Dag 55. Formiddagen.
Syrini la seg utmattet ned på bakken. Hun hadde blodsmak i munnen, og magen rumlet. Å være Hornjeger var ikke som hun hadde forestillt seg. Ikke i det hele tatt! Nå hadde hun gått rundt i denne fordømte skogen alt for lenge! Hvis hun bare kunne finne litt vann... Syrini kjente at kreftene forsvant. I stedet for å kjempe imot, lot hun søvnen ta henne. Kanskje hun kunne finne vann der. I drømmene sine.
Dag 56. Tidlig om morgenen.
Syrini våknet av det sterke lyset. Det skar henne i øynene. Så myk bakken var blitt... Og så varmt det var her. Plutselig så hun rett inn i øynene på en gammel, skrukkete kone. Hun satte seg opp med et forskremt rop. Hvor i alle dager var hun?
"Hvem er du?", spurte Syrini mistenksomt.
"Så, så, barnet mitt. Det er ikke noe farlig", svarte den gamle konen. "Jeg fant deg halvdød ute i skogen, så jeg bestemte meg for å ta deg med til hytta mi". Syrini så seg rundt, og ganske riktig -de befant seg i ei liten trehytte.
"Men nå må du drikke dette", så konen og holdt frem et beger med rykende te. Syrini kjente fortsatt metallsmaken i munnen, og tok lydig i mot begeret. Men med ett kjente hun at hun ble utrolig trett. Hun la seg ned i senga igjen. Det siste hun så var det ondskapsfulle smilet til den gamle konen.
Den Store Jakten på Hornet – et RPG
Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren, Terje
Dag 85 Formiddagen
Treash
Treash hadde ikke sett den andre skikkelsen hele dagen, men han hadde sett et bål når han sto på toppen av den siste toppen, kvelden før. Han hadde holdt ut lenger enn den andre skikkelsen. Hadde laget en slags personlig konkurranse med den andre. Han løp lengere om kvelden, og sto opp tidligere om morgenen, men den andre hadde hest. Så det jevnet seg ut. Likevel skyndet ikke rytteren seg, men det gjorde for så vidt ikke han heller. Han var jo tross alt aiel, og han kunne nesten holde følge med en hest, hvis den ikke gikk alt for fort. Han trodde ikke den rytteren visste om han, men han var ikke sikker. Den andre virket dyktig til hest, men det var ikke han den rette til å dømme. Han eller hun var forsiktig med å etterlate noen leirplass, og virket nokså flink i skogen, men han kunne ikke måle seg med en aiel.
Treash
Treash hadde ikke sett den andre skikkelsen hele dagen, men han hadde sett et bål når han sto på toppen av den siste toppen, kvelden før. Han hadde holdt ut lenger enn den andre skikkelsen. Hadde laget en slags personlig konkurranse med den andre. Han løp lengere om kvelden, og sto opp tidligere om morgenen, men den andre hadde hest. Så det jevnet seg ut. Likevel skyndet ikke rytteren seg, men det gjorde for så vidt ikke han heller. Han var jo tross alt aiel, og han kunne nesten holde følge med en hest, hvis den ikke gikk alt for fort. Han trodde ikke den rytteren visste om han, men han var ikke sikker. Den andre virket dyktig til hest, men det var ikke han den rette til å dømme. Han eller hun var forsiktig med å etterlate noen leirplass, og virket nokså flink i skogen, men han kunne ikke måle seg med en aiel.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
Wolfbrother
- Den Fortapte
- Posts: 1659
- Joined: Fri Sep 30, 2005 21:19
- Location: Tellus
Dag 82
Bevistløs lå Otelius i flere dager, vandrende rundt i drømmenes verden, et sted hvor blomster var et dagelig syn, og kulden aldri kom snikende over for å dra med seg enda et liv. Da da han var bevist ble det klart for ham at disse menneskene var krigere på alle måter- alle hadde sin plass, og sin rang så da 8 var falt var det fortsatt ingen tvil hvem som var lederen.
Han klarte ikke si hvor mange de var igjenn traskende inn hvor blomster ikke skulle vært, men trang seg inn å opptredde vridd på en skremende måte. Kampen hadde blitt avgjort i trappene ved toppen av tårnet, da Trollokkene endelig snudde, og løp vekk. Dette var naturligvis bare blitt fortalt Otelius da han hadde blitt slått bevistløst allerede i starten av trappene da de hadde slått inn dørene. Alle drømmer om å dra tilbake til byen ble tatt av vinden da de oppdaget et annfølge på vei mot dem; fra sør. Det var ingen svaner selv, om noen hadde fjær...
De rømte umidellbart vest for et annet tårn, men møtte fiender igjenn, og i et siste tapert forsøk dro de mot et tårn som var i ruiner. Det var ikke mer enn et par mil, en eller to, men svekket av skadede gikk det sakte.
De nådde tryggheten som sto imellom dem, og den visse død, å oppdaget til sin store fryd at den var beleiret av et lite anntall soldater som hadde i oppdrag å bygge opp tårnet, som opplagt hadde vært mektig og stort i sin tid. Soldatene hadde bygd opp to etasjer (vel de hadde stått oppe, men de var stortsett mye skadet, som nå var reparert, og det var gjenninnsatt en stor, og kraftig dør.) Tårnet stod egentlig ganske godt fra tredje etasje, og opp til siste etasje som var femte, selvom det manglet store deler av trappene (sannsyneligvis et forsøk på å holde fienden ute- tatt i betrakning av at veggene var fylt av mørke merker som etter all sannsynlighet var blod, virket det ikke veldig bra.)
Det gikk tre dager før marsjerende føtter var å høre- nå i fra sør, og nord. Dagen var heldigvis god, og da Trollokkene fra sør nesten hadde inntatt tårnet (ikke uten store tap for dem,) kom følget i fra nord, og det var ingen trolloker blant dem, men et større følge (rundt hundre) menn til fotts fra en av byene i nord. Trollokene ble tatt på senga, og ingen unslapp.
To uker ble alle værende i tårnet, slik at skadde fikk kommet seg, og tårnet reis for fullt. Femti menn ble satt igjenn menns resten marsjerte for Fal Dara, og sikkerhet.
Har dessverre ikke rette program på dataen her, så får beklage det
Bevistløs lå Otelius i flere dager, vandrende rundt i drømmenes verden, et sted hvor blomster var et dagelig syn, og kulden aldri kom snikende over for å dra med seg enda et liv. Da da han var bevist ble det klart for ham at disse menneskene var krigere på alle måter- alle hadde sin plass, og sin rang så da 8 var falt var det fortsatt ingen tvil hvem som var lederen.
Han klarte ikke si hvor mange de var igjenn traskende inn hvor blomster ikke skulle vært, men trang seg inn å opptredde vridd på en skremende måte. Kampen hadde blitt avgjort i trappene ved toppen av tårnet, da Trollokkene endelig snudde, og løp vekk. Dette var naturligvis bare blitt fortalt Otelius da han hadde blitt slått bevistløst allerede i starten av trappene da de hadde slått inn dørene. Alle drømmer om å dra tilbake til byen ble tatt av vinden da de oppdaget et annfølge på vei mot dem; fra sør. Det var ingen svaner selv, om noen hadde fjær...
De rømte umidellbart vest for et annet tårn, men møtte fiender igjenn, og i et siste tapert forsøk dro de mot et tårn som var i ruiner. Det var ikke mer enn et par mil, en eller to, men svekket av skadede gikk det sakte.
De nådde tryggheten som sto imellom dem, og den visse død, å oppdaget til sin store fryd at den var beleiret av et lite anntall soldater som hadde i oppdrag å bygge opp tårnet, som opplagt hadde vært mektig og stort i sin tid. Soldatene hadde bygd opp to etasjer (vel de hadde stått oppe, men de var stortsett mye skadet, som nå var reparert, og det var gjenninnsatt en stor, og kraftig dør.) Tårnet stod egentlig ganske godt fra tredje etasje, og opp til siste etasje som var femte, selvom det manglet store deler av trappene (sannsyneligvis et forsøk på å holde fienden ute- tatt i betrakning av at veggene var fylt av mørke merker som etter all sannsynlighet var blod, virket det ikke veldig bra.)
Det gikk tre dager før marsjerende føtter var å høre- nå i fra sør, og nord. Dagen var heldigvis god, og da Trollokkene fra sør nesten hadde inntatt tårnet (ikke uten store tap for dem,) kom følget i fra nord, og det var ingen trolloker blant dem, men et større følge (rundt hundre) menn til fotts fra en av byene i nord. Trollokene ble tatt på senga, og ingen unslapp.
To uker ble alle værende i tårnet, slik at skadde fikk kommet seg, og tårnet reis for fullt. Femti menn ble satt igjenn menns resten marsjerte for Fal Dara, og sikkerhet.
Har dessverre ikke rette program på dataen her, så får beklage det
For once you have tasted flight you will
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
walk the earth with your eyes turned skyward;
for there you have been,
and there you long to return.
Dag 57. Tidlig på morgenen.
Syrini våknet med en bankende hodepine. Det var ingen i hytta. Hva var det den gamle damen hadde tenkt til å gjøre med henne? Og hva var det hun hadde puttet i den fordømte teen?
Dag 57. Ettermiddagen.
Syrini gav opp å reise seg etter utallige forsøk. Hun hadde blitt bundet, og det grundig også!
"Hvordan går det?", sa den gamle dama. Hun hadde endelig kommet tilbake. Syrini ble overrasket av seg selv. Endelig? Hvordan kunne hun bli glad av synet av den gamle?
"Har du gitt opp å rømme, nå?", spurte hun med ett flir om munnen.
"Hva er det du vil med meg?", sa Syrini desperat.
"Jeg trenger hjelp til noe, og jeg tror ikke du ville hjulpet meg hvis du ikke ble litt kuet først". Den gamle damen så faktisk litt lei seg ut. "Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde trengt å binde deg fast, men det som må gjøres, må gjøres".
"Jeg skal hjelpe deg!", sa Syrini høyt. "Bare du slipper meg fri!"
Den gamle gikk bort til henne, og begynte å dra i knutene.
"Det kommer til å bli en farlig reise", sa hun. "Men med deg som vokter skal vi nok klare det".
"Hva, vokter? Jeg kan ikke være vokteren din!", ropte Syrini fortvilet.
"Nei vel", svarte den gamle damen. "Da har du kanskje ikke så lyst til å komme deg løs fra disse tauene som du trodde?". Syrini så inn i den gamles øyne. De var harde som stein. "Nå, har du tenkt til å hjelpe meg eller ikke?". Syrini nikket til slutt motvillig med hodet. Alt var bedre enn å ligge her forlatt og bundet. Og hun var ikke i tvil om at den gamle damen hadde latt henne gjøre nettopp det om hun nektet å hjelpe.
Syrini våknet med en bankende hodepine. Det var ingen i hytta. Hva var det den gamle damen hadde tenkt til å gjøre med henne? Og hva var det hun hadde puttet i den fordømte teen?
Dag 57. Ettermiddagen.
Syrini gav opp å reise seg etter utallige forsøk. Hun hadde blitt bundet, og det grundig også!
"Hvordan går det?", sa den gamle dama. Hun hadde endelig kommet tilbake. Syrini ble overrasket av seg selv. Endelig? Hvordan kunne hun bli glad av synet av den gamle?
"Har du gitt opp å rømme, nå?", spurte hun med ett flir om munnen.
"Hva er det du vil med meg?", sa Syrini desperat.
"Jeg trenger hjelp til noe, og jeg tror ikke du ville hjulpet meg hvis du ikke ble litt kuet først". Den gamle damen så faktisk litt lei seg ut. "Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde trengt å binde deg fast, men det som må gjøres, må gjøres".
"Jeg skal hjelpe deg!", sa Syrini høyt. "Bare du slipper meg fri!"
Den gamle gikk bort til henne, og begynte å dra i knutene.
"Det kommer til å bli en farlig reise", sa hun. "Men med deg som vokter skal vi nok klare det".
"Hva, vokter? Jeg kan ikke være vokteren din!", ropte Syrini fortvilet.
"Nei vel", svarte den gamle damen. "Da har du kanskje ikke så lyst til å komme deg løs fra disse tauene som du trodde?". Syrini så inn i den gamles øyne. De var harde som stein. "Nå, har du tenkt til å hjelpe meg eller ikke?". Syrini nikket til slutt motvillig med hodet. Alt var bedre enn å ligge her forlatt og bundet. Og hun var ikke i tvil om at den gamle damen hadde latt henne gjøre nettopp det om hun nektet å hjelpe.
Last edited by Lohriel on Sat Jun 17, 2006 20:03, edited 1 time in total.
Dag 85 Kvelden
Valanja
Valanja hadde de siste dagene lagt merke til en som fulgte etter henne. Det var en mann. Det var hun sikker på. Han løp fort, og han holdt følge selv om hun red. Men han holdt en jevn avstand, og hadde ikke nærmet seg noe særlig. Han holdt samme fart som henne, og han viste ingen tegn på å true henne, enda. Hun var ikke sikker på om hun kunne ta ham alene, men fant hun noen som kunne hjelpe henne, skulle hun nok konfrontere han som våget å følge etter henne. Men ikke enda, og ikke alene.
