Forfatterspire?
Moderators: Lothair Mantelar, Sauegjeteren
Det var veldig lenge siden jeg hadde skrevet en novelle, men i år fikk jeg sjansen etter at vi fikk en oppgave etter at en eller annen organisasjon var på skolen. Dessverre ble novelllen min litt for pervers. Hvis pervers er det rette ordet. Fikk også kommentar om at jeg hadde feil synsvinkel. Fikk beskjed om at jeg så det fra hallikens synsvinkel i stedet for de kvinnene han fikk med seg fra Brasil. Takket være dette så kom jeg også på hva den organisasjonen holdt på med. Jeg har allerede begynt å bli ganske fjern.
Det var litt stille her nå så jeg legger ut enda en novelle.
Denne husker jeg ikke når jeg skrev, men men.
Jeg lekte litt med dette reinkarnasjons greiene, altså fortsetter historien "post mortem" og så videre...
Under en bro i Paris
Bonjour,
Je mápelle Constance de Maire et est dix-neuf ans. J`habite a Paris...
Du forstår ikke fransk, gjør du vel?
Nei, tenkte meg det.
Jeg heter Constance de Maire og er nitten år. Jeg bor i Paris, og er uteligger. Jeg har ikke alltid vært uteligger, da jeg var liten bodde jeg hos en fosterfamilie, men rett etter min attende fødselsdag kastet de meg ut. De sa at de aldri ville se meg mer, uten å forklare noe som helst. Hvorfor skulle de det? Jeg var jo bare en skitten foreldreløs jentunge som det franske barnevernet hadde dumpet hos den velstående Delacour-familien. De avskydde meg fra første stund og jeg hatet dem tilbake. Fosterfamilien min hadde en datter som var på min alder, Jasmin. Hun var den eneste som ikke avskydde meg, og vi ble fort bestevenner. Vi var uatskillelige helt til faren i huset mente at det ikke var bra for Jasmin å henge sammen med en liten drittunge som meg. I hemmelighet begynte de å stjele noen av de kjæreste eiendelene til Jasmin for så å plante dem hvor som helst på mitt rom. Noen ganger tok jeg dem på fersken, spesielt broren hennes, Marcel. Da la han bare gjenstanden i hendene mine og ropte på søsteren. Til slutt var det ingen i huset som likte meg, og jeg ble alene mot alle.
Nå et år etter, bor jeg enten på diverse ungdomsherberger eller under en bro i den eldre delen av byen. Noen ganger hender det at politiet kommer på patrulje, så jeg må flykte inn i et trangt lite smug sammen med de andre som bor langs gatene i Paris. Andre ganger kommer den gamle fosterfamilien min bort bare for å håne meg. Hvis de finner meg da, for etter et år på gata er det lett å finne steder en kan gjemme seg for både politiet og de som bare er ute etter å håne deg.
Denne uka sov jeg under broen, de sa at det var ikke plass til meg på herberget. Det var en ting, men da det viste seg at ti av rommene var ledige, rant det over for meg.
”Tror du at det er morsomt for meg å sove under en bro, natt etter natt, i sprengkulda, uten så mye som en avis som kan varme deg?” skrek jeg i rent raseri.
”Nei, det tror jeg ikke, men jeg har fått betalt for å hindre deg å få tak i et rom her. Godt betalt.” svarte blondien bak skranken kjekt, før hun blåste en tyggegummiboble på størrelse med sitt eget hode. Det var dumt sagt, tenkte jeg i ettertid. For nå kan jeg anmelde både henne og herberget for å ta i mot bestikkelser, i tillegg kan jeg anmelde Delacour-familien for å ha bestukket dem.
”Men det får vente til i morgen” hvisket jeg stille og kvalte et gjesp. Så la jeg meg godt til rette og sovnet.
**
Men Constance våknet aldri opp neste morgen, hun hadde frosset i hjel. Liket hennes ble kremert på statens regning, ettersom hun tilsynelatende ikke hadde noen pårørende. Gerard Delacour var strålende fornøyd, da han fikk vite at fosterdatteren var død, lente han seg tilbake i lenestolen og tente seg en sigar.
”Takk Gud, for at du fjernet den lille tøsen fra verdens overflate.”
Gud smilte til engelen som satt foran ham sammen med tre småengler.
