Den Store Jakten på Hornet – et RPG

[Damien Frost]

Dag 21

Joren sto ved sengen og pakket de siste sakene sine i salgveskene. Morgensolen skinte inn gjennom vinduene. Etter 5 dager i Rift var det nok på tide å dra videre. Det fikk bli Cairhien nå først. Der hadde han kontakter, og derfra kunne han dra videre. De siste dagene hadde han vært litt rundt omkring i Rift. Det så også ut til at Rumal hadde funnet ut at han var i byen, så det var nok best å dra videre. Dagen før hadde det kommet en budbringer med et brev fra Rumal. Det var tydelig at han fremdeles var sint på Joren, og det hadde ikke blitt bedre av at Joren hadde oppsøkt Sigriane to dager tidligere. Han måtte forlate Rift før neste solnedgang, ellers ville han bli brakt til Steinen. Slik som det fremsto i brevet, var nok dette noe han ikke ville se frem til.

Sigriane brukte ofte å dra inn til de større kjøpmennene en gang i uken, for å se hva nytt de hadde å tilby. Joren hadde sett henne forlate Stienen, og hadde fulgt etter vognen hennes frem til de var fremme ved butikkene. Hun hadde flere vakter med seg, da Rumal alltid sørget for at datteren var trygg. Vaktene hadde ventet utenfor butikken, mens Sigriane og to tjenere hadde gått inn. Han hadde sneket seg forbi vaktene, og inne i butikken hadde han funnet Sigriane for seg selv mens hun tittet seg rundt.
”Hva gjør du her?” hadde hun spurt du hun så ham. ”Hvis far finner ut at du er her, vet jeg ikke hva han kan finne på å gjøre.” Men han kunne se at hun var glad for å se han igjen. Det var ikke bare han som ikke var interessert i giftemål, men det ville Rumal aldri skjønne.
”Jeg er en Jeger etter Hornet nå, og da jeg først var i Rift, måtte jeg bare prøve å se deg igjen”. Han kysset henne på kinnet, og hun kysset han tilbake. ”Men jeg kan ikke være her lenge før jeg drar videre. Jeg tror faren din allerede mistenker at jeg er her.” Han hadde sett flere mistenksomme karer siden han kom hit, og de var alltid borte i det øyeblikket han la merke til dem.
”Men du kan ikke være her lenge. Vaktene, og muligens tjenerne også, vil rapportere til far som de ser deg.” Han kunne se at hun tenkte på noe. Han skulle til å si at hun ikke skulle bekymre seg da hun avbrøt han. ”Møt meg på sørsiden av Steinen i kveld før solen går ned. Jeg skal prøve å være der.” Hun kysset han igjen, før hun gikk videre inn i butikken.
Han hadde prøvd å følge etter henne, men hun hadde gått bort til tjenerne. Han hadde kommet seg ut butikken uten at vaktene la merke til han, og dro tilbake til vertshuset.

Senere på kvelden hadde han stått og ventet lenge på at Sigriane skulle komme ut. Men hun kom ikke. Han var ikke sikker på hva som hadde skjedd, men hun hadde nok blitt oppholdt av Rumal. Joren gikk ned til verten, og betalte for rommet. Han merket at pengepungen hadde blitt lettere siden Illian, men det var fremdeles en del igjen. I Cairhien kunne han få tak i mer. Ute i stallen sto Alatin og ventet. Han hadde gidd beskjed til stallkarene, så alt klart. Han klappet hesten, og gav han noen godbiter. Det hadde vært noen dager siden han hadde vært innom sist. Alatin ble like seg best ute, så det ville ikke bli lett for han å være på en båt så lenge. Han red østover mot havnene. Først måtte han gjennom Maul. Han kunne kjenne den særegne stanken av stedet mens han ridde.

Nede ved havnen kunne fant han raskt frem til skipet og kapteinen, Fran Balar, som han hadde avtalt å reise nordover med kvelden i forveien. Balar var en kraftig mann, og det var tydelig at han hadde vært på havet i mange år.
”Der er du Joren!” ropte han over rekka da Joren stilte seg ved skipet. ”Jeg begynte nesten å lure på om du kom eller ikke. Bare kom om bord med hesten, så skal en av karene ta seg av den.” Joren gikk om bord, og en skipsgutt kom og tok den med ned til oppbevaringsrommene. Joren stilte seg på dekket, og så utover Rift. Steinen ruvet majestetisk over resten av byen. Ikke lenge etter var båten ute av havnen, og på vei oppover Erinin-elven.

[Gareth Bryne]

Vladmir hadde netopp avlagt eden. Han tok seg bare tid til å dra tilbake til Vertshuset for å hente eiendelene sine før han styrtet ut av byen på den brune vallaken sin for å finne hornet. Ikke før var han kommet en fjerid utenfor byen før han kom på at han ikke visste hvor han skulle lete.

Senere var han kommet til Caemlyn. Han hadde hørt rykter at hornet kunne finnes i skyggeskogen. Et avsideliggende sted i Andor.

Det var på tide å dra dit

Hadde det vært en idé å poste en karakter før du begynner? Ellers: Velkommen skal du være.
~Terje

[Faile]

Dag 41, tidlig
Vladra våknet opp med en dunkende hodepine. Det klirret i småstein på ruta hennes. Hun sukket tungt, og dro dyna over hodet igjen, og planla å ikke stå opp denne dagen. Den irriterende klirringen ville ikke gi seg. Hun kastet seg rundt, reiste seg halvveis opp. Tankene prøvde å ordne seg i en logisk rekkefølge gjennom dundringen, men tilslutt gav hun opp, og karet seg bort til vinduet.

Nedefor stod Selke, og Vladra ønsket mer en noen sinne å kunne sove resten av dagen. Ikke husket hun noen ting av de siste timene fra dagen i forveien heller, annet enn at noen hadde bært henne over skulderen gjennom gatene. Da hadde hun syntes det var morsomt, men nå, nå var det ikke fullt så gøy.

”Hva er i veien lille prinsesse?” Spurte Selke med det brede fliret som fikk henne til å tenke på den ene av storebrødrene, hver gang han hadde gjort noe han visste at var litt på kanten med morens regler. ”Spør meg i morgen når jeg er våken,” hveste hun tilbake, og begynte å lukke vinduene igjen. ”Så da frister ikke en liten ridetur utenfor byen med påfølgende piknik deg noe særlig da?” Han klarte faktisk å høre skuffet ut. Hun ristet på hodet og smålo, og angra på den brå bevegelsen da hodet hennes hold på å revne. Hun kom seg under dyna igjen, og prøvde å sove.


Dag 41, på kvelden.
Hun slo opp øynene, og så mørket sive inn gjennom vinduene. Hun bannet lavt, kastet på seg noen klær, og kom seg ut døra. Vertshusholderen var ikke så veldig fornøyd med at hun ikke hadde vært på plass når hun skulle, men han tilga henne for denne gangen. Hun gikk bort til podiet, og begynte å sjonglere med noen fargerike kuler, ikke helt enkelt ettersom hodet hennes fremdeles ikke var helt klart.

Etter kort tid ville folkene høre sang, og se dans. Hun kunne danse, men likte ikke å gjøre det foran mange mennesker. Sang kunne hun derimot gå med på, og sang flere av de mest kjente sangene hun kunne. ”Riftbondens tre koner” frembrakte som vanlig latter og bråk, og gav henne en pause mens tilhørerne summet fra seg. Hun betraktet gjengen med folk som tydeligvis ikke hadde bedre fore enn å sitte og høre på henne synge. Hun som egentlig ikke likte å synge, hun som hadde kommet til byen kunne for å ha det moro, ikke for å underholde andre. Med ett kunne hun ikke fatte hvorfor hun i det hele tatt var der. Selv Ogurer måtte være bedre enn dette meningsløse vissvasset, og hun forbannet Tharj, ikke for første, og heller ikke for siste gang, for å ha sendt henne hit alene. Hun sukket. Det var tid for å ta en avgjørelse.

[Terje]

Dag 42, morgen

Tharj satt som vanlig stolt i salen, mens han red gjennom det som burde ha vært Cairhiens landsbygd. I stedet var det Cairhiens villmark; uryddig, overgrodd, og øde. Av og til kunne han se nesten overgrodde veier som tok av fra det han, svært sjenerøst, tenkte på som hovedveien, og andre ganger kunne han skimte de overgrodde ruinene av gårdsbygninger inne mellom de unge trærne som vokste tett på begge sider av veien.

Det mest deprimerende med dette ubebodde landskapet, var at han nå kun var en halv dags ritt unna Cairhien. Ikke engang områdene i hovedstadens umiddelbare nærhet var disse inkompetente sørlenderne i stand til å holde trygg for befolkningen – og disse skapningene kalte seg adelige! Vanligvis ble han alltid i bedre humør av å mentalt skjelle ut sørlenderne, men denne gangen forverret det bare hans allerede kullsvarte sinnsstemning, siden det minnet ham om hvordan han selv hadde mislykkes.

Det hadde bare tatt ham halvannen dag å ri til Tsofu Lønnhage. Da han kom dit, ble han ønsket velkommen av representanter for De eldste, og vist til et gjestehus – som han for øvrig ble overrasket over å måtte dele med tre sårede aielmenn, samt et par høyst oppegående spydjomfruer.. Den kvelden hadde han tilbrakt utenfor gjestehuset, i full konsentrasjon, mens han gikk gjennom sverdformene – eller mer presist, avartene av disse som hadde blitt utarbeidet for dem som brukte to sverd. Litt bortenfor seg kunne han av og til høre latter og stønning fra aielene, som tydeligvis øvde på den bisarre stilen de brukte i ubevæpnet nærkamp. Han hadde ikke forsøkt å ta kontakt med dem, og de hadde unngått ham – med unntak av at han så vidt, i øyekroken, et øyeblikk hadde skimtet de to spydjomfruene, som hadde stått og sett på ham med en viss interesse. Kort etter dette hadde han gått og lagt seg, og latt som om han sov helt til han var sikker på at aielene sov.

Neste morgen hadde han blitt ført frem foran en av De eldste, for å legge fram sin forespørsel om tilgang til historiebøkene deres og en Ogurhistoriker. Historiebøkene fikk han ikke se på, og han trodde de ikke ville ha latt ham stille en historiker noen spørsmål, om det ikke var for at faren hans hadde lært ham den korrekte måten å hilse på og omgås Ogurer på. Nok en gang hadde han sendt en stille takk til sin far, og den mannens tidvis fanatiske fokus på høviskhet.

