Forfatterspire?

[Sauegjeteren]

Tolket du det slikt? Isåfall er jeg dårlige til å skrive dikt enn jeg trodde..

Kunst kan tolkes på mange måter vet du .

Dessverre, ettersom jeg ikke kjenner deg kan jeg ikke spesifisere hvilke personlige ting du skal skrive om.

Neida, men bare ett eller annet tema. Jeg er ikke dikter på ordentlig og lirer av meg noe møl enten jeg er inspirert eller ikke.

Javel da..

Jeg vet ikke om det blir bedre av det, men hvertfall mer oversiktlig og lettere å analysere. Altså feedbacking blir lettere.

EDIT: Jeg synes det ble bedre nå, men mer enn det klarer jeg liksom ikke si. Men Stine har sikkert respons til deg

[Lothar]

Skriv om hvor godt\fælt du har det, noe spesielt som har skjedd deg, hvor mange damer du tok igår..++

[Sauegjeteren]

lol.....

Takk for feedbacken. Eller kanskje det var på Lothar. Anyway...

En mann er ingen mann
Ei kvinne inga kvinne
Hvis man ikke føler skam
Og aldri vil vinne

Jada, noe møl, men det er mitt møl.

[Shallis]

Og ditt møl er fint møl Sauegjeteren=)

[Lothar]

Feedback på diktet?

[the black wind]

det kommer til å ta lenger tid med hostorien enn jeg trodde, fordi jeg har hatt overnattingsbesøk og da kan jeg ikke sitte foran pc-en og skrive, så dere må nok vente til nesten uke har gått...
jeg har ikke mulighet for å skrive før det ... har ikke pc-tilgang

[Sauegjeteren]

vasser i sumpvann, med kalishnikov tungt ladd
grumsete terreng og skyter spontant av ondskap
stort artilleri, kroppen svikter, men frykter ikke
og har verdenssynet mitt gjennom kikkertsiktet

Oooo. Kroppen er på vikende front og du går på trass. Ser spennendes ut så langt.

planter C4 eksplosiver med nerver på et stridslager
puster tungt, som følger av verkende krigsskader
napalmregn, søker ly bak stein med kampiver
og hører lidende skrik som resultat av landminer

Hva betyr "nerver på et stridslager"?

~minnes sanddyner, sahara, siste dag i felten
frisk soldat, var veltrent og siktet, ag'en felte~

Fikk ikke tilbake rød skrift, men samma det. Fint opphold.

men det er annerledes nå.... jeg stuper i blodet
reiser meg.. ser en nær venn få en kule i hodet
kan det være sant? dette kan ikke være virkelig
hva slags monster er jeg? faen, jeg påvirker liv!

Selvinnisikt, kanskje litt anger?

kjenner en brennende smerte som stikker i armen
og ser blodet renne... rødt.. en fryktelig farge
faller hardt om i søla, over lik og menneskerester
ser ingen jeg kjenner.. mentalt brent ned, lemlestet
hører folk komme.. ~mine folk~ er det rette å anta
prøver å reise meg og får en munning rettet i panna

Definitivt anger nå.

Sånn, jeg klarer ikke gi mer konstruktiv kritikk nå, men synes hvertfall det er bra at du gir "karakteren" forskjellige meninger i hvert vers ettersom kampen skrider fram.

[Lothair Mantelar]

Nå kommer det første engelskspråkelige diktet. Lothar må bare bite i seg mine lettvinte rim dessverre. Jeg får ikke til noe annet. Jeg har skrevet det nokså sammenhengende fordi det er mer en tekst en et dikt.

Kos dere...

