På rugbyen blir vi oppfordret til å brøle å skrike. De påstår det får opp adrenalinet i kroppen(noen forklaring Ceres?), og det føles jammen slik også, man blir rett og slett mer gira.Akira wrote:Eh, jeg vet ikke med andre gutter/menn, men brøling og skriking er ikke den eneste måten å få ut følelser på og sånn. Selv om det for meg er et veldig sterkt virkemiddel, men det er i musikken, det er ikke slikt at jeg går rundt og brøler overalt hele tiden. Men det å brøle litt er jo egentlig en utsondring av kraft og styrke. Det er det samma prinsippet som brøling i kampsport, hvor brølet/skriket hjelper en i å fokusere all din kraft i et slag for eksempel, samtidig som det skal skremme motstanderen. Brølet er med andre ord en forlengelse av slaget, sparket eller den teknikken du utfører fordi det blir mye sterkere når du brøler. Brøling i krig er for å skremme motstanderen, gire opp seg selv og de andre og på en måte gjøre seg klar for å gå i kamp og drepe fienden.
Det er noe med growlinga som gjør at det flyter mer med musikken enn hva vanlig vokal gjør. Desuten har jeg alltid følt at det skaper mer stemning, og gir sangen mer sjel.
Nå er det vanvittig stor forskjell på en velykket growl og en misslykket en, bare så det er sagt. Siden jeg er vant med Thyrfing(som tidligere hadde en av de beste på det området) er det svært vanskelig for meg å finne growl oppe på den standarden. Tok meg bla. lang tid å lære meg å like Amon Amarth.
Det var bare en utrykksmåte.
) bra. Eller noe annet hvor man får vert alene og tenkt litt.
sa jævla da, et ikke så stygt ord som andre. Sånn ca i april, banna jeg så gutta hørte det, skulle trodd de hadde hørt meg banne før, har jo gjort det tusenvis av ganger, 
men de så litt på meg som noen sauer 