Valanja
Valanja hadde de siste dagene lagt merke til en som fulgte etter henne. Det var en mann. Det var hun sikker på. Han løp fort, og han holdt følge selv om hun red. Men han holdt en jevn avstand, og hadde ikke nærmet seg noe særlig. Han holdt samme fart som henne, og han viste ingen tegn på å true henne, enda. Hun var ikke sikker på om hun kunne ta ham alene, men fant hun noen som kunne hjelpe henne, skulle hun nok konfrontere han som våget å følge etter henne. Men ikke enda, og ikke alene.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
the black wind
- Hengiven
- Posts: 191
- Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
- Location: stavanger
Dag 56 Soren morgen
De var kommet et godt stykke mot Tar Valon. De kunne nå se begynnelsen av Braemskogen. Det var den største skogen de hittil hadde sett. De begynte å ri mot den. Det første de merket var at det ble mørkere. Solen som skinte mellom skyene ble skygger av de utallige bladene. De så at stien de fulgte var grov halvveis igjen. Det var kalt der de red i skyggen og de merket at dette ville ta tid. De kunne ikke ri særlig fort fordi hestene kunne brekke beina hvis de snublet. De bestemte seg for at de skulle bytte på hvem som jaktet og venne gangen fikk faktisk Safira overtalt han til at hun skulle dra. De fant et fint sted å slå leir og så satte Safira av sted. Han satt der og ventet på at hun skulle komme tilbake. Han hadde allerede laget et lite bål som nå stod og varmet han. Det var ganske mange tørre kvister han hadde funnet. Etter at det hadde gått en god stund begynte han å lure på om Safira brukte ekstremt god tid eller om han bare kjedet seg.
Med et hørte han et hyl. Det var Safiras skjærende stemme. Han for opp og strang mot hesten sinn. Den stod tjoret fast et lite stykke unna og spiste. Soren grep fatt i reimen og slengte seg oppå. Han satte av sted mot lyden. Etter å ha ridd etter lyden en god stund, bestemte han seg for å hvile. Hesten og han var trøtt. Han håpet bare at Safira var trygg. Hadde det skjedd noe med henne ville han ikke tilgi seg selv.
Etter å ha ligget og vrid seg i uten noe hell om å få sove, satte han seg opp og bestemte seg for å trene med knivene. Det var lenge siden han hadde brukt de. Han markerte et felt i treet et stykke unna og kastet. Han så at han var altfor ukonsentrert til å kaste men forsatte. Etter at det hadde begynt lysne satte han seg i bevegelse. De som hadde kidnappet Safira hadde ikke vært så flinke til å dekke sporene, eller var det Safira som laget dem? Det var noen som laget dem, det skal være sikkert.
Dag 56 Safira kveld
Det var kalt i leiren til bandittene. De hadde ikke bål.
De hadde kommet så brått på henne at det eneste hun hadde rukket å gjøre var å skrike. Hun følte seg fanget der hun lå på et teppe, bunnet og kneblet. De så ikke ut som om de kom til å gjøre henne noe. Hun beveget seg får å komme i en mer behagelig stilling. Plutselig kom hun på at Soren sannsynligvis fulgte etter de og lagde et stort merke med den ene skoen.
Den natten frøs hun som bare det og savnet Soren. Han hadde sikkert lånt henne teppet sitt, så dum og hjelpsom han kunne være. Hun savnet han sånn.
Dag 60 Soren morning
Han var utslitt av å ri etter dem. De var mange, omtrent 13-14 stykker. Hva skulle de med Safira? Han hadde blitt lei av hele denne kidnappingen. De hadde fulgt en vei , som han trodde førte mot Tar Valon. Dette var ensomt og farlig. Han satte farten opp, og kom på at han måtte fange noe vilt her ellers kom han til å være sulten når det ble kveld. Det var lenge siden han hadde brydd seg om å spise. Det var to dager siden han hadde spist mer en et måltid.
Det begynte å bli mørkt så han jaktet. Etter å ha fanget en fugl og spist den la han seg ned for å sove.
Dag 65 Soren morgen
De hadde ikke tatt av til venstre, men fortsatt rett frem på veien de ridde på. Han begynte å skjønne at de ikke hadde tenkt seg den samme veien som Soren og Safira hadde tenkt seg. De kunne være på vei hvor som helst. De hadde også begynt å reise raskere og lenger for hver dag som gikk. Kanskje de hadde et oppdrag eller bare hastverk. Han satte opp farten og var bestemt på å ta igjen de som holdt Safira fanget. Det var bare et spørsmål om tid.
Dag 70 Soren kveld
Han var kald og frøs. Det hadde regnet i hele dag og kappen og alle klærne var gjennomvåte. Han satt rundt det lille bålet. Drømmene hans hadde plaget han i det siste og han greide ikke få Safira ut av hode. Hele tiden tenkte han på om de hadde gjort noe med dem. Han ble sint hver gang han tenkte på det og for hver gang så ble han sikrere på at ingen skulle overleve. Ingen som kidnappet Safira skulle komme levende fra det. Han var blitt vandt til at den lille damen som bestandig gikk rund og kalte han et ullhode, var borte. Han så opp på månen og tenkte på henne. Han savnet hennes nærvær og håpet hun ikke hadde det vondt. De safirblå øynene og den lille munnen. Han sukket og la seg ned på det våte teppet. Han ventet på at han skulle sovne og de vonde drømmene som alltid kom sammen med søvnen.
Dag 70 Safira kveld
Hun lå der og hutret. De hadde latt henne gå hele dagen og hun hadde ikke spist på flere dager. Hun hadde funnet ut at folkene var slavehandlere og at de var en liten jentunge sammen med dem. Den lille ungen var ikke større en ti år. Hun hadde prøvd å gjøre slik at ungen kunne flykte, men det hadde endt med at de ble oppdaget og Safira ble pisket med et belte. Ungen hadde hylt, gråt og snudd seg vekk. Hun hadde trøstet henne etter at de var ferdige. Den lille ungen het Mia. Nå lå de tett inntil hverandre mens de prøvde å holde varmen. Sårene sved og hun tippet at noen var begynt å bli infisert. Hun klynket da en av skorpene revnet. Soren hvor var han? Hun merket at Mia sovnet og gråt stille. Hun hadde for lengst lært at hun ikke måtte gråte foran henne. Soren… Hun sovnet av utmattelse med tårer i øynene.
Shallis og Lotriel skynt dere å bli ferdige. Jeg venter
De var kommet et godt stykke mot Tar Valon. De kunne nå se begynnelsen av Braemskogen. Det var den største skogen de hittil hadde sett. De begynte å ri mot den. Det første de merket var at det ble mørkere. Solen som skinte mellom skyene ble skygger av de utallige bladene. De så at stien de fulgte var grov halvveis igjen. Det var kalt der de red i skyggen og de merket at dette ville ta tid. De kunne ikke ri særlig fort fordi hestene kunne brekke beina hvis de snublet. De bestemte seg for at de skulle bytte på hvem som jaktet og venne gangen fikk faktisk Safira overtalt han til at hun skulle dra. De fant et fint sted å slå leir og så satte Safira av sted. Han satt der og ventet på at hun skulle komme tilbake. Han hadde allerede laget et lite bål som nå stod og varmet han. Det var ganske mange tørre kvister han hadde funnet. Etter at det hadde gått en god stund begynte han å lure på om Safira brukte ekstremt god tid eller om han bare kjedet seg.
Med et hørte han et hyl. Det var Safiras skjærende stemme. Han for opp og strang mot hesten sinn. Den stod tjoret fast et lite stykke unna og spiste. Soren grep fatt i reimen og slengte seg oppå. Han satte av sted mot lyden. Etter å ha ridd etter lyden en god stund, bestemte han seg for å hvile. Hesten og han var trøtt. Han håpet bare at Safira var trygg. Hadde det skjedd noe med henne ville han ikke tilgi seg selv.
Etter å ha ligget og vrid seg i uten noe hell om å få sove, satte han seg opp og bestemte seg for å trene med knivene. Det var lenge siden han hadde brukt de. Han markerte et felt i treet et stykke unna og kastet. Han så at han var altfor ukonsentrert til å kaste men forsatte. Etter at det hadde begynt lysne satte han seg i bevegelse. De som hadde kidnappet Safira hadde ikke vært så flinke til å dekke sporene, eller var det Safira som laget dem? Det var noen som laget dem, det skal være sikkert.
Dag 56 Safira kveld
Det var kalt i leiren til bandittene. De hadde ikke bål.
De hadde kommet så brått på henne at det eneste hun hadde rukket å gjøre var å skrike. Hun følte seg fanget der hun lå på et teppe, bunnet og kneblet. De så ikke ut som om de kom til å gjøre henne noe. Hun beveget seg får å komme i en mer behagelig stilling. Plutselig kom hun på at Soren sannsynligvis fulgte etter de og lagde et stort merke med den ene skoen.
Den natten frøs hun som bare det og savnet Soren. Han hadde sikkert lånt henne teppet sitt, så dum og hjelpsom han kunne være. Hun savnet han sånn.
Dag 60 Soren morning
Han var utslitt av å ri etter dem. De var mange, omtrent 13-14 stykker. Hva skulle de med Safira? Han hadde blitt lei av hele denne kidnappingen. De hadde fulgt en vei , som han trodde førte mot Tar Valon. Dette var ensomt og farlig. Han satte farten opp, og kom på at han måtte fange noe vilt her ellers kom han til å være sulten når det ble kveld. Det var lenge siden han hadde brydd seg om å spise. Det var to dager siden han hadde spist mer en et måltid.
Det begynte å bli mørkt så han jaktet. Etter å ha fanget en fugl og spist den la han seg ned for å sove.
Dag 65 Soren morgen
De hadde ikke tatt av til venstre, men fortsatt rett frem på veien de ridde på. Han begynte å skjønne at de ikke hadde tenkt seg den samme veien som Soren og Safira hadde tenkt seg. De kunne være på vei hvor som helst. De hadde også begynt å reise raskere og lenger for hver dag som gikk. Kanskje de hadde et oppdrag eller bare hastverk. Han satte opp farten og var bestemt på å ta igjen de som holdt Safira fanget. Det var bare et spørsmål om tid.
Dag 70 Soren kveld
Han var kald og frøs. Det hadde regnet i hele dag og kappen og alle klærne var gjennomvåte. Han satt rundt det lille bålet. Drømmene hans hadde plaget han i det siste og han greide ikke få Safira ut av hode. Hele tiden tenkte han på om de hadde gjort noe med dem. Han ble sint hver gang han tenkte på det og for hver gang så ble han sikrere på at ingen skulle overleve. Ingen som kidnappet Safira skulle komme levende fra det. Han var blitt vandt til at den lille damen som bestandig gikk rund og kalte han et ullhode, var borte. Han så opp på månen og tenkte på henne. Han savnet hennes nærvær og håpet hun ikke hadde det vondt. De safirblå øynene og den lille munnen. Han sukket og la seg ned på det våte teppet. Han ventet på at han skulle sovne og de vonde drømmene som alltid kom sammen med søvnen.
Dag 70 Safira kveld
Hun lå der og hutret. De hadde latt henne gå hele dagen og hun hadde ikke spist på flere dager. Hun hadde funnet ut at folkene var slavehandlere og at de var en liten jentunge sammen med dem. Den lille ungen var ikke større en ti år. Hun hadde prøvd å gjøre slik at ungen kunne flykte, men det hadde endt med at de ble oppdaget og Safira ble pisket med et belte. Ungen hadde hylt, gråt og snudd seg vekk. Hun hadde trøstet henne etter at de var ferdige. Den lille ungen het Mia. Nå lå de tett inntil hverandre mens de prøvde å holde varmen. Sårene sved og hun tippet at noen var begynt å bli infisert. Hun klynket da en av skorpene revnet. Soren hvor var han? Hun merket at Mia sovnet og gråt stille. Hun hadde for lengst lært at hun ikke måtte gråte foran henne. Soren… Hun sovnet av utmattelse med tårer i øynene.
Shallis og Lotriel skynt dere å bli ferdige. Jeg venter
like a butterfly i fly
like a rock i fall
like a rock i fall
Dag 60. Natt.
Syrini hadde nesten ikke sovet på to døgn. Hun hadde blitt beordret å sitte på vakt hver natt. Man skulle ikke tro at noen kunne beordre Syrini med hjelp av kun blikket, men det klarte den gamle damen, som het Tria, fint. Hun hadde mer autoritet enn noen annen Syrini hadde møtt. Ett blikk fra de steinharde øynene hennes, og Syrini gjorde som hun ble bedt om.
Syrini var faktisk nesten som en vokter for Tria. Hun passet alltid på at kysten var klar og at de ikke ble forfulgt. Hva Tria var så redd for visste hun ikke, men det var mange farer som kunne true en gammel dame.