”Det var den historien, tilbake til pliktene deres nå.” Sa han. Den voksne engelen ble værende igjen.
”Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han. Constance smilte, men fikk fort igjen fatningen.
”Du har aldri fortalt meg den siste delen der.” Sa hun bebreidende. ”Sa han virkelig det?” Gud nikket
”Ja, det sa han. Men det er ikke noe å gjøre med det nå. Dessuten er tiden inne for reinkarnasjonen din.” Han vinket til henne og gjorde en håndsbevegelse. Så forsvant Constance i en sky av gnister.
Tre timer senere ble ei lita jente født, under en bro i den eldre delen av Paris…
Det kan ha vært en tilfeldighet at jenta ble hetende Constance. Men hvem vet egentlig noe om det?
Denne husker jeg ikke når jeg skrev, men men.
Jeg lekte litt med dette reinkarnasjons greiene, altså fortsetter historien "post mortem" og så videre...
Under en bro i Paris
Bonjour,
Je mápelle Constance de Maire et est dix-neuf ans. J`habite a Paris...
Du forstår ikke fransk, gjør du vel?
Nei, tenkte meg det.
Jeg heter Constance de Maire og er nitten år. Jeg bor i Paris, og er uteligger. Jeg har ikke alltid vært uteligger, da jeg var liten bodde jeg hos en fosterfamilie, men rett etter min attende fødselsdag kastet de meg ut. De sa at de aldri ville se meg mer, uten å forklare noe som helst. Hvorfor skulle de det? Jeg var jo bare en skitten foreldreløs jentunge som det franske barnevernet hadde dumpet hos den velstående Delacour-familien. De avskydde meg fra første stund og jeg hatet dem tilbake. Fosterfamilien min hadde en datter som var på min alder, Jasmin. Hun var den eneste som ikke avskydde meg, og vi ble fort bestevenner. Vi var uatskillelige helt til faren i huset mente at det ikke var bra for Jasmin å henge sammen med en liten drittunge som meg. I hemmelighet begynte de å stjele noen av de kjæreste eiendelene til Jasmin for så å plante dem hvor som helst på mitt rom. Noen ganger tok jeg dem på fersken, spesielt broren hennes, Marcel. Da la han bare gjenstanden i hendene mine og ropte på søsteren. Til slutt var det ingen i huset som likte meg, og jeg ble alene mot alle.
Nå et år etter, bor jeg enten på diverse ungdomsherberger eller under en bro i den eldre delen av byen. Noen ganger hender det at politiet kommer på patrulje, så jeg må flykte inn i et trangt lite smug sammen med de andre som bor langs gatene i Paris. Andre ganger kommer den gamle fosterfamilien min bort bare for å håne meg. Hvis de finner meg da, for etter et år på gata er det lett å finne steder en kan gjemme seg for både politiet og de som bare er ute etter å håne deg.
Denne uka sov jeg under broen, de sa at det var ikke plass til meg på herberget. Det var en ting, men da det viste seg at ti av rommene var ledige, rant det over for meg.
”Tror du at det er morsomt for meg å sove under en bro, natt etter natt, i sprengkulda, uten så mye som en avis som kan varme deg?” skrek jeg i rent raseri.
”Nei, det tror jeg ikke, men jeg har fått betalt for å hindre deg å få tak i et rom her. Godt betalt.” svarte blondien bak skranken kjekt, før hun blåste en tyggegummiboble på størrelse med sitt eget hode. Det var dumt sagt, tenkte jeg i ettertid. For nå kan jeg anmelde både henne og herberget for å ta i mot bestikkelser, i tillegg kan jeg anmelde Delacour-familien for å ha bestukket dem.
”Men det får vente til i morgen” hvisket jeg stille og kvalte et gjesp. Så la jeg meg godt til rette og sovnet.
**
Men Constance våknet aldri opp neste morgen, hun hadde frosset i hjel. Liket hennes ble kremert på statens regning, ettersom hun tilsynelatende ikke hadde noen pårørende. Gerard Delacour var strålende fornøyd, da han fikk vite at fosterdatteren var død, lente han seg tilbake i lenestolen og tente seg en sigar.
”Takk Gud, for at du fjernet den lille tøsen fra verdens overflate.”
Gud smilte til engelen som satt foran ham sammen med tre småengler.