Han hadde altså stilt denne Ogurhistorikeren noen spørsmål, men det var svært lite Oguren kunne fortelle ham. Hvor Hornet befant seg var ukjent – en mengde legender omhandlet tidligere Hornjegere, men ingen av dem sa noe om hvor Hornet var gjemt, bare hvor disse gamle Hornjegerne hadde lett (Manetheren, Grenselandene, Tåkefjellene, Tar Valon, Shara, Tremalking – i det hele tatt over alt) – og ingen troverdige kilder ga så mye som et hint. Da Tharj hadde presset ham litt, innrømte Ogurhistorikeren at selv om han ikke var noen stor tilhenger av ville, ubegrunnede spekulasjoner (her hadde han blåst i de lange bartene sine), så var den teorien (”Og merk deg,” hadde han sagt, ”det er ikke annet enn en teori!”) han selv hadde mest tro på at Aes Sedaiene hadde Hornet i Tar Valon, men at de ikke ville lede Den Mørkestes oppmerksomhet dit, så de holdt den hemmelig. Tharj hadde takket Oguren så mye for tiden, og gått rett til gjestehuset for å pakke saltaskene sine. Der hadde aielene sittet og spilt et eller annet slags spill, og Tharj, hadde bukket for dem og ønsket dem god bedring og en god reise tilbake til Ødelandet. De selv hadde svart med det gamle aiel-mottoet om å spytte Den Mørkeste i øyet på Den ypperste dag, før Tharj forlot dem, og gikk for å sale hesten sin.

Dette var nå nesten seks dager siden, og siden da hadde Tharj knapt nok hvilt en eneste gang – bare når hestens velferd krevde det. Han hadde holdt hesten sin (som fortsatt ikke hadde noe navn) i trav stort sett hele tida, og ridd så langt ut på kvelden at det ofte hadde blitt uforsvarlig mørkt. Nå begynte han å nærme seg Cairhien.


Dag 42, kveld

Det hadde tatt Tharj et par timer å finne vertshuset Vladra bodde på. Han hadde begynt å spørre i det første vertshuset han kom til i den nylig gjenoppbygde Forporten, og hadde truffet så å si blink med en gang. Det ringte ingen bjeller for verten da Tharj spurte etter Vladra, men da han beskrev henne, hadde verten gjenkjent henne, og sagt at det kunne ha vært en viss Naidar, som hadde tilbudt seg å opptre i oppholdsrommet mot et lite avslag i prisen på et rom. Verten hadde takket nei, men blitt så sjarmert av den unge kvinna at han hadde tipset henne om en litt mer bløthjertet vert med dårligere underholdning et stykke bort i gata. Slik hadde det fortsatt i en fem eller seks vertshus til, før Tharj endelig sto foran vertinna i Den gylne hane, og hørte på en skjennepreken om udugelige jentunger som alltid kom for sent til opptredene. Tharj spurte om dette var tilfellet i kveld også, men vertinna ristet på hodet.

”Nei,” sa hun, ”Naidar har fri i kveld. Jeg tror hun er borte på Solens sverd og bruker pengene hun sparer her på gamle Ahars øl.” Vertinna skar en grimase, og Tharj ga henne en kobbermynt for informasjonen, etter å ha spurt om veien til Solens sverd.

Ti minutter senere dukket han inn i hovedrommet på Solens sverd, og sett seg rundt i lokalet. Ingen Vladra. Kunne det være at denne Knivsøster ikke var Vladra likevel? Tharj ble nokså tungsinnet etter å ha tenkt denne tanken, men gikk uansett bort til verten – han gikk ut fra at det var ”gamle Ahar” – og spurte om han visste hvor Naidar var.

”Visst vet jeg det!” svarte den eldre mannen. ”Hun sitter på i det private spiseværelset her bak, sammen med en kjøpmann fra Arafel og følget hans. Hvordan det?” Gamlingens øyne smalnet. Tharjs hjerne arbeidet på høygir – en nødløgn av påkrevd.

”Hun er min niese. Jeg er her fordi hennes far var bekymret for henne.” Kaldsvetta begynte å renne nedover ryggen hans; han var utrolig lite komfortabel med å lyve. Men det så ut til at enten så hadde verten trodd ham, eller så turte han ikke gjøre annet enn å i det minste gi inntrykk av det – Tharj hadde tross alt et ganske fryktinngytende utseende, med den svarte ringbrynja, de to sverdene på ryggen i sine svarte slirer, de svarte klærne, og de bronsefargede våpenskjoldene, formet som Huset Mosimans grevlinger. I tillegg kom naturligvis alle arrene som løp på kryss og tvers i ansiktet og på hendene hans.

Ahar smatt inn ei dør til høyre for bardisken, og kom snart ut igjen. Denne gangen gikk han imidlertid litt saktere, og med ryggen en anelse mer rett. Det var is i stemmen hans når han på ny henvendte seg til Tharj. ”Den unge damen sier hun ikke har noen onkel, noe som i seg selv er god nok grunn for meg til å tilkalle byvakten. Imidlertid ønsket mester Nohai å se hva for en av hans landsmenn det er som kommer rekende og forsøker å snike seg fram til gjesten hans med hjelp av list og løgn. Bare gå rett inn; de venter deg.” Ahar snudde på hælen, og satte i gang med å rope bryske kommandoer til tjenestejentene.

Tharj gikk sakte over gulvet mot døra, bøyde ryggen på veien inn – og stoppet brått opp. Inne i det private spiseværelset satt så visst Vladra, sammen med fem menn som umiskjennelig var fra Arafel. Nå hadde tydeligvis Vladra fått øye på ham, for hun spratt opp, og småløp med åpne armer bort til Tharj, og ga ham en klem som nesten tømte lungene hans for luft.

”Tharj!” utbrøt hun. ”Jeg ventet deg ikke på nesten en måned! Hadde jeg visst det var deg som spurte, skulle jeg naturligvis ha sagt ja når verten spurte om det var min onkel. Hvorfor kommer du så tidlig?” I det hun sa dette, la han merke til at hun sendte de andre i rommet et vurderende blikk; hun var tydeligvis ikke sikker på om hun kunne stole på dem.

Det direkte spørsmålet snappet Tharj ut av den overraskede transen han hadde vært i siden hun hadde omfavnet ham. ”Senere, Naidar. Senere.” Han så at hun rødmet litt når han brukte dette andre navnet. ”Hvorfor introduserer du meg ikke for dine venner?” Han ventet ikke på at hun skulle gjøre dette, men vendte seg bort fra henne, tok to lange steg inn i rommet, og ga mennene som satt på benker langs et langbord et dypt bukk.

”God aften, min herre.” Dette sa han mens han henvendte seg til den småfete gamle mannen som tydeligvis var forsamlingens midtpunkt. Selv om vertshusholder Ahar ikke var i stand til å gjenkjenne en arafellinsk adelsmann, var ikke Tharj like blind. Stemmen hans var kald når han fortsatte, som om han visste hva som ville komme. ”Jeg er Tharj Mosiman, av Huset Mosiman, fra nordre Arafel. Og De er ... ?”

”Jeg er fyrst Selkhemsar Nohai, av Huset Nohai, f...”

”Fra søndre Arafel. Jeg så det på alt det overflødige kjøttet,” avbrøt Tharj, og denne gangen var han ikke i stand til å holde bitterheten unna stammen. Tenk at svin som denne fete handelsmannen hadde fylt sine egne lommer mens Trolloker hadde spist Tharjs familie! Raseriet kokte i ham nå, men han hadde knapt snerret ferdig da han hørte lyden av sverd som ble trukket rundt om i rommet. En ung mann som lignet svært på gamle Nohai pekte på Tharj med sverdet sitt, og nesten ropte:

”Be min far om unnskyldning, din ynkelige lille unnskyldning for an adelsmann! Du, som knapt er noe bedre enn en heldig leiesoldat! Du...” Her ble den unge avbrutt av den eldre.

”Ro deg ned, Selke. Ro deg ned. Vi Grenselendere er alle brødre, selv om enkelte har litt dårligere manerer enn andre. Dessuten vil du ikke hisse opp gode fyrst Mosiman – han kunne jo miste besinnelsen, og føre oss lukt inn i et Trollok-bakhold.” Et ondskapsfullt smil glimtet et øyeblikk på Nohais lepper, og de tre mennene Tharj bedømte til å være livvakter lo høyt og støyende.

Når de endelig hadde ledd seg ferdig, sendte Tharj dem et morderisk blikk, og fikk ditto i gjengjeld. Han vendte seg igjen mot Vladra, og sa, ”Vladra, jeg returnerer til Den gylne hane nå. Dersom du fortsatt vil reise med meg, finner du meg i Hanens oppholdsværelse til frokost i morgen. God aften, mine herrer.” Han bukket kort, snudde på hælen, og gikk sin vei.

[Faile]

Dag 42, kveld

Vladra hadde stått helt urørlig og hørt på den krasse ordvekslingen mellom Tharj og herr Nohai. Sjokket over å se ham igjen allerede nå, knappe åtte dager etter at deres veier hadde skiltes, var stort, og hadde også ført til et visst snev av dårlig samvittighet. Hun hadde faktisk tenkt på å forlate Cairhien dagen etter, og hadde da trolig aldri fått sett ham igjen. Hun var klar over at hun da ville ha dømt han til uvisshet, den følelsen hun selv hatet mest av alt i hele verden.

I samme øyeblikk som Tharj hadde snudd seg og begynt å gå, hørte hun Selkes stemme si spørrende ”Naidar? Eller er det Vladra?” Det var forbløffelse og et visst sinne i stemmen. Hun snudde seg mot ham, og så et steinhardt blikk retter mot Tharj. Selke tok ikke blikket fra ryggen hans, hånden søkte sverdet, men han ventet tydeligvis svar. ”Jeg la henne bak meg flere år tilbake. Jeg har ikke løyet for dere, jeg har aldri hatt noen grunn til det. Jeg er Naidar, intet mer, intet mindre.” stemmen hennes ble like hard som Selkes øyne, ”Det dere sa til Tharj har jeg ingen formening om hva dreide seg om, og ærligtalt så bryr jeg meg ikke heller” hun tok et sekunds pause, enset at Tharj halvveis hadde stoppet opp bak henne, ”men det som bryr meg er at dere er uhøflige mot vennen min. Jeg forlater dere nå,” hun så litt vemodig bort på Selke igjen, som hun, tiltross alle hans udugeligheter, hadde begynt å betrakte som en slags venn. ”og avslutter bekjentskapet vårt her. Farvel!” Hun snudde seg og gikk mot Tharj, innbilte seg at skuldrene hans ikke var fullt så anspente lenger, som om det hadde vært en lettelse for ham å høre at hun ble med, men det var umulig å avgjøre gjennom brynja.

