The Farseer Trilogy av Robin Hobb
Posted: Sat Sep 09, 2006 17:46
The Farseer Trilogy
av Robin Hobb
Innhold
Det jeg gjør med denne serien er at jeg anmelder hele serien i en og same anmeldelse. The Farseer Trilogy består av tre bøker, ”Assassins Apprentice”, ”Royal Assassin”, og ”Assassins Quest”. Her følger et kort spoilerfritt sammendrag av bøkene.
Assassins Apprentice er seriens første bok, og den starter med at du blir gjort kjent med seriens hovedperson. Hans navn er Fitz og er kronprinsens sønn. Problemet er bare det at han er født utenfor ekteskap. Dette er et hardt slag for kronprins Chivalry, som har i hele sitt liv strebet for å leve et lytefritt liv. I skam abdiserer han tronen og overlater ansvaret for Fitz til hans bror, Verity. Verity er for travel til å skulle hanskes med en seksåring og overlater derfor oppdragelesen av Fitz til stallmesteren Burrich.
Stallen blir Fitz sitt hjem for en tid, men kongen av ”Six Duchies” (navnet på kongeriket som serien handler om), King Shrewd Farseer, har andre planer. Han får flyttet Fitz opp i slottet og trener ham til å bli kongens snikmorder. Hans mentor blir den nåværende kongelige snikmorder Chade.
Fitz får aldri vokse opp som et vanlig barn og må finne seg i å leve i en konstant redsel for sitt eget liv. Sterke krefter i hoffet ønsker ham død, slik at det ikke skal være noe tvil om arverekkefølgen for tronen. Shrewd sender Fitz på mange oppdrag hvor han må opptre som Kongens Rett, selv om han ikke liker jobben i det hele tatt.
Samtidig trapper The Red Ship Raiders opp sine angrep på Kyst ”Duchiene”. The Red Ship Raiders, som på mange måter sammenlignes med vikinger, kommer ikke lenger for å plyndre og stjele som de gjorde før. Nå brenner de ned et hvert hus, ødelegger en hver avling, og dreper alle som er i deres vei. I tillegg til dette har de et grusomt våpen i ermet som ryster selve grunnvollene av kongeriket. De er en folkegruppe fra en annen nasjon som lenge har pleid et brennede hat for de myke mennene fra the Six Duchies.
Krigen som starter i AA er den som danner grunnlaget for resten av serien. I blandet dette finner du mye magi, vennskap, forråelse og neglebitende spenning. Hver bok er godt bygget opp med en passelig blanding av handling og ettertenksomhet, og thrilleravslutningene er ubeskrivelig spennende.
Hva jeg likte og ikke likte
Det som uten tvil er det mest spesielle med denne trilogien er at den er skrevet i førsteperson. Dette fant jeg merkelig forfriskende fra det sedvanlige tredjeperson/førsteperson perspektivet som de fleste moderne fantasy-forfattere benytter. De gangene Hobb har følt at vi trenger å se saken gjennom en annen persons øyne så får hun Fitz til å bruke sin magi til å gjøre nettopp det.
Magi-systemet var ikke spesielt innovativt, men jeg fant det troverdig. Hobb klarte å bruke det til å hjelpe historien og karakteren og i så måte synes jeg det oppfyller sin mening strålende.
Boken er full av karakterer som er hentet ut fra fantasy-maler, men da jeg leste dem så syntes jeg ikke det gjorde stort, siden Hobb har gjort dem både spennende, smarte og til en viss grad originale.
Fitz kan til tider være litt irriterende i sine lite gjennomtenkte handlinger og han utvikler i løpet av bok 1 og 2 et nokså belastende avhengighetsproblem som er lett å gjennomskue. Men det til tross, så fikk jeg sympati med snikmorderen og jeg liker ham meget godt. Han prøver alltid å gjøre det som han føler er rett for kongeriket, selv når det går ut over ham selv.
Her er mitt eneste ankepunkt med serien: den er meget lett å gjennomskue. Eller, den var det for meg. Det kan ha med at jeg har lest mye lignende fantasy før, og det kan også ha med å gjøre at bøkene ikke er spesielt innviklete.
Noe jeg ikke kan skjønne er at Hobb ikke er blitt oversatt til norsk. Denne serien er på høyde med både WoT og Belgarion, og den er bedre enn det meste andre. Shame on you!
Helhetlig vurdering
Denne serien er verken en klassiker eller stoff for kioskhyllene, den er noe så enkelt som en bra serie. Dens viktigste egenskap er dens evne til å fange leseren i sitt univers og jeg opplevde mang en gang at jeg ble sittende langt på natt med Fitz’ eventyr. Den har sine svakheter, og jeg tror ikke jeg kommer til å lese den igjen, men den er allikevel verdt en kikk hvis du er på jakt etter fengende fantasy.
The Farseer Trilogy gis herved 6,5/10 i en helhets vurdering.
Assassins Apprentice får 7/10. En meget god bok jeg likte fra start til mål. Seriens sterkeste.
Royal Assassin får 7/10. Samme karakter som den første, og den er nesten like bra, men jeg føler at den ikke hadde den samme ”driven” boken igjen som AA.