”Det var den historien, tilbake til pliktene deres nå.” Sa han. Den voksne engelen ble værende igjen.
”Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han. Constance smilte, men fikk fort igjen fatningen.
”Du har aldri fortalt meg den siste delen der.” Sa hun bebreidende. ”Sa han virkelig det?” Gud nikket
”Ja, det sa han. Men det er ikke noe å gjøre med det nå. Dessuten er tiden inne for reinkarnasjonen din.” Han vinket til henne og gjorde en håndsbevegelse. Så forsvant Constance i en sky av gnister.
Tre timer senere ble ei lita jente født, under en bro i den eldre delen av Paris…
Det kan ha vært en tilfeldighet at jenta ble hetende Constance. Men hvem vet egentlig noe om det?
"Guns don't kill people,
People kill people.
And homeworks do to!"
-Ingvild
People kill people.
And homeworks do to!"
-Ingvild
Vet ikke om du vil ha tilbake melding på dette, så skal ikke pirke, men det er noen småting jeg la merke til.
Og dette er det noe galt med. Litt forvirra etter hvem han og hun er?
Hvem sier:Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han.
Og hvis det er sånn som jeg forstår, at det er Gud, så kan jo ikke "hun" ha fortalt det hun ikke visste om resten av historien? Eller..?
Dette skrives ikke sånn! Je m'appelle, heter det.Eirin wrote:Je mápelle Constance de Maire...
Og dette er det noe galt med. Litt forvirra etter hvem han og hun er?
.Eirin wrote:Gud smilte til engelen som satt foran ham sammen med tre småengler.
”Det var den historien, tilbake til pliktene deres nå.” Sa han. Den voksne engelen ble værende igjen.
”Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han. Constance smilte, men fikk fort igjen fatningen.
”Du har aldri fortalt meg den siste delen der.” Sa hun bebreidende. ”Sa han virkelig det?” Gud nikket
”Ja, det sa han. Men det er ikke noe å gjøre med det nå. Dessuten er tiden inne for reinkarnasjonen din.” Han vinket til henne og gjorde en håndsbevegelse. Så forsvant Constance i en sky av gnister
Hvem sier:Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han.
Og hvis det er sånn som jeg forstår, at det er Gud, så kan jo ikke "hun" ha fortalt det hun ikke visste om resten av historien? Eller..?
"Det er en usynlig homse på ryggen til Terje!"
Skal vi sjå om vi ikkje kan rette opp litt her...
Og dette er det noe galt med. Litt forvirra etter hvem han og hun er?
Eirin skrev:
Gud smilte til engelen som satt foran ham sammen med tre småengler.
”Det var den historien, tilbake til pliktene deres nå.” Sa han. Den voksne engelen ble værende igjen.
”Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han. Constance smilte, men fikk fort igjen fatningen.
”Du har aldri fortalt meg den siste delen der.” Sa hun bebreidende. ”Sa han virkelig det?” Gud nikket
”Ja, det sa han. Men det er ikke noe å gjøre med det nå. Dessuten er tiden inne for reinkarnasjonen din.” Han vinket til henne og gjorde en håndsbevegelse. Så forsvant Constance i en sky av gnister
.
Hvem sier:Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han.
Og hvis det er sånn som jeg forstår, at det er Gud, så kan jo ikke "hun" ha fortalt det hun ikke visste om resten av historien? Eller..?
Gud er "Han" og Engelen er "Hun". Dessuten var det Constance som fortalte historien. Jeg lot bare Gud avslutte den ved å legge til dette avsnittet.
Veit at det var feil, men pcen var visst ikke helt enig med meg da jeg skrev det, og glemte å rette på det nå.Vet ikke om du vil ha tilbake melding på dette, så skal ikke pirke, men det er noen småting jeg la merke til.
Eirin skrev:
Je mápelle Constance de Maire...
Dette skrives ikke sånn! Je m'appelle, heter det.
Og dette er det noe galt med. Litt forvirra etter hvem han og hun er?
Eirin skrev:
Gud smilte til engelen som satt foran ham sammen med tre småengler.
”Det var den historien, tilbake til pliktene deres nå.” Sa han. Den voksne engelen ble værende igjen.
”Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han. Constance smilte, men fikk fort igjen fatningen.