Staring Unbelieving in the Ceiling

A white landscape spreads out before his eyes as he opens them and sees. Sees the corridors and hallways where people scurry like swarms of bees.
He wonders what all the fuzz is about, why do they hurry through their lives? The answer to this riddle is, maybe people like their stressful hives.
The rattle of trolley sounds hollow to his ears. Almost as hollow as the nurse, who’s seen too many tears. He tries to ask her why she looks so bitterly grieved and sad. That’s when he discovers that he’s lost a gift he’s always had.
A scalpel is coming, it’s moving towards his head. “Hey! Stop that, can’t you see that I am not yet dead?” His tongue won’t move, no matter how hard he tries. Now everything is white, “Come on”, he thinks, “do not take my eyes!” This thought sets off a feeling in him, a feeling of deep despair! If he cannot talk to them, how will they know what to repair?
What is this, have he lost control of his body? If this is the End, it sure isn’t very gaudy.
All this thought of death makes him reminisce of what was before. He remembers days from his life, from which he tells this lore.
The first day he doesn’t remember too well, his life had just begun. But a ray of light was what he saw, a ray that had travelled from the sun. It seared his eyes and made him scream, he sometimes hears it when he dreams.
His first taste was of the gentle kind, the one every living person knows. He swallowed life and love and knew his mother would never let him go.
As he grew he came to understand the huge amount of feelings that can fit into a man. He experienced the betrayal of his parents. Why couldn’t he keep the dog named Clarence?
Once the girl next-door kissed him on his cheek. She made his face burn, and later on, she made him weep.
The smoke from a cigarette and the feeling that follows. He never could get enough of that, could never get enough smoky swallows.
But the biggest truth he found was that happiness is the thing that matter. Things and money are only temporary kicks, after a while they make you sadder. What you want is laughs, a wife, kids and the best ones of them all; a beautiful, silver salmon biting, and a game of good football.
Life is perfect, except for one vital flaw, and it’s the biggest one that he ever saw. When he was happy and glad, it was the change that made him sad! He has realised that it would be better, if things stay the same, for example the weather. It is a thing, or a subject, that appears likely to deceive. Would it not be better if the sun could never leave? Would it not be better if he always was young, and could experience the wonders of the world with his Chosen One?
Ahh, that is a tragedy that boils right down to this: Life and weather will never stay the same; wishes will not protect you from the rain.
There is one thing, one place and feeling that he is not sure how will feel. But how could he know how to recognise the touch of the final seal?
The gateway beyond the borders of life, a place too morbid to tell in rhyme. The place we go after the church-bells rings their mournful chime? What would a frozen corpse tell? Is the afterlife a living hell?
Maybe he would tell you what he saw, felt and heard when he lived. And maybe, just maybe, he told you while his body was deeply chilled.
The trainees are in the position that they have to have something to practise on. He has told me it’s a terrible felling when they cut into your bone!
Or maybe not, maybe death is just a stone-shaped forget-me-not..?

The person in the poem lies now dead and staring unbelieving in the ceiling. Some day you may learn how to recognise that feeling

[Lothar]

Lothar må bite i seg mine lettvinte rim dessverre

jaja..

[Eirin]

*Ler ondt*
Nå skal jeg torturere dere med nok et tåpelig, sort/hvitt dikt som jeg egentlig ikke burde ha skrevet en gang.....
Neida, blei faktisk litt fornøyd med dette her.

Kan du tilgi?

Jeg gikk av bussen og gikk for å vente på nr 21.
Der var du.
Jeg lukket øynene og håpet at du husket meg.
Det gjorde du ikke.

Du gikk på bussen.
Jeg var lenger bak, da jeg kom inn var det bare ett ledig sete.
Det ved siden av deg.
Hjertet mitt hoppet over ett slag, men jeg satte meg.
Du enset meg ikke.
Jeg gråt innvendig fordi du hadde glemt det.
Det hadde ikke jeg.

Jeg tenkte på det som har vært.
Du sendte melding til en annen.
Tankene mine overtok fullstendig.

Vi har en historie, vi to.
Men det er bare jeg som husker.
At da vi begge var mindre, lekte vi med hverandre.
Vi spilte kanonball.
Du var eldre enn meg, men det spilte ingen rolle.
Jeg var glad i deg.
Fordi du brydde deg om en liten fjerdeklassing.
Det var meg.

Etter hvert ble jeg mer enn glad i deg.
Jeg ble forelsket.
Du visste det ikke.
Jeg trodde du var forelsket i meg og.
Men du ville bare ha meg med på laget ditt.
Fordi jeg var flink.

Jeg gjemte meg for deg.
Du lette.
Folk spurte om vi var kjærester.
Jeg løy og svarte ja.
Men jeg hadde allerede en kjæreste.
Stian.
Dagen etter slåss du med ham.
Om meg.
Jeg visste ingenting.
Før de andre hentet meg og ba meg om å stoppe det.
Det gjorde jeg ikke.

Jeg var redd.
Redd for at ingen av dere ville like meg hvis jeg gjorde noe.
Jeg hadde rett.

