndfuller av disse man trengte huske noe særlig om. De fleste andre holdt det som regel å huske navnet på, og sånn omtrentlig hvor de befant seg i hoffets hierarki, ettersom handlingene deres i alle hovedsak var betydelig viktigere enn posisjonenen deres.
Når det gjelder selve karakterene så var de i det store og hele godt utvikla. Alle -- fra Montfallcon med den mørke fortida og frykten for tyranniet, til Gloriana og hennes kvaler der hun slites mellom embetets krav og sine egne lengsler -- gis tilstrekkelig motivasjon og dybde, og med mulig unntak av Quire -- som tidvis framstilles som en aldri så liten smule gal -- er det er det ingen karakterer som føles urealistiske. Enkelte av dem er til og med sympatiske.
Til syvende og sist er Gloriana en ganske interessant studie av statsstyrets kunst, og hva som skjer når enkelte idealer overvurderes i forhold til andre. Ikke nødvendigvis blant de beste bøkene jeg har lest, men utvilsomt verdt tida jeg brukte på den. Kan til en viss grad anbefales til alle som setter pris på det politiske spillet i blant annet A Song of Ice and Fire, selv om det i Gloriana naturligvis ikke blir like innfløkt og omfattende, plassbegrensningene tatt i betraktning.
Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: 8.0/10.