”Du har aldri fortalt meg den siste delen der.” Sa hun bebreidende. ”Sa han virkelig det?” Gud nikket
”Ja, det sa han. Men det er ikke noe å gjøre med det nå. Dessuten er tiden inne for reinkarnasjonen din.” Han vinket til henne og gjorde en håndsbevegelse. Så forsvant Constance i en sky av gnister
.
Hvem sier:Var det med vilje at du fortalte dem livshistorien din?” spurte han.
Og hvis det er sånn som jeg forstår, at det er Gud, så kan jo ikke "hun" ha fortalt det hun ikke visste om resten av historien? Eller..?
Gud er "Han" og Engelen er "Hun". Dessuten var det Constance som fortalte historien. Jeg lot bare Gud avslutte den ved å legge til dette avsnittet.
Men Constance våknet aldri opp neste morgen, hun hadde frosset i hjel. Liket hennes ble kremert på statens regning, ettersom hun tilsynelatende ikke hadde noen pårørende. Gerard Delacour var strålende fornøyd, da han fikk vite at fosterdatteren var død, lente han seg tilbake i lenestolen og tente seg en sigar.
”Takk Gud, for at du fjernet den lille tøsen fra verdens overflate.”
"Guns don't kill people,
People kill people.
And homeworks do to!"
-Ingvild
People kill people.
And homeworks do to!"
-Ingvild
-
Sauegjeteren
- Sauegjeter
- Posts: 2715
- Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
- Contact:
Får får får?
Nei, får får ikke får. Eller jo, de får jo småfår. Så får får småfår. Så kan man stille seg spørsmålet om hvordan det kan ha seg at får får får. Får får får fårdi mannefår får kvinnefår, fårdi kvinnefår får mannefår eller får får får bare fårdi det er meningen at får skal få får? Det kan jo være at får får får fordi at får må føre videre fårerasen og derfor får får.
Så hva skal vi så med får? Fårdi får får får vokser småfår til storfår og blir til slutt fårikål. Eller kanskje fårestek. Også får vi jo fåreull. Fåreskinn kan også brukes og kommer nettopp fra får. Får fårmerer seg en gang i året. Da får kvinnefår mannefår som senere fører til småfår. Når småfår slippes på beite med kvinnefår blir de til ikke-fullt-så-småfår, senere mellomfår og snart småstore får. Når får blir småstore får får får lyst på kvinnefår. Dette gjelder selvfølgelig bare får mannefår. Kvinnefår vil ha mannefår. Så da får får får og ei stund senere får får får og fårestreken kan fortsette. Hvis noen av dere nå får urene tanker så tørk av dere det fårete gliset.
Får får får fårdi naturen har gjort det slik at får får får får å føre får videre. Mennesket spiser fårikål som kommer frå får. Får kommer frå får. Mennesket bærer fåreull som kommer frå får. Disse fårene kommer frå får. Mennesket bruker fåreskinn. Fåreskinn kommer frå får som kommer frå får. Mennesket liker får. Derfor avler mennesket på får så får får får. Frå får får småfår som igjen får får.
Får er ei fårete greie som vi liker. Så derfor sier vi tre ganger FÅR FÅR FÅR får får.
Nei, får får ikke får. Eller jo, de får jo småfår. Så får får småfår. Så kan man stille seg spørsmålet om hvordan det kan ha seg at får får får. Får får får fårdi mannefår får kvinnefår, fårdi kvinnefår får mannefår eller får får får bare fårdi det er meningen at får skal få får? Det kan jo være at får får får fordi at får må føre videre fårerasen og derfor får får.
Så hva skal vi så med får? Fårdi får får får vokser småfår til storfår og blir til slutt fårikål. Eller kanskje fårestek. Også får vi jo fåreull. Fåreskinn kan også brukes og kommer nettopp fra får. Får fårmerer seg en gang i året. Da får kvinnefår mannefår som senere fører til småfår. Når småfår slippes på beite med kvinnefår blir de til ikke-fullt-så-småfår, senere mellomfår og snart småstore får. Når får blir småstore får får får lyst på kvinnefår. Dette gjelder selvfølgelig bare får mannefår. Kvinnefår vil ha mannefår. Så da får får får og ei stund senere får får får og fårestreken kan fortsette. Hvis noen av dere nå får urene tanker så tørk av dere det fårete gliset.