En hånd grep hardt tak i armen hennes, og hun hørt Selke hvese at han ikke for sitt bare liv kunne la henne dra av gårde med en mann som Tharj. Bak dem begynte den gamle, med en stemme bredfull av skadefryd, ”Han har rett, vi kan ikke tillate at du drar med ham, til det har vi blitt for glade i deg. Tharj Mosiman er en mann styrt av arroganse, en mann uten øyne for annet enn sin egen ære og sitt omdømme.” Mot sin vilje lyttet hun. ”Han ledet mange av de beste mennene i grenselandene, deriblant min bror og eldste sønn, rett i døden, fordi han så det som en umulighet at han kunne feile. I sin jakt etter storhet dro han, og tok de andre med seg, inn i Pestlandet, og der ble de et offer for et Trollok bakhold. Han var en av få som overlevde. Etter dette ble han bannlyst fra alle grenselandene, krigen mot skyggen har ikke bruk for folk uten ett visst omløp i hodet.” Han brisket seg, mente tydeligvis at han hadde nok av det til å kunne bli betraktet som særdeles viktig. ”Men hadde vi enda vært sikre på at han bare er dum, skulle vi nok ha latt deg gå med ham, men hvem vet, mulig den feilen ble gjort med vilje, mulig det var en grunn til at han overlevde. Mulig vår kjæreste Tharj ikke er så bevandret i lyset som man kan få inntrykk av.” Han avsluttet et blikk mot den urørlige ryggen til Tharj, et blikk som lyste av hat.

I neste nå hadde hun røsket armen fri fra Selkes grep, og før den gamle adelsmannen hadde rekkt å reagere hadde hun klappet til ham så han så stjerner. Øynene hennes lynte, og for en gangs skyld var hun skikkelig sint. Hun skjelte ham ut, fortalte ham akkurat hva for slags person han var, og hva hans ord var verdt. Stemmen var harmdirrende og bredfull av taraboner dialekt, noe som ikke ofte inntraff, og hun ham slo igjen, denne gangen var ikke hånden flat. Da ble hun plutselig dyttet bort, og braket inn i veggen. Etter en kort nøling hadde tydeligvis Selke bestemt seg for at nok var nok, og han holdt henne fast. Midt oppe i et forgjeves forsøk på å komme seg løs, eller få opp en av knivene sine, oppdaget hun at Tharj hadde snudd og var på vei tilbake inn i rommet med rask gange. Det var en hardhet og bitterhet i ansiktet som hun ikke hadde sett før. Synet skremte henne faktisk, og det så ut til å skremme gamle Nohai også. Mannen krøp bakover mot veggen, og blikket flakket bort på de andre mennene, som for å søke beskyttelse. Selke derimot hadde ikke sett ham, idet han hadde nok med å holde Vladra fast.

[the black wind]

Dag 1

Det var over. Eden var avlagt og Soren prøvde for harde livet å komme seg av gårde. De var så mangen folk. Det kunne være så mangen som bare ventet på å stikke han ned med kniv. På veien til dette folkevrimlende stede fikk Soren tak i en svart vallaken som han kalte Caba Doon. Han var ikke vant med å ri men det var noe han fort lærte seg. Vertshuset han hadde greid å få en plass på var ikke så langt unna. Han fikk øye på en tyv som prøvde å snappe etter pungen hans. En kniv dukket opp fra ermet hans og laget et rift over fingrene på tyven. Han skrek men Soren tok ikke notis av det. Etter mye slit kom han endelig frem. Det var mot Ebou Dar han hadde tenkt seg. Han hadde ikke noe plan men å komme seg vekk var det enneste han kunne komme på. Illian var kanskje det eneste hjemmet han hadde men det var ikke noe valg å bare sitte her. Mot Ebou Dar red han den kvelden. Solen ble rød mans han red.

[Terje]

”Gutt,” sa Tharj i et toneleie som ville kjølt ned selv en aielmann, ”jeg råder deg til å slippe den unge damen. Den passer seg ikke for en mann av din stand å behandle kvinner på en slik ubehøvlet måte – jeg mener, faren din kunne jo få inntrykk av at du har ryggrad, som broren og onkelen din hadde.” Rolig og beherska, tenkte Tharj til seg selv. Rolig og beherska. Rolig og beherska.

Utrolig nok så det ut til at den lille talen hans hadde gjort inntrykk, for jyplingen slapp Vladra og tok et steg bakover. Noe han naturligvis ikke burde ha gjort, for nå slamret Vladras knyttneve inn i nyrene hans. Tharj la en hånd på skulderen hennes. ”Rolig, jente. Ikke la det gå ut over guttungen.” Han vendte seg mot den gamle. ”Nå, vanligvis dreper jeg menn som kaller meg Mørkefrende, men deg skal jeg vise nåde, av to årsaker. For det første kaller du meg det ansikt til ansikt, selv om jeg teknisk sett hadde ryggen til. Det viser at det tross alt er litt av Grenselandene i deg fortsatt, og at du ikke har latt deg forkvakle helt av disse bløte og feige sørlenderne. For det andre forstår jeg deg. Du har, som jeg, mistet kjære til Skyggen. Du vet hvordan det føles når Trollokene river bort dine nærmeste – og jeg vet hvordan du har det. Og jeg forstår deg. Derfor viser jeg nåde. Denne gang. Men hører jeg deg fortelle løgner om meg en eneste gang til, vil du finne ut at ikke alle i Grenselandene har forsaket meg. Det er ennå menn og kvinner som ærer Huset Mosiman spredt utover Saldaea, Kandor, Arafel og Saldaea. Noen av disse er også mektige, og er i posisjoner som gir dem innflytelse hos min ’fetter’ Paitar Nachiman. Jeg vet ikke hvor glad du er i din families land og titler, men jeg håper de betyr mer for deg enn sødmen ved å fornærme mitt navn. I tillegg kommer det naturligvis at jeg personlig vil jakte deg ned og hugge deg ned som en hund hvis jeg hører at du slenger med leppa. Forstår vi hverandre?”

Fyrst Selkhemsar Nohai så ut som om han ikke kunne puste, men om årsaken var frykt eller raseri kunne ikke Tharj si. Han hadde aldri vært flink med folk. Noe som minte ham på en ting til han måtte si. ”Og en siste ting, fyrste: Slik du framstilte det, fikk du det til å høres ut som om din bror og sønn var idioter som fulgte meg som hunder. Noe jeg kan avkrefte at de var. De hadde alltid muligheten til å snu, også under dette siste raidet vårt. Faktisk var de like ivrige som meg etter hevn. Trollokrangrep har den effekten på en mann. Men det er vel årevis siden du i det hele tatt var i nærheten av Pestlandet, så jeg forventer ikke at du skal forstå dette. Likevel, et siste vennskaplig råd før våre veier skilles: Dansen er søtere på sverdets egg. Farvel.”

Det måtte en kraftanstrengelse til for at han skulle kunne vende ryggen til Selkhemsar og hans menn, men han greide det. Han strente ut i vertshusets oppholdsrom, og tiltrakk seg ikke så få blikk. Høye rop og annet spetakkel hadde tross alt strømmet ut fra det private spiserommet for bare et øyeblikk siden. Tharj så verten begynne å gå mot ham, men han sendte ham et blikk, og den fete mannen skvatt tilbake til disken sin.

Da han kom ut trakk han et dypt drag av den klare, rene nattelufta, og la i vei. Bak seg kunne han høre de lette trinnene til Vladra, og han satte ned farten for å la henne ta ham igjen.

”Du overraska meg der inne,” sa hun da hun kom opp på siden av ham. ”Etter det de mennene sa om deg, hadde jeg nesten forventa at du ville ha ønska blod.” Hun skotta forsiktig opp på ham, og han sukka tungt.

”Et langt liv tilbrakt i felten mot Skyggen lærer en mann verdien av tilgivelse. Vi menn kjekler om så mange små fillesaker, når vi står på randen av undergangen. Derfor er det viktig å vise nåde, å tilgi dine medmennesker deres små feil. Hvis en mann skal slåss mot både Skyggen og andre menn, sløser han mange krefter. Menn kan være både smålige og dumme, men det er bedre at de er levende med sine feil, enn at de er døde i en Trolloks mage.” Han kikka nervøst ned på henne; han hadde snakka mer etter at han hadde blitt kjent med henne enn han hadde gjort i de foregående tre åra, og han ble alltid pinlig berørt av lyden av sin egen stemme. For ikke å snakke om hva stemmen hans gikk rundt og sa.

Men til hans store overraskelse, smilte hun til ham, og sa, ”Vet du, jeg tror faktisk du har et poeng. Men hvis noen av de arrogante svina hadde snakka til meg på den måten, hadde de nå vært i ferd med å fordøye milten sin.” Tharj lo høyt.

[Eirik]

Dag 1

Midt på dagen:
Kandir hadde syntes det var rart å se så mange folk av gangen.
Men han slapp i allefall å bekymre seg for lommetyver så lite penger som han hadde. Han bodde nå på et lite sted litt ute i skogen og hadde det fint der. Nå var han på vei for å avlegge eden.

Endelig var det gjort, eden var lagt å endelig hadde han et mål som ikke var å fange et kanin eller noe å spise.Det var en uheldig lommetyv som hadde prøvd seg, men han den lommetyven hadde nå tre brukne fingre og kom neppe til å ta noen andres lommebøker den dagen.

Kvelden:
Kandir hadde nå pakket sakene sine å begynte å gå. Han hadde tenkt litt på hvor han skulle gå og Amadicia var et sted hornet kunne være på grunn av at hvitekappene sannsynligvis ikke lette etter det og de stoppet Aes Sedaier fra og lete etter det.

Dag 5:

Kandir hadde nå gått i 5 dager og begynte å kjede seg, noen å snakke med ville vært fint tenkte han, men han hadde jo ikke noe særlig med venner uten om moder jord så han trasket alene.
Det var fortsatt langt igjen til Amedicia så lovløsheten herjet her å.
Kandir likte ikke Hvitekapper. ikke av noen grunn, men det virket som om de hatet alle utenom seg selv.