Det eneste Syrini fikk halt ut av Tria, var hvor de skulle. Det viste seg at Tria hadde noe ugjort med noen i Tar Valon, og det var der de var på vei nå. Syrini tvilte ikke på at det var hun som måtte forsvare den gamle kvinnen hvis noen skulle true henne i Tar Valon, og helst ville hun stikke av så fort som mulig. Men hver gang hun så mye som tenkte på det, var det som om Tria leste tankene hennes. Ett blikk fra Tria, og fluktplanene ble lagt på hylla. Det eneste håpet Syrini hadde var at noe skulle tilstøte den gamle damen. Ellers kunne hun bare glemme å finne Hornet!
Syrini hadde nesten ikke sovet på to døgn. Hun hadde blitt beordret å sitte på vakt hver natt. Man skulle ikke tro at noen kunne beordre Syrini med hjelp av kun blikket, men det klarte den gamle damen, som het Tria, fint. Hun hadde mer autoritet enn noen annen Syrini hadde møtt. Ett blikk fra de steinharde øynene hennes, og Syrini gjorde som hun ble bedt om.
Syrini var faktisk nesten som en vokter for Tria. Hun passet alltid på at kysten var klar og at de ikke ble forfulgt. Hva Tria var så redd for visste hun ikke, men det var mange farer som kunne true en gammel dame.
Det eneste Syrini fikk halt ut av Tria, var hvor de skulle. Det viste seg at Tria hadde noe ugjort med noen i Tar Valon, og det var der de var på vei nå. Syrini tvilte ikke på at det var hun som måtte forsvare den gamle kvinnen hvis noen skulle true henne i Tar Valon, og helst ville hun stikke av så fort som mulig. Men hver gang hun så mye som tenkte på det, var det som om Tria leste tankene hennes. Ett blikk fra Tria, og fluktplanene ble lagt på hylla. Det eneste håpet Syrini hadde var at noe skulle tilstøte den gamle damen. Ellers kunne hun bare glemme å finne Hornet!
Dag 88 Kveld/Natt
Valanja
Den mystiske mannen, som fulgte etter Valanja var ikke kommet noe nærmere, men heller ikke holdt seg lenger bak. Han bare var der. Hun begynte å bli nervøs for hva planene hans var. Likevel fikk hun noe annet å tenke på, da hun la merke til et bål inne i skogen. Det var to menn, som satt der. De tullet, og snakket sammen, og virket ikke direkte farlige, så hun nærmet seg dem, uten å lage en lyd. Da hun var 20 meter fra leirplassen deres, hadde de fortsatt ikke lagt merke til henne. Hun nærmet seg 5 meter fra bålet. Alt rundt bålet var i stummende mørke, så så lenge hun var stille, ville hun være vanskelig å oppdage. Selv om hun prøvde å se seg godt for, var det likevel ikke godt nok, og hun snublet i en liten trerot. Hun sa ingenting, men hun trampet en del får og få igjen balansen, og plutselig kunne hun ikke røre seg lenger. En av mennene holdt armene hennes, mens den andre presset et knivblad mot strupen hennes.
- Det er jo bare en jentunge, utbrøt han som holdt kniven. Valanja kjente rødfargen bred seg ut i ansiktet, men hun visste ikke om hun var flau eller sint. Hun var fortsatt irritert over å bli oppdaget.
- Hva gjør du her? Sa den samme mannen.
- Jeg bare så bålet deres, og tenkte jeg skulle sjekke om dere er trolloker, eller noe, men det er dere jo ikke så da går jeg videre jeg, svarte hun i en spørrende tone.
- Beklager, Jenta mi, men det kan vi ikke la deg gjøre, sa han som stod bak ryggen hennes. Han hadde en fin stemme, som virket både myk og kraftfull på en gang.
- Vi forfølger en dame som har gitt sitt liv til skyggen. Hun skal møte noen mektige folk i Tar Valon, og fortelle dem noe de ikke må vite. Hun har fått tak i en jente, som viser henne veien. Hun virket bare litt eldre enn deg, men vi så henne bare på avstand. Vi tror følget er motvillig, men hvis ikke må vi drepe dem begge. Det er bare at vi ikke kan komme oss nærmere uten at hun vet at vi er her. Hun har en slags amulett, og med den har hun merket seg sinnene våre. Men siden du kom hit nå, og vet om oss, kan vi ikke la deg gå videre.
- Hva mener dere? Jeg vil videre, dere kan jo ikke holde meg her? Jeg kan hjelpe dere!
De to mennene utvekslet blikk, så sa han som fortsatt holdt kniven i hånden, men ikke lenger mot halsen hennes:
- Greit, du kan hjelpe oss. Er du sulten? La oss legge en plan.
Han førte henne bort til bålet, hvor det luktet innmari godt. Han ga henne en bolle med en slags stuing og de begynte å planlegge.
Dag 89 Morgen
Valanja
De hadde sittet lenge og snakket kvelden før, men likevel hadde hun sovet godt. Planen var ikke vanskelig. Hun skulle bare komme seg inn i følget deres, finne ut om jenta var på riktig side, for så å få henne med seg bort fra den gamle damen. Hun hadde gått i et kvarter nå. De hadde blitt enige om at ting ble enklere uten hesten hennes, så mennene passet på henne imens. Hun visste ikke helt om hun stolte på disse mennene, men de hadde virket ærlige. Hun trodde de var ærlige.
Nå var hun i hvert fall på vei. De skulle ikke være langt unna, men hun måtte løpe, for de gikk fort. Hun løp fortere. Der så hun noe som beveget seg.
- Hallo! Ropte hun fremover. De to foran henne stoppet opp. Hun så at de snakket sammen. Eller den laveste av dem snakket, og den høyere, yngre skikkelsen svarte, og stelte seg foran den eldre damen. Hun så ikke glad ut, la Valanja merke til når hun kom nærmere. Noe rykket til i hukommelsen hennes når hun så ansiktet på jenta. Hun måtte være en del eldre enn henne. Kanskje noen og tjue, gjettet Valanja. Den gamle damen var merkeligere. Hun hadde et sterkt blikk, men likevel så hun skrøpelig ut. Hun var for gammel til å slåss, det var klart. Blikket hennes minnet litt om farens blikk. Damens var mye sterkere, men det hadde den samme gløden. Hun merket allerede at hun ikke likte henne.
- Jeg skal ikke gjøre dere noe, sa hun raskt. Hun prøvde å smile, men fikk det ikke helt til. Den gamle damen så rart på henne. Etter en lengre samtale med vanskelige spørsmål, virket det som om hun ble godtatt. Hun skulle få lov til å reise videre med dem.
Utover dagen snakket hun litt med den yngre jenta som viste seg og hete Syrini. Hun var en koselig jente, men Valanja syns hun virket litt upersonlig. Det kunne jo ha noe med den ekle gamle dama, Tria, var der. Dessuten virket Syrini litt bortkommen og sliten. Likevel fikk ikke Valanja noe tid til å snakke med henne alene. Tria var der hele tiden. Det gikk mange timer, før de slo seg ned for å spise. Syrini skulle vist ut å jakte. Valanja spurte om å bli med, men Tria sa at da kunne heller Valanja gå alene. Hun sukket, men gikk av gårde ut i skogen. Hun fanget ikke mye, men et par kaniner fikk hun jo tak i. Hun lurte på hva hun skulle gjøre for å snakke med Syrini. Anledningen bød seg når natten kom.
Tria hadde sovnet. De to jentene satt vakt sammen. Nå fikk de endelig snakket sammen. Syrini fortalte alt sammen. Hun virket virkelig desperat på å komme seg bort fra den gamle damen. Valanja merket at frykten for den gamle damen vokste. Hun så bort på den gamle damen. Tria lå der med åpne øyne. De øynene var noe av det verste Valanja noen gang hadde sett. Hun kjente iskaldt frykt langs ryggen. Syrini så også redd ut. Tria reiste seg opp. Nå virket hun ikke halvparten så skrøpelig lenger. Hun begynte å gå mot dem.
- Syrini, hvisket Valanja.
- Denne damen er mørkefrende. Jeg har snakket med noen menn som har fulgt etter henne en stund. Hun har en slags måte å få folk til å gjøre som de vil på. Vi må stå i mot det. Hun er farlig.
Stemmen begynte å få en desperat klang etter som Tria kom sakte nærmere. Syrini så forskrekket ut.
- Når jeg sier Nå, må vi prøve å holde henne fast. Jeg har fått tak i et brygg som skal få henne til å sovne. Er du klar? Okei, Nå! skrek Valanja.
Tria var bare en halv meter fra dem nå. Syrini tok, med overraskende styrke tak i damen. Hun ristet slitent på hodet.
- Hva har du gjort med meg, sa Syrini til henne, mens hun holdt fast armene hennes, og bendte hodet bakover.
- Hva er du for noe? Du har tvunget meg. Jeg kjente at det var noe rart. Jeg fattet ikke at jeg var så redd for deg. Du brukte meg!
Syrini hadde tydeligvis ristet av seg noe av det den gamle damen hadde gjort med henne. Valanja skyndte seg og helle i Tria drikken, for Syrini begynte å se skikkelig sint ut.
- Valanja. Gå i sekken hennes, og finn en grønn flaske er du grei, sa Tria. Valanja stod med drikken i hånda før hun skjønte hva hun gjorde.
- Nå gir du den til denne opprørske jentungen her. Det er hun som er fienden, sa stemmen til den eldre damen smigrende.
Valanja nærmet seg Syrini. Hun ristet kraftig på hodet. Det var noe som ikke stemte. Det tok noen sekunder før hun skjønte hva. Hun fortet seg bort til Tria, og helte drikken i henne i stedet. Å, for en hodepine hun hadde. Tria sovnet nesten med en gang, og begge jentene holdt seg til hodet.
Etter en 20 minutters tid, hadde de begynt på tilbakeveien.
Valanja
Den mystiske mannen, som fulgte etter Valanja var ikke kommet noe nærmere, men heller ikke holdt seg lenger bak. Han bare var der. Hun begynte å bli nervøs for hva planene hans var. Likevel fikk hun noe annet å tenke på, da hun la merke til et bål inne i skogen. Det var to menn, som satt der. De tullet, og snakket sammen, og virket ikke direkte farlige, så hun nærmet seg dem, uten å lage en lyd. Da hun var 20 meter fra leirplassen deres, hadde de fortsatt ikke lagt merke til henne. Hun nærmet seg 5 meter fra bålet. Alt rundt bålet var i stummende mørke, så så lenge hun var stille, ville hun være vanskelig å oppdage. Selv om hun prøvde å se seg godt for, var det likevel ikke godt nok, og hun snublet i en liten trerot. Hun sa ingenting, men hun trampet en del får og få igjen balansen, og plutselig kunne hun ikke røre seg lenger. En av mennene holdt armene hennes, mens den andre presset et knivblad mot strupen hennes.
- Det er jo bare en jentunge, utbrøt han som holdt kniven. Valanja kjente rødfargen bred seg ut i ansiktet, men hun visste ikke om hun var flau eller sint. Hun var fortsatt irritert over å bli oppdaget.
- Hva gjør du her? Sa den samme mannen.
- Jeg bare så bålet deres, og tenkte jeg skulle sjekke om dere er trolloker, eller noe, men det er dere jo ikke så da går jeg videre jeg, svarte hun i en spørrende tone.
- Beklager, Jenta mi, men det kan vi ikke la deg gjøre, sa han som stod bak ryggen hennes. Han hadde en fin stemme, som virket både myk og kraftfull på en gang.
- Vi forfølger en dame som har gitt sitt liv til skyggen. Hun skal møte noen mektige folk i Tar Valon, og fortelle dem noe de ikke må vite. Hun har fått tak i en jente, som viser henne veien. Hun virket bare litt eldre enn deg, men vi så henne bare på avstand. Vi tror følget er motvillig, men hvis ikke må vi drepe dem begge. Det er bare at vi ikke kan komme oss nærmere uten at hun vet at vi er her. Hun har en slags amulett, og med den har hun merket seg sinnene våre. Men siden du kom hit nå, og vet om oss, kan vi ikke la deg gå videre.
- Hva mener dere? Jeg vil videre, dere kan jo ikke holde meg her? Jeg kan hjelpe dere!
De to mennene utvekslet blikk, så sa han som fortsatt holdt kniven i hånden, men ikke lenger mot halsen hennes:
- Greit, du kan hjelpe oss. Er du sulten? La oss legge en plan.
Han førte henne bort til bålet, hvor det luktet innmari godt. Han ga henne en bolle med en slags stuing og de begynte å planlegge.
Dag 89 Morgen
Valanja
De hadde sittet lenge og snakket kvelden før, men likevel hadde hun sovet godt. Planen var ikke vanskelig. Hun skulle bare komme seg inn i følget deres, finne ut om jenta var på riktig side, for så å få henne med seg bort fra den gamle damen. Hun hadde gått i et kvarter nå. De hadde blitt enige om at ting ble enklere uten hesten hennes, så mennene passet på henne imens. Hun visste ikke helt om hun stolte på disse mennene, men de hadde virket ærlige. Hun trodde de var ærlige.