Får får får fårdi naturen har gjort det slik at får får får får å føre får videre. Mennesket spiser fårikål som kommer frå får. Får kommer frå får. Mennesket bærer fåreull som kommer frå får. Disse fårene kommer frå får. Mennesket bruker fåreskinn. Fåreskinn kommer frå får som kommer frå får. Mennesket liker får. Derfor avler mennesket på får så får får får. Frå får får småfår som igjen får får.
Får er ei fårete greie som vi liker. Så derfor sier vi tre ganger FÅR FÅR FÅR får får.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
-
Sauegjeteren
- Sauegjeter
- Posts: 2715
- Joined: Wed Feb 15, 2006 19:59
- Contact:
Det var poenget mitt å lage en fårete tekst, og jeg har faktisk ett par "skriverett" der også.Shallis wrote:Ja, jeg syns godt du kan skrive "fårdi" fordi, selv om det er meningen med mye FÅR. Det blir nesten litt overdrevent.
EDIT: Får får får? Altså: Får sau sau? Nei, sau får lam. Hele teksten er basert på den urgamle og egentlig litt teite vitsen.
Moiraine vet svært mye, sauegjeter.
Seff, det skjønte vi jo. Får får får? Nei, får får lam. Men enig med Shallis i at skriveleifene blir litt overdrevent, siden vi jo uttaler f.eks. o'en i fordi som å uansett.Sauegjeteren wrote:Det var poenget mitt å lage en fårete tekst, og jeg har faktisk ett par "skriverett" der også.Shallis wrote:Ja, jeg syns godt du kan skrive "fårdi" fordi, selv om det er meningen med mye FÅR. Det blir nesten litt overdrevent.
EDIT: Får får får? Altså: Får sau sau? Nei, sau får lam. Hele teksten er basert på den urgamle og egentlig litt teite vitsen.
Jeg forstår ikke. Jeg er en katt.
Bjørneboe
Beste dikt (til å få frysninger av, virkelig):
Dødssangen
Når dagen er kommet, og timen er kommet
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
For dagen den kommer, og timen den kommer
Og sanden du står på, den farver du rød.
Og når de skal ta deg,
Da husk hva jeg sa deg:
Å bror, det er merkelig ensomt å dø.
- Jens Bjørneboe (selvfølgelig)
Edit: Har forresten dette jeg har skrevet selv (tro for all del ikke at jeg er så gal og psykisk håpløs at dette diktet har noe dypere poeng):
Min Vind
Når jeg kjenner følelsen av hud mot mitt kinn
Da blir jeg ganske glad
Det får meg til å tenke på min fagre Vind
Som jeg skal fortelle om nå i mitt kvad
Min Vind har langt ravnsvart hår
Hennes hud er silkemyk og hvit
Mitt hjerte var hennes i mange år
Inntil hun reiste dit
Hun ble frarøvet meg så hardt og brutalt
Jeg fikk ikke tatt farvel
Pilen traff henne i brystet, hun falt
Men hun overlevde likevel
I en uke svevde hun mellom liv og død
Det var like før jeg holdt på å be til Gud
Da jeg våknet opp var himmelen rød
Men så kom det glade bud
"Hun er bare såret, hun blir bra om en stund",
Var meldingen seidmannen ga
Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke blund
Før jeg visste at alt var bra
Nå er vi sammen så ofte vi kan
Jeg elsker min Vind over alt
Hun er det fagreste vesen i dette land
Min Vind, jeg vil elske deg til mine dager er talt
Dødssangen
Når dagen er kommet, og timen er kommet
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
For dagen den kommer, og timen den kommer
Og sanden du står på, den farver du rød.
Og når de skal ta deg,
Da husk hva jeg sa deg:
Å bror, det er merkelig ensomt å dø.