Assassins Quest får 6/10. Seriens svakeste bok. Det betyr ikke at den er dårlig. Tvert imot; jeg synes den inneholdt noen av seriens sterkeste scener. Grunnen til at den trekkes ned er at den er litt for lang, og historien tar mange unødvendige sidesprang som Hobb godt kunne spart seg.
av Robin Hobb
Innhold
Det jeg gjør med denne serien er at jeg anmelder hele serien i en og same anmeldelse. The Farseer Trilogy består av tre bøker, ”Assassins Apprentice”, ”Royal Assassin”, og ”Assassins Quest”. Her følger et kort spoilerfritt sammendrag av bøkene.
Assassins Apprentice er seriens første bok, og den starter med at du blir gjort kjent med seriens hovedperson. Hans navn er Fitz og er kronprinsens sønn. Problemet er bare det at han er født utenfor ekteskap. Dette er et hardt slag for kronprins Chivalry, som har i hele sitt liv strebet for å leve et lytefritt liv. I skam abdiserer han tronen og overlater ansvaret for Fitz til hans bror, Verity. Verity er for travel til å skulle hanskes med en seksåring og overlater derfor oppdragelesen av Fitz til stallmesteren Burrich.
Stallen blir Fitz sitt hjem for en tid, men kongen av ”Six Duchies” (navnet på kongeriket som serien handler om), King Shrewd Farseer, har andre planer. Han får flyttet Fitz opp i slottet og trener ham til å bli kongens snikmorder. Hans mentor blir den nåværende kongelige snikmorder Chade.
Fitz får aldri vokse opp som et vanlig barn og må finne seg i å leve i en konstant redsel for sitt eget liv. Sterke krefter i hoffet ønsker ham død, slik at det ikke skal være noe tvil om arverekkefølgen for tronen. Shrewd sender Fitz på mange oppdrag hvor han må opptre som Kongens Rett, selv om han ikke liker jobben i det hele tatt.
Samtidig trapper The Red Ship Raiders opp sine angrep på Kyst ”Duchiene”. The Red Ship Raiders, som på mange måter sammenlignes med vikinger, kommer ikke lenger for å plyndre og stjele som de gjorde før. Nå brenner de ned et hvert hus, ødelegger en hver avling, og dreper alle som er i deres vei. I tillegg til dette har de et grusomt våpen i ermet som ryster selve grunnvollene av kongeriket. De er en folkegruppe fra en annen nasjon som lenge har pleid et brennede hat for de myke mennene fra the Six Duchies.
Krigen som starter i AA er den som danner grunnlaget for resten av serien. I blandet dette finner du mye magi, vennskap, forråelse og neglebitende spenning. Hver bok er godt bygget opp med en passelig blanding av handling og ettertenksomhet, og thrilleravslutningene er ubeskrivelig spennende.
Hva jeg likte og ikke likte
Det som uten tvil er det mest spesielle med denne trilogien er at den er skrevet i førsteperson. Dette fant jeg merkelig forfriskende fra det sedvanlige tredjeperson/førsteperson perspektivet som de fleste moderne fantasy-forfattere benytter. De gangene Hobb har følt at vi trenger å se saken gjennom en annen persons øyne så får hun Fitz til å bruke sin magi til å gjøre nettopp det.
Magi-systemet var ikke spesielt innovativt, men jeg fant det troverdig. Hobb klarte å bruke det til å hjelpe historien og karakteren og i så måte synes jeg det oppfyller sin mening strålende.
Boken er full av karakterer som er hentet ut fra fantasy-maler, men da jeg leste dem så syntes jeg ikke det gjorde stort, siden Hobb har gjort dem både spennende, smarte og til en viss grad originale.
Fitz kan til tider være litt irriterende i sine lite gjennomtenkte handlinger og han utvikler i løpet av bok 1 og 2 et nokså belastende avhengighetsproblem som er lett å gjennomskue. Men det til tross, så fikk jeg sympati med snikmorderen og jeg liker ham meget godt. Han prøver alltid å gjøre det som han føler er rett for kongeriket, selv når det går ut over ham selv.
Her er mitt eneste ankepunkt med serien: den er meget lett å gjennomskue. Eller, den var det for meg. Det kan ha med at jeg har lest mye lignende fantasy før, og det kan også ha med å gjøre at bøkene ikke er spesielt innviklete.
Noe jeg ikke kan skjønne er at Hobb ikke er blitt oversatt til norsk. Denne serien er på høyde med både WoT og Belgarion, og den er bedre enn det meste andre. Shame on you!
Helhetlig vurdering
Denne serien er verken en klassiker eller stoff for kioskhyllene, den er noe så enkelt som en bra serie. Dens viktigste egenskap er dens evne til å fange leseren i sitt univers og jeg opplevde mang en gang at jeg ble sittende langt på natt med Fitz’ eventyr. Den har sine svakheter, og jeg tror ikke jeg kommer til å lese den igjen, men den er allikevel verdt en kikk hvis du er på jakt etter fengende fantasy.
The Farseer Trilogy gis herved 6,5/10 i en helhets vurdering.
Assassins Apprentice får 7/10. En meget god bok jeg likte fra start til mål. Seriens sterkeste.
Royal Assassin får 7/10. Samme karakter som den første, og den er nesten like bra, men jeg føler at den ikke hadde den samme ”driven” boken igjen som AA.
Assassins Quest får 6/10. Seriens svakeste bok. Det betyr ikke at den er dårlig. Tvert imot; jeg synes den inneholdt noen av seriens sterkeste scener. Grunnen til at den trekkes ned er at den er litt for lang, og historien tar mange unødvendige sidesprang som Hobb godt kunne spart seg.