Kandir hadde uheldigvis støtt på en før, ikke så uheldig for Kandir, men veldig uheldig for Hvitekappen. Hvitekappen hadde støtt å raka ned på bondefolk i et vertshus. Da Kandir kom begynte Hvitekappen med en gang å fornærme han, Kandir ble sur og knakk armen hans, da skrek hvitekappen og ropte på vennene sine, Kandir hadde måtte løpe fra landsbyen i full fart, men han angret ikke.

Kvelden: Kandir hadde endelig fått tak i en hersens kanin, laget et bål og et grei liggeplass da en haug av kråker begynte å skrike. Han lurte på hva det var og begynte å gå i retningen av lyden og kom til et lite tjern, midt ute på en liten øy sto en mann og holdt en fløyte i hånda. Jeg ropte ”hei” Han snudde seg og så rart på meg. ”hva er det?” spurte jeg
”Du er den førte mannen jeg har sett på en uke” svarte han.
”Ok”
”hva driver du med?”
”Jeg skal spille fløyte, vil du høre”
”ja”
Så satt Kandir seg ned og hørte.

Moderator Terje sier: Fjerna dobbeltposting.

[the black wind]

Dag 1 (Safira)

Etter avlegningen av eden gikk hun tilbake. Utrolig nok hadde hun fått en plass men det vå på høyet i stallen og nå hva alle klærne dekket av høy og strå. Hun hadde planlagt å dra tilbake hjem for å si hvor hun hadde blitt av og si farvel for siste gang til moren og faren og selvfølgelig til den lille lillesøsteren hennes Marina. Hun hentet den hvite hoppen hennes vind og la ut på turen. Eventyret hun hadde drømt om var i gang nå trengtes bare drømmeprinsen he he

Dag 5 (Soren)

Soren hadde nettopp fått et rom på vertshuset. Han var sliten etter turen. Nå var han kommet halvveis til Ebou Dar og nå kunne han vel ta det litt med ro. Han ville ha seg et stort glass med øl eller krydret vin. Han gikk og satte seg på et tomt bord og bestilte et glass vin føret. Livet var ikke så verst når en hadde penger tenkte han fornøyd med seg selv. Etter to glass med vin bestemte han seg for å sjekke den svarte vallaken hans Caba Doon. Han stoppet opp. Foran han stod det en dame. Hun hadde langt lyst hår og noen utrolig fine øyne. Han fikk en varm følelse inni seg og stod og funderte hva det kunne være. Plutselig kjente han et slag i ansiktet og kom til seg selv.
-Kan du flytte deg!?
-J..ja
Soren var så overasket over kvinnens oppførsel at han holdt på å snuble. Hva skjedde med han.? Han gikk og så til hesten sin. Han måtte tenke litt.

Jeg er litt usikker på om navnet jeg ga hesten til Soren er riktig så hvis det ikke er så beklager jeg. Bøyer seg i støvet vis det er feil

Dag 5 (Safira)

Hun hadde rid så raskt hun kunne hjem. Hun tenkte det ville ta ti dager å nå frem. Når hun endelig kom frem til det lille vertshuset hun hadde lett etter var hun sliten. Hun leverte hesten til en stallgutt og gikk til døren. Hun skulle akkurat til å gå inn ha en Illianer stod i veien for henne. Han var muskuløs og med et preg av at han ikke hadde sovet i en seng på mangen dager. Klærne var skrukkete og håret rufsete.
- kan jeg komme forbi?, spurte hun
han svarte ikke.
- Kan jeg komme forbi du sperrer veien min? sa hun i en litt mer strengere tone.
Han reagerte fortsatt ikke.
Nå begynte hun å bli sint
- Hører du etter eller?!
Hun var på nipen til å slå til han.
- hallo?! Hører du etter!?!
Nå ble hun sint og slo han i fjeset.
Nå så det ut som om han våknet.
- kan du flytte deg?! Hun slentret forbi han og det så nesten ut som om han var sjokkert.
Hun gikk bort til vertinnen og fikk et rom. Selv om hun ikke hadde så mye penger ville hun ha seg litt mat for det om. Hun hadde spist dyr som hun hadde fanget de seneste dagene og nå var hun sulten på et skikkelig måltid. Etter måltide gikk hun å la seg men før hun sovnet tenkte hun på den merkelige mannen hun hadde møt.

Dag 6 (Soren)

Soren stod opp, han kledde på seg og gikk ned. Der så ha henne igjen. Hun som han hadde møt før. Han kjente at hjerte hoppet over noen slag. Hva var denne merkelige følelsen? Han gikk bort til henne.
- Jeg ville bare unnskylde for i går.
Hun så opp på han med et merkelig blikk. Hva var det? Han kjente seg varm og begynte å svette i hendene. Han lurte virkelig på hva dette var.
- alle har vel lov til å tenke, svarte hun og reiste seg. Med selvsikre skritt gikk hun ut. Han gikk til vertshusholderen.
- Hvem var det? Spurte han.
- Det var en hornjeger som deg, svarte hun.
- Vil du ha noe mat, blir du her eller går du?
- Jeg vil ha litt mat og jeg drar i dag.
Han satte seg ned og tenkte. Så hun var også en hornjeger. Merkelig å støte på en. Han spiste og gikk ut. Caba Doon var salt og klar. Han red mor Ebou Dar. Det var synd at han hadde brukt så mye penger på en seng.

Han hadde rid i hele dag og hadde ikke sett et eneste dyr han kunne drepe og spise. Brått merket han lukten av grillet kanin og fulgte lukten. Han kom til en lysning og der så han den samme damen som han hadde sett før.
- Jeg vet du er der så bare kom ut!
Han stokk og kom sakte frem. Hun så overasket ut. Han steg av hesten og klappet den. Det var blitt sent og den trengte en vile.
- Hvorfor har du fulgt meg, sa damen brått.
- Jeg har ikke fulgt deg men jeg skal til Ebou Dar.
- Jeg er ikke så sikker på det.
Soren følte som om han var anklaget for å stjele et eple. Hun viste hvordan man skulle få det til. Han hadde ikke ofte vært i det motsatte kjønns nærvær. Barndomsminnene strømmet til.
-Siden du er en hornjeger og alt av våpen du har på deg er to dolker og en liten som du gjemmer i den ene skoen tror jeg du er en av de som ikke er så rike. Rett?
Soren ble sjokkert over at hun kunne se det.
- vil du ha en bit det er litt for mye for meg selv.
Han takket ja og satte seg.
- hvem er du? spurte hun plutselig.
- Soren, du da?
- Jeg er Safira. Skal du også til Ebou Dar?
- Ja.
Hun tenkte en stund.
-Siden det ser ut som om vi skal samme vei hvorfor ikke dra sammen?
Han tenkte at det var noe hun ville men han ville finne ut hva denne følelsen var så svaret ble ja.
- Ja hvorfor ikke det er jo bedre med to.
Den natten satt de å pratet om hvem de var og dette syntes Soren var det koseligste han hadde gjort på flere år.

Dag 7 (Safira)

Hun våknet opp. Solen stod høyt og det var langt på dag. Hadde hun sovet så lenge? Ved siden av henne lå en person. Minnene fra samtalen i går kom og hun roet seg. Det var ikke en som ville drepe henne. Hun vekket han og etter et raskt måltid trasket de videre. Hun hadde spurt om han ville bli med for det var tryggere. Han så ut som en livvakt med det steinuttrykke han hadde når han snakket men noe som var merkelig var at når han så på henne var det akkurat som om han rødmet. Menn hun ville aldri forstå dem. De reiste mot Ebou Dar. Enda et skritt videre mot hjemmet hennes. Hun begynte å få en følelse av at hun kjente seg igjen.


Moderator Terje sier: Du trenger ikke lage en ny post for hver eneste tillegg du skriver; bare trykk på "Endre" øverst til høyre i posten din, og legg til det du vil legg til. Dersom den forrige posten var din, vel og merke. Så kan du poste en post i OOC-tråden, og fortelle oss at du har endra eller lagt til noe til din forrige post. Så slipper du "dobbeltposterstraffene"...

- Terje

EDIT: Oi sann! Jeg la nettopp merke til at de to-tre postene over også var dine! Skal gjøre noe med dette nå...

EDIT2: da var det gjort.

[Faile]

Dag 43

Vertshusholdersken på den Gylne Hane var ikke særlig fornøyd da hun måtte se dem ri vekk tidlig dagen etter, tiltross for at Tharj hadde betalt for en dag ekstra på rommet til Vladra, ettersom den siste fridagen var tatt på forskudd. Middels underholdning var tross alt bedre en dårlig underholdning, og Naidar hadde faktisk en sangstemme man kunne trekke folk med. Jentungen hadde dessverre ikke vært til å rikke.

Før de hadde dratt fra vertshuset hadde Tharj fortalt henne hvilken retning han ønsket å dra. Hun hadde bare sett på ham og mumlet noe om å stikke tungen i et vepsebol. Men hun hadde blitt med ham.

Turen gjennom Cairhien ble foretatt i stillhet, noe som passet Vladra bra. Man kunne tydeligvis ikke stole på noen, selv ikke de man trodde var vennene ens. Selke hadde vært svært nære ved å vinne hennes vennskap, men han hadde slamret henne hardt i veggen, omtrent uten å nøle da det hadde stått mellom vennskapet med henne, og godviljen til faren. Hun skottet bort på Tharj. Ham kunne hun i alle fall stole på, trodde hun. Men han var en mann med hemmeligheter, hemmeligheter hun ikke visste om hun ville vite hva dreide seg om. Han så ut som han satt i dype tanker. Kanskje ikke så rart. Det var ikke hver dag noen kalte deg for Mørkefrende. Hun grøsset. En eneste gang hadde noen beskyldt henne for å være det, og innen hun hadde vært ferdig med ham, hadde han visst forskjellen på mørkefrender og rederlige tyver.

Hun satt med blandede følelser foran reisen til Tar Valon. Hun hadde egentlig ikke noe til overs for Aes Sedaier, det skremte henne litt å være i nærheten av damer som kunne knuse henne med et enkelt blikk. Men om Tharj ville dit, skulle hun selvfølgelig bli med.

Etter en liten stund stoppen han opp og snudde seg mot henne. Herifra kunne hun enten velge om de skulle ri mange uker i strekk, trolig uten å se så altfor mye til annen sivilisasjon, eller de kunne ta seg til Tar Valon med båt, men da måtte de ta omveien nedom Aringill. Da ville turen bli omtrent tre ganger så lang, men de ville trolig ikke bruke noe særlig mye lenger tid. Bare mer penger.