- Jens Bjørneboe (selvfølgelig)
Edit: Har forresten dette jeg har skrevet selv (tro for all del ikke at jeg er så gal og psykisk håpløs at dette diktet har noe dypere poeng):
Min Vind
Når jeg kjenner følelsen av hud mot mitt kinn
Da blir jeg ganske glad
Det får meg til å tenke på min fagre Vind
Som jeg skal fortelle om nå i mitt kvad
Min Vind har langt ravnsvart hår
Hennes hud er silkemyk og hvit
Mitt hjerte var hennes i mange år
Inntil hun reiste dit
Hun ble frarøvet meg så hardt og brutalt
Jeg fikk ikke tatt farvel
Pilen traff henne i brystet, hun falt
Men hun overlevde likevel
I en uke svevde hun mellom liv og død
Det var like før jeg holdt på å be til Gud
Da jeg våknet opp var himmelen rød
Men så kom det glade bud
"Hun er bare såret, hun blir bra om en stund",
Var meldingen seidmannen ga
Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke blund
Før jeg visste at alt var bra
Nå er vi sammen så ofte vi kan
Jeg elsker min Vind over alt
Hun er det fagreste vesen i dette land
Min Vind, jeg vil elske deg til mine dager er talt
I still remember the dream there, still remember the time you said goodbye...
-
Mayorearth
- Sitter
- Posts: 400
- Joined: Fri Sep 08, 2006 18:58
- Location: Bergen
- Contact:
Skrev denne introen en gang jeg hadde influensa(var litt svimete 
) :
Thomas snudde seg med et rykk og kastet en kniv i hodehøyde-for seint.
Forbannelsen ble spredd, kniven greide ikke å knuse den kne høye boksen som var laget til et formål, å fjerne menneskenes eksistens sakte.
Boksen var rød, rosa, grønn, fargene skiftet hele tiden raskere enn noen hadde trodd det skulle være mulig. Thomas så alt mens han falt sakte ned på gulvet, i et siste forsøk på å redde menneskenes
eksistens prøvde han å ta selvmord men han misslyktes.
Alle hans fiender gjennom ett kort liv føk opp rundt han spottende mens de drepte familien hans, alt mens Thomas falt sakte ned på gulvet som endret form og utseende raskere enn et menneske øye kunne registrere.
Smerten var ubeskrivelig, svarte dolker fløy gjennom rommet og ville treffe hvert eneste menneskelige hannkjønn i 10 mils omkrets.
Vennene hans kom med svarte dolker mens de lo gående sakte mot han og stakk så dolkene i brystet en etter enn på ungene hans mens de lo rallende.
Alle hans redsler og mareritt ble virkeliggjort i de siste sekundene han hadde å leve, men i det aller siste sekundet stoppet alt opp. En Eldig kom sakte gående inn med en lav hvesing som på ett menneske ville tilsvart latter på pur ondskap.
Med en hvesende latter fortalte den Thomas om hva som skulle skje med verden slik han kjente den.
Et høyt skrik gjallet gjennom festningen og ut på de åpne slettene utenfor, et skrik av smerte og redsel.
I flere tusen år hadde menneskene overlevd på tross av forbannelsen som Eldigene lagde.
Alle menn og deres avkom ville dø innen de fylte 30 år men allikevel rakk de å formere seg og holde seg i live lenge nok til at menneske rasen overlevde, men bestanden sank betydelig det eneste som kunne redde de var en reinkarnasjon av Thomas.
Spørsmålet var; ville menneskene få hjelp fra andre raser slik de hadde fått i Nedslaktingen, eller ville de andre rasene heller hjelpe Eldigene med å fjerne de som har forpestet jorden siden den oppsto?
Var det egentlig noen vits i å hjelpe menneskene?
Det var blandede meninger om dette men flesteparten ville se menneskene døde.
Jeg for min del synes teksten var dritt men ville like å høre hva dere mener om den!
) :Thomas snudde seg med et rykk og kastet en kniv i hodehøyde-for seint.
Forbannelsen ble spredd, kniven greide ikke å knuse den kne høye boksen som var laget til et formål, å fjerne menneskenes eksistens sakte.
Boksen var rød, rosa, grønn, fargene skiftet hele tiden raskere enn noen hadde trodd det skulle være mulig. Thomas så alt mens han falt sakte ned på gulvet, i et siste forsøk på å redde menneskenes
eksistens prøvde han å ta selvmord men han misslyktes.
Alle hans fiender gjennom ett kort liv føk opp rundt han spottende mens de drepte familien hans, alt mens Thomas falt sakte ned på gulvet som endret form og utseende raskere enn et menneske øye kunne registrere.