Nå var hun i hvert fall på vei. De skulle ikke være langt unna, men hun måtte løpe, for de gikk fort. Hun løp fortere. Der så hun noe som beveget seg.
- Hallo! Ropte hun fremover. De to foran henne stoppet opp. Hun så at de snakket sammen. Eller den laveste av dem snakket, og den høyere, yngre skikkelsen svarte, og stelte seg foran den eldre damen. Hun så ikke glad ut, la Valanja merke til når hun kom nærmere. Noe rykket til i hukommelsen hennes når hun så ansiktet på jenta. Hun måtte være en del eldre enn henne. Kanskje noen og tjue, gjettet Valanja. Den gamle damen var merkeligere. Hun hadde et sterkt blikk, men likevel så hun skrøpelig ut. Hun var for gammel til å slåss, det var klart. Blikket hennes minnet litt om farens blikk. Damens var mye sterkere, men det hadde den samme gløden. Hun merket allerede at hun ikke likte henne.
- Jeg skal ikke gjøre dere noe, sa hun raskt. Hun prøvde å smile, men fikk det ikke helt til. Den gamle damen så rart på henne. Etter en lengre samtale med vanskelige spørsmål, virket det som om hun ble godtatt. Hun skulle få lov til å reise videre med dem.
Utover dagen snakket hun litt med den yngre jenta som viste seg og hete Syrini. Hun var en koselig jente, men Valanja syns hun virket litt upersonlig. Det kunne jo ha noe med den ekle gamle dama, Tria, var der. Dessuten virket Syrini litt bortkommen og sliten. Likevel fikk ikke Valanja noe tid til å snakke med henne alene. Tria var der hele tiden. Det gikk mange timer, før de slo seg ned for å spise. Syrini skulle vist ut å jakte. Valanja spurte om å bli med, men Tria sa at da kunne heller Valanja gå alene. Hun sukket, men gikk av gårde ut i skogen. Hun fanget ikke mye, men et par kaniner fikk hun jo tak i. Hun lurte på hva hun skulle gjøre for å snakke med Syrini. Anledningen bød seg når natten kom.
Tria hadde sovnet. De to jentene satt vakt sammen. Nå fikk de endelig snakket sammen. Syrini fortalte alt sammen. Hun virket virkelig desperat på å komme seg bort fra den gamle damen. Valanja merket at frykten for den gamle damen vokste. Hun så bort på den gamle damen. Tria lå der med åpne øyne. De øynene var noe av det verste Valanja noen gang hadde sett. Hun kjente iskaldt frykt langs ryggen. Syrini så også redd ut. Tria reiste seg opp. Nå virket hun ikke halvparten så skrøpelig lenger. Hun begynte å gå mot dem.
- Syrini, hvisket Valanja.
- Denne damen er mørkefrende. Jeg har snakket med noen menn som har fulgt etter henne en stund. Hun har en slags måte å få folk til å gjøre som de vil på. Vi må stå i mot det. Hun er farlig.
Stemmen begynte å få en desperat klang etter som Tria kom sakte nærmere. Syrini så forskrekket ut.
- Når jeg sier Nå, må vi prøve å holde henne fast. Jeg har fått tak i et brygg som skal få henne til å sovne. Er du klar? Okei, Nå! skrek Valanja.
Tria var bare en halv meter fra dem nå. Syrini tok, med overraskende styrke tak i damen. Hun ristet slitent på hodet.
- Hva har du gjort med meg, sa Syrini til henne, mens hun holdt fast armene hennes, og bendte hodet bakover.
- Hva er du for noe? Du har tvunget meg. Jeg kjente at det var noe rart. Jeg fattet ikke at jeg var så redd for deg. Du brukte meg!
Syrini hadde tydeligvis ristet av seg noe av det den gamle damen hadde gjort med henne. Valanja skyndte seg og helle i Tria drikken, for Syrini begynte å se skikkelig sint ut.
- Valanja. Gå i sekken hennes, og finn en grønn flaske er du grei, sa Tria. Valanja stod med drikken i hånda før hun skjønte hva hun gjorde.
- Nå gir du den til denne opprørske jentungen her. Det er hun som er fienden, sa stemmen til den eldre damen smigrende.
Valanja nærmet seg Syrini. Hun ristet kraftig på hodet. Det var noe som ikke stemte. Det tok noen sekunder før hun skjønte hva. Hun fortet seg bort til Tria, og helte drikken i henne i stedet. Å, for en hodepine hun hadde. Tria sovnet nesten med en gang, og begge jentene holdt seg til hodet.
Etter en 20 minutters tid, hadde de begynt på tilbakeveien.
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Dag 89
Syrini hadde lenge visst at det var to menn som fulgte etter henne og Tria. De holdt seg på god avstand, og virket av en eller annen grunn veldig opptatt av å ikke bli sett. Men det var lite som kunne unnslippe Syrinis skarpe øyne. Hun hadde ennå ikke fortalt Tria om mennene. Hun følte seg helt kontrollert av den gamle damen, og hadde derfor bestemt seg for å holde dette for seg selv. Et lite opprør måtte hun gjøre, ellers kom hun til å miste seg selv helt.
Etter frokost dro Syrini som vanlig for å sjekke terrenget. Hun gikk i retning av mennenes leir, for å se om de hadde kommet noe nærmere. Da hun hørte skritt, skyndte hun å gjemme seg bak et tre. Skrittene tilhørte en ungjente med skinnende grønne øyne. Syrini kjente henne igjen med en gang. Det var Valanja, jenta hun hadde avlagt jegereden med. Hun vurderte å gi seg til kjenne, men bestemte seg raskt for å dra tilbake til Tria. Hun ville ikke dra Valanja inn i problemene hennes.
Etter at Syrini og Tria hadde gått en stund, tok Valanja dem igjen. Tria ble tydelig overrasket. Hun så sint på Syrini, og boret de stirrende øynene sine inn i hennes. Det var nesten så Syrini angret på at hun ikke hadde fortalt henne om Valanja. Til Syrinis store overraskelse godtok Tria til slutt at Valanja kunne gå sammen med dem. Hva var det som gikk av den gamle damen? Hun hadde jo prøvd det hardeste hun kunne å unngå mennesker, og plutselig tok hun med en ungjente i følget deres. Men det var tydelig at Tria ikke stolte på Valanja. Hun ville ikke la henne og Syrini gå alene, og avbrøt alltid samtalene deres.
Dag 90
Gårsdagen hadde vært den rareste dagen Syrini hadde opplevd på lenge. Det viste seg at Valanja hadde kommet for å redde henne fra Tria, som var en mørkefrende. Valanja hadde klart å helle i henne en drikk som gjorde at Tria sovnet. Syrini og Valanja hadde blitt tvunget til å bære den gamle kvinnen, som sov like tungt som et barn. Valanja fortalte Syrini alt hun visste om Tria på veien, og de fikk til slutt levert den gamle damen til de to mennene. Amuletten knuste de. Nå kunne ikke Tria kontrollere noen mer!
Syrini var endelig fri! Hun og Valanja bestemte seg for å dra til Tar Valon. Der kunne de lete etter Hornet. Sammen kunne de kanskje finne det...
Syrini hadde lenge visst at det var to menn som fulgte etter henne og Tria. De holdt seg på god avstand, og virket av en eller annen grunn veldig opptatt av å ikke bli sett. Men det var lite som kunne unnslippe Syrinis skarpe øyne. Hun hadde ennå ikke fortalt Tria om mennene. Hun følte seg helt kontrollert av den gamle damen, og hadde derfor bestemt seg for å holde dette for seg selv. Et lite opprør måtte hun gjøre, ellers kom hun til å miste seg selv helt.
Etter frokost dro Syrini som vanlig for å sjekke terrenget. Hun gikk i retning av mennenes leir, for å se om de hadde kommet noe nærmere. Da hun hørte skritt, skyndte hun å gjemme seg bak et tre. Skrittene tilhørte en ungjente med skinnende grønne øyne. Syrini kjente henne igjen med en gang. Det var Valanja, jenta hun hadde avlagt jegereden med. Hun vurderte å gi seg til kjenne, men bestemte seg raskt for å dra tilbake til Tria. Hun ville ikke dra Valanja inn i problemene hennes.
Etter at Syrini og Tria hadde gått en stund, tok Valanja dem igjen. Tria ble tydelig overrasket. Hun så sint på Syrini, og boret de stirrende øynene sine inn i hennes. Det var nesten så Syrini angret på at hun ikke hadde fortalt henne om Valanja. Til Syrinis store overraskelse godtok Tria til slutt at Valanja kunne gå sammen med dem. Hva var det som gikk av den gamle damen? Hun hadde jo prøvd det hardeste hun kunne å unngå mennesker, og plutselig tok hun med en ungjente i følget deres. Men det var tydelig at Tria ikke stolte på Valanja. Hun ville ikke la henne og Syrini gå alene, og avbrøt alltid samtalene deres.
Dag 90
Gårsdagen hadde vært den rareste dagen Syrini hadde opplevd på lenge. Det viste seg at Valanja hadde kommet for å redde henne fra Tria, som var en mørkefrende. Valanja hadde klart å helle i henne en drikk som gjorde at Tria sovnet. Syrini og Valanja hadde blitt tvunget til å bære den gamle kvinnen, som sov like tungt som et barn. Valanja fortalte Syrini alt hun visste om Tria på veien, og de fikk til slutt levert den gamle damen til de to mennene. Amuletten knuste de. Nå kunne ikke Tria kontrollere noen mer!
Syrini var endelig fri! Hun og Valanja bestemte seg for å dra til Tar Valon. Der kunne de lete etter Hornet. Sammen kunne de kanskje finne det...
Dag 93
Valanja
Valanja og Syrini hadde fortsatt å holde sammen etter at de sammen hadde bekjempet den gamle mørkefrenden. Valanja merket at hun for nesten første gang trivdes i en annen jentes nærvær. Syrini var ikke som jentene på gården til faren hennes. Hun var tøff, sterk, dyktig og gjennomført. Hun ville aldri innrømmet det under tortur en gang, men hun beundret den eldre jenta. Hun følte seg også tryggere i og med at den mystiske mannen fortsatt fulgte etter dem. De hadde sett han kun et par ganger, og da kun et bål i det fjerne, men han var der likefullt. Jentene hadde brukt timer på å snakke om ham, og nå hadde de endelig funnet opp en plan. De skulle finne ut hva han ville dem. De trodde ikke han visste at de var to nå, og det kunne være en stor fordel, men de kunne ikke være sikre.
Dag 95 Ettermiddagen
Treash
Treash hadde ikke sett bålet til den personen han hadde forfulgt i det siste. Han hadde møtt et par menn for noen dager siden, men de ville ikke ut med noe og hadde bare fortet seg videre med en merkelig bagasje de bar mellom seg. Han begynte å lure på om den andre hadde klart å forsvinne fra ham. Likevel var det alltid spor etter han. Han holdt seg til hest, og Treash fortsatte alltid etter. Det var blitt en lek i hodet hans nå. Det minnet han om en lek han hadde lekt hjemme i Ødelandet når han var yngre, mye yngre. Men han visste at han aldri kunne fortelle om det til noen. Som han verket etter å fortelle noen om det. Likevel var det umulig. Ingen likte aieler etter Aielkrigen. Han fikk bare skjule sin stolte aielbakgrunn, og det irriterte han. Men han fortrengte det. Han hadde merket at de nærmet seg der det stedet han hadde hørt mest om. Tar Valon. Kanskje han skulle avlegge dette stedet et besøk. Han hadde jo tydeligvis mistet den faste følgepartneren. Han håpet han fant igjen den andre personen. Han likte på en måte tankene han hadde gjort seg om den andre, og han trengte ikke mye for å like de riktige personene siden han var en flink menneskekjenner. Hvor enn han var blitt av, dukket han nok opp snart.
(Lohriel, jenta mi. Jeg lar planen bli opp til deg jeg. Do whatever you want, men ikke drep Treash da
.)
Valanja
Valanja og Syrini hadde fortsatt å holde sammen etter at de sammen hadde bekjempet den gamle mørkefrenden. Valanja merket at hun for nesten første gang trivdes i en annen jentes nærvær. Syrini var ikke som jentene på gården til faren hennes. Hun var tøff, sterk, dyktig og gjennomført. Hun ville aldri innrømmet det under tortur en gang, men hun beundret den eldre jenta. Hun følte seg også tryggere i og med at den mystiske mannen fortsatt fulgte etter dem. De hadde sett han kun et par ganger, og da kun et bål i det fjerne, men han var der likefullt. Jentene hadde brukt timer på å snakke om ham, og nå hadde de endelig funnet opp en plan. De skulle finne ut hva han ville dem. De trodde ikke han visste at de var to nå, og det kunne være en stor fordel, men de kunne ikke være sikre.
