*Ler ondt*
Nå skal jeg torturere dere med nok et tåpelig, sort/hvitt dikt som jeg egentlig ikke burde ha skrevet en gang.....
Neida, blei faktisk litt fornøyd med dette her.
Kan du tilgi?
Jeg gikk av bussen og gikk for å vente på nr 21.
Der var du.
Jeg lukket øynene og håpet at du husket meg.
Det gjorde du ikke.
Du gikk på bussen.
Jeg var lenger bak, da jeg kom inn var det bare ett ledig sete.
Det ved siden av deg.
Hjertet mitt hoppet over ett slag, men jeg satte meg.
Du enset meg ikke.
Jeg gråt innvendig fordi du hadde glemt det.
Det hadde ikke jeg.
Jeg tenkte på det som har vært.
Du sendte melding til en annen.
Tankene mine overtok fullstendig.
Vi har en historie, vi to.
Men det er bare jeg som husker.
At da vi begge var mindre, lekte vi med hverandre.
Vi spilte kanonball.
Du var eldre enn meg, men det spilte ingen rolle.
Jeg var glad i deg.
Fordi du brydde deg om en liten fjerdeklassing.
Det var meg.
Etter hvert ble jeg mer enn glad i deg.
Jeg ble forelsket.
Du visste det ikke.
Jeg trodde du var forelsket i meg og.
Men du ville bare ha meg med på laget ditt.
Fordi jeg var flink.
Jeg gjemte meg for deg.
Du lette.
Folk spurte om vi var kjærester.
Jeg løy og svarte ja.
Men jeg hadde allerede en kjæreste.
Stian.
Dagen etter slåss du med ham.
Om meg.
Jeg visste ingenting.
Før de andre hentet meg og ba meg om å stoppe det.
Det gjorde jeg ikke.
Jeg var redd.
Redd for at ingen av dere ville like meg hvis jeg gjorde noe.
Jeg hadde rett.
Etter slåsskampen gråt jeg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Stian slo opp.
Jeg gråt enda mer.
Fordi jeg trodde han visste det.
Men det gjorde han ikke.
Men du gjorde.
Du var sint.
Du ba om å få snakke med meg etter skolen.
Jeg møtte opp.
Du fortalte at du visste det.
Jeg skjønte ikke hva du mente.
Du fortalte det.
Jeg begynte å gråte igjen.
Mest fordi du slo meg.
Hardt.
Så hardt at jeg trodde jeg skulle besvime.
Men det gjorde jeg ikke.
Det var bare vondt.
Du lot meg ligge i skogen.
Selv gikk du.
Hjem.
Etter det så jeg deg ikke mer.
Fordi skolen var slutt for i år.
Jeg var en trist femteklassing nå.
Og du var en stolt ungdomsskoleelev.
Nå strøk hånden din mot låret mitt.
Prøvde du å sjekke meg opp?
Nei.
Du lette etter noe som du hadde mistet.
Jeg fant det.
Du så meg inn i øynene.
Nå husket du alt.
”Du!”
”Kan du noen gang tilgi meg?”
Så ble alt svart.
Men det var ikke fordi du slo.
Bussen hadde kollidert.
Jeg var bevisstløs.
Men jeg hørte deg.
Mange timer etterpå.
Vi var på sykehuset.
Jeg hadde havnet i koma.
Men jeg hadde ikke fått noen alvorlige skader.
Bare skrammer.
Du var uskadd.
Men du gråt da jeg åpnet øynene.
Hvorfor?
Det var jo min feil.
Jeg såret deg.
”Jeg skulle aldri ha skadet deg.”
”Du hadde all rett.”
”Nei, jeg hadde ikke det.”
”Men det jeg gjorde var utilgivelig.”
”Det er du som må tilgi.”
Jeg gjorde det.
Og du kysset meg.
Det var godt.
Men vi kunne ikke være sammen.
Ikke offentlig.
Aldersforskjellen var for stor.
Men vi treffer hverandre i smug.
Det er sjeldent.
Men det skjer.
Og da snakker vi om det som har vært.
Og det som kommer til å bli.
Du ber meg om tilgivelse hele tiden.
Jeg tilgir deg hver gang.
Men nå trenger jeg tilgivelse fra deg.
For det jeg gjorde.
Jeg vet jeg kan tilgi.
Men kan du?
*døde dere?:P*