Problemet er at jeg rett og slett ikke kan skrive kort. Jeg takler det rett og slett ikke. Jeg mener, selv utrolig lite selvkritiske meg ser at det jeg skrev fra kapittel en er alt for mye, men jeg klarer bare ikke å skrive på den for meg utrolig irriterende stakkato telegramstilen Ceres brukte i sin nedkorting av prologen. Det blir nesten ingen sammenhang i teksten, i tillegg til at språket forekommer meg krøkkete og usivilisert.Eivind wrote:Jeg er enig med Ceres, de må være korte hvis det skal være noe vits.
Men jeg skal gjøre et forsøk nå, når jeg øyeblikkelig gir meg i kast med kapittel to...
(Dessuten, ved å kutte ut detaljer kan det hende jeg må legge inn jævla mange flere senere, for å forklare ting jeg har utelatt for enkelhet tidligere. For ikke å snakke om at jeg naturligvis ikke har anelse om hva som vil bli viktig senere i bøkene - jeg har god hukommelse, men ikke så god...)
Neppe. Det blir mer å kutte bort - hvilket innebærer at jeg må lese kapittelet bortimot to ganger, for å finne ut hva det er som er sentralt eller ikke. I tillegg må jeg bruke mye mer tid på å velge korte, konsise formuleringer, omformulere, kutte, eventult legge til, og slikt noe.Eivind wrote:Det vil forhåpentligvis gå fortere å skrive også
Og, hvor mye jeg enn skulle ønske det: Tiden min er ikke ubegrensa. Jeg leser et kapittel, og jeg skriver et sammendrag. Egentlig synes jeg en time er (alt) for mye å bruke på et kapittel, og hvis jeg i tillegg til å skrive det skal begynne med språkvask, må jeg seriøst revurdere hele prosjektet.
I bloody well hope so!Simen wrote: Det må vel bli tidenes første norske WoT-kapittelsammendrag?
EDIT, 10.01.06, 1.05:
Da har jeg skrevet ferdig kapittel 3. Dette kapittelet var på 11 sider, og jeg er egentlig ganske fornøyd med å kutte det ned til cirka ei halv side. "Fremmede" var imidlertid mindre utfordrende enn "En øde vei", ettersom mye av "Fremmede" gikk med til tomsete tenåringssnakk og beskrivelser av Moiraines klær. "En øde vei" hadde til sammenligning mye mer informasjon i seg - om enn bare om den unaturlige våren, som jo er, for å si det mildt, temmelig sentral for handlinga i TEotW.
Kapittelsammendrag – Tidshjulet – Verdens Øye
02 – Fremmede
- Synsvinkel: Rand al’Thor
Mens Rand og matt bærer tønner ned i Vinkildens vinkjeller, kan de se Landsbyrådet samle seg hviskende foran peisen, men mennene snakker så lavt at guttene ikke hører hva de sier. Da de er ferdige kommer en yngre gutt, Ewin Finnar, løpende for å fortelle dem om de fremmede. Han og Matt forteller Rand om de to fremmede: En mann – Lan – og en kvinne – Moiraine. De tror Lan er en kriger og Moiraine ei adelsdame, og morer seg med at Moiraine kalte Nynaeve ”barn”, samtidig som de undrer seg over at Nynaeve ikke fløy i flint på grunn av dette.
Da de kommer ut av vertshuset føler både Rand og Matt det som om de blir holdt under oppsikt. Oppe på et tak ser de en ravn, som de er overbevist om at studerer dem. De kaster stein etter den, men ravnen hopper enkelt unna – en høyst uvanlig handling fra en ravn. Nå kommer imidlertid Moiraine bort til dem, og med en gang ravnen ser henne flyr den sin vei. Hun gir hver av de tre guttene en mynt – dog, Matt og Rand får mye mer enn Ewin, men skjuler det – mot et løfte fra dem om at de vil hjelpe henne med ærender mens hun er i Emondsmark. Hun er i ferd med å gå, da Rand spør henne hva hun gjør i de avsidesliggende Tvillingelvene. Hun svarer at hun studerer gammel historie, og kommer for å samle beretninger, og går sin vei. Hun følges av Lan.
Guttene spekulerer vilt i hvem de er, og de bestemmer seg for å beholde sølvmyntene de fikk av henne – Ewin gjør dette mest fordi de eldre guttene gjør det. De begir seg så i vei for å finne barden. Før de kommer så langt ser de imidlertid en tuskhandler komme inn i landsbyen.