Dag 95 Ettermiddagen
Treash
Treash hadde ikke sett bålet til den personen han hadde forfulgt i det siste. Han hadde møtt et par menn for noen dager siden, men de ville ikke ut med noe og hadde bare fortet seg videre med en merkelig bagasje de bar mellom seg. Han begynte å lure på om den andre hadde klart å forsvinne fra ham. Likevel var det alltid spor etter han. Han holdt seg til hest, og Treash fortsatte alltid etter. Det var blitt en lek i hodet hans nå. Det minnet han om en lek han hadde lekt hjemme i Ødelandet når han var yngre, mye yngre. Men han visste at han aldri kunne fortelle om det til noen. Som han verket etter å fortelle noen om det. Likevel var det umulig. Ingen likte aieler etter Aielkrigen. Han fikk bare skjule sin stolte aielbakgrunn, og det irriterte han. Men han fortrengte det. Han hadde merket at de nærmet seg der det stedet han hadde hørt mest om. Tar Valon. Kanskje han skulle avlegge dette stedet et besøk. Han hadde jo tydeligvis mistet den faste følgepartneren. Han håpet han fant igjen den andre personen. Han likte på en måte tankene han hadde gjort seg om den andre, og han trengte ikke mye for å like de riktige personene siden han var en flink menneskekjenner. Hvor enn han var blitt av, dukket han nok opp snart.
(Lohriel, jenta mi. Jeg lar planen bli opp til deg jeg. Do whatever you want, men ikke drep Treash da
.)"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
-
the black wind
- Hengiven
- Posts: 191
- Joined: Tue Jan 03, 2006 18:34
- Location: stavanger
Dag 75 Safira kveld
Hun lå og vred seg. De hadde funnet ut at det gikk raskere hvis fangene ikke hadde tau som rundt hendene. Hun kjente at feberen var der fremdeles. De hadde vært kalt og sårene hun hadde fått, ble ikke bedre. Hele tiden ble skorpene revet opp igjen. Mia, som lå besiden av henne, klynket seg av smerte. Føttene hennes var blitt skrapt opp fordi sålene på skoene hennes var slitt vekk. Føttene hadde blød da de slo leir, men nå hadde det kommet en tynn skorpe. Hun gråt stille mens hun sakte, men sikkert sovnet.
Dag 90 Soren mitt på dagen
Soren kunne se kidnapperne som red av gårde med fangene på slep. Han fikk øye på Safira og en liten jente ide de rundet en sving. Han satte hesten i galopp og red mot dem. Safira fikk øye på han og alt skjedde på en gang. Blikkene deres møtte og Soren fikk et sjokk av å se det magre, sårede vesenet som han viste var Safira. Så kom kidnapperne og et raseri blendet han. Det neste han husker var at han stod over en man og stakk han flere ganger i brystet. DE sju rytterne lå døde på bakken. Han tørket eg i fjeset og så at han hadde blod over alt. Brått merket han en smerte i høyre arm og så at han var skadet der og andre plasser. Han smilte svakt til Safira før han gikk bort til henne.
Dag 90 Safira mitt på dagen
Safira hørte lyden av hover som kom bak de. Hun og den lille jenta snudde seg rundt. Det var en kappekledd skikkelse som kom ridende mot dem. Det tok Safira noen minutter å gjenkjenne den skitne figuren som kom ridende. Han var forandret. Han hadde et kort skjegg og øynene var røde av mangel på søvn. Et smil kom fram ide han så henne, men det ble brått borte da han så hvordan hun så ut. Hun kunne tenke seg at hun ikke så ut som henne selv. Mens denne lille gjenforeningen skjedde hadde de sju slavedriverne oppfattet hva som skjedde og gjort seg klar til kamp. Med øksene og stokkene framme red de mot Soren. To av dem døde ide to kniver kom susende. En tredje falt ide Soren stakk en kniv inn i hjerte. Soren så ut som om han aldri kom til å stoppe å fekte med knivene. Det var som om han hadde mistet beherskelsen. Safira sank ned på jorden av ren utmattelse og sjokk. Det så ut som om Soren greide det fint alene, og hun hadde ingen kniver å gjøre noe med uansett. Plutselig kom et lavt dunk ide Mia hadde hoppet foran Safira når en av slavedriverne hadde prøvd å slått etter henne. Safira så at Mia falt om og et brått raseri blusset opp. Hun grep fatt i en stokk, som en av de andre hadde mistet og satte i gang å slå alt hun maktet på offeret. Mannen hadde ikke forberet seg på et slikt utfall og ble raskt beseiret av en lang rekke med kraftfulle slag av stokken. Safira så seg rundt og så at alle de sju slavedriverne var beseiret. Enten lå de døde på bakken eller døende. Soren gikk rundt og slaktet de som ennå var i live. Han skar ikke over strupen med en gang, men hakket dem flere ganger i bryste før han skar over strupen. Han så opp og smilte til henne. Hun bøyde seg over den lille kroppen og merket at hun var i live. Gleden kom, men hun merket at det var et stygt hakk Mia hadde fått og hun trengte hjelp. Soren og Safira red mot Tar Valon med den lille jenten mellom seg. Alle trengte i grunnen å bli leget, men det så ut som om Soren og Safira var for oppslukt av å redde den lille jenten, at de ikke merket sårene de hadde.
nå for dere også komme dere vidrer eller hva?
Hun lå og vred seg. De hadde funnet ut at det gikk raskere hvis fangene ikke hadde tau som rundt hendene. Hun kjente at feberen var der fremdeles. De hadde vært kalt og sårene hun hadde fått, ble ikke bedre. Hele tiden ble skorpene revet opp igjen. Mia, som lå besiden av henne, klynket seg av smerte. Føttene hennes var blitt skrapt opp fordi sålene på skoene hennes var slitt vekk. Føttene hadde blød da de slo leir, men nå hadde det kommet en tynn skorpe. Hun gråt stille mens hun sakte, men sikkert sovnet.
Dag 90 Soren mitt på dagen
Soren kunne se kidnapperne som red av gårde med fangene på slep. Han fikk øye på Safira og en liten jente ide de rundet en sving. Han satte hesten i galopp og red mot dem. Safira fikk øye på han og alt skjedde på en gang. Blikkene deres møtte og Soren fikk et sjokk av å se det magre, sårede vesenet som han viste var Safira. Så kom kidnapperne og et raseri blendet han. Det neste han husker var at han stod over en man og stakk han flere ganger i brystet. DE sju rytterne lå døde på bakken. Han tørket eg i fjeset og så at han hadde blod over alt. Brått merket han en smerte i høyre arm og så at han var skadet der og andre plasser. Han smilte svakt til Safira før han gikk bort til henne.
Dag 90 Safira mitt på dagen
Safira hørte lyden av hover som kom bak de. Hun og den lille jenta snudde seg rundt. Det var en kappekledd skikkelse som kom ridende mot dem. Det tok Safira noen minutter å gjenkjenne den skitne figuren som kom ridende. Han var forandret. Han hadde et kort skjegg og øynene var røde av mangel på søvn. Et smil kom fram ide han så henne, men det ble brått borte da han så hvordan hun så ut. Hun kunne tenke seg at hun ikke så ut som henne selv. Mens denne lille gjenforeningen skjedde hadde de sju slavedriverne oppfattet hva som skjedde og gjort seg klar til kamp. Med øksene og stokkene framme red de mot Soren. To av dem døde ide to kniver kom susende. En tredje falt ide Soren stakk en kniv inn i hjerte. Soren så ut som om han aldri kom til å stoppe å fekte med knivene. Det var som om han hadde mistet beherskelsen. Safira sank ned på jorden av ren utmattelse og sjokk. Det så ut som om Soren greide det fint alene, og hun hadde ingen kniver å gjøre noe med uansett. Plutselig kom et lavt dunk ide Mia hadde hoppet foran Safira når en av slavedriverne hadde prøvd å slått etter henne. Safira så at Mia falt om og et brått raseri blusset opp. Hun grep fatt i en stokk, som en av de andre hadde mistet og satte i gang å slå alt hun maktet på offeret. Mannen hadde ikke forberet seg på et slikt utfall og ble raskt beseiret av en lang rekke med kraftfulle slag av stokken. Safira så seg rundt og så at alle de sju slavedriverne var beseiret. Enten lå de døde på bakken eller døende. Soren gikk rundt og slaktet de som ennå var i live. Han skar ikke over strupen med en gang, men hakket dem flere ganger i bryste før han skar over strupen. Han så opp og smilte til henne. Hun bøyde seg over den lille kroppen og merket at hun var i live. Gleden kom, men hun merket at det var et stygt hakk Mia hadde fått og hun trengte hjelp. Soren og Safira red mot Tar Valon med den lille jenten mellom seg. Alle trengte i grunnen å bli leget, men det så ut som om Soren og Safira var for oppslukt av å redde den lille jenten, at de ikke merket sårene de hadde.
nå for dere også komme dere vidrer eller hva?
like a butterfly i fly
like a rock i fall
like a rock i fall
Dag 96. Tidlig på morgenen. Syrini.
Syrini listet seg gjennom skogen uten å lage en lyd. Det var tid for å finne ut hvem den ukjente forfølgeren var. Planen var å overrumple mannen og ta han med tilbake til Valanja. Sammen skulle de finne ut hva han ville. De hadde en fordel som de måtte ta bruk av -mannen visste ikke at de var to. Så lenge han fulgte sporene til Valanja, ville han aldri vente et bakhold.
Dag 96. Tidlig på morgenen. Treash.
Treash var i betydelig bedre humør nå enn dagen før. Han hadde funnet igjen sporene til personen han forfulgte. Sporene viste at mannen fortsatt hadde ett lite forsprang, men ikke mer enn Treash kunne klare å ta igjen på noen timer. Ikke at han hadde tenkt til å prøve å ta han igjen -Treash var ikke klar for det ennå.
Treash fikk ingen advarsler før stokken smalt inn i hodet hans. Plutselig var alt mørkt. Da han våknet, dunket hodet intenst. Jeg har blitt slått ned, var hans første tanke. Hvorfor hadde han ikke hørt overfalleren? Ingen hadde klart å snike seg innpå han før!
"Er du våken?" Det var en kvinnestemme som snakket.
"Ja", svarte Treash. "Hva skjedde? Hvor er mannen som slo meg ned?"
"Det er nok meg, det", sa den samme kvinnestemmen med et flir. Treash satte seg forvirret opp, og så rett på en ung, vakker kvinne. Hun hadde svart, kort hår og brune øyne.
"Slo du meg ned? Hvorfor det?", spurte Treash forundret.
"Du har fulgt etter Valanja en god stund nå, og vi tenkte å finne ut hvem du var og hva dine hensikter er. Nå, hva er ditt svar?" Treash snudde seg ved lyden av fotskritt, og fikk øye på en ung kvinne med blondt hår. Det måtte være Valanja. Og han som trodde han hadde forfulgt en mann! Lys! Hva hadde han rotet seg bort i?
"Jeg beklager", sa han. "Jeg har ingen onde hensikter. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg fulgte etter henne". Han så spent bort på kvinnen med det svarte håret for å se om hun trodde han. Hun nikket så vidt med hodet.
"Det er best for deg at du snakker sant", sa hun. "For hvis du prøver å skade Valanja, kommer du ikke levende fra det". Det kom et farlig glimt fra øynene hennes, og Treash visste at hun mente alvor.
Syrini listet seg gjennom skogen uten å lage en lyd. Det var tid for å finne ut hvem den ukjente forfølgeren var. Planen var å overrumple mannen og ta han med tilbake til Valanja. Sammen skulle de finne ut hva han ville. De hadde en fordel som de måtte ta bruk av -mannen visste ikke at de var to. Så lenge han fulgte sporene til Valanja, ville han aldri vente et bakhold.
Dag 96. Tidlig på morgenen. Treash.
Treash var i betydelig bedre humør nå enn dagen før. Han hadde funnet igjen sporene til personen han forfulgte. Sporene viste at mannen fortsatt hadde ett lite forsprang, men ikke mer enn Treash kunne klare å ta igjen på noen timer. Ikke at han hadde tenkt til å prøve å ta han igjen -Treash var ikke klar for det ennå.
Treash fikk ingen advarsler før stokken smalt inn i hodet hans. Plutselig var alt mørkt. Da han våknet, dunket hodet intenst. Jeg har blitt slått ned, var hans første tanke. Hvorfor hadde han ikke hørt overfalleren? Ingen hadde klart å snike seg innpå han før!
"Er du våken?" Det var en kvinnestemme som snakket.
"Ja", svarte Treash. "Hva skjedde? Hvor er mannen som slo meg ned?"
"Det er nok meg, det", sa den samme kvinnestemmen med et flir. Treash satte seg forvirret opp, og så rett på en ung, vakker kvinne. Hun hadde svart, kort hår og brune øyne.
"Slo du meg ned? Hvorfor det?", spurte Treash forundret.