Hun fortalte ham at hun var lei av å ri, og penger kunne de skaffe seg mer av senere. Utsikten til en båttur fikk henne dessuten til å smile. Det var sjelden hun fikk muligheten til å slippe salen, og selv om hesten hennes var et utmerket fremkomstmiddel, var ikke salen spesielt behagelig over lengre strekninger. Tharj, som så ut som om han var født og oppvokst i en sal, noe som faktisk ikke var så usannsynlig, satte da kursen for havna uten mer snakk.

Tre timer senere befant de seg om bord på ”Tordendrønn” og hun stod og så på at Hest og Daizar ble løftet opp på dekk. Hun hadde ledd godt da hun hadde hørt begrunnelsen hans for å gi dyret det navnet. Hennes egen hest hadde alt bært sitt navn da hun fikk ham, for øvrig av samme mannen som hadde gitt henne tilnavnet Naidar anCor, knivsøster av natten. Hestens navn, Daizar, betydde ørn hadde han fortalt henne, og hun hadde ikke sett noen grunn til å endre navnet etter at hun overtok den.

Tharj stod litt lenger vekk og diskuterte prisen med kapteinen. Han skulle sørover idet de kom inn på Erinin, men han kunne ta dem så langt som til Aringill. Derifra ville det ikke bli vanskelig å finne en båt som skulle nordover. Det var ikke ofte han tok med seg passasjerer men han hadde en ekstra lugar som de kunne leie på overfarten.

De hadde tydeligvis blitt enig, for Tharj begynte å finne frem og veie opp noen mynter. Hun sukket. Penger hadde hun nok av for øyeblikket, men han kom til å spørre og grave om hun insisterte på å betale selv, og hun ville ikke lyve for ham. Bedre at han ikke visste noe om hennes hemmelige inntekt. Hun plukket saltaskene sine, og gikk bort til mennene.

[Terje]

Dag 45 -- Tharj

De hadde vært om bord ”Tordendrønn” i to dager nå, og de hadde så langt vært velsigna med gode vinder. I tillegg var de fortsatt på Alguenyaelva, og seilte derfor medstrøms. Tharj regna med at det ville bli verre når de kom til Erinin, men kapteinen var ikke urolig. I følge ham pekte alle tegn på at vinden ville snu like før de kom til Aringill, og at Tharj og Vladra ville få en forholdsvis enkel seilas opp til Tar Valon, dersom de fant seg skyss videre. Elleve dager, anslo han at det ville ta dem - ytterligere to dager til Aringill, og så ni dager til Tar Valon.

Tida gikk, været var fint, og kapteinens utvalg i bøker tilfredsstillende. Men Tharj følte seg ikke helt avslappa, for han kunne se at noe plaga Vladra. Og, tenkte han, når selv han kunne se det, da måtte det være ille. Han gikk ofte og tenkte på hva det kunne være, men han fikk seg ikke til å spørre henne rett ut.

Dagen før ankomst i Aringill fikk han endelig mannet seg opp, og spurte hva som var i veien. De sto ved ripa, nesten helt framme i baugen, på et sted hvor Tharj mente at de ikke var for mye i veien for sjøfolkene. Først sa hun at det ikke var noe, og det med en slik intensitet at han nesten ble redd. Han ga imidlertid ikke opp, og spurte henne om det var det Selkhemsar Nohai hadde sagt, om at Tharj var en Mørkefrende. Med en gang det var ute av munnen hans, angra han. Han innså ikke før han hadde sagt det høyt, hvor selvsentrert dette måtte høres ut.

Til hans store overraskelse, så lo hun. ”Nei, Tharj, jeg er ikke bekymra for at du kan komme til å drepe oss alle og ofre oss til din Herre.” Hun gliste bredt, på sin sedvanlige måte.

”Hva er det da? Det er forstyrrende å være i nærheten av deg når du går rundt og ser så plaga ut som du gjør nå for tida. Stoler du ikke på meg?” Han sendte henne noe han håpet var et lurt blikk, som liksom skulle fortelle henne at han anså henne som uforsiktig hvis hun svarte ”ja”. Det tok ei stund før hun svarte, og når svaret først kom, var det motvillig.

”Det er Aes Sedaiene. Jeg ser ikke akkurat frem til å være i samme by som dem, i en by hvor de fleste innbyggerne anser dem som gode, feilfrie mennesker.”

”Mener du å si at Aes Sedaier ikke er gode?” Tharj kikka på henne. ”De er selvsagt ikke feilfrie; ingen er det. Jeg har store problemer med dem selv, på grunn av det jeg anser som feilprioriteringer fra deres side. Men dette har jeg sagt før, og det innebærer ikke at jeg ikke anerkjenner det bidraget de gjør i kampen mot Skyggen.” Blikket hans mørkna. ”Ikke at bidraget deres ikke kunne vært større, men... Dette er ikke noe jeg anser som årsaker til å ikke stole på dem. Eller, jeg stoler jo naturligvis ikke på Aes Sedaier, jeg er ikke dum. De kan kanskje ikke lyve, men de kan vri på sannheten til den ikke er til å kjenne igjen, og de har alltid sine egne planer, som ikke nødvendigvis er de samme planene de lar deg tro at de har...”

Her ble avbrøt Vladra Tharj. ”Tharj, stopp. Jeg ser kanskje ut som ei uvitende bondejente, men jeg har vært litt rundt omkring i verden. Jeg vet dette. Den viktigste grunnen til at jeg ikke ser frem til å komme til Tar Valon, er at jeg ikke liker å være hjelpløs. Jeg setter ikke særlig stor pris på å vite at mennesker som kan knuse meg som ei flue omringer meg på alle kanter. Jeg liker det rett og slett ikke!”

Tharj lente seg ut over ripa og spytta i vannet. ”Ah. Det.” Han spytta en gang til. ”Jeg hadde det på samme måten første gang jeg kom til Tar Valon.”

”Jeg skulle til å si at det overraska meg at du har vært der før, men for å være ærlig gjør det ikke det.” De delte et tørt smil.

”Nei, det gjør vel ikke det. Jeg kom dit for omtrent tjueto eller tjuetre år siden, da jeg ikke lenger hadde noe å lære i Arafel. Trente sammen med Vokterne, gjorde jeg, selv om de ikke satte videre pris på å ha meg der. Uansett, jeg bodde der i mellom to og tre år, og de første månedene skalv jeg i buksene som den guttungen jeg var hver gang jeg så mye som så en Aes Sedai. Jeg var livredd for at en av dem ville komme til å drepe meg med Kraften hvis jeg så mye som så skjevt på henne. Selvsagt visste jeg om De Tre Edene, men jeg kan love deg at de ikke er særlig trøstende når du sover i dyrets hule. Hver dag når vi drilla sverdformer i borggården kom det en håndfull av dem for å se på oss - noen av dem speida sikkert etter en passende Vokter, og mange av dem var fnisende Noviser og Aksepterte - og selv om de ikke gjorde annet enn å kikke, så ble av og til musklene mine til gjørme, og jeg fikk grisebank av sparringspartnerne mine.

”Men etter hvert, så gikk denne krypende frykten for Aes Sedaier over. Når en tilbringer så lang tid sammen med dem og en aldri ser dem gjøre noen vondt med Kraften, ja, da er det lettere å slappe av rundt dem. Etter hvert ble jeg til og med kjent med noen av Novisene og de Aksepterte som var på min egen alder.” Nostalgien som var vekket i brystet hans fikk ham til å le høyt. ”Og så forlot jeg Tar Valon. Har aldri vært der siden, men jeg har møtt en del Aes Sedaier siden. Når jeg... når jeg leda menn i Grenselandene var det ei stund en Grønn som kjempet med oss. Jeg har vokta karavaner hvor Aes Sedaier har reist, og så var det naturligvis Slaget ved de Skinnende Murene.” Han grøssa, og rista på skuldrene. ”Men jeg har aldri siden vært redd for en Aes Sedai. Det går jo stadig vekk rykter om Den Svarte Ajah, men sånn overtro har jeg ingen aktelse for. Dessverre, eller kanskje heldigvis, kommer vi ikke til å møte så altfor mange Aes Sedaier, og vi bør klare å komme oss ut av Tar Valon før du blir kvitt din bekymring. Jeg blir rett redd når jeg tenker på hva som ville skjedd hvis en uredd Vladra møtte og konfronterte en arrogant Aes Sedai!” Han lo høyt, men slutta brått da han fikk en knyttneve i ribbeina.

Dag 57, morgen -- Tharj

Det hadde tatt dem en dag mer enn kapteinen på ”Tordendrønn” hadde anslått, siden de ikke med en gang fant et skip med ledig plass i Aringill, men nå var de endelig framme. De ankom Sørhavna tidlig om morgenen femten dager etter avreisen fra Cairhien, samtidig med soloppgangen, og Tharj måtte tørke noen tårer da han så solen reflekteres i alle byens spir og domer. Rett nok hadde ikke tiden hans har vært en dans på roser, men noen gode sider hadde det da vært. I flere minutter sto han bare og gapa og stirra, mens innfødte bryggesjauere gikk forbi og lo, men han fikk rista det av seg, og dro med seg Vladra innover mot byen.

Ved utgangen fra havneområdet ble de forhørt av Tårngarden. De hadde som oppgave å sørge for at alle som kom inn i Tar Valon var registrert, og Tharj syntes han gjenkjente kapteinen deres fra Vokterakademiet. De slapp fort gjennom - Tharj løy, og sa at de var der for å finne frakt videre nordover, til Arafel - og var med ett inne i byen. Hvite bueganger hvelvet seg over veien, vakre utskjæringer prydet alle bygninger, og tårn og spir skjøt opp i lufta, mens folk fra alle verdens riker passerte dem på gata.

Her og der møtte de til og med arafelliner. De yngre hilste høflig på Tharj, men de eldre var noe mer reservert, i og med at Tharj åpent bar Mosiman-familiens Bronsegrevling på tunikaen sin. Ellers så de også shienarere, saldaeanere, cairhieninere, domaniere, tarabonere, og alt mulig annet.