Etter slåsskampen gråt jeg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Stian slo opp.
Jeg gråt enda mer.
Fordi jeg trodde han visste det.
Men det gjorde han ikke.
Men du gjorde.
Du var sint.

Du ba om å få snakke med meg etter skolen.
Jeg møtte opp.
Du fortalte at du visste det.
Jeg skjønte ikke hva du mente.
Du fortalte det.
Jeg begynte å gråte igjen.
Mest fordi du slo meg.
Hardt.
Så hardt at jeg trodde jeg skulle besvime.
Men det gjorde jeg ikke.
Det var bare vondt.

Du lot meg ligge i skogen.
Selv gikk du.
Hjem.
Etter det så jeg deg ikke mer.
Fordi skolen var slutt for i år.
Jeg var en trist femteklassing nå.
Og du var en stolt ungdomsskoleelev.

Nå strøk hånden din mot låret mitt.
Prøvde du å sjekke meg opp?
Nei.

Du lette etter noe som du hadde mistet.
Jeg fant det.
Du så meg inn i øynene.

Nå husket du alt.
”Du!”
”Kan du noen gang tilgi meg?”
Så ble alt svart.
Men det var ikke fordi du slo.
Bussen hadde kollidert.
Jeg var bevisstløs.

Men jeg hørte deg.
Mange timer etterpå.
Vi var på sykehuset.
Jeg hadde havnet i koma.
Men jeg hadde ikke fått noen alvorlige skader.
Bare skrammer.
Du var uskadd.
Men du gråt da jeg åpnet øynene.
Hvorfor?

Det var jo min feil.
Jeg såret deg.
”Jeg skulle aldri ha skadet deg.”
”Du hadde all rett.”
”Nei, jeg hadde ikke det.”
”Men det jeg gjorde var utilgivelig.”
”Det er du som må tilgi.”
Jeg gjorde det.
Og du kysset meg.
Det var godt.

Men vi kunne ikke være sammen.
Ikke offentlig.
Aldersforskjellen var for stor.
Men vi treffer hverandre i smug.
Det er sjeldent.
Men det skjer.
Og da snakker vi om det som har vært.
Og det som kommer til å bli.

Du ber meg om tilgivelse hele tiden.
Jeg tilgir deg hver gang.
Men nå trenger jeg tilgivelse fra deg.
For det jeg gjorde.
Jeg vet jeg kan tilgi.
Men kan du?


*døde dere?:P*

[Terje]

Jeg skriver ikke dikt. Lenger. Jeg skriver ikke begynnelser på bøker. Lenger. Hadde en periode på videregående hvor jeg skrev en del, men har etter hvert kommet fram til at jeg skal vente til jeg har litt mer livserfaring før jeg begynner med noen alvorlige prosjekter. Vil gjerne lese meg opp på sånt som Hundreårskrigen, folkevandringene (i videste forstand), og andre ting jeg strengt tatt burde huske fra Hist1100.


Uansett. Som sagt skrev jeg et par dikt på videregående, men jeg likte dem ikke, og hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å vise dem til noen. Men her er det eneste jeg faktisk har spart på:

I hate it when you look at me
I hate it when you don't
I hate it when I make you smile
Why do you laugh at me?

I hate the way you talk to me
Like I am not around
I hate it when I talk to you
I know I sound a fool

But if I couldn't see your eyes
or hear your pretty voice
My life would be as dark to me
as if my heart was oil.

[Faile]

aww. det var jo søtt da terje!

men dere. dikt.no er egentlig en bedre plass å gå til om dere vil ha konstruktive kritikker på det dere skriver. (hva heter du der stine?)

der er det folk med mye mer kompetanse enn hva vi har her...

[Kjetil]

Diktet ditt fikk meg til å tenke på den filmen, som jeg ikke husker hva heter Terje.

ehm, 10 things I hate about you kanskje.

[Stine]

men dere. dikt.no er egentlig en bedre plass å gå til om dere vil ha konstruktive kritikker på det dere skriver. (hva heter du der stine?)

krex er brukernavnet

der er det folk med mye mer kompetanse enn hva vi har her...

nja... det er enkelte svært dyktige forfattere der, men størstedelen er emo fjortiser som synes alt som har med selvskading og hat er flotters.

[Faile]

ja. svært irriterende egentlig det der.