"Du har fulgt etter Valanja en god stund nå, og vi tenkte å finne ut hvem du var og hva dine hensikter er. Nå, hva er ditt svar?" Treash snudde seg ved lyden av fotskritt, og fikk øye på en ung kvinne med blondt hår. Det måtte være Valanja. Og han som trodde han hadde forfulgt en mann! Lys! Hva hadde han rotet seg bort i?
"Jeg beklager", sa han. "Jeg har ingen onde hensikter. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg fulgte etter henne". Han så spent bort på kvinnen med det svarte håret for å se om hun trodde han. Hun nikket så vidt med hodet.
"Det er best for deg at du snakker sant", sa hun. "For hvis du prøver å skade Valanja, kommer du ikke levende fra det". Det kom et farlig glimt fra øynene hennes, og Treash visste at hun mente alvor.
-
Terje
- Den Gjenfødte Dragen
- Posts: 4724
- Joined: Tue May 03, 2005 0:22
- Location: Trondheim/Eidsvåg
- Contact:
Dag 90, kveld, Aisa
Det lille følget satt samlet rundt leirbålet og spise kveldsmaten sin i stillhet. Stillhet hadde i det hele tatt vært et sentralt trekk ved deres ferd gjennom Pestlandet. Kun to angrep fra forvridde dyr og planter hadde de vært utsatt for -- selv om det hadde vært nære på flere ganger. Men Tharj hadde ledet dem sikkert og forsiktig gjennom det avskyelige terrenget, og mange ganger hadde han kommandert dem til å stige av hestene, og holde dem og seg helt i ro, mens en monstrøs skapning beveget seg forbi dem på skremmende kort avstand. Tharj hadde forbudt henne og Kandora å bruke Kraften hvis det ikke var absolutt nødvendig, ettersom flere av Pestlandets vesener var i stand til å sanse selv det minste drypp av saidar på en fjerdings avstand, og at de ville bli ville og gale av det.
Paitr, Akka og Tharj var altså vært nødt til å ta seg av forsvaret de gangene de var blitt angrepet, og Aisa var voldsomt misfornøyd -- hun satte virkelig ikke pris på å føle seg hjelpeløs. Hun var også misfornøyd med Tharjs sjefing. Hun var fullt klar over og inneforstått med at det var nødvendig, men det var likevel ikke noe hun satte videre pris på. Paitr hadde dessuten begynt å tilbringe mer og mer tid ved Akkas og Tharjs side, og hun fryktet at deres dårlige innflytelse ville koste Tårnet en talentfull og dyktig kriger.
Kort sagt var det eneste hun hadde grunn til å være fornøyd med at reisen gjennom Pestlandet hadde gått så lett. Og, naturligvis, at Kandora ikke bare viste seg å være en viljesterk og kløktig dame, men også en lærenem elev. Aisa ante enormt potensial i den unge kvinnen, og hun hadde begynt å legge inn små stikk i samtalene deres, som var ment å skulle gi Kandora lyst til å ikle seg hvitt. Aisa var fullt klar over at Kandora strengt tatt var for gammel, i alle fall ifølge Tårnets sedvane -- som Aisa selv ikke hadde mye til overs for. Men hun kjente Noviseforstanderinnen, som tross alt var en meget fornuftig dame, og som Aisa ikke trodde hun ville ha problemer med å overtale til å la Kandora slippe til. Hun hadde også tro på at hun kunne få Kandora gjennom Novise- og Akseptert-nivået, og forfremmet til full Aes Sedai, i løpet av maksimum to år. Noen ville kanskje sett på de aller fleste Aes Sedaiers syn på villstyringer som et problem, men Aisa, som til tross for at hun ofte lot som om hun delte disse fordommene, da det ikke lønte seg å framstå som for radikal, anså hele dette ”problemet” som en bagatell; overtro og snobberi av verste sort.
Kandora selv var imidlertid et noe større problem. Kanskje var hun bare ydmyk og forsiktig, men Aisa hadde ikke hørt noe som kunne tyde på at Kandora kunne tenke seg å bære Slangeringen.
Ikke for første gang forbannet Aisa alle idioter som hadde båret Ringen opp gjennom tidene, og som hadde bidratt til å gi hennes elskede organisasjon et så dårlig rykte. Hun, som var historiker av legning, forsto godt at enkelte kunne tolke handlingene til visse Aes Sedaier dit hen at det fantes en Svart Ajah. Og når slike Aes Sedaier var de eneste Aes Sedaiene et område kunne ha kontakt med på flere generasjoner, var det ikke rart enkelte var skeptiske til alle Aes Sedaier.
Men hun kunne ikke gjøre noe med fortiden; det gjaldt å se framover, lære av fortiden, og gjøre sitt beste for å gjenopprette Tårnets ære og makt. Og akkurat nå var det Kandora som opptok henne mest. Denne ”Kains skatt”, som hun hadde gitt inntrykk av å være veldig opptatt av, var ikke egentlig noe hun anså som viktig. Mer korrekt var det å si at hun var nysgjerrig på hva denne skatten egentlig var, ettersom hun var nesten sikker på at det ikke var Hornet -- men hva viktighet angikk, var det ingenting som overgikk det å integrere en potensielt meget sterk Aes Sedai med Tårnet.
Det lille følget satt samlet rundt leirbålet og spise kveldsmaten sin i stillhet. Stillhet hadde i det hele tatt vært et sentralt trekk ved deres ferd gjennom Pestlandet. Kun to angrep fra forvridde dyr og planter hadde de vært utsatt for -- selv om det hadde vært nære på flere ganger. Men Tharj hadde ledet dem sikkert og forsiktig gjennom det avskyelige terrenget, og mange ganger hadde han kommandert dem til å stige av hestene, og holde dem og seg helt i ro, mens en monstrøs skapning beveget seg forbi dem på skremmende kort avstand. Tharj hadde forbudt henne og Kandora å bruke Kraften hvis det ikke var absolutt nødvendig, ettersom flere av Pestlandets vesener var i stand til å sanse selv det minste drypp av saidar på en fjerdings avstand, og at de ville bli ville og gale av det.
Paitr, Akka og Tharj var altså vært nødt til å ta seg av forsvaret de gangene de var blitt angrepet, og Aisa var voldsomt misfornøyd -- hun satte virkelig ikke pris på å føle seg hjelpeløs. Hun var også misfornøyd med Tharjs sjefing. Hun var fullt klar over og inneforstått med at det var nødvendig, men det var likevel ikke noe hun satte videre pris på. Paitr hadde dessuten begynt å tilbringe mer og mer tid ved Akkas og Tharjs side, og hun fryktet at deres dårlige innflytelse ville koste Tårnet en talentfull og dyktig kriger.
Kort sagt var det eneste hun hadde grunn til å være fornøyd med at reisen gjennom Pestlandet hadde gått så lett. Og, naturligvis, at Kandora ikke bare viste seg å være en viljesterk og kløktig dame, men også en lærenem elev. Aisa ante enormt potensial i den unge kvinnen, og hun hadde begynt å legge inn små stikk i samtalene deres, som var ment å skulle gi Kandora lyst til å ikle seg hvitt. Aisa var fullt klar over at Kandora strengt tatt var for gammel, i alle fall ifølge Tårnets sedvane -- som Aisa selv ikke hadde mye til overs for. Men hun kjente Noviseforstanderinnen, som tross alt var en meget fornuftig dame, og som Aisa ikke trodde hun ville ha problemer med å overtale til å la Kandora slippe til. Hun hadde også tro på at hun kunne få Kandora gjennom Novise- og Akseptert-nivået, og forfremmet til full Aes Sedai, i løpet av maksimum to år. Noen ville kanskje sett på de aller fleste Aes Sedaiers syn på villstyringer som et problem, men Aisa, som til tross for at hun ofte lot som om hun delte disse fordommene, da det ikke lønte seg å framstå som for radikal, anså hele dette ”problemet” som en bagatell; overtro og snobberi av verste sort.
Kandora selv var imidlertid et noe større problem. Kanskje var hun bare ydmyk og forsiktig, men Aisa hadde ikke hørt noe som kunne tyde på at Kandora kunne tenke seg å bære Slangeringen.
Ikke for første gang forbannet Aisa alle idioter som hadde båret Ringen opp gjennom tidene, og som hadde bidratt til å gi hennes elskede organisasjon et så dårlig rykte. Hun, som var historiker av legning, forsto godt at enkelte kunne tolke handlingene til visse Aes Sedaier dit hen at det fantes en Svart Ajah. Og når slike Aes Sedaier var de eneste Aes Sedaiene et område kunne ha kontakt med på flere generasjoner, var det ikke rart enkelte var skeptiske til alle Aes Sedaier.
Men hun kunne ikke gjøre noe med fortiden; det gjaldt å se framover, lære av fortiden, og gjøre sitt beste for å gjenopprette Tårnets ære og makt. Og akkurat nå var det Kandora som opptok henne mest. Denne ”Kains skatt”, som hun hadde gitt inntrykk av å være veldig opptatt av, var ikke egentlig noe hun anså som viktig. Mer korrekt var det å si at hun var nysgjerrig på hva denne skatten egentlig var, ettersom hun var nesten sikker på at det ikke var Hornet -- men hva viktighet angikk, var det ingenting som overgikk det å integrere en potensielt meget sterk Aes Sedai med Tårnet.
"Vivo equidem vitamque extrema per omnia duco!"
- Verg., Aen., 3.315.
- Verg., Aen., 3.315.
Dag 85
Vladra løp gjennom menneskemengden, banet seg vei med albuene så folk glodde riktig så rart på henne. Hun måtte nå portene før de rakk å dra. Skjellsordene rettet mot Tharj raste gjennom hodet hennes. Reise fra henne på denne måten! Uten å si farvel. Da hjalp den lite at han hadde ymtet til at han ønsket å se henne igjen en gang i fremtiden. Han hadde jo ikke fortalt henne når og hvor. Og hun hadde aldri trodd at han kom til å gjøre alvor av å dra uten henne, hadde trodd hun ville ha tid til å få ham til å skifte mening. Men den gang ei. Hun skulle flå Tharj Mosiman, og sørge for at han skulle ønske han aldri hadde tenkt på å dra fra henne. Og Akka, som bare fulgte etter Aes Sedaien som en herreløs hund. Hun skulle rive hodet av dem begge!
Nå angret hun på at hun ikke hadde tatt seg tid til å ta med hesten, men hun regnet med å få stoppet følget før de rakk å komme ut av de folketette gatene. Om hun hadde stort hell, hadde de stoppet opp ved porten, om ikke, måtte hun skynde seg tilbake etter sakene sine.
Ti minutter etter, hastet hun bannende tilbake til vertshuset. Hun hadde akkurat fått et glimt av ryggen til Aisa idet de hadde ridd ut av porten, men hun hadde ikke klart å rope høyt nok til at de kunne ha hørt henne. Og om de hadde, hadde de vel ikke stoppet. Lys! De fikk ikke dra fra henne, uten dem hadde hun ingen.
Vertshusholderen så opp i det hun braste inn, og prøvde å rope på henne, men hun bare fortsatte opp på rommet sitt. Sakene hennes var ferdig pakket, hun hadde regnet med at hun kanskje kunne komme opp i den situasjonen at hun måtte forlate byen fort. Men da ikke alene riktig nok. Den grønne kjolen hun gikk i fikk holde å lenge, når hun hadde tatt igjen de andre kunne hun ta på seg en mer komfortabel ridekjole.
Da hun fløy ned trappa, kom hun til å tenke på at om hun reiste fra versthuset uten å betale for seg, ville hun om mulig aldri nå frem til portene i det hele tatt. Hennes reservepenger kunne komme til god nytte nå, hun visste ikke hvor mye hun måtte betale for rommet, de hadde tross alt bodd der noen dager nå. Vertshusholderen smilte til henne da hun kom bort til ham. Før hun rakk å spørre hvor mye han skulle ha for rommet, stakk han to brev i neven hennes. ”Dine venner gav meg dette før de reiste. Det ene er fra Aes Sedaien, mens det andre er fra Fyrsten. Du har mektige venner vesle frøken.” En smule overrasket åpnet hun det ene brevet, som viste seg å være fra Aisa.
”Naidar. Når du leser dette er vi halvveis til Pestlandet. Du skal ikke under noen omstendigheter følge etter oss, det er ikke trygt for deg der. Jeg håper virkelig å få se deg igjen en gang, for jeg setter virkelig pris på deg.
Og en ting jeg ikke har fortalt deg, som du muligens burde vite. Sky Aes Sedaier. De vil mulig prøve å føre deg inn i noviseboken, - øyenbrynene hennes skjøt i været - selv om jeg ikke tror du er sterk nok til å tenne et lys engang, selv med mye veiledning. - Hun kunne lede kraften? Lys! - Du lurer nok på hvorfor jeg ikke har fortalt deg dette før. Sannheten er at jeg egentlig ikke tenkte noe videre over det, ettersom du er så svak som du er, og du sannsynligvis aldri kommer til å være i stand til å lede Kraften om ingen Aes Sedai lærer deg opp.