Smerten var ubeskrivelig, svarte dolker fløy gjennom rommet og ville treffe hvert eneste menneskelige hannkjønn i 10 mils omkrets.
Vennene hans kom med svarte dolker mens de lo gående sakte mot han og stakk så dolkene i brystet en etter enn på ungene hans mens de lo rallende.
Alle hans redsler og mareritt ble virkeliggjort i de siste sekundene han hadde å leve, men i det aller siste sekundet stoppet alt opp. En Eldig kom sakte gående inn med en lav hvesing som på ett menneske ville tilsvart latter på pur ondskap.
Med en hvesende latter fortalte den Thomas om hva som skulle skje med verden slik han kjente den.
Et høyt skrik gjallet gjennom festningen og ut på de åpne slettene utenfor, et skrik av smerte og redsel.
I flere tusen år hadde menneskene overlevd på tross av forbannelsen som Eldigene lagde.
Alle menn og deres avkom ville dø innen de fylte 30 år men allikevel rakk de å formere seg og holde seg i live lenge nok til at menneske rasen overlevde, men bestanden sank betydelig det eneste som kunne redde de var en reinkarnasjon av Thomas.
Spørsmålet var; ville menneskene få hjelp fra andre raser slik de hadde fått i Nedslaktingen, eller ville de andre rasene heller hjelpe Eldigene med å fjerne de som har forpestet jorden siden den oppsto?
Var det egentlig noen vits i å hjelpe menneskene?
Det var blandede meninger om dette men flesteparten ville se menneskene døde.
Jeg for min del synes teksten var dritt men ville like å høre hva dere mener om den!
En stund siden denne tråden var oppe, så nå er det på tide med reformasjon.
Tenkte jeg kunne legge ut en novelle jeg skrev til tentamen i norsk. Ble ganske fornøyd med den, ja.
Blir glad for konstruktiv kritikk. Det vil si at hvis dere vil kritisere, så gjør det saklig. På forhånd takk.
DET SOM VAR
En varm vind blåser over landskapet. Grenene bøyer seg, og noen grønne blader drysser ned. Hun ser på ham. "Elsker du meg?" spør hun. Så store, vakre øyne hun har. Det er som om en kunne drukne i dem. "Av hele mitt hjerte." Han smiler og tar henne i armene sine. Så myk og vever. "Jeg vil alltid være hos deg," sier hun med hodet mot brystet hans.
Det er fotspor i sanden. En mann står midt på den åpne plassen. Høstsolen sender noen siste stråler ned, men til ingen nytte. Snart brer mørket sin stor kappe over himmelen. Mannen står fortsatt der. Han ser seg rundt. "Hva har skjedd?" han sier det høyt ut i skumringen. Det er et fortvilet skrik som fra en såret fugl, et rop om hjelp. Men ingen hører. Alt han kan høre er vindens sus gjennom det visne løvet.
De sitter på gresset med ryggen mot treet. De spiser selvplukkede epler og snakker. Om det som var, om det som er, om det som kommer... Han klarer ikke å slutte å se på ringen hennes. Den glitrer i sola med et slikt fantastisk lys. "Hva ser du på?" Hun smiler til ham.
"Ringen," sier han. "Den er så vakker. Det er nesten som den prøver å fortelle meg noe."
"Den sier at jeg elsker deg."
Mannen dumper ned ved den falne trestammen. Han kan ennå skimte stedet på den. Et hjerte, men det som sto inni er visket vekk av vær og vind. Han plasserer hånden på det. "Hvor er du?" Stemmen hans gjaller over det miserable landet. Atter en gang får han ikke svar. Det en gang så frodige gresset er borte. Alt som er igjen er den falne trestammen.
"En ulykke... nesten ingen kom fra det i livet... meget beklagelig..."
Han hører nesten ikke etter. Stirrer bare tomt ut i lufta. All kraft er gått ut av ham. Han makter ikke å løfte koppen med kaffe engang.
Det er ikke sant. Han kan ikke tro det, vil ikke tro det. "Jeg skjønner at du har det vanskelig akkurat nå." Den andre mannen legger hånden på skulderen hans. Hva vet vel han?
Han reiser seg fra stedet ved trestammen, der han har sittet en stund. Buksa er skitten etter sitteplassen i sanden, men han orker ikke å børste det bort.