Tar Valon var ikke en by som ofte endra seg. Kunne du finne frem i den en gang, kunne du finne frem i den hundre år senere også, så Tharj hadde ingen problemer med å lede dem nokså rett til det han huska som favorittvertshuset sitt, Tårnets Tjener. Det var et velstående etablissement, som også var stamstedet til mange av de Aes Sedaiene som gikk ut for å ha det gøy utenfor Tårnet. Dette siste var noe Tharj rett og slett hadde glemt i løpet av tjue år, og han ville angre bittert på denne hukommelsessvikten i de kommende dagene.

Dag 57, morgen -- Aisa

Aisa Mendrellin var ikke glad. Faktisk, så var hun hylende misfornøyd og rasende sint. For en time siden skulle en av informantene hennes ha møtt henne her på Tjeneren, men det frekke kvinnemennesket hadde ikke dukket opp. Den aktuelle informanten var riktignok Akseptert, så hun kunne ha fått problemer med å komme seg unna en Aes Sedai eller ut av Tårnet, men akkurat nå var Aisa så sint at dette ikke var å anse som gyldige unnskyldninger.

Hun hadde sittet her i en avsondret bås, og drukket te og spist småkaker, i en time, og flere ganger hadde det vært like før hun mistet sin rolige, beherskede og godlynte maske. Det var imidlertid bare en gang at dette faktisk hadde skjedd, og da hadde det skjedd med måte. Hun måtte kreditere seg selv for det: når hun først mistet fatningen, var det verken ubegrunnet eller små utbrudd.

Hun hadde sittet der og passet sine egne saker, mens hun langsomt lot blikket gli over lokalet, da vertshusets dør hadde åpnet seg, og han kom spankulerende inn. Hun hadde fått teen i vrangstrupen, skvettet halvveis opp fra stolen, og utstøtt et lite hikst. Som naturligvis hadde tiltrukket seg hans oppmerksomhet.

Nå sto han foran henne, bukket, og presenterte seg. Hun la ikke merke til noen andre før han sa ”Naidar” og tok et skritt til siden. Bak ham sto en jente knapt ute av tenårene, og stirret utfordrende på Aisa, som i sin forvirring reiste seg!, tok piken i hånden, sa navnet sitt, og ba dem sitte ned. Mens de rotet med oppakninger, kapper og utstyr, klarte Aisa med en kraftanstrengelse å hente seg inn, samle ansiktet i hyggelige folder, og fokusere det vennlige men skarpe blikket på de to. Endelig fikk de satt seg.

”Det er en glede å se deg igjen, Fyrst Tharj,” sa hun formelt, men ikke uten en viss varme, ”det har vært alt for lenge siden De beæret oss med Deres nærvær. Og De har fått selskap siden sist? Knivsøster, var det ikke så? Interessant navnevalg, om jeg får si det selv. Det er nesten så man kan lure på hvem sin søster du er - knivenes eller noen andres. Men jeg babler. Jeg er som sagt Aisa Mendrellin, Aes Sedai av den Brune Ajah.” Hun var nå henvendt til den unge kvinnen. Det kunne være profitabelt å gjøre seg til venn med denne, og det beste middel for å få nye venner var å åpne seg for dem, mente Aisa. ”Jeg er historiker, med Trollokkrigen som spesialområde, og har vært Aes Sedai i, skal vi se, 20 år nå. Bare en nybegynner, altså” lo hun. ”Men nok om meg. Jeg er bare en kjedelig gammel dame” - hun så at Tharj svelget melken sin feil, selv om han lyktes overraskende godt i å skjule det - ” med et kjedelig gammelt liv blant bøker og støv. Fyrst Tharjs livshistorie kan jeg i det store og hele utenat, siden en ikke kan ha unngått å ha fått med seg hans fortelling, men deg, lille venn, kjenner jeg ikke. Hvem er du?” Mistenkelig raskt skyndte Tharj å unnskylde seg, og forsvinne bort til verten for å leie rom og bære opp bagasjen. Aisa ble sittende igjen og kikke på denne Naidar med et vennlig men spørrende blikk.

[Faile]

Vladra snudde seg halvveis, og så litt rådvill etter Tharj. Hennes umiddelbare tanke var at hun ikke likte denne damen, dels fordi hun var Aes Sedai, og dels fordi hun på et eller annet vis hadde klart å sette Tharj ut av fatning. En som klarte det, kunne ikke være annet en ubehagelig.

Hun satt opp et søtt smil, kanskje litt for søtt, og svarte Aes Sedaien at hun bare var en enkel bondejente som var ute og så seg om i verden. Desto mindre oppmerksomhet hun fikk fra denne damen, desto bedre. Men den andre ristet på hodet og smilte til henne.

”En enkel bondejente med et navn på det gamle tungemålet? En enkel bondejente som fører seg som en kriger, og som er beredt til å drepe ved lyden av et løv som faller? En enkel bondejente som reiser med en mann så hard at selv mange Aes Sedaier ville ha viket for hans blikk? En mann fryktet og beundret i hele den nordlige delen av verden. Hvordan kan det ha seg?” Stemmen hennes ble en anelse fjern når hun nevnte Tharj, og det så ut som om tankene hennes var et helt annet sted. Hun så med et liten ut, uten at Vladra kunne forstå hvorfor, en kvinne ikke forskjellig fra alle andre. Sårbar var ordet hun lette etter. Det var et øyeblikk vanskelig å forestille seg at denne kvinnen var farligere enn de fleste menn hun hadde møtt.

”Jeg har opplevd et og annet på veien, det skal jeg innrømme. Jeg kan forsvare meg om nødvendig, men jeg er ingen kriger. Noen venner av meg gav meg det navnet da jeg tok knekken på noen ikke fullt så koselige typer som ønsket oss vondt. Den ene av dem var en svært kyndig mann. Og når det gjelder Tharj… Så lenge jeg ikke prøver å smette en kniv mellom ribbeina hans, er han snill som et lam.” Vladra smilte av sin egen lille vits. Et bedrøvet smil spredde seg over Aes Sedaiens lepper. Det så ut som om det kom til å komme flere spørsmål, men nå følte hun at det var hennes tur. Det var et spørsmål som lå henne nært på hjerte.

”Og du selv, hvordan kjenner du til Tharj?” Den andre kvinnen hevet så vidt på det ene øyenbrynet, men ikke søren om Vladra hadde tenkt å spyttslikke med titler og underdanighet. Denne kvinnen gjorde vennen hennes ukomfortabel, og det i seg selv var nok til at Vladra ikke ønsket å ha noe med henne å gjøre. Men Tharj hadde etterlatt henne her, og da skulle hun søren meg holde ut også, og etterpå skulle han få høre det.

”Vi er gamle bekjente på en måte, fra den tiden han var under opplæring av vokterne. Mange trodde han skulle bli vokter selv en dag, men slik ble det ikke… En merkelig mann… Men det er ikke så interessant barn, jeg vil heller høre mer om deg. Om du mener at du ikke er annet enn en bondejente, da er du i alle fall en spesiell en sådan. Tharj er en ensom ulv, og trives ikke i selskap med andre enn seg selv, men deg reiser han rundt med. Han valgte deg. Det gjør deg annerledes enn den store mengden av ungpiker der ute. Med mindre han endelig har fått øynene opp for at verden er mer en krig da.”

En hissig flamme hadde blitt tent opp i Vladra der det før bare hadde ulma glør. Hun hatet når eldre damer tiltalte henne som om hun var liten, bare på grunn av alderen hennes. Hun hadde vært ute for mer enn de fleste av disse noen gang kom til å oppleve i hele sitt liv, mulig mer enn denne Aes Sedaien hadde også. Den Brune Ajah var kjent for å støve ned i bibliotekene sine, verdens gjerne som få. Kunne hun trosse høyfyrstene i Rift, kunne hun trosse denne frekke snushanen også.

”Det vil alltid finnes en krig å utkjempe.” Hun satt blikket i Aisa. Ville hun ha krig skulle hun få krig.

”Sier du det barn? Vel i Legendenes Alder fantes det, etter det vi vet, ingen strider, menn drepte ikke menn. Det var selvfølgelig før den store Kollapsen, men jeg undres på…” Hun avbrøt tankerekken sin. ”Fortell meg om familien din. Fortell meg om din oppvekst i Tarabon. Du bærer ikke håret i fletter, men fargene dine, og aksenten din avslører at du er fra vesten. Hvordan har det jeg egentlig at du havnet her?” Vladra sukket. Tharj skulle virkelig få høre det når hun fikk tak i ham!

Over en time senere slamret hun opp døra til rommet hans. Han satt på den lave senga og leste i en stor bok, men så opp da hun kom inn. ”Dette skal du få betale for en dag!” hveste hun. Et svakt smil, nesten litt muntert, kom til syne i munnviken hans. Hun kylte puta i ansiktet hans med full kraft. Til hennes store ergrelse, begynte han å le. Hun satt seg på senga ved siden av ham med beina i kors.

”Hun er en av de mest grusomme kvinnemenneskene jeg noen gang har møtt! Jeg skulle ønske jeg kunne vri henne opp som en klut, og henge henne til tørk i sola. For det er akkurat det jeg føler at jeg nettopp har gått gjennom.” Tharj smålo fremdeles.

”Og du flirer av, din store dumme stut?” Hun satt opp en overdrevent sur mine. ”Takket være deg har jeg blitt torturert med spørsmål i en time, og nå går det en Aes Sedai rundt med mer informasjon om meg selv en jeg føler meg komfortabel med.” Hun sukket. Visste hun hadde klart å holde sin egentlige identitet skjult, men enkelte opplysninger, som hvorfor hun hadde vært i Rift i utgangspunktet, hadde hun klart å vrisle ut av henne. Det hadde selvfølgelig fått Aisa til å se på henne som ennå mindre, og uforstandig. Noe som minnet henne på…

”Hvordan kjenner du henne egentlig? Hver gang du ble nevnt ble hun ustø i stemmen, og fjern i blikket, det så jeg, selv om hun prøvde å skjule det. Jeg hadde aldri trodd Aes Sedaier kunne se sårbare ut, men hun her var det. Det skulle jeg gjerne likt å få svar på.” Stemmen hennes var surere, og mer bjeffende enn hun likte, så hun fortet seg med å sende ham et lite smil. Han sukket.

[Terje]

Dag 57, kveld – Tharj

”Egentlig vil jeg svare at det har du ikke noe med, men selv en blind tosk som jeg ser at dette ikke stemmer. Dessuten føler jeg at jeg skylder deg såpass etter å ha etterlatt deg med henne så lenge.