Til neste gang vi sees, om lyset vil,
Aisa Sedai.”
Vladra lot armen som holdt brevet falle. Dette kunne forklare Aisas interesse av henne. Hun kunne lede kraften, om enn svakt. Nei, hun var for svak til å egentlig være av interesse. Av en eller annen grunn var den tanken beroligende. Det var lenge siden hun hadde skjønt hvor heldig hun var som ikke kunne føle den Ene Kilden.
”Dårlig nytt, frøken?” spurte vertshusholderen diskret. Det minnet henne på at hun ennå ikke hadde åpnet brevet fra Tharj. Som svar på spørsmålet hans, bare rystet hun på hodet, og skyndte seg å åpne det andre brevet.
”Kjære Vladra.
Jeg forstår om du er sint på meg, og om du aldri vil se meg igjen, men jeg kunne ikke risikere ennå flere liv i Pestlandet. I alle fall ikke ditt. Din skjebne venter ikke der, jeg ber, følg ikke etter oss. Men om du kan tilgi meg, så er jeg forhåpentligvis i Shol Arbela om en førti dagers tid. Om vi kommer levende fra dette eventyret. Mitt håp er da å finne deg der, men det er kun opp til deg selv å avgjøre. Jeg rekker ikke skrive mer, for nå gryr dagen, og vi skal reise. Jeg ønsker deg alt godt videre, kjære pikebarn.
- Tharj.”
Dag 86
Det hadde regnet den natten, og været var fremdeles utrygt. Aisa hadde betalt for rommet hennes for tre dager til, men Vladra ville i vei. Hun klarte ikke å bare gå rundt i byen og stuke. Cairihen var ikke av hennes søteste minner.
For øvrig visste hun heller ikke hvor hun skulle dra. Eneste som var sikkert, var at hun skulle være på plass i Shol Arbela innen førti dager, og når hun så Tharj og Akka igjen, skulle de få høre det. Inntil videre fikk det være plan nok.
Det hadde endt med at hun satte nesen øst over mot Arafel først som sist. Mulig Tharj hadde noen baktanker med å velge nettopp dette landets hovedstad, men hun ville være så glad om de faktisk møtte henne, at hun regnet med at det ville være det samme for henne når disse mulig kom til syne.
Dazar var som vanlig lett på foten, og landskapet fløy forbi henne, som en evig sjø av grønne, og gule enger. Men mot nord ruget fjellene faretruende, som et konstant varsel om hva som lå bak dem. Og der befant hennes venner seg nå. Hun følte seg utrolig ensom uten dem, enda så kort tid hun hadde kjent dem. Men, om lyset ville det slik, så skulle hun se dem igjen, om kort tid.
Vladra løp gjennom menneskemengden, banet seg vei med albuene så folk glodde riktig så rart på henne. Hun måtte nå portene før de rakk å dra. Skjellsordene rettet mot Tharj raste gjennom hodet hennes. Reise fra henne på denne måten! Uten å si farvel. Da hjalp den lite at han hadde ymtet til at han ønsket å se henne igjen en gang i fremtiden. Han hadde jo ikke fortalt henne når og hvor. Og hun hadde aldri trodd at han kom til å gjøre alvor av å dra uten henne, hadde trodd hun ville ha tid til å få ham til å skifte mening. Men den gang ei. Hun skulle flå Tharj Mosiman, og sørge for at han skulle ønske han aldri hadde tenkt på å dra fra henne. Og Akka, som bare fulgte etter Aes Sedaien som en herreløs hund. Hun skulle rive hodet av dem begge!
Nå angret hun på at hun ikke hadde tatt seg tid til å ta med hesten, men hun regnet med å få stoppet følget før de rakk å komme ut av de folketette gatene. Om hun hadde stort hell, hadde de stoppet opp ved porten, om ikke, måtte hun skynde seg tilbake etter sakene sine.
Ti minutter etter, hastet hun bannende tilbake til vertshuset. Hun hadde akkurat fått et glimt av ryggen til Aisa idet de hadde ridd ut av porten, men hun hadde ikke klart å rope høyt nok til at de kunne ha hørt henne. Og om de hadde, hadde de vel ikke stoppet. Lys! De fikk ikke dra fra henne, uten dem hadde hun ingen.
Vertshusholderen så opp i det hun braste inn, og prøvde å rope på henne, men hun bare fortsatte opp på rommet sitt. Sakene hennes var ferdig pakket, hun hadde regnet med at hun kanskje kunne komme opp i den situasjonen at hun måtte forlate byen fort. Men da ikke alene riktig nok. Den grønne kjolen hun gikk i fikk holde å lenge, når hun hadde tatt igjen de andre kunne hun ta på seg en mer komfortabel ridekjole.
Da hun fløy ned trappa, kom hun til å tenke på at om hun reiste fra versthuset uten å betale for seg, ville hun om mulig aldri nå frem til portene i det hele tatt. Hennes reservepenger kunne komme til god nytte nå, hun visste ikke hvor mye hun måtte betale for rommet, de hadde tross alt bodd der noen dager nå. Vertshusholderen smilte til henne da hun kom bort til ham. Før hun rakk å spørre hvor mye han skulle ha for rommet, stakk han to brev i neven hennes. ”Dine venner gav meg dette før de reiste. Det ene er fra Aes Sedaien, mens det andre er fra Fyrsten. Du har mektige venner vesle frøken.” En smule overrasket åpnet hun det ene brevet, som viste seg å være fra Aisa.
”Naidar. Når du leser dette er vi halvveis til Pestlandet. Du skal ikke under noen omstendigheter følge etter oss, det er ikke trygt for deg der. Jeg håper virkelig å få se deg igjen en gang, for jeg setter virkelig pris på deg.
Og en ting jeg ikke har fortalt deg, som du muligens burde vite. Sky Aes Sedaier. De vil mulig prøve å føre deg inn i noviseboken, - øyenbrynene hennes skjøt i været - selv om jeg ikke tror du er sterk nok til å tenne et lys engang, selv med mye veiledning. - Hun kunne lede kraften? Lys! - Du lurer nok på hvorfor jeg ikke har fortalt deg dette før. Sannheten er at jeg egentlig ikke tenkte noe videre over det, ettersom du er så svak som du er, og du sannsynligvis aldri kommer til å være i stand til å lede Kraften om ingen Aes Sedai lærer deg opp.
Til neste gang vi sees, om lyset vil,
Aisa Sedai.”
Vladra lot armen som holdt brevet falle. Dette kunne forklare Aisas interesse av henne. Hun kunne lede kraften, om enn svakt. Nei, hun var for svak til å egentlig være av interesse. Av en eller annen grunn var den tanken beroligende. Det var lenge siden hun hadde skjønt hvor heldig hun var som ikke kunne føle den Ene Kilden.
”Dårlig nytt, frøken?” spurte vertshusholderen diskret. Det minnet henne på at hun ennå ikke hadde åpnet brevet fra Tharj. Som svar på spørsmålet hans, bare rystet hun på hodet, og skyndte seg å åpne det andre brevet.
”Kjære Vladra.
Jeg forstår om du er sint på meg, og om du aldri vil se meg igjen, men jeg kunne ikke risikere ennå flere liv i Pestlandet. I alle fall ikke ditt. Din skjebne venter ikke der, jeg ber, følg ikke etter oss. Men om du kan tilgi meg, så er jeg forhåpentligvis i Shol Arbela om en førti dagers tid. Om vi kommer levende fra dette eventyret. Mitt håp er da å finne deg der, men det er kun opp til deg selv å avgjøre. Jeg rekker ikke skrive mer, for nå gryr dagen, og vi skal reise. Jeg ønsker deg alt godt videre, kjære pikebarn.
- Tharj.”
Dag 86
Det hadde regnet den natten, og været var fremdeles utrygt. Aisa hadde betalt for rommet hennes for tre dager til, men Vladra ville i vei. Hun klarte ikke å bare gå rundt i byen og stuke. Cairihen var ikke av hennes søteste minner.
For øvrig visste hun heller ikke hvor hun skulle dra. Eneste som var sikkert, var at hun skulle være på plass i Shol Arbela innen førti dager, og når hun så Tharj og Akka igjen, skulle de få høre det. Inntil videre fikk det være plan nok.
Det hadde endt med at hun satte nesen øst over mot Arafel først som sist. Mulig Tharj hadde noen baktanker med å velge nettopp dette landets hovedstad, men hun ville være så glad om de faktisk møtte henne, at hun regnet med at det ville være det samme for henne når disse mulig kom til syne.
Dazar var som vanlig lett på foten, og landskapet fløy forbi henne, som en evig sjø av grønne, og gule enger. Men mot nord ruget fjellene faretruende, som et konstant varsel om hva som lå bak dem. Og der befant hennes venner seg nå. Hun følte seg utrolig ensom uten dem, enda så kort tid hun hadde kjent dem. Men, om lyset ville det slik, så skulle hun se dem igjen, om kort tid.
Loke: Odin, kvifor blir eg alltid med-offer for din svinaktig dårleg karma?
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
Odin: Min teori? Fordi du sparker svære, øksebærende sumerere i skrittet.
-
Sauegjeteren
- Sauegjeter
- Posts: 2715
- Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
- Contact:
Dag 92
Vinden blåste hissig rundt følget og Akka stakk hodet opp av teppene mot synet av en bister, mumlende Tharj og en Paitr som sto på hodet i saltaskene. Han lot en hånd gli over noen skjeggstubber og forbannet at han hadde klart å knekke barberbladet sitt. Og de to andre hadde tydeligvis ikke med seg noe de heller. Han strakk seg, skuttet seg fort for å se etter giftige planter i nærheten og strakk seg igjen da han så det var trygt. Kort tid etterpå hadde Paitr funnet fram mat til følget, på underlig vis fått Aisa og Kandor fram fra ingensteds og slengt bort ei skinke til en nå sulten Tharj. Han tok fatt på arbeidet med stor iver og en kniv, og snart satt alle fem og smattet på litt tørt kjøtt som smakte litt for mye gra vær. Men de fikk det da ned.
Enda kortere tid etterpå tok de fatt på rydding av leir for å komme videre. Aisa og Tharj snakket så vidt om at de måtte mer i retning sydøst, men ellers var det stille. Akka tenkte for seg selv, sikkert for hundrede gang, at den derre Chandral Kain var en Lysblindet idiot som bare ville dra folk inn i ødemarka, ei giftig ei attpå til, slik at de kunne lide en grusom død. Skatten var sikkert ikke noe mer heller. Slik tenkte han mens han leide Gjatar bakerst i følget og enset ikke egentlig hva som foregikk rundt ham, før han syntes han hørte en lyd bak ham. Han snurret rundt og sto klar til å parere med hakka mot hva det enn skulle være. Og så satte han hakka nedi bakken med ett bonk. Tharj og Aisa, som begge hadde snudd seg for å se hva som var grunnen til oppstyret, ristet på hodet til hverandre og vinket Akka og Paitr videre. Paitr skulle til å åpne munnen for å si noe, men ble stoppet av ett raskt blikk fra Aisa. Da de gikk videre stirret han vekselvist lengselsfullt bakover mot der Akka hadde stoppet, akkompagnert av sinte blikk fra Akka som ville ha ham til å se framover, og mot ryggen til Aisa mens han gestikulerte og formet ord med leppene uten å si dem høyt. Endelig sprakk det for ham, og han utbrøt “Aisa Aes Sedai!” Lenger kom han ikke før han ble avbrutt av Tharj. “Stille gutt, ikke mer snakk enn nødvendig.” Aisa avbrøt ham rolig og så ventende på unggutten. “Aisa Aes Sedai, De hørte kanskje ikke bonket fra hakka istad? Det var ikke ett steinbonk, og jern mot jord høres hvertfall ikke sånn ut. Det er noe der, noe vi burde se etter hva er. Gode frue, la meg få dempet min nysgjerrighet.” Aisa smilte som om hun hadde vist det hele tide, noe som var utenkelig, siden hun hadde vett nok til å si ifra selv, og sa at det måtte de gjerne.
De fulgte sine egne spor tilbake, denne gangen ledet av Paitr som studerte jorda og Tharj som studerte alt annet i tillegg. Ikke lenge etter var de tilbake igjen og Paitr stoppet dem med en myndig håndbevegelse. Er han virkelig blitt så oppblåst at han beordrer en Aes Sedai han er satt til å passe? Lys! Han bøyde seg ned, strøk ei hanskekledd hånd over bar jord og snart åpenbarte det seg ett tregolv som så ut som det kunne gå i oppløsning ved neste vindkast. Akka trakk fram hakka, satte den mellom to planker og brøt. Det viste seg at det hele var noe mer robust enn det så ut for. Det knaket og Akka lirket, det fliset seg opp, men ga ikke noe hull man kunne se gjennom. Akka fikk en rar fornemmelse og kikket opp for å se at Aisa stirret stygt på Kandora, mens hun selv sto med tårer i øynene for ett eller annet. Han tenkte ikke mer på det og fortsatte å bryte opp gulvet. Snart fant han en lås. “Ei dør i bakken? Ha, jammen la godeste mester Kain mye arbeid i skatten sin,” utbrøt Tharj muntert før han banet seg vei og tok over hakka. Han slo det han kunne mot låsen- og skaket over hele seg av slaget. Han gned armen febrilsk og gikk unna igjen. Låsen lå der like fin, men hakka var ødelagt. Han hadde klart å gjøre den ene spissen stump, og skaftet hadde knakt stygt. Det fikk han se på senere. Paitr hadde funnet fram ei lita vedøks som han ga til Akka, som ivrig startet arbeidet med å hugge ut låsen. Da låsen var vekk, prøvde de å løfte på døra igjen, men fikk knapt nok rikket den.