Han er sint. Sint på dem som har ødelagt yndlingsplassen. Hvorfor ser det slik ut her? Han kom hit for å finne trøst og fred, men stedet han elsket har blitt et vrengebilde av seg selv. Han vil ikke være her lenger. Han vil bort. Bort fra alt.
Han hører en stemme ... alltid være hos deg ... Hun sa det ofte. Han husker følelsen han fikk hver gang.En varm følelse som boblet og sprudlet i et hemmelig rom i magen hans. Men hun er jo borte. Alle sier det. Hun er ikke hos ham lenger.
Alltid være hos deg... Han ser henne. Hun kommer gående mot ham. "Kom," sier hun og rekker ham hånden. Hun fører ham bort fra vrengebildet. Bort fra det som var. Han er klar for framtiden.
THE END
Vel, hva syns dere?
Tenkte jeg kunne legge ut en novelle jeg skrev til tentamen i norsk. Ble ganske fornøyd med den, ja.
Blir glad for konstruktiv kritikk. Det vil si at hvis dere vil kritisere, så gjør det saklig. På forhånd takk.
DET SOM VAR
En varm vind blåser over landskapet. Grenene bøyer seg, og noen grønne blader drysser ned. Hun ser på ham. "Elsker du meg?" spør hun. Så store, vakre øyne hun har. Det er som om en kunne drukne i dem. "Av hele mitt hjerte." Han smiler og tar henne i armene sine. Så myk og vever. "Jeg vil alltid være hos deg," sier hun med hodet mot brystet hans.
Det er fotspor i sanden. En mann står midt på den åpne plassen. Høstsolen sender noen siste stråler ned, men til ingen nytte. Snart brer mørket sin stor kappe over himmelen. Mannen står fortsatt der. Han ser seg rundt. "Hva har skjedd?" han sier det høyt ut i skumringen. Det er et fortvilet skrik som fra en såret fugl, et rop om hjelp. Men ingen hører. Alt han kan høre er vindens sus gjennom det visne løvet.
De sitter på gresset med ryggen mot treet. De spiser selvplukkede epler og snakker. Om det som var, om det som er, om det som kommer... Han klarer ikke å slutte å se på ringen hennes. Den glitrer i sola med et slikt fantastisk lys. "Hva ser du på?" Hun smiler til ham.
"Ringen," sier han. "Den er så vakker. Det er nesten som den prøver å fortelle meg noe."
"Den sier at jeg elsker deg."
Mannen dumper ned ved den falne trestammen. Han kan ennå skimte stedet på den. Et hjerte, men det som sto inni er visket vekk av vær og vind. Han plasserer hånden på det. "Hvor er du?" Stemmen hans gjaller over det miserable landet. Atter en gang får han ikke svar. Det en gang så frodige gresset er borte. Alt som er igjen er den falne trestammen.
"En ulykke... nesten ingen kom fra det i livet... meget beklagelig..."
Han hører nesten ikke etter. Stirrer bare tomt ut i lufta. All kraft er gått ut av ham. Han makter ikke å løfte koppen med kaffe engang.
Det er ikke sant. Han kan ikke tro det, vil ikke tro det. "Jeg skjønner at du har det vanskelig akkurat nå." Den andre mannen legger hånden på skulderen hans. Hva vet vel han?
Han reiser seg fra stedet ved trestammen, der han har sittet en stund. Buksa er skitten etter sitteplassen i sanden, men han orker ikke å børste det bort.
Han er sint. Sint på dem som har ødelagt yndlingsplassen. Hvorfor ser det slik ut her? Han kom hit for å finne trøst og fred, men stedet han elsket har blitt et vrengebilde av seg selv. Han vil ikke være her lenger. Han vil bort. Bort fra alt.
Han hører en stemme ... alltid være hos deg ... Hun sa det ofte. Han husker følelsen han fikk hver gang.En varm følelse som boblet og sprudlet i et hemmelig rom i magen hans. Men hun er jo borte. Alle sier det. Hun er ikke hos ham lenger.
Alltid være hos deg... Han ser henne. Hun kommer gående mot ham. "Kom," sier hun og rekker ham hånden. Hun fører ham bort fra vrengebildet. Bort fra det som var. Han er klar for framtiden.
THE END
Vel, hva syns dere?
Don't have sex. You'll get pregnant and die!