”Som du kanskje husker fra det jeg fortalte på båten, så ble jeg kjent med noen Noviser og Aksepterte da jeg bodde her i Tar Valon for omtrent tjue år siden, og som du utvilsomt har forstått var Aisa en av disse. Vi var begge unge, adelige, alvorlige, og ingen av oss lignet på jevnaldrende. Vi kom godt overens, faktisk, så lenge jeg glemte at hun skulle bli Aes Sedai – og det var ikke noe problem; Aisa var, og er, ser det ut til, en usedvanlig omgjengelig og sjarmerende kvinne.

”Etter som tiden gikk utvikla forholdet vårt seg til å bli noe mer enn bare vennskap. Vi snek oss ut om kveldene og gikk turer i måneskinnet – ja, jeg vet at dette høres idiotisk ut; du kan slutte å fnise – og alt var bare fryd og gammen. I omtrent et halvt år var vi senteret i en liten gjeng av likesinnede Aksepterte og vokterstudenter, og vi gikk ut om kveldene for å drikke og ha det gøy; for å glemme hverdagens slit og monotone oppgaver. Tiden min med Aisa var det nærmeste jeg noensinne kom å være dekadent, den eneste gangen jeg har tillatt meg å slappe av, å glemme mine plikter.

”Det kunne naturligvis ikke vare. For det første er ikke Aes Sedaiene så veldig glade i at elevene deres driver med ting som kan distrahere dem fra studiene. Dette ble jo et problem etter at Aisas ’mentor’ oppdaget oss, og fikk vokterne til å straffe meg – jeg tror den gamle kjerringa rett og slett var redd for at grepet hun hadde om Aisa skulle svekkes av min innflytelse eller noe sånt. Ting ble komplisert ytterligere av at Aisa bare ble mer og mer lik mentoren sin. Verdensfjern, innadvendt, mer og mer opptatt av studiene sine, fraværende, distré, eksentrisk – rett nok framdeles sitt gamle sjarmerende seg, men hun var forandra.

”Det verste slaget kom likevel morgenen før hun skulle testes for sjalet, som de kaller det; testen hvor de avgjør om den Aksepterte er tittelen Aes Sedai verdig. Aisa kom til meg, når jeg var på vei til messehallen for å spise frokost. Hun fortalte om testen, og at hun gjerne kunne tenke seg å ha meg som Vokter når hun fikk sjalet. Når. Ikke hvis, men når. Denne lille setningen sier egentlig alt om hvordan Aisa egentlig er: bak den rufsete fløyelen er det rent stål. Uansett, der sto jeg, og hun hadde spurt meg om jeg ville bli Vokter. Å ta opp den byrden ville innebære at jeg samtidig sa fra meg den oppgaven jeg har pålagt meg selv siden… siden familien min ble drept: Å bekjempe Trollokene.

”Svaret mitt ble naturligvis at dersom hun hadde tenkt til å velge den Grønne Ajah – noe jeg innerst inne selvfølgelig visste at hun ikke ville gjøre – kunne jeg vurdere det; dersom hun planla å reise til Pestlandet og beskytte befolkningen og assistere krigerne. Å bekjempe Skyggen.

”Men mentoren hennes hadde påvirket henne for mye. Hun svarte med å kalle kampen jeg har viet livet mitt til ’en tanketom, idiotisk, egoistisk, meningsløs kamp’ og at den virkelige krigen mot Skyggen ble ført med helt andre midler enn sverdet. Hun ville velge den Brune Ajah. Og jeg spurte henne om det hun trengte meg til var å hente te til henne, å løpe ærender til biblioteket for henne? Etter det ble hele samtalen bare styggere og styggere, og det hele endte med at hun mottok sjalet noen timer senere – noe jeg beundrer henne stort for, siden sinnstilstanden hennes når jeg forlot henne ikke akkurat var en jeg personlig ville hatt når jeg skulle gått op til en viktig prøve – og jeg dro fra Tar Valon.” Han tørket noen tårer fra øyekroken, lukket øynene, pustet dypt noen ganger, og fortsatte.

”Siden da har jeg naturligvis spurt meg selv flere ganger om hun ikke hadde rett. For hva har jeg egentlig oppnådd i disse årene? Jeg er fattig, etter min stands standarder. Jeg er alene i verden, med unntak av deg da, Vladra. Jeg har ingen formell stilling. Pestlandet er levende som aldri før. Trolloker kommer stadig ut fra det, dreper uskyldige bønder, og knuser standhaftige, men akk så dumdristige fyrstehus – akkurat som de engang knuste min familie. Skyggen er fortsatt sterk, uangripelig. Jeg er en mygg som svermer rundt en mektig stridshest, med den forskjellen at et myggstikk plager hesten.

”Men dette var svært tunge tanker, som jeg ikke har lyst til å tenke akkurat nå. Har hun gått?” Da Vladra nikket, fortsatte han. ”Godt. Jeg håper du vil unnskylde meg et lite øyeblikk?”

Vladra gjorde naturligvis det, og Tharj forsvant ut av rommet, ut av vertshuset, ut av Tar Valons respektable strøk, inn i ”slummen” – som var finere enn de fleste rikmannsstrøk i andre store byer. Han gikk inn i den første nedslitte skjenkestua han så, bestilte seg ei mugge øl, og satte seg alene på et skittent bord i et mørkt hjørne. Idet han tok den første slurken av ølet, gikk en tanke gjennom hodet hans. Også jeg som aldri drikker annet enn geitemelk lenger…



Dag 57, kveld -- Aisa

Alle tanker om den ikke oppmøtte Aksepterte var som blåst vekk fra Aisas hode da hun vandret tilbake mot Tårnet. Det var mørkt rundt henne, få mennesker var ute i gatene, og Aisa var opprørt. Mer opprørt, faktisk, enn hun hadde vært siden, siden… vel, på lenge. Hun skammet seg over alle de dumme valgene hun hadde tatt i sin ungdom, alle de tåpelige tingene som hadde ført henne og Tharj fra hverandre. Hun pintes av tanker om hva hun hadde sagt til ham da han spurte om hun ville bli Grønn. Hun var sint – på både Tharj og seg selv – for at de var så sta. Hun var misunnelig på denne Naidar-jenten, som tydeligvis nøt stor tillit hos Tharj. Hun var irritert over at hun ikke hadde latt være å gå ut i kveld. Hun følte seg glad og oppspilt etter å ha sett Tharj igjen, og etter å ha observert hvordan hun virket inn på ham, selv etter alle disse årene. Hun rødmet når hun tenkte på hvordan han påvirket henne. Men mest av alt var hun misfornøyd med seg selv, for at hun lot alle disse… disse følelsene diktere tankene hennes. Hun måtte kontrollere seg selv!

Nå passerte hun murene rundt Tårnet, og hun innså at hun måtte beherske seg før hun kom inn i selve Det Hvite Tårnet; hvis hun viste slik svakhet der, ville hun bli slått ned på av både svakere og sterkere Aes Sedaier. Farten ble derfor satt ned, og rektangelet av lys fra den åpne døren vokste litt saktere. Aisa tvang seg selv til å pust sakte og rolig, samtidig som hun tvang tankene over i andre baner. Som en forholdsvis svak Aes Sedai, var dette øvelser hun kunne gjøre nærmest i blinde. Da hun nådde døren og forsvant inn i Tårnets velkomsthall var hun igjen sitt blide, fraværende selv; i alle fall på utsiden.

Hun nikket høflig til alle de andre Aes Sedaiene hun passerte – dybden i nikket ble naturligvis bestemt av den andre Aes Sedaiens relative posisjon – og gled mot trappene som ledet opp til de Brunes områder i Tårnet. Hvis hun traff bekjente, stoppet hun og vekslet noen ord med dem, men det var blitt nokså sent, så dette skjedde ikke ofte. Snart satt hun godt tilbakelent i den beste stolen sin, midt foran peisen, og gikk gjennom dagens, eller snarere kveldens hendelser i hodet, slik hun gjorde hver kveld. Viktige og uviktige hendelser; tilfeldige refleksjoner; nye utviklinger i gamle analyser; informasjon om personer møtt; nyheter; tilfeldigheter – alt ble stuet bort i hukommelsens kroker, i tilfelle noe av det skulle komme til nytte en dag. Hun smilte fornøyd; å investere tid i øvelse av minnet var virkelig noe av det mest nyttige hun noensinne hadde gjort, selv om det virket både umulig og uviktig da hun hadde lært det. Atter en gang takket hun Verin for anvendelig og fantastisk lærdom.

Under sine analyser av dagen, fant hun til sin store forundring ut at hun gledet seg til Naidar kom til te neste dag, og hun måtte mot sin vilje innrømme for seg selv at hun likte den unge kvinnen. Hun laget seg et mentalt memo om å huske på ikke å kalle Naidar ”barn” mer; det var ikke nødvendig å distansere seg mer fra henne enn nødvendig.

Da hun gikk til sengs, inneholdt hukommelsen hennes en liste over alle tingene hun måtte få svar på fra Naidar neste dag.

[Sauegjeteren]

Dag 57
Akka gikk i gatene i Tar Valon og kikket. Det var praktfulle byggverk og hele byen var ren som bare det. Det måtte være sant at hele byen var Ogur-byggverk. Men ikke glem at det er Aes Sedaier du må passe deg for, formante han seg selv stille. Det var tross alt de som var farlige, ikke byen.

( Her gikk det en sikring og 1,5 A4 side gikk bort, men det essensielle er at Akka drikker seg full den første kvelden. Morgenen etterpå finner han ut at det var bare noe tull, finner seg oppdrag med å føre noen og får da en sliten Vokter som skal til Tar Valon. Akka gjør det bare for pengene. De reiser til Rift, og før byen Rift kommer de inn i et planlagt bakhold og Akka får respekt og kjeft av Vokteren. Respekt for hakkebruken, kjeft for å ikke passe på følget. I Rift må de vente 3 dager på båt opp Erininelva og bruker dem på trening om dagen og drikking og historier om kveldene. Akka finner ut at Aes Sedaier ikke er allmektige, men man må jammen passe seg likevel. Dette var en kort oppsummering av det som skjedde. Jeg orker ikke skrive alt om igjen.)