Tre forsøk og atskillig spaing senere fikk de opp døra og så endelig hva det var nedi der. Sola var passert middagshøyden og lyste pent inn i hele hula. Det første de så var støvete kister som sto langs veggen, tynne sverd som sto i ei tønne, hellebarder stilt opp i nisjer på veggen, kjeder med glitrende opaler og safirer hang fra kanten på skåler som sto på ett ellers nedlesset bord av stein. Det var først nå man så alt støvet som hang i lufta og glitret i alle støvets farger. Paitr stormet frem og gransket den ene kista, Akka ikke langt bak mot ett skinn som hang på veggen. Ei kort granskning viste at det sannsynligvis var ett trollokkskin. Utifra størrelsen kunne det nesten ikke være noe annet, og siden det var ett hardt menneskelignende skinn var det ikke store tvilen. Han rev det ned i vemmelse og gransket veggen bak. Overraskende nok var det ei nisje i veggen der det var bøker i hopetall, samtlige skinninnbundet og lignet på noe som kunne være lagret i flere hundre år. Og det er det sannsynligvis også, tenkte Akka.
Han gransket ett lite eksemplar som hette Mine trolloker og sannsynligvis var Kain’s loggføring over drap. Det viste seg å være ett godt antall, all den tid han hadde fartet i Pestlandet. Her og der kom han over ett rart navn, men i det store og hele bare ei skryteliste. Aisa var allerede fremme ved bokhylla og gransket uten å ta på noe samtidig som hun smattet og kikket på den lille boka Akka hadde i pølsefingrene sine. Han skuttet seg og la den sakte tilbake igjen der den hørte hjemme. Da han skulle ta igjen fingrene dro han dessverre med seg ei stor bok som falt i gulvet med ett knas. Sider formelig smuldret opp, og under en kjapt dannet haug sider kunne man skimte at det sto Mønsterets na… Aisa kikket skrekkslagen ned på boka og mistet for en gangs skyld besinnelsen. Hun raste mot Akka, skrek og ropte, slo og ajerte. Tharj måtte ta skikkelig tak i henne og stå med henne i armene i flere minutter før hun roet seg ned. Ikke før hun hadde roet seg ned sendte Tharj Akka et blikk som ville ha svidd ham på flekken hadde det vært opp til Tharj. Akka nappet til seg en hellebard og gikk opp trappa og ut av hula og holdt vakt mens han passet seg like mye for dem nede i hula som det som kunne være rundt i Pestlandet.
Ikke lenge etter fikk han igjen en underlig fornemmelse kjapt ledsaget av ett skrik fra Kandora nedentil, før følelsen kom dobbelt tilbake. Ikke lenge etter jublet Paitr og spurtet og trappa for å fortelle om alt gullet de fant i den ene kista. “Den andre er bare full av skrot, gamle statuer og slikt,” fortalte han nonchalant før han stormet ned igjen.
Da det føltes som om Akka hadde stått i en evighet av begeistrede rop og holdt vakt gikk sola ned. Akka laget ett bål, ordnet med mat og la ut teppene deres mens han småsnakket med hestene. Da de andre endelig kom opp og spiste, satt Akka i all stillhet og gransket de andre som snakket opphisset om alt de hadde funnet. Det var visstnok flere rom, men ingen av spesiell interesse. Hver gang noen tilfeldigvis så på Akka skuttet han seg og studerte bålet, eller la på bålet. Det ble en lang kveld, men tilslutt kunne han legge seg. Aisa tok med en fakkel og Tharj ned og kikket, mens Kandora ordnet saltaskene sine. Paitr satte seg ned på en benk de hadde dratt opp og studerte ett av de tynne sverdene de hadde sett. Men samtidig, la Akka merke til, studerte han nærmest ubevisst omgivelsene. Det gikk ikke lenge før Akka sovnet, men stadig til olme blikk fra nede i hula, føltes det som.
Vinden blåste hissig rundt følget og Akka stakk hodet opp av teppene mot synet av en bister, mumlende Tharj og en Paitr som sto på hodet i saltaskene. Han lot en hånd gli over noen skjeggstubber og forbannet at han hadde klart å knekke barberbladet sitt. Og de to andre hadde tydeligvis ikke med seg noe de heller. Han strakk seg, skuttet seg fort for å se etter giftige planter i nærheten og strakk seg igjen da han så det var trygt. Kort tid etterpå hadde Paitr funnet fram mat til følget, på underlig vis fått Aisa og Kandor fram fra ingensteds og slengt bort ei skinke til en nå sulten Tharj. Han tok fatt på arbeidet med stor iver og en kniv, og snart satt alle fem og smattet på litt tørt kjøtt som smakte litt for mye gra vær. Men de fikk det da ned.
Enda kortere tid etterpå tok de fatt på rydding av leir for å komme videre. Aisa og Tharj snakket så vidt om at de måtte mer i retning sydøst, men ellers var det stille. Akka tenkte for seg selv, sikkert for hundrede gang, at den derre Chandral Kain var en Lysblindet idiot som bare ville dra folk inn i ødemarka, ei giftig ei attpå til, slik at de kunne lide en grusom død. Skatten var sikkert ikke noe mer heller. Slik tenkte han mens han leide Gjatar bakerst i følget og enset ikke egentlig hva som foregikk rundt ham, før han syntes han hørte en lyd bak ham. Han snurret rundt og sto klar til å parere med hakka mot hva det enn skulle være. Og så satte han hakka nedi bakken med ett bonk. Tharj og Aisa, som begge hadde snudd seg for å se hva som var grunnen til oppstyret, ristet på hodet til hverandre og vinket Akka og Paitr videre. Paitr skulle til å åpne munnen for å si noe, men ble stoppet av ett raskt blikk fra Aisa. Da de gikk videre stirret han vekselvist lengselsfullt bakover mot der Akka hadde stoppet, akkompagnert av sinte blikk fra Akka som ville ha ham til å se framover, og mot ryggen til Aisa mens han gestikulerte og formet ord med leppene uten å si dem høyt. Endelig sprakk det for ham, og han utbrøt “Aisa Aes Sedai!” Lenger kom han ikke før han ble avbrutt av Tharj. “Stille gutt, ikke mer snakk enn nødvendig.” Aisa avbrøt ham rolig og så ventende på unggutten. “Aisa Aes Sedai, De hørte kanskje ikke bonket fra hakka istad? Det var ikke ett steinbonk, og jern mot jord høres hvertfall ikke sånn ut. Det er noe der, noe vi burde se etter hva er. Gode frue, la meg få dempet min nysgjerrighet.” Aisa smilte som om hun hadde vist det hele tide, noe som var utenkelig, siden hun hadde vett nok til å si ifra selv, og sa at det måtte de gjerne.
De fulgte sine egne spor tilbake, denne gangen ledet av Paitr som studerte jorda og Tharj som studerte alt annet i tillegg. Ikke lenge etter var de tilbake igjen og Paitr stoppet dem med en myndig håndbevegelse. Er han virkelig blitt så oppblåst at han beordrer en Aes Sedai han er satt til å passe? Lys! Han bøyde seg ned, strøk ei hanskekledd hånd over bar jord og snart åpenbarte det seg ett tregolv som så ut som det kunne gå i oppløsning ved neste vindkast. Akka trakk fram hakka, satte den mellom to planker og brøt. Det viste seg at det hele var noe mer robust enn det så ut for. Det knaket og Akka lirket, det fliset seg opp, men ga ikke noe hull man kunne se gjennom. Akka fikk en rar fornemmelse og kikket opp for å se at Aisa stirret stygt på Kandora, mens hun selv sto med tårer i øynene for ett eller annet. Han tenkte ikke mer på det og fortsatte å bryte opp gulvet. Snart fant han en lås. “Ei dør i bakken? Ha, jammen la godeste mester Kain mye arbeid i skatten sin,” utbrøt Tharj muntert før han banet seg vei og tok over hakka. Han slo det han kunne mot låsen- og skaket over hele seg av slaget. Han gned armen febrilsk og gikk unna igjen. Låsen lå der like fin, men hakka var ødelagt. Han hadde klart å gjøre den ene spissen stump, og skaftet hadde knakt stygt. Det fikk han se på senere. Paitr hadde funnet fram ei lita vedøks som han ga til Akka, som ivrig startet arbeidet med å hugge ut låsen. Da låsen var vekk, prøvde de å løfte på døra igjen, men fikk knapt nok rikket den.
Tre forsøk og atskillig spaing senere fikk de opp døra og så endelig hva det var nedi der. Sola var passert middagshøyden og lyste pent inn i hele hula. Det første de så var støvete kister som sto langs veggen, tynne sverd som sto i ei tønne, hellebarder stilt opp i nisjer på veggen, kjeder med glitrende opaler og safirer hang fra kanten på skåler som sto på ett ellers nedlesset bord av stein. Det var først nå man så alt støvet som hang i lufta og glitret i alle støvets farger. Paitr stormet frem og gransket den ene kista, Akka ikke langt bak mot ett skinn som hang på veggen. Ei kort granskning viste at det sannsynligvis var ett trollokkskin. Utifra størrelsen kunne det nesten ikke være noe annet, og siden det var ett hardt menneskelignende skinn var det ikke store tvilen. Han rev det ned i vemmelse og gransket veggen bak. Overraskende nok var det ei nisje i veggen der det var bøker i hopetall, samtlige skinninnbundet og lignet på noe som kunne være lagret i flere hundre år. Og det er det sannsynligvis også, tenkte Akka.
Han gransket ett lite eksemplar som hette Mine trolloker og sannsynligvis var Kain’s loggføring over drap. Det viste seg å være ett godt antall, all den tid han hadde fartet i Pestlandet. Her og der kom han over ett rart navn, men i det store og hele bare ei skryteliste. Aisa var allerede fremme ved bokhylla og gransket uten å ta på noe samtidig som hun smattet og kikket på den lille boka Akka hadde i pølsefingrene sine. Han skuttet seg og la den sakte tilbake igjen der den hørte hjemme. Da han skulle ta igjen fingrene dro han dessverre med seg ei stor bok som falt i gulvet med ett knas. Sider formelig smuldret opp, og under en kjapt dannet haug sider kunne man skimte at det sto Mønsterets na… Aisa kikket skrekkslagen ned på boka og mistet for en gangs skyld besinnelsen. Hun raste mot Akka, skrek og ropte, slo og ajerte. Tharj måtte ta skikkelig tak i henne og stå med henne i armene i flere minutter før hun roet seg ned. Ikke før hun hadde roet seg ned sendte Tharj Akka et blikk som ville ha svidd ham på flekken hadde det vært opp til Tharj. Akka nappet til seg en hellebard og gikk opp trappa og ut av hula og holdt vakt mens han passet seg like mye for dem nede i hula som det som kunne være rundt i Pestlandet.
Ikke lenge etter fikk han igjen en underlig fornemmelse kjapt ledsaget av ett skrik fra Kandora nedentil, før følelsen kom dobbelt tilbake. Ikke lenge etter jublet Paitr og spurtet og trappa for å fortelle om alt gullet de fant i den ene kista. “Den andre er bare full av skrot, gamle statuer og slikt,” fortalte han nonchalant før han stormet ned igjen.
Da det føltes som om Akka hadde stått i en evighet av begeistrede rop og holdt vakt gikk sola ned. Akka laget ett bål, ordnet med mat og la ut teppene deres mens han småsnakket med hestene. Da de andre endelig kom opp og spiste, satt Akka i all stillhet og gransket de andre som snakket opphisset om alt de hadde funnet. Det var visstnok flere rom, men ingen av spesiell interesse. Hver gang noen tilfeldigvis så på Akka skuttet han seg og studerte bålet, eller la på bålet. Det ble en lang kveld, men tilslutt kunne han legge seg. Aisa tok med en fakkel og Tharj ned og kikket, mens Kandora ordnet saltaskene sine. Paitr satte seg ned på en benk de hadde dratt opp og studerte ett av de tynne sverdene de hadde sett. Men samtidig, la Akka merke til, studerte han nærmest ubevisst omgivelsene. Det gikk ikke lenge før Akka sovnet, men stadig til olme blikk fra nede i hula, føltes det som.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.