Da Akka kommer til båten Spydskjær, finner han ut at den er oppkalt etter kapteinen som var med i Aielkrigen og lyktes brukbart der. Petar, som vokteren heter, og Akka fordriver tiden med å spille steiner. Akka tapte mesteparten av tiden og likte det heller ikke stort. En kveld Akka og Petar spiller steiner kommer en av de andre om bord bort til dem og sier at de må være med å seile siden 2 av dekksguttene var syke. “Vi har betalt for en behagelig reise og det skal vi få. Hvis du ikke ser at denne Vokteren her er dårlig”, sa Akka og la ekstra trykk på Vokteren, “ så må jeg nok be kapteinen lære mannskapet sitt høvelighet. Jeg kan gjerne bli med å arbeide jeg, jeg kunne trenge å bevege meg litt, men bare la Vokteren i fred. Greit?” Akka var blitt sint nå, ikke minst fordi Petar var flink til å spille syk og ikke burde bes om jobbing nå. Det var selvfølgelig ingenting galt med han, men hvorfor han foretrakk å spille ufør skjønte ikke Akka.
“J-j-j-ja selvfølgelig skal han slippe å arbeide” stotret dekksgutten fram og stirret overasket på Akka. Petar bare satt og stirret på dem og gjorde sitt beste for ikke å virke anspent og avsløre seg. “Nå. Hva består arbeidet i?” brølte Akka og la en stein så Petar var dømt til å vinne, og føyset gutten ut. Da han snudde seg for å se til Vokteren sin blunket han bare lurt til ham.

Nå da Akka omsider var kommet til Tar Valon var han både frustrert og lei. Spydskjær hadde stoppet flere ganger for å handle, da gjerne med Akka som pakkesel. Akka så bare på den positive siden av. Han slapp nemlig å betale for båtturen i det hele tatt. Petar fikk også halv pris, selv om Akka hadde arbeidet for minst tre mann på turen.
Nå gikk Akka bare i Tar Valons gater og kikket på murene. Han trodde kanskje han hadde brukt litt under 50 dager til Tar Valon, men ingenting var sikkert. Nå gikk han rundt til han fant et vertshus som så passe lugubert og billig ut. Han hadde nemlig ikke store greiene å betale med, så hva som helst som var billig nok fikk duge. Det var da han gikk innom det femte vertshuset for å finne ut om det var noe som passet til hans pung at han stoppet. I en krok satt det en stram kar som så ut som om han var en Hornjeger som nettopp hadde innsett at han ikke kom til å finne hornet. Da kom han endelig på det igjen. Akka hadde jo også sverget Eden, og han så ikke bort i fra at han faktisk hadde sett denne karen i Illian da. Han så ut til å være en velstående adelsmann. Det så Akka på grevlingen på klærne hans. Tok han ikke helt feil var det huset Mose eller noe sånt.
Akka skjønte også at de hadde noe felles, fikk med seg ei mugge med øl fra vertshusholdersken og satte seg ned ved bordet til Fyrst Mose.

“Hornjeger?” spurte Akka fort og skjenket i begeret til fyrsten. Fyrsten så fortumlet på ham og mumlet noe om melk ned i begeret.
“Er du det spurte jeg?”. Akka var litt mer på hugget nå.
“Jeg var kanskje en gang, men er ikke nå lenger. Jeg vet at Hornet ikke finnes noe sted jeg ville finne på å lete, men jeg må jo prøve. Du da?”
“Jeg har vel samme innstilling som deg, selv om du selvfølgelig er av høyere rang enn meg”. Det om rang sa han med et lite grin om nesa, men fyrsten så ikke ut til å være interessert i annet enn begeret med øl.
“Du har ingenting med å rakke ned på rangen min!” ropte mosefyrsten og lappet til Akka så det sang i lokalet. Jenta som sang så forskrekket bort på dem, før hun desperat prøvde å få folk interessert igjen. Det var ikke så lett siden folk nå været en slåsskamp. Men Akka bare løftet fyrsten ut etter armene og fulgte ham til vertshuset han fablet om at han bodde på. Vel inne i døra der slapp han ham og sa til vertshusholdern at han ville ha et rom og legge fyrsten der han skulle.

“Du kommer nok til å merke mer fra meg senere hakkegutt,” sa fyrsten og fikk brått et overasket utrykk i ansiktet. Akka var derimot ferdig med hele greia og merket ikke noe annet enn neste trappetrinnet i trappa. Det ble forresten dyrere enn Akka hadde tenkt, men det fikk være det samme.

[Faile]

dag 58, natt til

Vladra satt svært stille ved bordet sitt nede i vertshuset. Hun hadde fornemmet at hennes venn ikke hadde hatt det så veldig bra da han hadde forlatt henne tidligere på kvelden, og hun var fast bestemt på å sitte her til han kom tilbake. Skjønt; hva galt Tharj kunne finne på å gjøre var jo også et spørsmål, selv i den sinnstilstanden han hadde vært i.

Hun sukket, og tok seg en ny slurk av ølet sitt. Det begynte å bli lunkent, og ikke spesielt godt, så hun satt det fra seg. Kanskje like greit, hun hadde en uvane med å drikke for mye hvis hun først begynte. Det ble spilt opp til en Ril, og folk begynte å danse. Dette var det beste tidspunktet å slå til om man skulle lette folk for penger, men denne gangen lot hun være. Mange uvaner skulle visst fortrenges i natt. Hun smilte tørt.

Aisa hadde invitert henne til te dagen etter, og hun var fast bestemt på å dra dit. Siden hun hadde hørt historien til Tharj hadde hun fått medlidenhet for kvinnen. Hun hadde hatt ham, og mistet ham igjen. Vladra ville ikke tenke på hva hun hadde gjort hvis Tharj bare hadde reist fra henne, og de hadde ikke et like sterkt bånd seg i mellom som de to hadde hatt den gangen han dro fra Aisa. Vladra ville finne ut hvem denne kvinnen egentlig var. Uten å avsløre så mye om seg selv som mulig. Eller kanskje ikke det spilte noen rolle. Jo, hun var Aes Sedai, uansett hvor nært forhold Tharj hadde hatt til henne, så var det et faktum hun ikke kunne se bort ifra.

Det drøyde langt utover natta før han dukka opp, og da han endelig gjorde det, var det i en tilstand som hun aldri hadde sett han i før. Hun var sikker på at han ikke hadde drukket seg med vilje, men så lenge hun hadde kjent ham, hadde han ikke rørt alkohol av noe slag. Kroppen hans kunne ikke være vant med selv mindre mengder alkohol. Men det var ikke det som plaget henne mest.

Hun satt i hjørnet sitt, halvveis skjult for de som kom inn. Tanken om å gå opp og legge seg begynte å summe i hodet hennes. Hun kvelte en gjesp, men ble sittende. Døra ble plutselig åpnet, og Tharj og en fremmed ung mann kom inn. Eller ramlet, for Tharjs del. Den ungen mannen ba vertshusholderen om å få fyrsten, hun merket spissheten og forakten i stemmen hans, i seng. Selv ønsket han et rom. Vladra, som et øyeblikk hadde befunnet seg i sjokk, kastet seg frem til Tharj, som snøvlet at han hadde bra, og at hun burde gå og legge seg.

Hun snudde seg, og spurte mannen, som nå stod halvveis opp i trappa. ”Noe imot å forklare hvorfor du kommer drassende med vennen min døddrukken på denne tiden av døgnet?”

Han bare trakk på skuldrene, som om det ikke angikk ham, og snudde seg for å fortsette å gå.
Var det noe Vladra hata, så var det at folk ikke tok henne på alvor. Hun sendte en kniv i trappegelenderet omtrent en meter foran mannen, hadde han bevegd seg ørlite fortere, hadde hun truffet hånden hans. Han kastet seg rundt, plutselig med en hakke i den ene hånden, men han var tydeligvis blitt så paff, at han ikke så ut som om han var særlig klar for å bruke den.

”Selv om du er en totalt overlegen person, som kanskje ikke ønsker å svare når en enkel bondejente spør et enkelt spørsmål, så vil du svare meg! Med mindre du tror du kan overleve med tarmene dine hengende på utsiden av kroppen din.” Han så overrasket på henne, vurderte henne med blikket. ”La deg ikke lure av utseede, min herre, om tar du meg for å være ufarlig, om du våger å snu ryggen til meg uten å svare, en eneste gang til, da vil jeg være den siste du undervurderer.” Øynene hans røpte sjokket over at noen våget å snakke slik til ham, true ham til og med. Hun satte et utfordrende blikk i ham.

Kanskje det var å overreagere, kanskje det ikke var noe å hisse seg opp over, men Tharj var for første gang hun kunne erindre ikke i en tilregnelig tilstand, og denne mannen behandlet ham som om han var tomgods. Det var rett og slett mer enn hun ville tillate.

”Er du og hornjeger?” Spørsmålet hans overrasket henne. Det var det siste hun hadde forventet at han lurte på. ”Om så er, hva bryr det deg? Og hva har det å gjøre med Tharj?”

”Fyrst Mose, eller hva han enn nå heter, hisset seg bare litt opp over min mangel på respekt for hans rang. Ettersom han ikke er helt skikket til å ta vare på seg selv i den tilstanden han er, fikk jeg ham hit. Du burde egentlig takke meg, ikke bruke meg som blink.” Hun kunne egentlig se logikken i det han sa. Men det var også noe som skurret…

”Da lurer jeg veldig på hva du har sagt til ham, for han setter ikke sin rang høyere enn sin verdighet. Men det kan egentlig være det samme. Du skal ha takk for å få ham hjem til meg. Jeg er Naidar, Fyrst Mosimans følgesvenn.” Hun så ham tenke sitt, og følte igjen irritasjon over at fremmede dømte før de visste. Stemmen hennes fikk en spiss tone da hun nærmest befalte han ”Så hjelp meg å få ham i seng ovenpå, det er vel det minste jeg kan be om. Er ikke sikker på om jeg kan klare det selv.”


Dag 58, formiddagen

Vladra lo, ekte latter, for en gangs skyld, og holdt på å søle te utover hele seg. Tenk at hun hadde vært innstilt på kamp når hun kom hit. Aisa hadde vist seg å være en koselig person, og de hadde nå sittet en stund og bare pratet om løst og fast. De hadde svært ulike meninger om forskjellige ting, men på enklte områder var de svært samstemte. Det viste seg til og med at aes sedaien faktisk var morsom til tider.

Vladra hadde ikke sett Tharj siden kvelden før. Etter utskeielsen natta før, syntes hun at han fortjente å ligge der med hodepinen sin, uten trøstende ord fra henne.

Moderator Terje sier: "Fyrst Mosiman", ikke "Fyrst Mosimann".
Faile sier: samma søren